hits

HVORDAN ER DET Å HA BIPOLAR TYPE 2?

(Dette er ett innlegg som jeg skrev for en stund tilbake når jeg var i en veldig dårlig periode men som jeg ikke turte å legge ut, før nå - har også laget en video om hvordan det er å leve med bipolar lidelse med ca samme innhold som dette innlegget. Den kan du se HER

For meg er det er som å ha gode og dårlig dager. Bortsett fra at det skjer hele tiden. Noen ganger kommer jeg meg knapt ut av sengen og alle ting frustrerer meg. Jeg ignorerer mennesker som er viktige for meg, det er så forbanna vanskelig. Depresjonen kommer snikende på deg. I begynnelsen er det de små tingene som er vanskelig men man klarer som regel å ignorere de. Det er som en hodepine, det går over snart.  Bortsett fra at det gjør det ikke. Det blir verre og verre. Du putter på deg en maske blant andre mennesker. For det er det du må gjøre.

Men etter hvert blir det vanskelige å ignorere det. Masken holder ikke i lengden. Så du isolerer deg. Det er sånn det går nedover og du begynner å ignorere venner og familie. All tilfredstillelse er borte. Det som før ga deg glede er nå borte. Alt blir smertefullt, selv de små tingene. Det føles ut som du aldri kommer til å kjenne glede igjen. Det er ikke det at jeg ikke vil være glad og lykkelig. Det er det at uansett hvor mye jeg prøver så klarer jeg det bare ikke. Jeg føler meg kvalt, jeg skammer meg. Hvorfor måtte jeg bli sånn her? Jeg har en fantastisk familie og forlovede, gode venner. Ingenting på utsiden tilsier at jeg skal være sånn her.

Noen dager er bedre. Andre er verre. Depresjon sniker på deg sakte. I starten så er det de små tingene. Det er bare en dårlig dag. Jeg hadde så lyst til å stå opp i dag. Det var vanskelig. Det var enda vanskeligere å holde seg der. Alt jeg vil når jeg er deprimert er å ligge i sengen, helt alene. Lukke meg ut fra omverdenen. Jeg burde ta kontakt med noen. Jeg orker ikke. Jeg burde rydde. Jeg orker ikke. Jeg burde gjøre mye, men jeg orker bare ikke. Ikke tanken på det engang. Jeg burde være glad. Jeg burde sette pris på alt jeg har. Den fine familien min, de gode vennene mine, min fantastiske forlovede. Jeg klarer ikke. Okei, så hva kan jeg gjøre da? Jeg kan putte på ett smil, tvinge frem latteren og late som at smertene ikke er der. 

På utsiden syntes det ikke. De tenker at hvis man ikke ser det så finnes det ikke. Som om all smerte kommer fra ett brukket ben, eller ett skrubbsår på knærne. Men noen ganger er de verste smertene de man ikke ser. Det føles ut som hver celle i kroppen verker. Som om hjernen har tatt over kontrollen. Jeg føler meg ikke som meg selv lenger. Det er noe inni meg, noe mørkt som holder på å sprekke. Det føles ut som om det aldri kommer til å bli borte. Det er ingen grunn, det er som alle følelsene mine er borte. Tatt over av mørket. Jeg stenger folk ute. Får angst for alt. Til og med angst for å ta telefonen. Selv om det er familien. Jeg orker ikke, jeg vil bare være alene med meg og de mørke tankene. Angsten tar meg. den skyller over meg som en bølge, fort.

