PÅ TIDE Å SI HADE TIL DENNE BLOGGEN

Hei! Nå er det en stund siden sist, igjen. Jeg har gått noen runder med meg selv denne siste tiden om hva jeg vil gjøre videre, og hva jeg kan gjøre for å få det bedre med meg selv. Denne avgjørelsen er en av de. Jeg velger å slutte å blogge her inne på blogg.no - og fortsette inne på Nouw.com! Det er mange grunner til det men det skal jeg skrive mer om på min nye blogg. Jeg har allerede lagt ut mitt første innlegg der inne, så gjerne ta en titt på det. Jeg håper dere fortsatt vil følge meg selv om jeg bytter plattform, men om ikke så er det også helt greit. Dette er det beste for meg og jeg gleder meg veldig til å få nye utfordringer på en ny plass. Så nå er det på tide å sa hade til denne bloggen! Tusen takk for alt <3 

HER er min nye blogg!

Jeg kommer også til å fortsette å bruke den samme facebook siden til bloggen for å legge ut alt av innlegg som blir publisert og annen informasjon, så gjerne følg med der eller på andre sosiale medier for å lettere holde følge!

FACEBOOK

INSTAGRAM: merethejohaa

SNAPCHAT: merethejoha



 

.

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

"Kode for å importere bloggen min til Nouw: 2453572388"

BIPOLAR PASIENTKURS

Husk å meld deg på konkurransen om å vinne ett gavekort her!

Hei <3 I går blogget jeg ikke, for ett sjokk! Haha. Har hatt noen dårlige dager rett å slett, kom meg ikke ut av sengen i går før veldig sent så bloggen var ikke så høyt på prioriteringslisten. Men det positive er at nå blir jeg ikke liggende i flere uker eller måneder. Det går bedre nå og nå sitter jeg bare å ser på YouTube imens Link ligger ved siden av meg å spiser griseøre - nammis. Om en time drar jeg på pasientkurs, noe jeg gleder meg til. Jeg trives veldig godt der og jeg lærer utrolig mye! I dag tror jeg vi skal ha om pårørende så det blir spennende. Når jeg er ferdig med kurset i slutten av april så kjører de i gang ett minikurs for de pårørende til de som har gått pasientkurset og det skal Sverre være med på. Syntes det er så fantastisk hvor engasjert han er, det gjør alt mye enklere for begge to. Det er nok ikke en lett oppgave å takle meg i hverdagen, haha. Så noen tips og triks for han er nok ikke så dumt ;-)

Har ikke så mange andre planer i dag, men kurset tar veldig på så tror igrunn det er like greit. Tenkte å ha litt vårrengjøring kanskje, i trua på at våren er her for å bli. Det ER lov å håpe. Vil også ordne ett lite kontorhjørne på rommet så jeg har en fast plass å skrive på sånn at det blir enda mer rutine i hverdagen, noe jeg trenger sårt. Men nå må Link ut å bajse så jeg må løpe før det skjer en eksplosjon i stua! Håper dere får en fin dag, nyt det gode været om dere har det :-) 

ღ Hva er dine planer for dagen?

NÅR ALT GÅR I DASS

Husk å meld deg på konkurransen om å vinne ett gavekort her!

Veeel... denne dagen tok en helomvending for å si det mildt. Jeg har ikke satt føttene utenfor døren i dag en gang jeg. I dag som var en dag jeg faktisk skulle mye jeg hadde gledet meg til. Det er fryktelig typisk og noen ganger så begynner jeg å tenke om det faktisk er angsten min som skjuler seg bak ekstrem smerte. For i dag var det smerter som stoppet meg. Rett etter jeg postet forrige innlegg tidligere i dag fikk jeg utrolig vondt i det ene øret mitt, jeg sliter med trange øreganger (nei det er ikke en kvinnes unnskyldning for å slippe unna med å ikke høre på andre, haha) noe som gjør at når jeg først får vondt i ørene så får jeg ekstremt vondt. Jeg sliter veldig med å fly blant annet på grunn av det. Til slutt tok smertene så av at jeg måtte bare se meg slått og avlyse alle dagens aktiviteter, hive i meg smertestillende og legge meg. 

Nå har jeg akkurat våknet og jeg føler meg litt bedre men jeg hører utrolig dårlig på det øret jeg hadde så vondt i. Men men, shit happens. Prøver på nytt i morgen! Det har jo skjedd to utrolig morsomme ting i dag uansett som min familie kommer til å leve på lenge ihvertfall. Det er ikke hver dag at den ene søsteren er på God Morgen Norge og den andre er i avisen, vi er så utrolig heldige som klarer å nå ut til litt flere med våre budskap. Jeg er så utrolig stolt over storesøsteren min, for dere som ikke vet (fordi jeg har faktisk aldri nevnt det her inne tror jeg) - så har den eldste storesøsteren min også ryggmargsbrokk. Så hun har alltid tråkket opp veien som jeg går i og vært en stor trygghet for meg. Nå har hun satt i gang ett utrolig stort og spennende prosjekt som jeg skal skrive enda mer om i ett helt eget innlegg! 

Nå skal jeg bare slappe av i sofahjørnet resten av kvelden, jeg prøver å finne en ny serie som jeg kan bli hektet på men det er tydeligvis ganske vanskelig. Har du noen gode forslag? 

MIN MENING ER PUBLISERT I AVISEN!

Jeg snakket om noe litt spennende som skulle skje de nærmeste dagene. Vel, nå er det ute! Jeg ble kontaktet av lederen for trd.by etter mitt innlegg om kroppspresset - hun spurte om de kunne få publisere innlegget som en mening i avisen deres og jeg sa selvfølgelig ja! Så fine muligheter burde man ikke takke nei til. Det er veldig surrealistisk å tenke på at lille meg har meninger, tanker og saker som klarer å engasjere andre. 

Du kan lese artikkelen HER!



En annen ting som fikk meg til å gråte på morgenkvisten i dag er at søsteren min var på God Morgen Norge! Jeg trodde jeg skulle sprekke av stolthet. Det kommer ett helt eget innlegg om dette litt senere <3 Nå skal jeg snart til psykologen for min ukentlige time og så skal jeg møte en venninne etter det, en veldig god dag i dag! Håper dere får en fin dag, nyt livet <3 

ღ Hva er dine planer for dagen?

HVORDAN SNU EN DÅRLIG DAG OM TIL EN BRA DAG?

Hei! Tusen takk for all den gode responsen jeg fikk på innlegget i går <3 I morgen skjer det noe ganske spennende med tanke på det, men det kommer jeg tilbake til i morgen så følg med på bloggen da! Etter jeg fikk diagnosen bipolar type 2 så har jeg jobbet tett med fagfolk. Jeg har gått til psykolog og psykosomatisk fysioterapi en gang i uken i litt under ett år. Jeg har også begynt på ett kurs for mennesker som lever med bipolar lidelse som er til stor hjelp. I terapien lærer man mye om hvordan man skal takle hverdagen, hva som er viktig å gjøre når symptomene begynner å dukke opp og ikke minst hvordan man kan forebygge nye episoder. 

Det jeg sliter mest med er depresjoner. I fjor hadde jeg en veldig alvorlig depresjon som gjorde at jeg fikk akutthjelp. Jeg har heldigvis lært mye siden den gang og har det bedre den dag i dag. Alle har dårlige dager iblant, noen oftere enn andre. Men jeg mener at disse tipsene kan hjelpe alle, syk eller ikke. Så her er mine tips for å snu en dårlig dag om til en bra (bedre) dag!


 

Finn en grunn til å stå opp. Det kan være så lite som at du skal lage deg en god frokost, ut med hunden eller en tur på butikken. Å føle at du står opp for en grunn har mye å si for hvordan dagen din skal bli. Jeg levde nesten ett år med å føle at jeg ikke hadde noen grunn til å stå opp og derfor ble det også veldig enkelt å grave seg ned i puten.

❤ Start dagen med å gi deg selv ett kompliment i speilet. Dette har du garantert hørt før, og kanskje fnyset av. Det gjorde jeg også, helt til jeg begynte å gjøre det selv. Men det hjelper, og det hjelper deg til å ikke være avhengig av andre til å gi det komplimenter. Du kan jo gjøre det selv! Bare prøv det.

❤ Kom deg ut i frisk luft. Dette er også noe du garantert har hørt før, men som det ligger så mye sannhet i. Før jeg fikk hund så gikk jeg kun ut døren om jeg hadde en avtale. Ofte var det ikke før utover formiddagen/ettermiddagen noe som gjorde at det begynte å bli mørkt før jeg kjente frisk luft. Nå er jeg ute tidlig om morgenen og flere ganger gjennom hele dagen. Det er kanskje det som har gjort størst utslag for meg når det gjelder å få en bedre dag! Man blir mer sliten, føler man har gjort noe på en ellers uproduktiv dag og du ser andre mennesker. 

❤ Ta kontakt med noen. Enten det er via sms, snapchat eller en telefonsamtale - så ta kontakt med noen du kanskje ikke har snakket med så mye i det siste. Vis at du bryr deg, kanskje avtal å møtes? Jeg lover at du sitter igjen med en god følelse etter en god samtale med en gammel venn. Kanskje du får noen oppmuntrende ord som klarer å snu dagen din? Det er veldig sannsynlig!

❤ Ikke sitt å gruble på noe. Dette er det punktet som er vanskeligst for meg å følge fordi jeg er en person som analyserer og grubler på absolutt alt. Hvorfor den personen sa det, gjorde det og ikke minst så tror jeg at alt kommer til å gå dårlig. Spesielt om jeg er i en depresjon, men også på vanlige dager til en mildere grad. Jeg har måttet begynne å lære meg å gi litt mer faen, rett å slett. Ikke kast bort tiden din på å sitte å gruble, og om du har en dårlig følelse pga en person så er det mest sannsynlig ikke vits å ha den personen i livet ditt mer. Når du klarer å sitte litt mindre å gruble så begynner du automatisk å leve litt mer. ''Let it go''

Jeg har enda flere punkter som kanskje er litt mer direkte grep du kan gjøre i hverdagen, så om det er ønsket en del to hvor jeg går litt dypere inn på ting så kan jeg skrive det snart! Let me know down belooow :-) 

Nå skal vi til noen venner å spise pizza, og kose oss ilag. Dagen min begynte ganske dårlig men nå velger jeg å avslutte den bra! Hva er dine planer for kvelden? :-) 

HVORFOR SKAL VI IKKE SNAKKE OM KROPP?

Hvorfor skal vi ikke snakke om kropp? I det siste har jeg lest og hørt mye om at ''for at kroppspress skal bli borte må vi slutte å snakke om kropp''. Jeg er så uenig. Misforstå meg rett, jeg er helt for at aldersgrensene for kosmetiske operasjoner burde bli høyere. Det er ingen hemmelighet at både kropp og hjerne er mer utviklet i midten av tjueårene enn når man akkurat er blitt atten. Jeg er fullt klar over at mange personer i mediene har stor påvirkningskraft. Men til syvende og sist så er det opp til hvert individ hva man vil gjøre. Men det er ikke kosmetiske operasjoner jeg vil ta opp her. Det er ikke de som vil operere kroppen sin jeg vil kjempe for.

Det er de små barna i samfunnet som da skal vokse opp til å tro at det er en skam å snakke om kropp jeg vil kjempe for. Som da må vokse opp til å tro at om man er litt annerledes så kan man ikke være stolt av hvem man er, som vokser opp til å tro at det er kropp som avgjører. Jeg vet dette for jeg har vært det lille barnet selv. Jeg vokste ikke opp med mennesker som viste stolt frem kroppen sin om man hadde noen arr på kroppen. Jeg vokste ikke opp med at man pratet om kropp på skolen, at man lærte at alle mennesker er vakre på sin egen måte. Jeg måtte bikke tjuetallet før jeg så smått begynte å innse selv at jeg ikke må leve med skammen. At det faktisk er en plass i samfunnet for oss også. 

Om man vil lære barn at mangfold er positivt så må man ta det opp. Om man lærer bort til den yngre generasjonen at å prate om kropp er ett nei nei, så får vi til slutt ett samfunn som ikke forstår at man kan se litt annerledes ut men fortsatt være som alle andre. Nei, vi burde ikke være en heiagjeng for kosmetiske operasjoner men vi burde være en heiagjeng for at mangfold er vakkert. At mennesker med funksjonshemninger og sykdommer skal ha en like stor plass i samfunnet, en like stor sjanse til å vise at man kan være stolt av hvordan man ser ut. Selvfølelse og selvtillit er en viktig del av livet for å være lykkelig, om man mister muligheten til å ha det fordi å snakke om kropp ikke skal være lov så er samfunnet på vei i feil retning. 