Men noen ganger har jeg gode dager og jeg lærer meg å ta vare på de. Noen ganger våkner jeg og vil stå opp. Jeg er fortsatt som alle de andre. Jeg er fortsatt ett menneske. Jeg har lyspunkter her og der. Jeg har dager jeg kan gå ut å være glad og ikke tenke over at dagen før så lå jeg i sengen hele dagen med mørke tanker og ekstrem angst. Bipolar lidelse er en alvorlig psykisk sykdom. Den rammer mange men få snakker om det. Få snakker om de verste periodene hvor du ikke klarer å gå ut av sengen, ikke klarer å dusje på noen uker, eller spise mer enn en brødskive om dagen. Få snakker om at man har selvmordstanker men samtidig ikke er suicidal, for det går ann. Det går ann å ha tanker om at man ikke orker mer, at man vil slippe å ha det sånn men det betyr ikke at man vil sette de tankene ut i aksjon. Bipolar lidelse kan holdes i sjakk med medisiner og behandling hos psykolog og andre instanser. Det er lov å be om hjelp, det er nødvendig å be om hjelp. Snakk med noen, hvem som helst. Det skal ikke være tabu å trenge hjelp. Det skal være en fin ting å få hjelp til å takle livet når det er på sitt verste. Noen ganger har jeg gode dager og jeg lærer meg å ta vare på de. Jeg er fortsatt som alle de andre. Jeg er fortsatt ett menneske selv om jeg har en usynlig psykisk sykdom som jeg kjemper imot hver eneste dag med hele meg. 

HVORDAN DET VIRKELIG ER Å VÆRE ALVORLIG DEPRIMERT DEL 2

Advarer mot sterke inntrykk. Dette skrev jeg for en tid tilbake (jeg er mye friskere i dag) under mitt første opphold på psykiatrisk avdeling, litt engstelig for å være så åpen og ærlig om hvordan jeg hadde det i den verste perioden men for at å snakke om og ufarliggjøre, ikke minst for at mental helse skal bli mindre tabu så er jeg villig til å gjøre det meste. Så her er det jeg skrev når jeg var alvorlig deprimert og endte opp med å søke hjelp som resulterte i en innleggelse på åpen psykiatrisk avdeling. Her kan du lese om min opplevelse av hvordan det var på åpen psykiatrisk avdeling. Med disse to innleggene håper jeg også på at man forstår at man må søke hjelp om man sliter. Du kan ringe mental helse sin hjelpetelefon på 116 123, din lokale legevakt, fastlegen din og ikke minst familie og venner om du trenger noen å snakke med.

Del 2

Neste dag ble jeg vekt av kjæresten min, han hadde ringt fastlegen. Fått akutt time på mine vegne, alt jeg måtte var å komme meg i bilen og kjøre de få hundre meterne bort dit. Jeg ble sint. Ufattelig sint. Hvordan våget han å gjøre noe sånt mot meg, gå i mot meg på den måten. Det var utilgivelig i mine øyne. Men så kom jeg på det foreldrene mine hadde sagt dagen før, så jeg dro. Jeg slang på meg noen møkkete klær, satt opp det fettete håret og smatt en lue på toppen. Vi kjørte bortover, og ingen ord ble utvekslet på veien. Jeg måtte sitte litt igjen i bilen når vi kom frem, jeg prøvde pusteteknikker men ingenting funket. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var der, det her skulle jo gå over. Ikke faen at jeg var så dårlig at jeg trengte profesjonell hjelp. Men jeg gikk inn med tunge og lange skritt, mumlet noen dårlige ord i det jeg tok i døren. Døren som skulle åpne mange dører for meg fremover.

Den hyggelige legen hilste på meg med ett varmt smil, som om hun så hva jeg skulle si. Som om hun så hvor deprimert jeg var. Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?. Ingen svarte. Hva skulle jeg si? Jeg ville rope ut at jeg ikke ville dø, men tenkte det ikke var en så god idè på ett legekontor fult av små barn. Jeg begynte å gråte, igjen. Hadde det ikke kommet nok tårer kvelden før? Tydeligvis ikke. Jeg fikk knapt frem ett ord. Så kom ordene jeg hadde ventet meg, men som knuste meg totalt. Trenger du å bli lagt inn?. Tårene strømmet. Hendene mine skalv, føttene mine skalv. Alt raknet. ''ja''. Sa jeg med skjelvende stemme og med tårer i øynene. Jeg hadde klart det, jeg hadde endelig turt å be om hjelp, jeg kunne endelig skimte ett lite lysglimt i det fjerne. 

Er det noe jeg vil at du skal ta med deg fra disse to innleggene så er det at du tør å be om hjelp om du sliter, vær så snill. 

HVORDAN DET VIRKELIG ER Å VÆRE ALVORLIG DEPRIMERT

Advarer mot sterke inntrykk. Dette skrev jeg for en tid tilbake (jeg er mye friskere i dag) under mitt første opphold på psykiatrisk avdeling, litt engstelig for å være så åpen og ærlig om hvordan jeg hadde det i den verste perioden men for at å snakke om og ufarliggjøre, ikke minst for at mental helse skal bli mindre tabu så er jeg villig til å gjøre det meste. Så her er det jeg skrev når jeg var alvorlig deprimert og endte opp med å søke hjelp som resulterte i en innleggelse på åpen psykiatrisk avdeling. Her kan du lese om min opplevelse av hvordan det var på åpen psykiatrisk avdeling. Med disse to innleggene håper jeg også på at man forstår at man må søke hjelp om man sliter. Du kan ringe mental helse sin hjelpetelefon på 116 123, din lokale legevakt, fastlegen din og ikke minst familie og venner om du trenger noen å snakke med.

Del 2 kommer i morgen.

Jeg våkner opp nok en dag til hodet mitt sin største fortvilelse og hjertet mitt sin største lettelse. Jeg sier til meg selv og alle andre at jeg ikke er redd men det er løgn. Jeg er redd. Jeg er redd for å til slutt gi etter å høre på hva hodet mitt vil og det er å dø. Jeg trodde jeg hadde kommet meg gjennom den verste stormen, men lite visste jeg den gangen at det bare var ett lite vindkast i det store bildet. Jeg lå i taket på det mørket rommet hvor alle rullgardinene var trukket ned og telte antall tastetrykk som kom fra rommet ved siden av. Rommet hvor kjæresten min satt og spilte med kameratene sine. Jeg lo litt hånlig mot meg selv, hvor ironisk det var at der sitter det en gjeng på andre siden av skjermen å spiller pc spill og her ligger jeg og kjemper mot viljen om å dø.

Han ber meg søke hjelp, atter en gang. Nok en gang sier jeg nei, og at det går over snart. Han gir meg en bekymret mine men jeg bare børster det vekk som om han skulle spurt meg hva vi skulle ha til middag. Jeg har blitt apatisk nå, ikke noe som påvirker meg. Ingenting gir meg glede, ingenting gir meg sorg. Til og med ikke tanken på å ville dø gir meg sorg lenger, bare lettelse. Det gjør meg ingenting at kjæresten min må mate meg, tvinge meg på do eller vaske meg under armene. Det er blitt hverdagskost. Ikke klarer jeg å stoppe opp å tenke over hvordan det er for han heller.

Jeg tror det var i uke 4 at jeg begynte sakte men sikkert å gi opp. Jeg tok meg i søke på internett etter enkleste måte å avslutte livet på, i hemmelig modus på mobilen såklart. For om jeg skulle ta mitt eget liv ville jeg ikke at noen skulle få vite om det. Ikke hadde jeg planer om å etterlate meg noe, jeg tenkte bare det var enklest om alle slapp å ha noe mer med meg å gjøre. Jeg tror jeg ga fra meg flere tegn enn jeg trodde for nok en gang ber kjæresten min meg om å søke hjelp, snakke med noen, hva som helst bare ikke ligge i sengen en dag til. Ikke en dag til med dette. Han sa dette med en alvorlig mine, jeg har ikke sett han sånn før. Så redd. Redd for meg, tenkte jeg. Det slo meg at det var fint å ha noen som bryr seg om meg når jeg ikke klarer det selv. Så jeg endte opp med å ringe foreldrene mine den kvelden, jeg brøt sammen og prøvde å forklare med ord hvor tom jeg følte meg. Prøvde å sette ord på de tingene det ikke gikk an å sette ord på. Jeg gråt for første gang på lenge også, litt overrasket over at det fantes så mye vann i kroppen min. De var også bekymret, og ytret at jeg måtte gjøre det jeg måtte for å hjelpe meg selv. De ordene festet seg i hjernen min, og de skulle jeg ikke glemme med det første...