For at kroppspress skal bli borte så må vi lære bort at alle ser forskjellige ut. At det finnes like mange forskjellige kropper som mennesker i verden. Jeg kjemper for den lille jenta som satt på rommet sitt å gråt hver kveld fordi hun så helt annerledes ut enn de andre jentene. Jeg kjemper for den lille jenta som lærte at hun kunne skifte i en annen garderobe fordi de andre jentene kom til å stirre på hun fordi hun så annerledes ut. Fordi de andre ikke hadde lært at alle kropper ser forskjellig ut, fordi det var ikke snakket om at det er greit å snakke om kropp. Skal vi virkelig gå tilbake til gamle dager der man måtte dekke seg til, der det var kun en kroppstype som var akseptert? 

Hva lærer vi om vi sier at å snakke om kropp ikke er lov?

Vi lærer at ingen kropper er ulike. Vi lærer at om man har arr, pose på magen, sitter i rullestol - generelt at om man ikke ser ut som de andre så er man ikke akseptert. Man lærer at man skal stirre om man ikke har lært om det før. Man lærer at man skal føle skam om man blir stirret ned i garderoben. 

Hva lærer man ikke om man ikke skal få lov å snakke om kropp?

Man lærer ikke at man er vakker. Man lærer ikke hvordan man skal takle ord og blikk. Man lærer ikke at man er likeverdig. Man lærer ikke at man skal være stolt over hvem man er. Man lærer ikke at man kan vise seg frem med alt man har fått utdelt og elske det. Man lærer ikke at for at noen skal kunne elske deg så må du elske deg selv først. 

Jeg kjemper for alle dere der ute som føler dere annerledes men som egentlig ikke er det. For det er ikke noe som heter annerledes. Jeg kjemper for det lille barnet som har ett eneste ønske på bursdagen sin, å se ut som alle de andre. Jeg kjemper for det lille barnet som ikke lærer at alle er ulike og at det heller ikke går ann å se ut som alle andre - for alle andre er ulike. Jeg kjemper for alle dere der ute som tydeligvis ikke skal få lære at mangfold er vakkert. Jeg kjemper for at du skal få vise deg frem og snakke deg selv opp uansett hvordan du ser ut. Jeg kjemper for mine fremtidige barn som ikke skal få vokse opp i ett samfunn der kropp ikke skal snakkes om. Jeg kjemper for den trettenårige Merethe som heller ville dø og bli født på ny fordi hun ikke lærte at alle kropper ser forskjellig ut og at det er sånn livet er. Jeg kjemper for dere som gruer dere til å dra på stranden, dere som gruer dere til å dra på overnatting i frykt for at dere må skifte foran andre. Jeg kjemper for at dere skal føle dere akseptert i ett mangfoldig og vakkert samfunn. Jeg kjemper for at dere skal syntes i samfunnet, men at dere ikke skal bli sett på to ganger når du går forbi. Det er dere jeg kjemper for og det skal jeg aldri slutte med for om man skal slutte å snakke stolt og høyt om kropp for at presset skal bli borte så er vi på feil vei. 

Kroppslig mangfold skal snakkes om, vises frem og heies på. 

''Kode for å importere bloggen min til Nouw: 2453572388''

TIL TROSS FOR ANGSTEN

I dag er ingen god dag for meg. Jeg våknet opp femten minutter før jeg hadde en time på søvnklinikken svimmel, kvalm og tett. Men jeg kom meg dit fordet, og det er jeg stolt over. Når jeg er dårlig så blir angsten min ekstra dårlig og vond. Jeg ser for meg alt mulig galt som kan skje og bli sagt, jeg bryter meg selv ned. For ett år siden hadde jeg bare blitt hjemme, det hadde blitt for mye å komme seg ut av sengen. Men i dag dro jeg, og det ble en positiv opplevelse og ikke en dårlig en. Det har med meg å gjøre velger jeg å tro. Jeg velger å bygge meg selv opp isteden for ned. Så til tross for angsten kom jeg meg ut i dag og dagen ble litt bedre enn den hadde blitt om jeg ble hjemme i sengen. 



Men nå har jeg en liten valpe gutt som krever oppmerksomhet fra meg, han får meg til å glemme problemene mine litt mer i hverdagen og det er godt. I dag skal jeg gi meg selv ett klapp på skulderen og fokusere på å bli frisk for det fortjener jeg i dag. Det er jeg sikker på at du gjør også! Vi er alle våre egne hverdagshelter. 

Hva gir DU deg selv ett klapp på skulderen for i dag? :-)

GRATULERER

.... med den nasjonale valpe dagen!! Jeg hørte tilfeldigvis at det var det i dag og da klarte jeg ikke la være å bruke en unnskyldning for å vise frem enda flere bilder av babyen vår. For øyeblikket ligger jeg fremdeles i sengen, jeg har blitt syk igjen og forbanner meg på livet - og kjæresten som har mestret å spredd basselusker i luften så de har havnet på meg. Men det var jeg som ble syk først da så jeg må vel bare innse at jeg ikke har noen andre enn mitt dårlige immunforsvar å skylde på denne gangen, søren heller :):) Men nå skal jeg drømme meg bort i valepbildene av Link, og jeg lover dere at det samme skjer med dere for han var så nusselig atte hjelp! Han er fortsatt nusselig da, bare en god del større. De vokser så fryktelig fort, det er ikke greit! Man må huske å ta masse bilder og kose seg gløgg ihjel imens de er så små, for før du vet ordet av det så biter de ihjel både hus og bein. Happy national puppy day!

Herregud tenk at han har vært så liten, og for ikke så lenge siden heller!

Har du eller har hatt valp? :-)

TING SOM BARE SKJER PÅ FILM

Har du noen gang stoppet opp når du ser på en film og tenkt at det her skjer jo ihvertfall ikke i virkeligheten? Så bra timing og flaks kan man da umulig ha? Vel det har jeg tenkt over utrolig mange ganger og det begynner å irritere meg litt. Men det er jo godt å drømme seg litt vekk i filmer og slippe virkeligheten littegranne. Men her har jeg listet opp noen ting som kun skjer på film! Har du noen flere ting som kun skjer på film? Fortell meg! Det er jo litt morsomt å tenke over. 

1. Om man hører noen rare, skumle lyder så går man rett dit hvor lyden kommer fra. Resten er historie.. - Du løper ikke rett til de skumle lydene vettu, du gjemmer deg under dyna og håper lydene blir borte!

2. Det mest romantiske som kan skje er å kysse drømmegutten i pøsende regnvær, åååh så goals. - Nei nei nei, det er for det første iskaldt og all sminke du har på renner nedover ansiktet så det ser ut som du er medlem av KISS. Du må også rett inn å skifte klær for å ikke få frostbitt så det blir lite tid til noe annet innenfor dørene, med andre ord; alt annet enn romantisk. 

3. Alle klarer å lande ett fly uten å drepe ett eneste menneske ombord bare de får litt hjelp. - For å si det sånn da, hadde jeg måttet lande ett fly så er det ikke ett menneske på denne jord som kunne snakket meg gjennom det. Alle hadde vært fucked. 

4. Jentene som finner ut at de har samme kjæreste på samme tid blir bestevenner og ødelegger livet til douchen. - Det skjer IKKE i virkeligheten for å si det sånn. Det skulle vært sånn men jenter er og forblir jenter. Det er DE som kommer til å prøve å ødelegge livene til hverandre. Jenter ass. 

5. Uansett hvor hardt personen har festet dagen før så kommer den seg ALLTID opp for å lage god frokost, gjøre husarbeid og gjerne også dra på jobb. - Hallo.. jeg orker ikke stå opp for å gå på do engang jeg når jeg er skikkelig fyllesyk. Gjør du?

6. Plutselig helt ut av det blå dukker det opp en morder fra baksetet som man absolutt ikke har sett på forhånd. - Hvem sjekker ikke automatisk bak i speilet før man kjører? Jeg gjør ihvertfall det. Kanskje jeg er litt overnervøs men, jeg kan da ikke være alene om det!

7. Man kjenner alltid noen som kan hjelpe deg om du har problemer. Gjerne nevøen til den gale kattedama over veien som kjenner broen til moren din. Det er heller ikke kleint i det hele tatt å spørre dem om hjelp. - Jeg syntes det er kleint å si hei til naboen bare jeg. 

8. Den største drittsekken blir alltid snill og dere ender opp lykkelig forelsket sammen selv om dere hatet hverandre for ett sekund siden. - Er du en drittsekk så forblir du en drittsekk.. tar mer enn ett blikk og klissete ord for å overbevise meg. 

9. Er du på rømmen så passer alltid de første klærne du finner helt perfeeekt og du får alltid tid til å kle de på deg uten å bli tatt. - Tror faktisk ikke kjeledressen til bonden passer deg perfekt altså. Ikke kan du bruke mange minutter på å få på deg de heller for hele squaden er etter deg. 

10. Bryllup blir store skandaler, akkurat i det presten spør om noen har noen motsigelser så kommer det en annen person løpende inn dørene akkurat i det øyeblikket. Så blir det holdt en stor tale om at det er de som hører sammen og blablabla. -  De fleste har heldigvis nok vett i hodet til å ikke gifte seg med en person de ikke liker. Ikke gidd å bruk tusenvis av penger på ett bryllup om det egentlig er en annen du ønsker skal stå der oppe sammen med deg da. Stakkars pappa som tømmer lommeboka. 

Også lever de lykkelig i alle sine dager... det hadde vært noe det! Heldigvis er ikke livet som en film, det hadde vært kjedelig det. 

KANSKJE NOE IKKE SÅ MANGE TENKER OVER

Hei! Håper dere har hatt en fin dag så langt :-) Jeg har vært på sykehuset i dag, just one of those days. Det må til, en ting jeg har lært meg etter jeg ble eldre er at helsa går først uansett hvor kjedelig det kan være. Man må gjøre det man kan for å leve best mulig med de utfordringene man har. Men nok om det! 

Jeg var hjemme i Tønsberg for noen uker siden. Da var jeg så heldig å få med meg ett nytt kamera hjem til Trondheim. Det har jeg savnet en god del iløpet av tiden jeg har blogget. Man får mye mer motivasjon når man får tatt noen gode bilder, og det får jeg nå! Ihvertfall mye bedre enn før. Det er mye å sette seg inn i da, jeg er ikke akkurat så god på den fronten. Men det er spennende og godt å å lære nye ting. 

Det er godt å endelig ha det litt bedre, være litt mer stabil og føle litt mer på følelser. Det har vært mangel på de det siste året dessverre. Det er en del av å ha bipolar, men man må gjøre det beste ut av det også. Derfor er det å ha noe annet å bruke tiden sin på veldig bra, tenke på noe annet enn bare det negative. Nå kan jeg se frem til gode bilder, skrive mer og kjenne på lidenskapen jeg har for det igjen. 

Nå tenkte jeg å ha litt kvalitetstid med den lille familien min. Kanskje se på en film! Noen gode forslag til hva vi kan se? Vi er så ubesluttsomme, haha. Men først må vi dra å hente litt mer av flyttelasset som står hos svigermor, ja vi er SÅ treige - haha! Men det er godt å ha litt mer A4 dager, det har vi ikke hatt iløpet av de seks årene vi har vært sammen. Kjede seg sammen er undervurdert, og kanskje ikke noe så mange tenker over. Det er de små tingene i hverdagen man må sette litt ekstra pris på. Man vet aldri hva som er rundt neste hjørne. Prøv å elsk hvert sekund, ta vare på hverandre. Det er viktig, veldig viktig. 



Hva har du gjort i dag? :-) Masse klemmer og kjærlighet til dere! 

DETTE MÅ DU VITE FØR DU KJØPER HUND

❗ DU MÅ KJØPE VERNEKLÆR 

Skulle ønske jeg tenkte på dette de første ukene. AU AU AU - ikke undervurder den lille kjeften med de små tennene. 

INTIMSONE

Kan du bare drite i. Legg den fra deg med en gang - jeg mener det. NU! Jeg vet ikke hva det betyr en gang lenger jeg. Her slikkes det i ansikt og mellom tær, gjerne også inni kjeften om du har spist middag. Du slipper ikke unna det uansett hvor på vakt du er - tro meg....


 

❗ LUKTESANS=BORT

Trodde du at du hadde luktet en vond fis før? Tro om igjen. Hundefis lukter verre enn trusa til hufsa. For å ikke snakke om alt annet guffe som kommer ut av den lille nusselige firbeinte. 

❗ ER DU IKKE GLAD I Å VASKE SÅ MÅ DU BLI DET NÅ

Du leste vel forrige punkt? Vel, 99% av døgnet kommer du til å ha en dorull og en mopp i hver hånd for å plukke opp og tørke opp alt som kommer ut her og der. Kommer til å se ut som du har en real omgang med støv på hjernen for naboene en god stund for å sirre sånn. 

❗ LEGG BORT FLAUHETEN

Her må du juble høyt hver gang den lille tassen din bæsjer og tisser ute uansett hvor mange det er rundt deg. For tro meg - det er en lykke du aldri har kjent på før. Og ja, det er mange rare blikk men det blåser du i for det kom bæsj UTEEE. (Men du må fortsatt plukke det opp da så luktesansen må fortsatt være glemt.)

❗ LÆR DEG NINJATRIKS OG HA ETT GODT HJERTE

For her svelges det som svelges kan. Alt fra smertestillende til gamle bleier. Ja begge deler har hendt her i heimen. Da må man kunne fly ganske raskt opp fra sofaen og kaste seg ut på gulvet for å sirre'sånn - både puls og blodtrykk blir skyhøyt mange ganger iløpet av en dag så man må ta vare på hjertet! Gjerne lær deg litt yoga.  

DET MESTE MÅ BLI BAKGRUNNSSTØY 

Har du en rase som vår som ikke bjeffer stort - så vær forberedt på at det kommer veldig mange andre rare lyder. Det meste skal ignoreres og bare være bakgrunnstøy i en normal hverdag, noe som ikke er like lett hver gang når det høres ut som du har høyttalerne på full guffe med en spilleliste som kalles ''huset med det VELDIG rare i''. Spesielt om du bor i blokk sånn som oss så er det ikke like kult å treffe naboen etter en time med ei real runde med ''bakgrunnstøy''. 

❗ UBETINGET KJÆRLIGHET

Det viktigste punktet på listen. Det er til tider stor frustrasjon, det er faktisk smerter og tårer. Men det er også ubetinget kjærlighet 24/7. Det kan gjøre en hverdag mye lysere og lettere, som det har gjort for oss. Disse tassene har kanskje mye fiselukt og rare, frustrerende påfunn til tider men det er igrunn bare en stor klump med kjærlighet som kommer til å elske deg hele sitt liv. Det er søren meg en hard jobb å oppfostre en hund men herligheten så mye glede det gir. Det er kanskje en avgjørelse du kommer til å tvile på i ett halv sekund i den verste valpeperioden med tiss og bæsj smurt rundt overalt og tenner som henger fast i beina. Men så innser du like fort hvor bra avgjørelse du tok den dagen du hentet din lille baby. 

KJÆRLEIK

TIL VERDENS VAKRESTE MERETHE

Som venninne er det en selvskreven regel at man poster et lite hei når man har fått passordet til bloggen. Men for meg er ikke et hei nok. For meg ville ikke engang en bok vært nok. Alle ord er for små, for kjedelige og beskriver altfor lite av forholdet mellom deg og meg.

SONY DSC
 

Jeg husker så godt tilbake til ungdomsskolen da jeg enda ikke kjente deg. Jeg visste hvem du var, for vi hadde en felles venninne som stadig vekk sto og pratet med deg. Du gjorde ikke så mye ut av deg, og det var kanskje det som gjorde at jeg ble så nysgjerrig på hvem du var. For det var jo nemlig det stikk motsatte av meg. Jeg kunne løpe frem og tilbake i gangene, hyle og skrike men likevel følte jeg at noe manglet. Jeg var lykkelig, men jeg sto ofte alene når klokken bikket 15:00 og vi alle dro hjem. Det var liksom ingen der som var lik nok meg.

Men så møtte jeg deg da. Du delte min glede over å ta bilder, filme og ikke være så forbanna seriøs hele tiden. Du tok meg inn i ditt liv, og jeg tok deg inn i mitt. Vi tok bilder i mens vi lå ved bassenget og følte oss som supermodeller. Du festet løshåret ditt på meg og jeg så ut som en russisk turist som ikke helt forsto forskjellen mellom blondine og brunette. Vi fylte hagen din med alle de menneskene som betydde mest for oss og feiret oss selv inn i de sene nattetimer. Til tross for at det lå to foreldre innenfor husets fire vegger som helt sikkert lengtet etter en god natts søvn.

Jeg har vært med på dine ups and downs, og du har tatt del i mine. Vi gikk sammen inn i de voksnes rekker som gjester i hverandres konfirmasjoner. Vi vet det meste om hverandres kjærlighetsliv og jeg var vel ikke langt unna å skremme bort stakkars Sverre da dere helt i startfasen skypet i mens du hadde besøk av en ikke helt rolig og sindig Rebecca. Men dere har søren meg holdt sammen. Dere er et radarpar, og jeg er så latterlig glad for at dere har hverandre.

Også har du denne bloggen da. Om jeg er stolt? Hell yeah! Selv om jeg har kjent deg i mange år nå, har jeg også lært mye nytt. Du har åpnet mine øyne for å ikke stemple alt som tabu. For hvorfor skal man ikke snakke om ting? Hvorfor skal man ikke dele bilder når posen går i lekk på byen? Det er jo en del av deg, og vi som er glad i deg er glad i HELE deg. Du er en av de flotteste menneskene jeg kjenner, og du fortjener alt godt her i verden.  

Takk for at du gir livet mitt så mye glede som du gjør. Takk for at du åpner øynene mine for temaer som ellers hadde vært ukjente og takk for at du har lyst til å dele ups and downs med meg. Det skal vi heldigvis gjøre i mange år fremover, og det gleder jeg meg til.

XoXo Rebecca! 

THIRD TIME'S A CHARM

Titt tei! Haha. Livet som bipolar er i bunn og grunn som en karusell, opp og ned hver eneste dag. Ingen dager er like og det kan være ganske frustrerende. Så da har det gått ganske dårlig med bloggen de siste månedene. Men jeg har jobbet utrolig hardt med meg selv de siste månedene, det er det som har gått først for meg. Men nå er jeg blitt mer stabil og da har jeg mer enn noen gang lyst til å begynne å jobbe hardt med bloggen, på ekte denne gangen. Third time's a charm, right? Aner ikke om dette er tredje forsøk jeg men vi sier det! 



Jeg har også laget noen unnskyldninger i hodet mitt for hvorfor det har vært manglende motivasjon på bloggfronten og det er at jeg har hatt en pc som er fra forrige århundre og kun mobilen til å ta bilder med. Men - nå har jeg fått meg ny pc og en speilrefleks så nå er det ingen unnskyldninger igjen å bruke. Ikke vil jeg ha unnskyldninger heller for bloggen er min lille bebbis. Den har hjulpet meg gjennom så mye og gjort at jeg har opplevd utrolig mye som jeg aldri kunne drømme om å oppleve i mitt kjedelige liv. 

Jeg har sittet å planlagt litt fremover med bloggen de siste ukene. For hvordan jeg vil legge opp dagene, hvor ofte jeg skal oppdatere, hva jeg vil skrive om og litt sånt forskjellig. Rutiner er nemlig blitt min beste venn, prøver hardt ihvertfall. For det er noe av det viktigste i hverdagen når man har en bipolar lidelse. (Har jeg lært). Det blir innlegg to-tre ganger om dagen, noen faste innlegg og litt variasjon. Jeg brenner for å bryte ned tabuer og det skal jeg fortsette å jobbe for. Sånn, det var litt kjedelig informasjon som sikkert ingen bryr seg om, haha. Skal jeg være helt ærlig er det litt kleint å være her inne å skrive igjen, er vel ingen lesere igjen her men det gjør egentlig ingenting. Det er ikke det som er poenget med denne bloggen, hvis en person får det litt bedre med seg selv på grunn av hva jeg skriver her inne så er det mer enn nok for meg. Ikke minst så føler jeg meg bedre når jeg får skrevet fra meg! 


Let's do this. Jeg vet jeg kan og jeg vil, og det er en god start. 

JEG VELGER Å GÅ OPPOVER SELV OM JEG IKKE KAN SE TOPPEN

Halloisen folkens. Eller personen? Haha, nei ikke vet jeg lenger. Nå er faktisk bloggen min over ett år gammel, det er ganske sykt å tenke på egentlig. Den har jo vært like ustabil som meg det siste året. (ja jeg tåler en spøk på min egen bekostning) - bare ikke gjør det du da :):) tulla igjen. tullemor. jepp, det er meg det. 

Men fra spøk til alvor, haha. Jeg prøver å være stolt over hva jeg har fått til for meg selv iløpet av kanskje min største kamp noen sinne. For å konstant kjempe mot seg selv, istedenfor å kjempe for noen er faktisk jævlig vanskelig. Iløpet av det siste året har jeg gått gjennom så mye..dritt. There. I said it. Men fy søren så mye bra jeg har fått oppleve også! Det er så mye bloggen sin fortjeneste, som i bunn og grunn er min fortjeneste. Jeg har alltid visst at jeg har likt å skrive, at jeg kanskje var litt flink i det. Men ikke på denne måten, jeg har alltid lengtet etter den såkalte lidenskapen i livet som veldig mange prater om men jeg har aldri funnet den selv. Ikke før i den mørkeste perioden i livet mitt fant jeg den. Det var liksom som om det hang foran øynene mine hele tiden men at jeg ikke så det ordentlig før jeg lukket de. Før det ble helt mørkt. Livet er jævlig vanskelig og kjipt noen ganger. Det er det for alle sammen, men man må gjennom det mørke for å komme til det lyse. Det sa jeg alltid før når jeg ikke hadde veldig mye annet å lene meg på når kjæresten min var på det mest syke. Lite visste jeg da at det mørkeste ikke hadde kommet enda. Takk og lov for at jeg ikke visste at det kom, for da hadde jeg nok hoppet av for lengst. Livet altså. 

Jeg skulle egentlig skrive om at jeg var på skogstur i går og skryte av de fine bildene jeg tok, bare for å bevise at jeg er på vei til å bli ett friluftsmenneske aka Lars Monsen. Men så begynner refleksjonene og blablabla. Jeg vil egentlig bare si tusen takk til alle dere som har støttet meg gjennom mitt tøffeste år hittil som menneske. Til alle dere som har hjulpet meg til å innse at det ikke er en skam å si at man har det tøft, at det ikke er en skam å be om hjelp. Tusen takk til alle dere som viser at det er okei å være annerledes både på utsiden og innsiden. Tusen takk til alle dere som har lest alle de rare ordene jeg har skrevet her det siste året, som har gjort at jeg har funnet min lidenskap i livet og kanskje poenget med hele greia også som blir kalt livet. Tusen takk for at alle mulighetene jeg har fått på grunn av alle dere som har lest, likt og delt. Hadde det ikke vært for dere hadde jeg ikke kunnet tvinge med meg kjæresten min på Nrk P3 for å snakke om bæsj, tiss og sex til hele norge! Livet er helt jævlig noen ganger, men det kan være jævlig fantastisk også. Ihvertfall når man er bipolar ;) Den der serverte jeg igrunn meg selv på sølvfat. 

Iløpet av det neste året skal jeg prøve så godt jeg kan å fortsette å kjempe mot alle tabuene som finnes for psykisk og fysisk helse. Jeg skal prøve så godt jeg kan å være en stemme for de som ikke tør å snakke høyt og som ikke tør å vise stolt frem hvem man er. For den personen var jeg for bare kort tid siden, og jeg kommer nok kanskje alltid til å ha det litt i meg. Men er det en ting jeg har lært det siste året er det at alle har rett til å være stolt. Vi er alle så utrolig fine akkurat som vi er. Fra bunnen av mitt hjerte; tusen takk til dere som fortsatt gidder å henge rundt her selv om bloggen er like ustabil som meg. Ikke minst, tusen takk til meg selv som fortsatt er her for det var aldri noen selvfølge, livet er ingen selvfølge. 


Bilde fra fjellturen i går som nesten bare gikk oppover uten at jeg så toppen og som var utrolig slitsom men samtidig så utrolig fin, fin symbolisme for meg akkurat nå. For det er den veien jeg vil gå selv om det krever alt av meg. Peace out!