LYSTEN ER ABSOLUTT DER

Endelig. Endelig skjedde det. Lysten til å skrive og dele er endelig tilbake! Ja, måtte ha med utropstegn der fordi for meg er det stort. Jeg har ikke hatt det på utrolig lenge, husker ikke sist jeg blogget men det er ihvertfall mange måneder siden. Jeg tror det kan ha noe med en kommentar jeg plutselig fikk på ett gammelt innlegg. En utrolig hyggelig kommentar som påminte meg på hvorfor jeg deler og skriver. Åpenhet. Kampen for at det som er så tabu skal bli mindre tabu. Kan ha litt med at klokken har for lengst slått tolv også da for jeg blir nemlig mye mer kreativ på natten. Men jeg har lenge nå kjent på en trang og lyst til å utfolde kreativiteten min, og for meg er det skriving. Det er også en form for terapi for meg, og tro meg det trenger jeg for tiden. Jeg har nylig kommet hjem fra nok en tur på psykiatrisk avdeling. Der får man mye tid til tenking, og jeg tok meg i å mange ganger tenke på bloggen og generelt skriving. Jeg leker også litt med tanken på å starte med YouTube igjen, men det får være litt lenger i tenkeboksen enn så lenge. 

Jeg forventer absolutt ikke å ha noen lesere igjen her inne, etter sååå mye frem og tilbake fra min side. Men jeg gjør så godt jeg kan, men med en bipolar diagnose så går det opp og ned - for meg ganske konstant og ofte. Det er absolutt ikke en unnskyldning, men heller en grunn. Men OM jeg skulle hatt noen enda som titter innom, så vil jeg gjerne ha svar på ett spørsmål. Hva vil du lese mer om? Kom mer enn gjerne med masse forslag til innlegg, temaer jeg kan skrive om, jeg er jo som sagt veldig åpen for det meste. Denne gangen tror jeg ikke at jeg skal legge noen grenser på meg selv, jeg tror jeg bare skal skrive ned det som faller meg inn uansett om det er om hverdagen, antrekk, hva jeg spiste til middag, mental helse, stomi, ryggmargsbrokk, bryllup (!! under ett år igjen) eller hva det nå enn skulle være. Jeg skal begynne å se det som en dagbok igjen, ikke være redd for å dele og bare skrive skrive skrive. Det er så godt å ha en plass å kunne dele det meste, få ting ut og ikke minst ha noe å se tilbake på i fremtiden. 

Det har skjedd en god del den siste tiden faktisk, så jeg kan komme mer tilbake til det i ett senere innlegg, eller flere blir det kanskje. Men ett innlegg som jeg tenker på å skrive snart er om denne innleggelsen jeg nå er kommet hjem fra. Den var ganske annerledes enn sist gang, selv om jeg var på akkurat samme plassen. Nei men gurimalla dere, jeg tror jaggu meg jeg er tilbake på bloggen jeg. Det trodde jeg ikke at jeg skulle skrive for en liten tid tilbake, da trodde jeg at jeg kom til å skrive ett innlegg om at jeg slutter for godt. Men neida, blir ikke kvitt meg så lett likevel. Jeg har sett at jeg har hatt noen få som jevnlig har vært innom bloggen selv om jeg ikke har skrevet ett eneste ord, så tusen takk for det. Det gjør det litt enklere for meg å komme tilbake etter så lang tid også. 

Vi blogges <3 Husk å kom med tips da! 

 

 

HVORDAN TAKLE ANGST?

Jeg har levd med angst i ganske mange år nå og iløpet av de årene har jeg lært meg noen tips og triks for å både forbedre angsten og å takle den på en mer sunn måte. Her har jeg skrevet ned en liste som hjelper for meg, kanskje den kan hjelpe deg litt også om du også sliter med angst! Har du flere tips så gjerne skriv det til meg i kommentarfeltet :-) 

- Ta en timeout

- Kontroller alkohol og koffeinforbruket

- Aksepter at du ikke kan kontrollere alt

- Snakk med noen

- Lær deg å kjenne angsten din, triggere etc.