VÆR SÅ SNILL, BE OM HJELP FØR DET ER FOR SENT

Vi undervurderer oss selv alt for mye i dagens samfunn. Det er ikke så rart det da, med alt dette presset som finnes. Jeg hater det ordet. Press. Det er jo fader ikke rart at de aller fleste føler på en eller annen type angst iløpet av livet. Jeg vet hva jeg snakker om, men jeg kan bare snakke for meg selv. For noen uker siden fikk jeg enda en diagnose som nå er brettet utover den rimelige tjukke journalen min. Sosial angst. Angst. Smak litt på ordene. Hva betyr de egentlig? Jeg vet a'søren jeg og jeg lever med det. Det er noen ord psykologen min har skrevet ned i papirene mine. Lett oversatt betyr det at jeg er redd. Redd for mennesker. Redd for å gå i butikken. Redd for å snakke i telefonen. Redd for å snakke høyt foran mennesker. Redd for å spørre fremmede om noe. Redsel. For ett skummelt ord. Herregud jeg er redd for ett ord også nå. 

Jeg har vel alltid vært litt sjenert. Det var ihvertfall det jeg trodde at jeg var. Helt til jeg fikk ett megastort angstanfall på skolen. Det var som om en bombe slo ned i meg. Helt ut av det blå. Jeg trodde jeg skulle dø. I ettertid tenker jeg at jeg burde skjønt at det kom. Jeg var jo livredd for alt. Jeg kom fem minutter for sent til skolen den dagen, og på grunn av det kom jeg ikke lenger enn til døren inn til klasserommet. Jeg så inn i det minste vinduet som var i døren. Alt ble så lite, alt ble svart. Skjelvingen kom først, som ett jordskjelv. Alt ristet, jeg følte at bakken skulle gå i stykker. Så kom tårene, det var som en foss. Jeg så de dryppe ned på gulvet. Jeg måtte komme meg vekk. 

Heldigvis hadde jeg kjørt til skolen den dagen, hadde jeg måttet ta bussen hadde jeg sikkert ikke kommet meg hjem den dagen. Nevnte jeg at jeg er redd for å ta buss også? Jeg husker ikke kjøreturen bort til bensinstasjonen, som jeg ble værende på i tre timer før jeg kjørte hjem - den kjøreturen husker jeg heller ikke. Skummelt. Jeg ringte en av mine beste venninner, hun klarte å roe meg litt ned. Jeg dro til hun samme kvelden og vi kom frem til sammen at jeg måtte komme meg til legen. Men det var så skummelt, jeg var jo redd for det også. Jeg hadde også hørt om alle menneskene som var alvorlig psykisk syke som fikk avslag på hjelp, så jeg trodde ikke det var sjans i havet for at jeg skulle få det. Jeg hadde lite troa på psykisk helsevern. Jeg fikk tvunget meg til legen etterhvert men så kom redselen for hva som kom til å skje så jeg løy. Jeg sa jeg hadde det helt fint, jeg trengte ikke hjelp. 

Så kom depresjonen. Den mørkeste tiden i hele mitt liv. Tre måneder ble det med minimalt av søvn noen dager men aller mest så sov jeg gjennom mange døgn av gangen. Mat og hygiene stod det også dårlig til med. Kjæresten min måtte tvinge meg opp av sengen en gang i døgnet for at jeg skulle gå på do. Han måtte tvinge meg til å spise. Han måtte tvinge meg i dusjen. Noen ganger tok jeg bare vann i håret for å late som jeg hadde dusjet. Fordi jeg orket ikke. Jeg orket ingenting, jeg orket ikke livet. Hadde jeg hatt den kunnskapen jeg har nå den gangen hadde jeg lagt meg selv inn på psykiatrisk. Kanskje det hadde forhindret ønsket om å dø. Kanskje det hadde forhindret trangen etter å sulte meg selv for å i det hele tatt føle noe. 

Men jeg var jo ikke syk. Det var jo normalt å ha det sånn i perioder. Kjæresten min hadde hatt en lang periode uten sykehusopphold, så realiteten av alt vi hadde gått igjennom hadde bare tatt meg igjen. Det var jo bare normalt å ha det sånn da. Det var det jeg tenkte. Det var det de andre sa. Problemet var bare at de så meg ikke. Jeg så meg ikke. Men så kom spørsmålene. Hva har skjedd? Hvorfor klarer du ikke å spise? Hvorfor kom du ikke i går? Hvorfor er du lei deg? Jeg visste ikke. Jeg hadde jo ingen grunn til å ikke ha det bra. Alt annet i livet var jo så bra. Da ble jeg enda mer deprimert, enda mer irritert og enda mer skuffet over meg selv som ikke klarte å ha det bra. Isoleringen ble bare verre. 

Kanskje de har det bedre uten meg? Kanskje jeg er en byrde? Stakkars kjæresten min som må leve med meg. Stakkars vennene mine som må holde ut med meg. Kanskje jeg ikke vil leve mer? Kanskje om jeg bare gjør ett google søk på en kjapp løsning. Vil jeg dø? Kanskje om jeg bare prøver å slippe unna så får det meg til å føle noe. Tenk hvis det er så bra de sier på TV, himmelen? 

Heldigvis var jeg redd for det også. Døden. Heldigvis knakk jeg sammen i armene til kjæresten min, heldigvis klarte jeg å gråte. Heldigvis klarte jeg å føle på noe, redselen. Heldigvis var jeg redd for hva jeg kom til å gjøre mot meg selv om jeg ble liggende i sengen enda en dag. Heldigvis søkte jeg hjelp. Heldigvis ble jeg tatt på alvor og hjelpen ble satt i gang med en gang. Jeg var en hastesak, noe jeg innbilte meg at jeg ikke var men innså fort at jeg var. Jeg ble spurt om det var trygt å sende meg hjem i vente på start i behandling. Jeg svarte ja, og det var det eneste jeg var sikker på den gangen. At jeg hadde skremt meg selv med tankene mine så mye at det eneste jeg var sikker på i verden var at jeg ikke kom til å skade meg selv. 

Jeg vet hvor vondt det er å føle at alt håp er ute. Jeg vet hvor vondt det er å ikke ville være her mer. Jeg vet hvor vondt det er å vite at det er noe galt, men ikke hva. Jeg vet hvor vondt det er å være redd for å få stempelet ''psykisk syk''. Men jeg vet også hvor godt det er å bli trodd, hvor godt det er å få ett svar når det egentlig ikke er en fasit. Noen ganger er det ingen svar å få, det kan være utrolig vanskelig å takle men det er også godt å vite at jeg har en sykdom som gjør at jeg har det sånn i perioder. Fordi det er det det er. En sykdom, ikke ett valg. Akkurat som noen får en fysisk sykdom, får noen andre en psykisk sykdom.

Det er ingen skam , det er en enorm styrke som vi alle har i oss men som bare må graves frem i de mørkeste stunder. Det er okey å være redd, det er okey å ha det sånn. Det er også okey å vite at du ikke er helt alene. For er det en ting jeg kan love så er det at det er man ikke men det er heller ingen andre enn deg selv som kan redde deg, vær så snill søk hjelp. Vi har ingen å miste. 

Har du akutte tanker om å ta ditt eget liv, ring 113. Dersom du opplever et problem du trenger rask hjelp med, ring 116 117. Da kommer du til nærmeste legevakt.

Mental helse hjelpetelefonen 116 123​. 


Her hadde jeg det ikke så greit, men jeg kjente hånden som prøvde alt for å holde meg oppe. Heldigvis lyttet jeg til den. 

DET ER IKKE OPERASJONENE, SMERTENE ELLER REDSELEN JEG HUSKER

Det er ikke redselen før en operasjon jeg husker fra jeg var liten. Det er pappa sin trygge hånd som jeg følte i min lille barnehånd helt til jeg sovnet jeg husker. Det er ikke de store skumle ordene og alle de skumle instrumentene inne på operasjonssalen jeg husker. Det er de trygge stemmene til de som jobbet i operasjonssalen som fortalte meg hvor godt de skulle ta vare på meg. Det er ikke smertene etter operasjonen når jeg våknet som jeg husker. Det er mamma sitt varme smil og gode klem som alltid var det første jeg våknet opp til. Det er ikke kvalmen og oppkastet etter en narkose jeg husker. Det er sykepleieren som alltid stod klar med ett stort glass med gul saft fordi det hadde mamma og pappa sagt ifra om at jeg alltid bad om for å få vekk den verste kvalmen. Det er ikke de skumle mennene og damene i hvite frakker eller alle de syke barna jeg husker fra mine opphold på sykehuset. Det er søstrene mine som alltid kom på besøk, og tegningene de hadde med av ting som hadde foregått hjemme iløpet av tiden jeg hadde vært borte. 

Det er ikke ensomheten jeg husker fra alle gangene jeg var på sykehuset. Det er alle gangene klassen fra skolen, mine beste venner og familien kom på sykehuset bare for å være der med meg. Det er ikke de vonde beskjedene om at nå må jeg ta en ny operasjon jeg husker, det er familien som setter seg ned med meg for å forklare hvorfor jeg burde gjøre det. Det er storesøster som forteller hvordan hun opplevde det og gir meg styrke, det er min andre storesøster som legger en hånd i min og sier hvor sterk jeg er - at dette klarer jeg en gang til. Det er ikke de gretne ansatte på sykehuset jeg husker. Det er de som satt seg ned med meg for å roe meg ned, for å gi meg noe å le av, for å gjøre hverdagen på sykehuset litt lettere. Det er de jeg husker. 

Det er ikke alt jeg gikk glipp av som jeg husker. Det er de tingene jeg var så heldig å fikk gjøre som jeg husker. Det er alle kortene jeg fikk av mennesker som var glad i meg og som tenkte på meg som jeg sparte på i en sko eske. Det er alle de små øyeblikkene som gjorde at vi alle kom enda litt nærmere. Det er ikke frustrasjonen av å ikke kunne gå på lenge som jeg husker, det er at jeg fikk ligge i en seng som jeg kunne styre selv i stuen foran tv'en jeg husker. Det er alle middagene jeg fikk ligge på kjøkkenbordet å spise. Det er kaninen jeg fikk av besteforeldrene mine når jeg kom hjem fra sykehuset den ene gangen. Det er tegningene av storesøsteren min, det er mamma som stryker meg på ryggen når jeg har vondt i magen, det er hele familien min som på skift satt med meg på badet å spilte når jeg tok tarmskylling. Det er ikke de mange stikkene og undersøkelsene før en stor operasjon jeg husker. Det er pappa som løper byen rundt for å finne en rosa Nintendo DS til meg imens jeg er innlagt på rikshospitalet, men som kommer tilbake med en blå fordi ingen av butikkene han hadde vært i hadde en rosa. Den fikk enn mye større betydning enn at den bare var leke. 

Det er ikke den ekle sykehusmaten jeg husker. Det er alle menneskene rundt meg som kom til meg på besøk med alt de kunne finne av godt i butikkene. Det er ikke sommerferiene som ble tilbragt på sykehuset jeg husker. Det er de sommerferiene som vi ble tatt med ut på havet i flere uker, det er alt mamma og pappa gjorde for at jeg også skulle få kunne bade med de andre på tross av operasjonssår og gips. Det er ikke utålmodigheten med de lange ventetidene på sykehuset jeg husker, det er mamma og pappa som sa til meg at når man går inn disse dørene så må man legge fra seg utålmodigheten og sånn er det bare. Det er ikke de utallige kjedelige kjøreturene frem og tilbake til Oslo for undersøkelser jeg husker. Det er shoppingturene og kafè turene mamma og jeg alltid tok på veien hjem igjen. Det er ikke redselen av å være helt alene, for den har jeg aldri følt på fordi jeg alltid har hatt mennesker rundt meg når jeg har vært redd. Det er ikke alle gangene de måtte stikke meg på nytt fordi jeg hadde vanskelige årer jeg husker, det er kosebamsen Balder jeg alltid fikk ha med meg og som jeg fikk lov til å stikke på selv for å forstå at det ikke var farlig. Det er alle gangene han måtte sy på plass øret sitt fordi han ble min faste følgesvenn på sykehuset så han ble sliten. 



Det er mye vondt jeg husker som jeg aldri kommer til å komme unna, men det er de gode øyeblikkene som viser ekte kjærlighet som blir med meg videre gjennom hele livet. Det er viktig å huske på for oss alle, alt i livet setter spor men det er viktig å la de vonde sporene blåse vekk sånn at de gode kan få bli litt dypere og litt lenger. 

INTERVJUET OM MIN BIPOLARE LIDELSE

Her om dagen ble jeg kontaktet av en journalist fra trd.by som hadde lest innlegget jeg skrev på mandag om min bipolare diagnose. Hun syntes det var ett tema som man må få belyst mer og at innlegget jeg skrev var veldig bra, så hun lurte på om hun kunne få ett intervju med meg. Jeg sa selvfølgelig ja, for det er jo dette jeg vil. Det MÅ bli snakket mer om såkalte ''tabu'' temaer og nettopp DET er grunnen til at jeg laget denne bloggen. Jeg har flere ganger iløpet av disse månedene tvilt på om jeg gjør det rette ved å være såpass åpen som det jeg er. For nå kan man lese bloggen min og vite så og si alt om meg og det er faktisk jævlig skummelt. For ett år siden turte jeg så vidt å gå ut døren i frykt for å bli dømt, og sånn har jeg faktisk hatt det hele livet. Jeg har hele livet latt som jeg er en annen og jeg håpet på at hvis jeg bare stengte det ute nok så gikk min største drøm i oppfyllelse. At jeg våknet opp som en helt annen person som ikke har alt det jeg har. Jeg kunne ønske jeg hadde hatt en person å strekke meg etter som hadde vært åpen om hvilken person man virkelig er og var stolt av det. Det er denne personen jeg har bestemt meg for å bli selv, for jeg vet så fryktelig godt at det er høyst nødvendig. Du skal ikke skamme deg over hvem du er, uansett hva. 


HER kan du lese intervjuet. Jeg er så takknemlig for denne muligheten for å få en liten stemme <3 

TERSKELEN FOR Å SØKE HJELP MÅ BLI LAVERE

Ja.. WOW. Først av alt så vil jeg si tusen hjertelig takk for den fantastiske responsen jeg fikk etter jeg la ut innlegget i går. Jeg hadde virkelig ikke forventet så utrolig mye støtte og fine ord, jeg satt å gråt lenge i går for å si det sånn. Jeg var usikker på om det var rett av meg å dele så mye så kort tid etter jeg hadde blitt diagnotisert, iogmed at jeg fortsatt prøver å finne en plass til det i hverdagen min og jeg prøver enda å forstå hvilken betydning det har på fremtiden. Men når jeg fant ut at det var verdensdagen for psykisk helse så tenkte jeg at det igrunn ikke var ett bedre tidspunkt å dele det på og det kom uansett alltid til å bli like skummelt. Grunnen til at jeg har vært så lenge borte fra bloggen er rett å slett fordi jeg trengte den tiden til å trekke meg tilbake og ta inn alt som var nytt og skummelt. Men nå er det ''out in the open'' og jeg er lettet over at jeg ikke trenger å ta på meg en maske og en ukjent rolle lenger. Jeg føler nesten at det er nå livet begynner, uansett hvor rart det enn høres ut. 

Psykisk sykdom er for mange ett skummelt og ukjent ord, for meg også. Det er mange fordommer og ett stort tabu, men det kan bli mindre av det om man tør å være åpen om det og viser andre hvordan det egentlig er. Det her er langt ifra enkelt for meg, å trykke ''publiser'' og vite at hvem som helst kan lese om meg og hva som foregår i mitt hode. Det er ubeskrivelig skummelt. Men det er nødvendig, ikke bare for meg men for så mange andre også. Vi er nødt til å få den terskelen for å søke hjelp og å være åpen lavere. 

I dag har jeg vært hos psykologen min, noe jeg gleder meg til hver eneste uke nå. Jeg ler mye der, og gråter - det er godt. Jeg kjenner jeg begynner å få litt bedre kontroll over meg selv igjen og det er noe jeg har savnet lenge. Det er en lang vei å gå enda, men jeg er i det minste på vei og det er jeg stolt over. Jeg har også vært med ei av mine beste venninner og det trengte jeg så sårt i dag. Jeg er så takknemlig for menneskene i livet mitt, for at de viser at de prøver å forstå. Det er det eneste jeg trenger, ett ønske om å forstå. Jeg har mye å glede meg til fremover, og jeg har mange mennesker å være glad i. Det er godt å endelig kjenne litt på det. 


Ta vare på deg selv for til syvende og sist er det kun ditt eget ønske om å hjelpe deg selv som faktisk hjelper. 

Å FÅ DIAGNOSEN BIPOLAR #VERDENSDAGEN FOR PSYKISK HELSE

Denne dagen trodde jeg aldri skulle komme. Tårene som fosser nedover kinnene mine nå forventet jeg aldri. For kun en måned siden fikk jeg ett stykke papir i hånden. Dette papiret skulle snu min verden opp ned iløpet av ett sekund. 

Jeg har alltid tenkt at det er normalt. Jeg har alltid fått høre at jeg liker å ligge lenge i sengen og at jeg alltid sovner så sent. Det er lettere å spøke det vekk enn å se alvoret i det. Jeg tenkte i flere år at det ikke var noe galt, det er jo normalt for tenåringer å være litt deppa innimellom. Det er jo normalt for tenåringer å være litt lei av livet, være sent oppe og sove lenge. Humørsvingninger følger med det å være en tenåringsjente. Når jeg flyttet ut ble det verre. Alkohol ble en selvmedisinering hver eneste dag, da fikk jeg i det minste sove om kvelden. Men det var jo ikke noe galt, det er jo normalt for ungdom som nettopp har blitt myndig å feste mye. Men når det blir en enmannsfest er det noe galt. De mørke dagene begynte å ta over, smilet ble lagt mer og mer vekk. Men det var jo normalt, jeg hadde jo så mye å tenke på. Kjæresten min var alvorlig syk, jeg var funksjonshemmet. Det er mye å leve med i ung alder, da er det jo normalt å ha det litt vanskelig innimellom. 

Jeg flyttet til Trondheim sammen med kjæresten min for to år siden. Jeg gledet meg så utrolig mye, det skulle bli så bra med miljøforandring. I starten gikk det bra, jeg begynte på skolen og gledet meg stort til fadderuke. Men det tok ikke lang tid før angsten kom snikende. Jeg fikk angstanfall på byen og følte meg bekjempet av en greie jeg ikke forstod. Neste gang jeg skulle på byen drakk jeg enda mer enn forrige gang, tenkte at det kom til å gjøre at det ikke skjedde på nytt. Sånn holdt jeg på og hver eneste gang endte det med at jeg drakk meg så sanseløs full at kjæresten min ikke turte å legge seg i frykt for at det skulle skje meg noe. Jeg forstod ikke at det gikk over styr før jeg en kveld drakk meg så full at jeg nesten måtte bli pumpet og kjæresten min var livredd og forbannet over at jeg hadde satt livet mitt i så stor fare.

Jeg begynte å slite mer og mer på skolen, jeg lå i sengen helt til jeg absolutt måtte dra for å rekke skolen på sekundet. Jeg hadde ikke blitt kjent med noen fordi jeg hadde bare turt å være med to dager i fadderuken og de to gangene drakk jeg meg alt for full på grunn av angsten. Vi ble satt i grupper som vi skulle jobbe med stort sett hele tiden og jeg taklet det ikke. Jeg var livredd for disse menneskene, jeg ble livredd for alt. Alt endte den dagen jeg kom ett par minutter for sent til skolen, jeg skulle til å ta i dørhåndtaket og jeg fikk fullstendig panikk. Jeg fikk satt meg i bilen og kjørte til en bensinstasjon, en kjøretur jeg ikke husker den dag i dag. På denne bensinstasjonen satt jeg i tre timer å pratet med bestevenninnen min på telefon før jeg turte å kjøre hjem. Jeg dro aldri tilbake. 


#IAMWHOLE - er en anti stigmatiserende kampanje som er lansert i dag for å sette lys på mental helse. Håpet er at mennesker poster en selfie med en sirkel i håndflaten og får det til å gå viralt for å vise at sammen er vi hele og øke bevisstheten for mental helse. 

Det kunne ta en måned før jeg stod opp og gjorde noe fornuftig. Jeg kunne ligge i sengen i en måned og kun stå opp for å gå på do en gang i døgnet. Jeg slang på meg en maske til menneskene rundt meg. Det var ganske enkelt å si til familien og vennene mine hjemme i Tønsberg at alt gikk bra på skolen, og at jeg hadde det skikkelig bra. De visste jo ikke at jeg lå i sengen på syvende dagen uten å ha fått gjort de enkleste ting som å dusje og spise. Ingen så meg, så jeg var jo egentlig ikke så syk. Det eneste mennesket som virkelig så meg under de mørkeste periodene og som prøvde alt for å hjelpe meg, skyvde jeg vekk. Jeg ble kald og fjern, ingenting ga meg glede lenger, ingenting ga meg noe som helst lenger. Jeg ville ikke innrømme for meg selv at jeg var alvorlig syk, det var en så utrolig skremmende tanke at jeg skulle ha en psykisk sykdom så jeg bare feiet det under bordet. Jeg som alltid har taklet alt så bra og vært så sterk. Jeg som ikke lot meg så lett vippe av pinnen. I to år har jeg hatt jeg det sånn. Dagene mine bestod til slutt av å ligge i sengen, kjefte på kjæresten min om han spurte meg om det gikk bra og sulte meg selv for å bare kjenne følelsen av hva som helst. Om noen spurte meg om hva det var ble jeg frustrert fordi jeg hadde ikke noe svar på det. Hvorfor meg? Det må være en grunn til at jeg har det sånn her. 

Det kom til ett punkt hvor jeg innså at jeg ikke kunne ha det sånn lenger. Jeg ville begynne å leve igjen og kjenne på følelser. Vendepunktet for meg var den kvelden jeg tenkte at det var greit om jeg døde, om jeg ble borte så var det en lettelse for meg og de rundt meg. Den kvelden brøt jeg sammen i armene til kjæresten min og alle tårene som jeg ikke hadde latt komme ut før kom ut iløpet av den kvelden. Den kvelden skremte jeg meg selv med mine egne tanker. Dagen etterpå fikk jeg time hos legen. Kort tid etter det satt jeg inne på kontoret til min nåværende psykolog. 

For kun en måned siden fikk jeg ett stykke papir i hånden. Dette papiret skulle snu min verden opp ned iløpet av ett sekund. Der stod det svart på hvitt hva grunnen til at jeg hadde vært som jeg hadde de siste årene. Jeg har Bipolar type 2. En følelse av lettelse og frykt på samme tid. En lettelse fordi jeg nå hadde en grunn. En frykt fordi jeg visste at jeg nå tok steget inn i ett nytt liv hvor jeg hadde en psykisk sykdom. Jeg kom jo til å bli dømt opp og ned, jeg skammet meg. Psykisk helse er fortsatt fryktelig tabu, man får inntrykket av at man ikke skal snakke høyt om det. Har man en psykisk sykdom er man jo gal, klin kokkos, rar, psykotisk, gæren. 

Feil.


Den beste avgjørelsen jeg har gjort i hele mitt liv var å be om hjelp for min psykiske helse. Om jeg ikke hadde gjort det vet jeg helt ærlig ikke om jeg hadde sittet her å skrevet her i dag. Jeg var på mitt aller mørkeste, aller laveste når jeg så at jeg hadde alt for mye å leve for til å ha det sånn. Jeg vet jo at jeg har mennesker som er glad i meg, jeg vet at livet er verdt å leve, men jeg har en sykdom som gjør at nettopp det er vanskelig å se hver eneste dag. Det er mange som lever med psykiske sykdommer. Så mange flere enn man tror, nettopp fordi vi er helt vanlige mennesker vi også. Det er vanskelig å se utenpå at man sliter innvendig. Jeg tenkte ikke at jeg skulle fortelle om min sykdom nå. Kanskje aldri. Men hvorfor skal jeg ikke det? Fordi jeg er redd for at andre mennesker skal dømme meg? Det er ingenting å skamme seg over, det er ikke min feil at akkurat jeg har fått denne sykdommen. At flere mennesker er åpne om psykisk helse gjør at terskelen for å dømme andre blir lenger. Det at jeg har fått denne diagnosen nå gjør at jeg kan konsentrere meg om å bli bedre, det har gjort at jeg ser ett lys i enden av tunnelen. 