- Prøv å ha en positiv holdning

- Kontroller pusten din

- Få nok søvn

- Spis bra og jevnlig

- Tren litt hver dag, trenger bare være en liten tur ut i frisk luft

- Prøv å minn deg selv på at det ikke er farlig

- Sist men absolutt ikke minst og atter en gang: ikke hold det inne for deg selv

Å MIN KJÆRE LYKKEPOSE

Å min kjære lykkepose. Du som har reddet meg og mitt liv. Deg som jeg forhåndsdømte før jeg møtte deg. Jeg var redd for deg før fordi du truet meg, du truet mitt ønske om å være som alle de andre. Jeg var redd for deg fordi jeg trodde du kom til å gjøre at jeg aldri kom til å bli tatt på igjen. Jeg var redd for deg fordi jeg trodde du kom til å ødelegge meg og min psyke. Å min kjære lykkepose, unnskyld. Unnskyld for at jeg dømte deg før jeg fikk møte deg. Unnskyld for at jeg trodde at du kom til å ødelegge mitt liv. Det er dumt å forhåndsdømme noen før man har møtt noen, det har jeg jo blitt lært opp til. Men med deg så klarte jeg ikke å la være. Jeg hadde hørt alle skrekkhistoriene, ikke lykkehistoriene. Jeg trodde ikke du kom til å havne i den siste kategorien. Men det gjorde du det. Så min kjære lykkepose, tusen takk for at du kom inn i mitt liv. Tusen takk for at muligheten for å få deg finnes. Tusen takk for at du legger til rette for at jeg kan leve på min egen måte nå. Tusen takk for at du reddet meg og mitt liv. Tusen takk for at du gjør at jeg ikke bæsjer på meg lenger som voksen. Tusen takk for at du reddet meg fra alle de dagene jeg lå og vridde meg i smerte, gråt og ville til mamma. Tusen takk min kjære lykkepose.

Før jeg fikk stomi var jeg livredd. Det var snakk om at jeg skulle få det en del år før jeg tok valget og ble operert, men da nektet jeg fordi jeg var livredd. Redd for at det kom til å ødelegge det siste som var igjen av meg. Jeg hadde hørt mange av skrekkhistoriene og få av lykkehistoriene, fordi det sistnevnte antageligvis ikke gir så mye oppmerksomhet. Men jeg vil dele min erfaring og den er utelukkende positiv. Jeg var ekstremt redd når jeg våknet opp fra operasjon og angret meg nesten med en gang, men det var fordi jeg ventet på at jeg skulle få en skummel reaksjon. Noe som aldri skjedde. Livet mitt forandret seg utelukkende til noe positivt etter jeg fikk utlagt tarm. Jeg fikk selvtillit noe som jeg aldri har hatt. Jeg kjente på en kontroll over meg selv som jeg aldri har hatt. Det finnes mange historier der ute, og dette er min. Jeg har fra dag en kalt stomien min for min lykkepose fordi det er det den er for meg. Jeg blir glad når jeg ser på den fordi den representerer så mye glede for meg og mitt liv. Den har latt meg få leve igjen og for det kommer jeg alltid til å være takknemlig og jeg skammer meg ikke for å si det men jeg elsker den stomien min. Det er min historie. En lykkehistorie om det å få utlagt tarm. 

 

TILRETTELAGT REISE I AMAZONAS

I november og desember 2017 var det syv sterke og tøffe mennesker som dro på tur til amazonas. Deriblant var min søster som dro i gang det hele, hun er født med ryggmargsbrokk, og fikk hydrocephalus (vannhode) som et og et halvt år. Hun tok med seg andre mennesker med funksjonshemninger og dro. Utrolig modig gjort og det viser en så utrolig stå på vilje, og at drømmer kan gå i oppfyllelse. For å dra på en sånn tur må man trene seg opp til en god grunnform, trene på padling, ha økonomi til turen, vite at man klarer en lang reise, ha god samarbeidsvilje, være åpen om seg selv og sine utfordringer og ha godt humør. Ikke bare bare da for å si det sånn, men de klarte det og det gjorde de med glans og jubel fra mange rundt dem. Nå jobber de for å lage en ny reise i Oktober og de håper også på enda flere reiser etter det.