I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Denne dagen er til for å skape åpenhet og gi kunnskap om psykisk helse - vi har alle en psykisk helse. Ta vare på den, og vær så snill ikke skam deg. Jeg er bipolar og jeg er stolt over det fordi det viser at jeg har tatt kontrollen over mitt eget liv igjen, jeg har fått hjelp. Jeg har fått en ny sjanse og jeg vil vise for både meg selv og ikke minst andre at vi er akkurat som alle andre, vi kan leve ett helt normalt liv vi også. Vi må bare tørre å få hjelp. Vi må snakke høyt om det så terskelen for å søke hjelp bli lavere, den hjelpen er nemlig det som kan skille mellom liv og død. 

FAIL!

Jeg syntes disse innleggene er så fryktelige morsomme, det finnes lite som er bedre enn ei litta dose selvironi! Jeg ler ganske kraftig hver gang jeg skal finne disse bildene og håper dere ler like godt sammen med meg - på min bekostning! Hahaha :-)

Ikke spør meg engang hva jeg tenkte her. Tror jeg følte meg fryktelig kul ;-) Jeg var nok også en smule irritert på mannen bak kamera som ikke klarer å være seriøs i mer enn ett halvt minutt, hahaha.

Her prøvde jeg mitt aller beste på å se ut som en ordentlig modell og finne det såkalte "blikket" de snakker om på Top Model :-)

Det er viktig å ha litt forskjellig positurer så det blir litt forskjell på bildene, denne kaller jeg T-rex :-)

Veldig viktig å få med noen bilder hvor det ser ut som jeg prater med noen andre som også var der. Jeg gjorde det. Jeg var ikke alene. Jeg lover. Har også hørt det er så søtt når man fanger ett uoppmerksomt øyeblikk, ser at det stemmer ihvertfall ;-)

Selvfølgelig kommer linselusa i heimen å avbryter for å få all oppmerksomheten..

Sånn her reagerte jeg på det :):) Ett oppgitt mammasukk. #Crazycatlover1994

IT'S LIKE A NEVER ENDING ROLLERCOASTER

Ikke av den morsomme typen. Ikke av den sommerfugler i magen og latter typen. Ikke av den hvor du og alle vennene dine har gledet dere til denne dagen i flere uker og endelig er dere her typen. Ikke av den som du kan bestemme selv om du vil ta typen. 

Men av den typen hvor du sitter fast i en karusell og ikke får komme av. Det er ikke lenger du som har kontrollen, du kan ikke bare hoppe ut av setet etter en runde. Det er ingen ved siden av deg, det er ingen på bakken. Det er ingen som styrer den. Hvem er det som egentlig styrer den? For det er ihvertfall ikke deg selv. Hvor ble det av alle de andre som var med deg? De har nok blitt lei av å vente på at du skulle komme ut av karusellen og dratt fra deg. 

Alt du vil er å komme deg av og stå på to bein på en flat bakke. For når var egentlig sist gang du følte stødig grunn under deg? Husker ikke. Når var det du egentlig tok skrittet opp i denne karusellen? Husker ikke. Det eneste det er å sammenlikne med er en karusell. Den største karusellen du kan tenke deg, med de høyeste toppene og de dypeste nedturene. Med de verste loopene og den raskeste farten. 

De høye toppene er ikke lenger morsomme. Man skulle tro de var gode men det er de ikke. De får deg til å bli en annen person enn det du er, akkurat som de dype nedturene. Man skriker ikke lenger av glede men av frustrasjon og redsel. Den gode energien er blitt negativ. Du må holde deg litt ekstra godt fast i setet så du ikke faller ut. Hva skjer om du faller ut? 

I de dype nedturene er det ikke lenger lettelse av å komme ned fra toppen. Det er flere av disse her, de varer mye lenger. Den energien som kommer på toppen av karusellen er ikke her nede. Her nede har man ikke engang lysten til å gå ut av karusellen. Her er det ingenting. Her er det mørkere enn man noen gang kan tenke seg. Her er det ikke en eneste stråle av lys og toppen virker så fjern. Men du vet også at den kommer i skremmende fart, du klamrer deg fast her også i frykt for å falle av. Hva skjer om du faller ut? 

Jeg hører stemmer i det fjerne. Kjente stemmer, ukjente stemmer. Stemmer som bare vil at jeg skal komme ut av karusellen. Vet de ikke at det er det eneste jeg vil også? Stemmer som spør meg om hvorfor jeg gikk å satt meg i karusellen i utgangspunktet. Vet de ikke at noen ganger så bare tar man en karusell uten noen grunn? Det er disse karusellene som er vanskeligst å gå ut av. Men det er mulig når man endelig innser at man ikke hører hjemme i denne evige karusellen. Når man forstår at man ikke trenger å være redd for å falle ut og løsner grepet. Når man forstår at man kan gå ut selv og når man kommer på stødig grunn igjen så ser man at de man en gang dro med fortsatt står der klar for å holde fast i deg. De dro aldri fra deg, de ventet på bare på at du skulle gå av karusellen frivillig. 

Jeg ser det står en skikkelse ved kontrollene nå. Betyr det at jeg endelig skal få komme av karusellen? Jeg kjenner det sakker ned og jeg kjenner den ene foten min beveger seg sakte ut mot bakken. 

DU TRENGER Å LIKE DEG SELV

Du trenger ikke å ha tynn midje, være lav, solbrun, blond, ha store faste pupper, sprettrumpe, colgate smil og en feit bankkonto. 

Du trenger å like deg selv.

Du trenger ikke å ha en stor midje, være høy, blek, brunette, ha små pupper, liten rumpe, gult smil og en liten bankkonto.

Du trenger å like deg selv.

Du trenger ikke være høy eller lav. Stor eller liten. Brun eller blek. Blond eller brunette. Ha store pupper eller små pupper. Ha stor rumpe eller liten rumpe. Ha ett hvitt smil eller gult smil. Ha en feit bankkonto eller en liten bankkonto. 

Du trenger å like deg selv.

Du trenger ikke å være gutt eller jente, ung eller voksen.

Du trenger å være deg selv.

Du trenger ikke være en jente som liker en gutt, en gutt som liker en jente, en jente som liker en jente, en gutt som liker en gutt, en jente som liker jenter og gutter, en gutt som liker gutter og jenter. 

Du trenger å like deg selv. 

Du trenger ikke å få bare seksere i alle fag eller droppe ut. 

Du trenger å gjøre det du selv vil.Du trenger ikke ha to bein å gå på eller to armer å bruke.

Du trenger å like deg selv med det du faktisk har.

Du trenger ikke ha femti venner eller ingen.

Du trenger først og fremst å bli venn med deg selv.

Du trenger ikke bli merket som funksjonshemmet eller funksjonsfrisk, syk eller frisk.

Du trenger å vise verden hvem du virkelig er. 

Du trenger ikke være snill eller slem. 

Du trenger faktisk å behandle andre som du selv vil bli behandlet.

Du trenger ikke ha fremtiden klar eller ta det dag for dag.

Du trenger å gjøre det som fungerer for deg.

Du trenger ikke hate eller elske deg selv. Du trenger ikke sulte deg eller tilbringe hver ledige time på trening. Du trenger ikke å høre på hva samfunnet sier deg om hvordan du selv skal være og oppføre deg. Du trenger ikke følge alle normer og regler. 

Om du er høy eller lav, liten eller stor, har en kropp som fungerer optimalt eller har en kropp som fungerer litt. Om du har en million på konto eller går på nav. Om du har arr på kroppen eller ingen. Om du har arr innvendig eller ingen.

Du trenger å like deg selv. For du? Du er bra nok akkurat som du er. 

NOT JOINING THE ARMY

... Liker bare fargene!

Forrige uke var jeg sammen med noen fine jenter. Vi har blitt kjent via blogg blant annet og bestemte oss for å møtes for å bli kjent og ta noen bilder. Det var så utrolig koselig! Følte meg som en ordentlig modell å greier, haha. NEIDA. Ble veldig fornøyd med antrekket denne dagen men det som ikke vises på bildene er at kjolen jeg hadde under måtte ''stiftes'' med binders sånn at puppa ikke skulle falle ut ;) Men det er jo ingenting som ikke kan skjules under ett skjerf! Derfor ble det ingen bilder av kun kjolen altså, you don't need to see my boobies. DER går faktisk grensa for meg, haha.

I dag har jeg vært på kurs via nav som jeg har gått på de siste to ukene og ellers har jeg bare slappet av. Planlagt litt blogginnlegg fremover og snakket i telefonen med søsteren min har jeg også fått gjort. Det var koselig! Ikke en spesielt spennende dag med andre ord, men for meg som ikke er vandt til å gjøre stort så er det nok til å få meg sliten. Nå skal jeg bare fortsette å slappe av, kanskje se noen epsioder av Castle og legge meg tidlig siden jeg har ett møte i morgen. Håper du får en fin kveld! :-)

Hva har du gjort i dag?

''The No.1 rule of fashion: always wear what you want to wear.''

SLUTTE Å BLOGGE?

Flere dager på rad prøve jeg å sette med ned å skrive noen ord, like mange dager fikk jeg det ikke til. Jeg gikk en halv runde med meg selv om jeg skulle bare legge fra meg hele bloggen, slutte. Det kunne jo bare vært så enkelt, men jeg forstod fort at det ikke føltes rett i det hele tatt. Jeg har jo sett at jeg klarer å få til noe, jeg har innsett at jeg endelig har funnet noe jeg brenner for. Noe jeg elsker å drive med, virkelig. På ekte. Når jeg sitter for meg selv foran pcen å skriver så gjør jeg det for meg selv og ingen andre. Når jeg sitter for meg selv foran pcen å skriver så føler jeg meg som meg selv, at jeg hører til her. Uansett hvor teit det høres ut for deg så høres det riktig ut for meg. Det må jeg huske på. 

Livet er ikke alltid så lett, for meg så er mesteparten av tiden faktisk det stikk motsatte. Noen ganger rømmer jeg fra alt, lukker meg inne og stenger alle ute. Jeg har fått høre av fagfolk den siste tiden at dette er noe jeg har dratt med meg gjennom hele livet og det er helt sant. Helt fra jeg var liten av så har jeg stengt følelser inne, spesielt tristhet og redsel. Jeg gråter ikke foran andre av den enkle grunn at jeg vil ikke få andre til føle på den smerten jeg selv føler på. Jeg vil ikke få menneskene jeg er glad i til å føle seg dårligere på grunn av meg. Noen skjuler tristhet og redsel med sinne, jeg gjør det med smil og latter. Jeg satt hos psykologen og alt jeg ville var å gråte. Det som kom ut var små glis og noe som hørtes ut som en kjent latter. Nemlig min egen. 

Jeg trengte en pause fra alt. Først skulle det bare være noen dager men så ble det plutselig noen dager til, en uke - snart to. Det har vært deilig, det skal jeg innrømme. Ikke ha det unødvendige presset som man gir seg selv hver eneste dag. Jeg har hatt mye å tenke på de siste ukene, mye stress og bekymringer. Jeg fjernet ett av disse stressmomentene ved å legge fra meg bloggen litt. Men jeg har savnet det så fryktelig også. Nå har noen biter falt på plass, jeg har samlet opp en god del motivasjon igjen og jeg er klar for å egentlig begynne litt på nytt. Jeg har mange drømmer. Noen er små, noen er store og de skal jeg få til å gå i oppfyllelse. En ting de alle har til felles er at det skjer ikke noe om jeg sitter på rumpestumpen min og ikke gjør noe med det. Man må jobbe beinhardt for å få det livet man drømmer om og det skal jeg få til. Jeg er allerede godt i gang, jeg har virkelig tatt tak i livet mitt nå og det er jeg fryktelig stolt over. Det er lov å si. 

Vi blogges senere i dag, det lover jeg meg selv. Nå er jeg tilbake der jeg hører hjemme. Med nytt design og ny header så må det jo bare bli bra, eller hva? ;-) 


Foto: Caroline Sofie <3 

''IF YOU NEVER CHASE YOUR DREAMS, YOU WILL NEVER CATCH THEM.''

GET TO KNOW ME


1 - HVA ER DITT FULLE NAVN?

Merethe Høili Johansen! :-)

2 - NÅR HAR DU BURSDAG?

My special day of the year er 9. juli! Året er 1994 :):)

3 - ØYENFARGEN DIN?

Blåååå ;)

4 - HAR DU NOEN SØSKEN?

Ja, jeg har to eldre søstre! Som jeg er veldig veldig glad i <3 

5 - FAVORITT MAT OG DRIKKE?

Ååå gud... Hvordan skal man velge? Haha. Jeg er VELDIG glad i typiske norske middagsretter som lapskaus, koteletter, kjøttkaker og trøndersk sodd! Jeg er også litt over gjennomsnittet glad i alt av kylling. NAAAAM. Nå ble jeg sulten, haha. Favorittdrikke må være pepsi.. hehehehe.

6 - FAVORITTSANG FOR ØYEBLIKKET?

3 Strikes - Terror Jr & En Sjanse - Avdeling M :-)

7 - HVILKEN TID PÅ DØGNET LIKER DU BEST?

Sånn typ..tidlig kvelden - fra klokken 20.00 og utover, det er da jeg er mest kreativ og har mest energi faktisk. Tror nok det er derfor jeg som regel pleier å legge ut blogginnlegg så sent, haha. 

8 - HVA ER DIN BESTE EGENSKAP?

Jeg er en veldig omsorgsfull person og jeg er veldig liberal - jeg hater rasisme, homofobi, rett å slett dømming av andre mennesker. (Det var det eneste ordet jeg kom på til å beskrive det, haha.) 

9 - FAVORITT APP?

Snapchat ........ 

10 - HVA ER FAVORITTFAGET DITT PÅ SKOLEN?

Det var norsk!

11 - FAVORITT FILM/SERIE?

Titanic - ingen over og ingen under. Serie er veldig vanskelig å svare på da jeg ser på nye hele tiden, haha. 

12 - FAVORITT BUTIKK?

Nei altså.. jeg er ikke så veldig opptatt av sånt jeg, alt som har salgt - som vil si alle butikker? hahahaha. 

13 - FAVORITT PARFYMEN DIN?

Paco Rabanne -  Lady Million!

14 - FAVORITT HØYTID?

Juuuul <3 

15 - FAVORITT ÅRSTID?

Sommer! 

16 - HVA ER DET FØRSTE DU LEGGER MERKE TIL NÅR DU MØTER NYE PERSONER?

Utstrålingen! Jeg blir veldig påvirket av hvordan energi og oppførsel andre mennesker har. 

17 - HVOR LANG TID BRUKER DU PÅ Å GJØRE DEG KLAR OM MORGENEN?

Maks en halvtime!

18 - HAR DU PIERCING/TATOVERING?

Jeg har tre tatoveringer! Flere kommer ;) 

19 - FAVORITT KLESPLAGG?

En god jeans! Når jeg finner en favoritt så kjøper jeg gjerne to så jeg kun bruker de til de er slitt ut, haha. Det har vel også noe med at jeg HATER å prøve klær...

20 - HVA VIL DU BLI NÅR DU BLIR STOR?

Nei gud veit. Jeg er for øyeblikket i en prosess hvor jeg prøver å finne ut av det. Jeg er vinglepetter til tusen og forandrer mening hver dag nesten. Nå for øyeblikket heller jeg veldig mot noe innenfor media. Men jeg vil også jobbe med mennesker - hjelpe andre. Så en god blanding av de hadde vært perfekt!

Tenkte det var litt gøy å bli bittelitt bedre kjent! Jeg syntes ihvertfall det er litt morsomt å bli litt bedre kjent med personen bak bloggen :-) Nå sitter jeg å ser på The Stream og skal snart begynne på middagen! Hva gjør du i kveld? :-) 

TI TANKER AKKURAT NÅ

Så dette på en annen blogg for en stund siden (tror det var Ida Wulff) og syntes dette var en kul greie - så jeg tester det ut selv! Jeg har så fryktelig skrivesperre og er veldig sliten i dag så dette er en fin måte å bare skrive akkurat hva som faller meg inn. Så nu kjør vi! 

Jeg la akkurat på telefonen. Min bestevenninne Elin ringte meg bare for å prate og jeg merker at jeg savner hun så mye nå. Imens jeg skriver dette så tenker jeg at jeg kjenner skikkelig på savnet av mine nærmeste venner som ikke bor her og familien min som også bor langt unna. Det er så koselig med sånne tilfeldige telefoner, jeg må bli flinkere til å ringe jeg også. I morgen skal jeg ringe bestemor. JA.

En av mine andre bestevenninner har bursdag i dag og jeg begynte å tenke på hvor stolt jeg er av hun. Hun er nettopp ferdig med ett utrolig vanskelig studie i England, og nå har hun flyttet til Budapest for å studere medisin. Altså - snakk om jernkvinne. Jeg er så stolt av alle de sterke kvinnene i livet mitt, fy faen jeg er heldig. 

Jeg tenker på den Mcflurry'en med ekstra oboi som ligger i fryseren å venter på meg. Jeg skal hente den så fort jeg er ferdig med dette innlegget, så skal jeg se på siste episoden av Kardashian og Pretty little liars - bare kose meg i mitt eget selskap. 

De jævla regningene som ligger på pulten og roper på meg. Jeg er så jævla flink til å utsette å betale regninger, jeg må skjerpe meg. Jeg skal faktisk betale en av de nå før jeg fortsetter å skrive. Sånn. 

Dagen min begynte ganske dårlig med en ganske kjip beskjed som gjorde meg bekymret. Jeg var hos legen i dag og ble henvist videre. Har ikke så lyst til å utdype så mye mer her nå før jeg vet mer, for ingenting er sikkert før man har undersøkt mer. Men jeg er faktisk jævlig stressa og redd. Jeg tenker bare typisk min uflaks om det er tilfelle det som legen tror. 

Men så fortsatte dagen min utrolig bra!! Jeg møtte en venninne på kafé - hun har nettopp flyttet til Trondheim og vi bestemte oss for å møtes. Vi har kjent hverandre en god del år men aldri hatt så mye kontakt egentlig. Hun har vært en venn av en venn så vi har aldri vært nære. Det endte med at vi satt der i fem timer og det var så sinnssykt koselig. Jeg tenker at det er fascinerende hvor tilfeldig livet er og hvor man plutselig er - og med hvem. Hvem man plutselig mister kontakten med og hvem man plutselig klikker utrolig bra med. 

Jeg gruer meg til i morgen og er egentlig redd for å sovne i kveld fordi jeg vil egentlig ikke at morgendagen skal komme så fort - samtidig som jeg vil det. Jeg skal begynne på kurset som jeg snakket om og jeg er redd for å få ett angstanfall foran alle sammen. Jeg fikk det i går når jeg satt helt alene i sengen min bare fordi jeg tenkte på at jeg skulle dit på torsdag. Håper ikke det skjer. 

Men jeg gleder meg også til i morgen fordi jeg får besøk av en av mine aller beste venninner Siri. Vi skal lage middag sammen og bare kose oss - og planlegge litt spennende greier. Jeg er så glad i hun. Nå begynte jeg å tenke tilbake til det fantastiske bryllupet hennes som jeg var en del av i sommer. Det var ett eventyr. Jeg vil også gifte meg!

Jeg tenker at jeg tenker alt for mye. Bare se på alt jeg kom på nå bare iløpet av få minutter da. Jeg er definitivt en tenke person, en person som grubler alt for mye og lager hundrevis av scenarioer i hodet - som regel negative men som regel skjer det stikk motsatte av hva jeg tror. 

Dette har vært en veldig bra dag til tross for den dårlige starten. Jeg har en god periode og håper den fortsetter en stund til men er redd jeg får en knekk neste uke siden jeg har gjort noe hver eneste dag denne uken til nå - og det forsetter resten av uken også. Jeg tenker at jeg skal tenke positive tanker hver morgen og fokusere på det gode. Ikke stress. Nå gleder jeg meg til å snakke med Sverre i telefonen, jeg savner han så mye men er så glad for at han trives i behandling. Jeg tror jeg har urinveisinfeksjon, søren at jeg ikke tok med urinprøve til legen i dag. Nei nå må jeg slutte å tenke for mye, ting ordner seg. Nå skal jeg hente isen min!!! :D



Hva tenker du på akkurat nå? 

UKENS TIPS!

Denne har jeg virkelig gledet meg til dere!! Har faktisk siklet på den lenge, men treig som jeg er (jadajadajada) så har jeg ikke fått kjøpt den før.. NÅ! Jeg snakker selvfølgelig om JorgObé peel of mask :-) Men. Ukens tips er rett å slett å ta seg tid til en liten spa day! Hvem elsker vel ikke det? og på en tirsdag a gitt? 


Alle, og da mener jeg virkelig alle trenger å ta vare på seg selv. (Her sitter jeg å drikker pepsi og spiser oreo imens jeg skriver dette btw. HEHE!! Hurra for ærlighet.) Men ja. Stress, depresjoner, angst og egentlig.. alt mulig kan føre til dårlig hud. Jeg slet veldig med dårlig hud når jeg var yngre, fjor10z lizm. Det endte med at foreldrene mine måtte få reseptbelagt medisin til meg og det funket faktisk veldig bra! Helt til jeg ble allergisk mot det :):) Men etter det så har egentlig huden min holdt seg veldig bra, helt til nå... Jeg sliter jo veldig psykisk for tiden, og det har jeg egentlig gjort de siste årene men det har blitt ekstra ille det siste året. Det har jeg så vidt nevnt her før men det er ikke noe jeg snakker eller skriver så mye om for det er litt vanskelig å prate om når det er såpass aktuelt for meg. Når tiden er inne skal jeg fortelle mer :-) Jeg har troa på ærlighet, men i sin egen fart. Aaaaanyhow - alt dette har ført til at jeg ikke har tatt noe godt vare på huden min, og jeg har fått uønskede reaksjoner AKA en shitload med kviser overalt. Så i dag etter jeg hadde vært hos psykologen tok jeg rett å slett en tur til kjøpesenteret og kjøpte noen produkter. Denne skumle, svarte masken, en hudkrem og noen rense servietter. Jeg filmet det hele, men det kommer ikke ut med det første. For nøye oss med ett blogginnlegg foreløpig, haha!


JorgObé peel of mask, Ole Henriksen truth revealed super creme & Ole Henriksen grease relief cleansing cloths. (Jeg kjøpte også dette nydelige speilet til 99kr på coop obs i dag, så fornøyd!!)

Det er så viktig å ta seg tid til å ta vare på huden sin i en hektisk hverdag. Man skal kunne gå rundt å være fornøyd både med og uten sminke men jeg vet at det er veldig mange som ikke klarer det på grunn av uren hud. Bare velg en dag eller sju! En søndag, torsdag, eller vær litt vill - velg tirsdag som jeg gjorde i dag. Neida, gjør det når som helst. Bare gjør det. Du fortjener det! Det er så enkelt å tenke at det er nok å ta av sminken hver kveld og vaske ansiktet men det er faktisk ikke det, ihvertfall ikke for oss som sliter med uren hud. En del av tipset er jo selvfølgelig disse produktene også da, selv om jeg ikke akkurat har fått testet de over en god periode enda så er jeg veldig fornøyd så langt. Bare kanskje ikke gjør som jeg har gjort med denne masken, haha. Det gjorde såååå vondt å dra av masken på kinnene. Så enda ett tips er å ikke gjøre det! ;-) 


Disse renseklutene var utrolig gode. Det geniale med de er at man kan bruke den ene siden som er myk til å fjerne sminken og den andre siden som er mer ''røff'' til å virkelig få renset huden. Det føltes akkurat ut som om man brukte en sånn skrubbekrem! Jeg er veldig fan av det simple, det som tar to minutter å gjøre siden jeg er lat - og det gjorde dette virkelig. Det gikk så kjapt! Man kjente også at det jobbet godt i huden en god stund etterpå. 


Livet som katteeier og blogger.. Man får ALDRI tatt noen bilder uten å bli photobombed!! Hun er søt da, så det går bra :):):)


Siden vi er så godt i gang med denne tipsingen (og siden jeg har litt dårlig samvittighet som ikke kom med dette innlegget som lovet på søndag......) så kan jeg jo tipse om dette geniale mobilstativet også! Jeg har vært totalt avhengig av Sverre til å ta bilder av meg til bloggen, så når han nå er borte begynte jeg å bli ganske stresset. Denne her fikset jo opp i det da for å sirre'sånn, jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har den med overalt. Den ligger alltid godt plantet i vesken min :-) Den står bra hvor som helst, man kan til og med feste den rundt ting. For eksempel i ett tre - om man noen gang skulle trenge det, haha! Den får man kjøpt på Expert :-)

Vil også tipse om denne sangen! Har endelig fått meg ny favorittsang dere, jeg har hørt den typ ti ganger på rad bare nå imens jeg har holdt på med dette innlegget, HEHE. Dere Kardashian/Jenner og sminke - holikere vet nok godt hvor den er fra ;-) Den er bra da, jeg får sånn good feeling av den. Hvem trenger ikke det da? 