I dag var de på tv2 nyhetene, og det skal bli lagt ut en dokumentar om reisen på tv2 sumo etter hvert. Jeg er så utrolig stolt over dem alle sammen. De er så store forbilder for meg og helt sikkert mange andre. At de klarte dette er så utrolig bra. Det viser andre at man klarer om man vil. Det er så bra at det er blitt fanget opp i media da dette er en så viktig sak å fremme. Det viser at man kan få til absolutt hva som helst bare man jobber for det, og det skal jeg ta lærdom av og det burde alle sammen egentlig gjøre. 

Gjerne følg reisen dems videre på facebooksiden dems her

Se klippet fra tv2 nyhetene her ? spol til ca 06:45

 

SER DU STOMIEN MIN?

Bak det smilende ansiktet, det kullsvarte håret og de blåe øynene. Ser du stomien min da? Ser du den gjennom latteren min når jeg ler av en morsom vits, eller bak de gråtende øynene når jeg ser noe trist på tv? Ser du den når jeg har på meg de svarte favorittbuksene mine, eller det blå korte skjørtet om sommeren? Når jeg spankulerer lett forbi deg på gaten eller sitter ved siden av deg på bussen, ser du den da? 

Nei det gjør du ikke det. Den er usynlig for deg, men synlig for meg. Den er usynlig for deg så lenge jeg vil det. Men om sommeren da, ja da vil jeg vise deg den. Da vil jeg sole meg i parken, bade i samme sjø som deg og gå i bikini sånn som de andre jentene. Da vil jeg ikke at en pose på magen skal være forskjellen mellom deg og meg. Da vil jeg spise den saftigste vannmelonen de har på butikken og drikke iskaldt vann på stranden med vennene mine, da vil jeg ikke bekymre meg for om du syntes det er ekkelt eller ikke. Da vil jeg ikke tenke meg om to ganger før jeg tar av meg det blå skjørtet eller går ut i vannet med bikinien min på med posen fremme.

For ja, jeg kan skjule den men det vil jeg ikke. For meg så er stomi det som reddet meg i å leve ett tilnærmet normalt liv, den er der for en grunn og det skal ingen få ta fra meg. Den er en del av meg og den er vakker på en måte du aldri kommer til å forstå, så vær så snill - la meg være vakker på min egen måte. Ser du stomien min? Ja, la meg vise den frem da. Ta en titt om du vil, men sleng på ett smil. 

HVORDAN ANGST PÅVIRKER MEG FYSISK

Det kan være ett brått hei, en plutselig telefonsamtale eller en endring i planene. Det kan i grunn være hva som helst som får angsten til å bryte ut. Det kan komme på skolen, butikken, det kan komme når jeg er med jentegjengen. Det kan til og med komme når jeg er med familien eller kjæresten min. Det kan ikke alltid kontrolleres og det er poenget. Poenget mange ikke forstår.

Ja angst kan kontrolleres med metoder man kan lære seg, det kan bli bedre og det kan helt sikkert plutselig forsvinne. Men det har jeg ikke erfart så det skal jeg da heller ikke utdype meg i. Jeg er diagnostisert med sosial angst. På NHI står det dette "Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker". Som jeg sa, overalt kan det skje. Når jeg får et anfall kjenner jeg først på klamme hender, kroppen begynner å skjelve og jeg merker stemmene begynner å falle mer i bakgrunnen. For meg så kommer anfallene i forskjellige grader, jeg kjenner nesten alltid på angst uansett hva slags situasjon jeg er i og uansett hvor jeg er. Men i de verste anfallene så føles det ut som jeg skal dø, og det er alt tankene mine går i. Jeg vil flykte, vekk fra situasjonen - komme meg så langt vekk som overhodet mulig.

Jeg fikk diagnosen samtidig som bipolar type 2 diagnosen og jeg tror selv det har en sammenheng. Når jeg har en dårlig periode med bipolaren så har jeg mer angst. Jeg blir redd for å gå ut, redd for å ta telefonen, redd for å i det hele tatt sjekke telefonen. Jeg blir mer oppmerksom på hva folk sier, mer redd for hva andre tenker om meg. Jeg får flere fysiske symptomer som kan resultere i at jeg generelt føler meg syk. I de verste periodene med angst så stenger jeg meg inne, samme som når jeg er dypt deprimert. Det er en ond sirkel, i grunn. Jeg føler jeg store deler av tiden at jeg må gå med en maske på meg, at alt skal være så greit. Jeg vil jo også gjerne at angsten ikke skal være der, men den er det. Alltid. 

Jeg er redd for å snakke med fremmede, foran flere mennesker, for å snakke i telefonen, ja for å si hei til dama i kassa på Rema. Jeg har egentlig alltid vært litt sånn, men alltid trodd at jeg har vært veldig sjenert. Som de fleste rundt meg også alltid har sagt at de har trodd. Men det var før jeg fikk mitt første anfall. Det endte med at jeg satt alene tre timer i bilen før jeg turte å kjøre hjem, og jeg husker kun bruddstykker av hele situasjonen. Da skjønte jeg at det var noe mer, men det var altså ikke før jeg tok steget å dro til psykolog at jeg fikk en endelig diagnose.

Angst er forskjellig for alle, men dette er en liten brøkdel av hvordan jeg har det til tider. Jeg går til psykolog og jeg får hjelp til å finne metoder som funker for meg i hverdagen til å takle det. Angst er ikke "bare" å være redd for noe, det er så mye mer. Angst er en reel diagnose og det skal taes på alvor.

DEN USIKRE LILLE JENTA

Hei! Hvem skriver jeg egentlig til? Jeg skriver vel egentlig mest for og til meg selv, men disse spørsmålene dukker stadig opp. For meg er det bare nummer på en statistikk, vanskelig å se for seg ansikt og faktiske mennesker bak en skjerm som orker å lese alt jeg legger ut. De siste dagene har jeg følt meg uinspirert. Umotivert. For alt egentlig. Men jeg elsker jo å skrive, jeg elsker å lese. Jeg gjør egentlig det, men så er det perioder som kommer som bare gjør at jeg føler at alt blir feil. Hva er interessant å lese om, hva er ikke. Hva liker jeg å skrive om, hva liker jeg ikke. Sånne spørsmål som gjør at jeg begynner å tvile på meg selv. Jeg elsker å engasjere, å få mennesker til å sitte igjen med noe. Lærdom kanskje. Spesielt om disse tabubelagte temaene som jeg snakker så mye om. Men så er det den usikre lille jenta i meg som kommer frem å river ned alt jeg har brukt tid på å bygge opp. 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg babler om nå, det føles bare ut som fingrene løper over tastaturet uten at jeg stopper opp for å faktisk se hva det er jeg skriver. Jeg er bare usikker. Lei og usikker. Lei av å være usikker. Kunne ønske det fantes en magisk oppskrift for å bli selvsikker og modig, for nå føler jeg meg alt annet enn det. Når jeg startet denne bloggen så turte jeg mye, turte å skrive mye uten å bli usikker i etterkant. Men nå er det som om alt jeg skriver blir lagt under en lupe å undersøkt nøye, ord for ord. Av meg selv. Jeg vil så gjerne, men noe i meg stopper meg i å gi meg helt hen og gi alt. Jeg håper det går over snart, for den usikre lille jenta er egentlig ikke meg, hun er bare en del av meg som dukker opp iblant. 

I dag har jeg vært på biblioteket, jeg plukket med meg noen bøker -  tre faktisk. Håper de skal gi meg litt inspirasjon og motivasjon til å tørre igjen. Tørre å skrive det jeg egentlig vil. Det er Linnéa Myhre sine bøker om noen skulle lure på det. Hun inspirerer meg, åpen og modig. Skriver så bra og hun tør å si det som det er. Jeg er allerede godt ned i første boka. Måtte bare ta en pause for å skrive litt, ser du - har allerede blitt litt inspirert.