Har du en god hudpleierutine? Har du prøvd denne masken før forresten? :-) 

SLIK FEIRET VI!

I går var den store dagen. Den store milepælen! Neida, haha. Men jo, i går hadde vi fem års jubileum som kjærester og Sverre fikk perm fra behandlingen i helgen for å komme hjem å feire oss <3 Vi hadde egentlig planer om å gå ut å spise, men vi fant ut at det er like koselig men mye billigere å lage god mat her hjemme. Så det gjorde vi! Når vi begge går på trygd fra NAV, og flytting er rett rundt hjørnet så tenker man ''prioriteringer, prioriteringer, prioriteringer.'' Vi storkoste oss uansett vi, for det viktigste er tross alt selskapet! Vi lagde god indrefilet med masse godt til og jeg koste meg i armkroken hele kvelden :-) Jeg vil også påstå at når man lever i ett forhold slik som vårt så setter man ubeskrivelig stor pris på de små og gode øyeblikkene, det spiller ingen rolle hvor vi er eller hva vi gjør. Vi har tross alt feiret mange jubileumsdager og høytider i sykehussenga så bare det å kunne få feire en av de hjemme er en stor lykke.


I dag måtte han tilbake til behandling, så jeg kom nettopp inn døren. Vi dro hjemmefra veldig tidlig i dag siden det tar en stund å kjøre. Derfor kommer dette innlegget så sent ut i dag! Vi har kost oss masse i dag også før jeg måtte vende snuta alene hjem igjen. Buhu. Men sånn er det bare, dette er en positiv ting absolutt! Jeg er så utrolig stolt av han, han er så dedikert til denne behandlingen og lyser opp når han prater om det. Ingenting er bedre enn det! Vi krysser fingrene nå. Men det er bare kjipt å være fra hverandre på grunn av dette, det er det alltid. Heldigvis har vi hatt en kjempe fin helg sammen så nå er jeg klar for en ny uke med masse spennende som skjer! ''Ukens tips'' på bloggen ble rett å slett nedprioritert i går siden jeg valgte å logge helt av hele kvelden, så den kommer i morgen! Vi spiste bløtkake i bilen istad, tok en dag til med feiring ;-) Men det resulterer i en kranglete mage dessverre (men det er det verdt!!), så nå må jeg gå før posen min eksploderer, HEHE. 


 

Hva har dere gjort i helgen? <3

KJÆRE MANNEN I MITT LIV

Nå er klokken slått tolv. Null null null null. For fem år siden i dag satt vi på det store rommet i det gamle huset mitt. Vi hadde bare møttes en gang før, noen uker tidligere. Men jeg visste det. Jeg visste fra dag ên at vi skulle bli sammen. Du hadde bevist for meg at jeg kunne tro på det så mange sier ''Når du møter den rette så vet du det bare.'' 

Jeg skulle egentlig ikke på den turen til Danmark. Først fikk jeg ikke lov av mamma og pappa fordi jeg hadde blitt tatt i å drikke alkohol bare noen uker tidligere, men så overtalte storesøsteren min mamma og pappa. Jeg fikk lov likevel, men da ville jeg plutselig ikke. Det var skummelt, jeg var livredd fordi jeg visste at søsteren min ville at jeg skulle dra dit for å få ett innblikk i hvordan det var å få pose på magen. Alle rundt meg ville jeg skulle operere, jeg nektet. Jeg trodde livet mitt var ferdig den dagen jeg la meg på det operasjonsbordet. Den største faktoren var at jeg trodde jeg aldri skulle få en kjæreste igjen. Jeg trodde at ingen ville ta på meg eller være i nærheten av meg om de visste hva som skjulte seg under klærne. Jeg trodde jeg aldri kunne være aktiv igjen, jeg trodde at det lille ''normale'' jeg hadde i livet mitt skulle bli borte. Men jeg dro og det er den beste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv fordi det gjorde at jeg møtte deg. 

Der satt jeg på flyet til Danmark med storesøster ved min side og var grinete. Jeg var sikker på at det vi skulle møte var en haug med rare mennesker som levde merkelige liv. Vi gikk til bussen og jeg husker jeg gruet meg til hva jeg kom til å se når jeg satt foten inn. Jeg gjorde det, jeg satt foten inn ved den bakerste døra. Jeg gikk opp trappen og beveget meg bakover. Jeg husker jeg ble overrasket over at alle menneskene så ut som helt vanlige folk, man kunne ikke se at bussen var full av mennesker med forskjellige sykdommer, handikap og at flesteparten hadde pose på magen. Det endte med at jeg satt meg på ett av de bakerste setene og når jeg endelig turte å snu meg for å kikke rundt så la jeg merke til deg. Du satt på den bakerste raden helt alene i ett hjørne, du satt med joggebukse og hettegenser med hetten trekt langt nedover ansiktet. Jeg så du hørte på musikk og iløpet av det første sekundet fikk vi øyekontakt. Jeg smatt tilbake i setet og satt på høy musikk. Det kilte i magen og for første gang iløpet av turen smilte jeg for meg selv.

Etter mange timer var vi fremme. Jeg husker jeg ventet med å gå ut til du gikk ut, jeg ville snakke med deg men jeg turte ikke. Jeg sneik meg ut og la merke til at du stod sammen med en annen. Jeg mannet meg opp og gikk bort. Jeg tror jeg stammet ''Hei. Vet dere hvor vi skal gå?''. Dere så bare litt rart på meg og sa noe jeg ikke husker så gikk dere. Skuffelsen var stor og jeg gikk bort til de andre jeg kjente. Jeg tror venninnen min som også var der hadde lagt merke til det for hun så på meg og smilte. Vi gikk inn og hadde en liten samling med ett minutt stillhet for de som gikk bort 22.Juli. Så ble vi spredd til alle våre kanter igjen og jeg satt alene i ett hjørne litt for meg selv, litt malplassert og sjenert. Helt til venninnen min kom og hentet meg, hun tok meg med ut og da så jeg det. Du satt der ute og jeg ville bare gå inn igjen. Hva skulle vi her? Venninnen min gikk rett bort til dere og spurte om å få låne pc'en deres og jeg ble lettet når dere sa ja for da kunne vi gå inn igjen. Lite visste jeg at hun skulle la meg sitte igjen alene med dere, med deg. Lite visste hun tror jeg, om at dette var starten på oss. 


Fra den stunden hang vi sammen som erteris. Vi sa ikke så mye, men det trengte vi ikke. Det var den deilige stillheten som så mange prater om. Vi hadde vårt første kyss ifølge deg på den store tjukkasen i rommet med ping pong bordet. Ifølge meg var det på den store trappen utenfor under alle stjerneskuddene. Men det kan godt være den lille jenta i meg som drømmer, men samme kan det være for begge deler skjedde og begge deler var like magiske. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg ikke skulle møte noen, jeg skulle være singel en stund nå fordi jeg hadde kommet ut av ett forhold som ikke var noe bra. Jeg hadde mistet troen på kjærlighet, på at jeg kunne møte noen som var genuint snill og som genuint likte meg for akkurat den jeg var. Jeg trodde jeg klarte meg bra, jeg trodde jeg klarte å holde følelsene tilbake. Helt til vi var på flyplassen, helt til du ble borte fra meg og jeg fikk totalt panikk. Jeg som har ekstremt flyskrekk, som hater flyplasser og ikke kan fordra sikkerhetskontrollen - Jeg løp som hakka møkk gjennom hele Danmark sin flyplass kun for å rekke å si hade til deg, til denne gutten jeg hadde så tilfeldig møtt bare noen dager tidligere. Jeg løp så fort at jeg ikke så deg, jeg bare falt på deg i taxfreen og fra akkurat det øyeblikket så visste jeg det. Jeg hadde falt for deg.

Jeg skulle til Spania bare noen dager senere og den uken hadde jeg noe teit planlagt. Jeg hadde planlagt å ikke ha noe kontakt med deg for å virkelig finne ut av hva det her var. Jeg tenkte at om jeg klarte å ikke ha kontakt med deg så var det bare en flørt. Til familien min sin store irritasjon så satt jeg på skype med deg hele tiden. Jeg klarte ikke holde meg unna. Det var deg og meg, det skulle bli oss. Jeg kjente det helt innerst inne i kroppen, jeg bare visste det. Togbilettene dine ble bestilt rimelig kjapt etter det, og vipps så var du hos meg igjen og jeg var der jeg hørte hjemme - i armene dine. 

For fem år siden i dag satt vi på det store rommet i det gamle huset mitt. Vi fikk egentlig ikke lov til å sove på samme rom men jeg hadde sneket meg inn til deg. Du skulle hjem igjen denne påfølgende dagen og jeg måtte bare snakke med deg. Vi visste det vel egentlig begge to. Vi visste vel at vi skulle bli sammen. Vi snakket nesten i munnen på hverandre ''betyr dette at vi er sammen nå?''. Jeg stammet skjelvende og på gråten frem at jeg måtte fortelle deg noe først. Jeg måtte bare få det unnagjort. Du sa jeg kunne fortelle deg hva som helst. Så jeg fortalte alt. Ryggmargsbrokk. Bleier. Kateter. Arr. Bæsj. Tiss. Alt jeg ikke kan gjøre. Alt du må være forberedt på hvis jeg skal være en så stor del av ditt liv. Jeg gråt og var livredd. Jeg visste at sjansen for avvisning var stor, jeg hadde jo vært der så mange ganger før. ''Det forandrer ingenting.'' Sa du og kysset meg. Aldri har jeg vært mer lettet og lykkelig.


For fem år siden i dag satt vi på det store rommet i det gamle huset mitt og vår reise startet sammen. Vi har vært gjennom mye du og jeg, mye som ingen noen gang kan sette seg inn i. Nitti prosent av vårt eventyr har tatt plass på ett sykehus. For første gang i mitt liv er det jeg som har sittet som pårørende og følt på alle følelsene det fører med seg. Men hundre prosent av vårt eventyr har vært fylt av ekte kjærlighet. Ingen av oss visste hva vi bega oss inn på, ingen av oss visste at vi må kjempe hver eneste dag for livet, for kjærligheten, for oss. Men er det en kamp jeg hadde tatt på strak arm igjen så hadde det vært denne. Fordi vi hadde allerede vunnet fra dag en, vi har kjærligheten og det er det ingenting i hele verden som kan ta fra oss. Ingen sykdom, ingen smerte, ikke livet. 

Sverre, du har lært meg så utrolig mye på disse årene og du lærer meg fortsatt mye hver eneste dag. Du har lært meg å kjempe for hva jeg tror på, du har lært meg at kjærlighet overvinner alt uansett hva. Du har lært meg at uansett hvor mye livet kjemper imot og drar deg ned så er smil og latter en god medisin. Du har lært meg at det alltid finnes noe positivt uansett hva, man må bare se etter litt ekstra. Du har lært meg hvordan en mann skal behandle en kvinne, hvordan ekte kjærlighet skal se og føles ut. 

Jeg klarer ikke å beskrive hvor glad jeg er for at jeg dro til Danmark for fem år siden og hvor takknemlig jeg er for at foreldrene mine forandret mening, og for at søsteren min presset meg med. På grunn av denne fem dagers turen møtte jeg min store kjærlighet i livet, fikk en fantastisk svigerfamilie, jeg lå på operasjonsbordet bare noen få måneder etterpå og fikk endelig stomi - som er det beste jeg noen gang har gjort for meg selv. Jeg hadde ikke turt å operert om jeg ikke møtte deg. På grunn av deg så jeg hvordan livet med stomi var, at det ikke var noe skummelt, vondt eller ekkelt. Du sa til meg en gang at jeg reddet livet ditt, det du ikke visste den gangen var at du reddet mitt liv. For fem år siden i dag satt vi på det store rommet i det gamle huset mitt og vi vant kjærligheten. ​



To be continued <3 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
Merethe Høili Johansen

Merethe Høili Johansen

22, Trondheim

Jeg er en 22 år gammel jente født og oppvokst på Nøtterøy men bor nå i Trondheim. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har også blitt diagnotisert med bipolar type 2 og sosial angst. Kjæresten min har sykdommen Morbus Crohn og vi har begge to stomi (pose på magen). Jeg deler åpenhjertig små og store, positive og negative øyeblikk fra vår hverdag som er litt annerledes enn normen.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits