Merethe Høili Johansen

jeg velger å gå oppover selv om jeg ikke kan se toppen

  • 20.02.2017, 23:01

Halloisen folkens. Eller personen? Haha, nei ikke vet jeg lenger. Nå er faktisk bloggen min over ett år gammel, det er ganske sykt å tenke på egentlig. Den har jo vært like ustabil som meg det siste året. (ja jeg tåler en spøk på min egen bekostning) - bare ikke gjør det du da :):) tulla igjen. tullemor. jepp, det er meg det. 

Men fra spøk til alvor, haha. Jeg prøver å være stolt over hva jeg har fått til for meg selv iløpet av kanskje min største kamp noen sinne. For å konstant kjempe mot seg selv, istedenfor å kjempe for noen er faktisk jævlig vanskelig. Iløpet av det siste året har jeg gått gjennom så mye..dritt. There. I said it. Men fy søren så mye bra jeg har fått oppleve også! Det er så mye bloggen sin fortjeneste, som i bunn og grunn er min fortjeneste. Jeg har alltid visst at jeg har likt å skrive, at jeg kanskje var litt flink i det. Men ikke på denne måten, jeg har alltid lengtet etter den såkalte lidenskapen i livet som veldig mange prater om men jeg har aldri funnet den selv. Ikke før i den mørkeste perioden i livet mitt fant jeg den. Det var liksom som om det hang foran øynene mine hele tiden men at jeg ikke så det ordentlig før jeg lukket de. Før det ble helt mørkt. Livet er jævlig vanskelig og kjipt noen ganger. Det er det for alle sammen, men man må gjennom det mørke for å komme til det lyse. Det sa jeg alltid før når jeg ikke hadde veldig mye annet å lene meg på når kjæresten min var på det mest syke. Lite visste jeg da at det mørkeste ikke hadde kommet enda. Takk og lov for at jeg ikke visste at det kom, for da hadde jeg nok hoppet av for lengst. Livet altså. 

Jeg skulle egentlig skrive om at jeg var på skogstur i går og skryte av de fine bildene jeg tok, bare for å bevise at jeg er på vei til å bli ett friluftsmenneske aka Lars Monsen. Men så begynner refleksjonene og blablabla. Jeg vil egentlig bare si tusen takk til alle dere som har støttet meg gjennom mitt tøffeste år hittil som menneske. Til alle dere som har hjulpet meg til å innse at det ikke er en skam å si at man har det tøft, at det ikke er en skam å be om hjelp. Tusen takk til alle dere som viser at det er okei å være annerledes både på utsiden og innsiden. Tusen takk til alle dere som har lest alle de rare ordene jeg har skrevet her det siste året, som har gjort at jeg har funnet min lidenskap i livet og kanskje poenget med hele greia også som blir kalt livet. Tusen takk for at alle mulighetene jeg har fått på grunn av alle dere som har lest, likt og delt. Hadde det ikke vært for dere hadde jeg ikke kunnet tvinge med meg kjæresten min på Nrk P3 for å snakke om bæsj, tiss og sex til hele norge! Livet er helt jævlig noen ganger, men det kan være jævlig fantastisk også. Ihvertfall når man er bipolar ;) Den der serverte jeg igrunn meg selv på sølvfat. 

Iløpet av det neste året skal jeg prøve så godt jeg kan å fortsette å kjempe mot alle tabuene som finnes for psykisk og fysisk helse. Jeg skal prøve så godt jeg kan å være en stemme for de som ikke tør å snakke høyt og som ikke tør å vise stolt frem hvem man er. For den personen var jeg for bare kort tid siden, og jeg kommer nok kanskje alltid til å ha det litt i meg. Men er det en ting jeg har lært det siste året er det at alle har rett til å være stolt. Vi er alle så utrolig fine akkurat som vi er. Fra bunnen av mitt hjerte; tusen takk til dere som fortsatt gidder å henge rundt her selv om bloggen er like ustabil som meg. Ikke minst, tusen takk til meg selv som fortsatt er her for det var aldri noen selvfølge, livet er ingen selvfølge. 


Bilde fra fjellturen i går som nesten bare gikk oppover uten at jeg så toppen og som var utrolig slitsom men samtidig så utrolig fin, fin symbolisme for meg akkurat nå. For det er den veien jeg vil gå selv om det krever alt av meg. Peace out!

vær så snill, be om hjelp før det er for sent

  • 17.02.2017, 11:00

Vi undervurderer oss selv alt for mye i dagens samfunn. Det er ikke så rart det da, med alt dette presset som finnes. Jeg hater det ordet. Press. Det er jo fader ikke rart at de aller fleste føler på en eller annen type angst iløpet av livet. Jeg vet hva jeg snakker om, men jeg kan bare snakke for meg selv. For noen uker siden fikk jeg enda en diagnose som nå er brettet utover den rimelige tjukke journalen min. Sosial angst. Angst. Smak litt på ordene. Hva betyr de egentlig? Jeg vet a'søren jeg og jeg lever med det. Det er noen ord psykologen min har skrevet ned i papirene mine. Lett oversatt betyr det at jeg er redd. Redd for mennesker. Redd for å gå i butikken. Redd for å snakke i telefonen. Redd for å snakke høyt foran mennesker. Redd for å spørre fremmede om noe. Redsel. For ett skummelt ord. Herregud jeg er redd for ett ord også nå. 

Jeg har vel alltid vært litt sjenert. Det var ihvertfall det jeg trodde at jeg var. Helt til jeg fikk ett megastort angstanfall på skolen. Det var som om en bombe slo ned i meg. Helt ut av det blå. Jeg trodde jeg skulle dø. I ettertid tenker jeg at jeg burde skjønt at det kom. Jeg var jo livredd for alt. Jeg kom fem minutter for sent til skolen den dagen, og på grunn av det kom jeg ikke lenger enn til døren inn til klasserommet. Jeg så inn i det minste vinduet som var i døren. Alt ble så lite, alt ble svart. Skjelvingen kom først, som ett jordskjelv. Alt ristet, jeg følte at bakken skulle gå i stykker. Så kom tårene, det var som en foss. Jeg så de dryppe ned på gulvet. Jeg måtte komme meg vekk. 

Heldigvis hadde jeg kjørt til skolen den dagen, hadde jeg måttet ta bussen hadde jeg sikkert ikke kommet meg hjem den dagen. Nevnte jeg at jeg er redd for å ta buss også? Jeg husker ikke kjøreturen bort til bensinstasjonen, som jeg ble værende på i tre timer før jeg kjørte hjem - den kjøreturen husker jeg heller ikke. Skummelt. Jeg ringte en av mine beste venninner, hun klarte å roe meg litt ned. Jeg dro til hun samme kvelden og vi kom frem til sammen at jeg måtte komme meg til legen. Men det var så skummelt, jeg var jo redd for det også. Jeg hadde også hørt om alle menneskene som var alvorlig psykisk syke som fikk avslag på hjelp, så jeg trodde ikke det var sjans i havet for at jeg skulle få det. Jeg hadde lite troa på psykisk helsevern. Jeg fikk tvunget meg til legen etterhvert men så kom redselen for hva som kom til å skje så jeg løy. Jeg sa jeg hadde det helt fint, jeg trengte ikke hjelp. 

Så kom depresjonen. Den mørkeste tiden i hele mitt liv. Tre måneder ble det med minimalt av søvn noen dager men aller mest så sov jeg gjennom mange døgn av gangen. Mat og hygiene stod det også dårlig til med. Kjæresten min måtte tvinge meg opp av sengen en gang i døgnet for at jeg skulle gå på do. Han måtte tvinge meg til å spise. Han måtte tvinge meg i dusjen. Noen ganger tok jeg bare vann i håret for å late som jeg hadde dusjet. Fordi jeg orket ikke. Jeg orket ingenting, jeg orket ikke livet. Hadde jeg hatt den kunnskapen jeg har nå den gangen hadde jeg lagt meg selv inn på psykiatrisk. Kanskje det hadde forhindret ønsket om å dø. Kanskje det hadde forhindret trangen etter å sulte meg selv for å i det hele tatt føle noe. 

Men jeg var jo ikke syk. Det var jo normalt å ha det sånn i perioder. Kjæresten min hadde hatt en lang periode uten sykehusopphold, så realiteten av alt vi hadde gått igjennom hadde bare tatt meg igjen. Det var jo bare normalt å ha det sånn da. Det var det jeg tenkte. Det var det de andre sa. Problemet var bare at de så meg ikke. Jeg så meg ikke. Men så kom spørsmålene. Hva har skjedd? Hvorfor klarer du ikke å spise? Hvorfor kom du ikke i går? Hvorfor er du lei deg? Jeg visste ikke. Jeg hadde jo ingen grunn til å ikke ha det bra. Alt annet i livet var jo så bra. Da ble jeg enda mer deprimert, enda mer irritert og enda mer skuffet over meg selv som ikke klarte å ha det bra. Isoleringen ble bare verre. 

Kanskje de har det bedre uten meg? Kanskje jeg er en byrde? Stakkars kjæresten min som må leve med meg. Stakkars vennene mine som må holde ut med meg. Kanskje jeg ikke vil leve mer? Kanskje om jeg bare gjør ett google søk på en kjapp løsning. Vil jeg dø? Kanskje om jeg bare prøver å slippe unna så får det meg til å føle noe. Tenk hvis det er så bra de sier på TV, himmelen? 

Heldigvis var jeg redd for det også. Døden. Heldigvis knakk jeg sammen i armene til kjæresten min, heldigvis klarte jeg å gråte. Heldigvis klarte jeg å føle på noe, redselen. Heldigvis var jeg redd for hva jeg kom til å gjøre mot meg selv om jeg ble liggende i sengen enda en dag. Heldigvis søkte jeg hjelp. Heldigvis ble jeg tatt på alvor og hjelpen ble satt i gang med en gang. Jeg var en hastesak, noe jeg innbilte meg at jeg ikke var men innså fort at jeg var. Jeg ble spurt om det var trygt å sende meg hjem i vente på start i behandling. Jeg svarte ja, og det var det eneste jeg var sikker på den gangen. At jeg hadde skremt meg selv med tankene mine så mye at det eneste jeg var sikker på i verden var at jeg ikke kom til å skade meg selv. 

Jeg vet hvor vondt det er å føle at alt håp er ute. Jeg vet hvor vondt det er å ikke ville være her mer. Jeg vet hvor vondt det er å vite at det er noe galt, men ikke hva. Jeg vet hvor vondt det er å være redd for å få stempelet ''psykisk syk''. Men jeg vet også hvor godt det er å bli trodd, hvor godt det er å få ett svar når det egentlig ikke er en fasit. Noen ganger er det ingen svar å få, det kan være utrolig vanskelig å takle men det er også godt å vite at jeg har en sykdom som gjør at jeg har det sånn i perioder. Fordi det er det det er. En sykdom, ikke ett valg. Akkurat som noen får en fysisk sykdom, får noen andre en psykisk sykdom.

Det er ingen skam , det er en enorm styrke som vi alle har i oss men som bare må graves frem i de mørkeste stunder. Det er okey å være redd, det er okey å ha det sånn. Det er også okey å vite at du ikke er helt alene. For er det en ting jeg kan love så er det at det er man ikke men det er heller ingen andre enn deg selv som kan redde deg, vær så snill søk hjelp. Vi har ingen å miste. 

Har du akutte tanker om å ta ditt eget liv, ring 113. Dersom du opplever et problem du trenger rask hjelp med, ring 116 117. Da kommer du til nærmeste legevakt.

Mental helse hjelpetelefonen 116 123​. 


Her hadde jeg det ikke så greit, men jeg kjente hånden som prøvde alt for å holde meg oppe. Heldigvis lyttet jeg til den. 

DET ER IKKE OPERASJONENE, SMERTENE ELLER REDSELEN JEG HUSKER

  • 04.02.2017, 16:48

Det er ikke redselen før en operasjon jeg husker fra jeg var liten. Det er pappa sin trygge hånd som jeg følte i min lille barnehånd helt til jeg sovnet jeg husker. Det er ikke de store skumle ordene og alle de skumle instrumentene inne på operasjonssalen jeg husker. Det er de trygge stemmene til de som jobbet i operasjonssalen som fortalte meg hvor godt de skulle ta vare på meg. Det er ikke smertene etter operasjonen når jeg våknet som jeg husker. Det er mamma sitt varme smil og gode klem som alltid var det første jeg våknet opp til. Det er ikke kvalmen og oppkastet etter en narkose jeg husker. Det er sykepleieren som alltid stod klar med ett stort glass med gul saft fordi det hadde mamma og pappa sagt ifra om at jeg alltid bad om for å få vekk den verste kvalmen. Det er ikke de skumle mennene og damene i hvite frakker eller alle de syke barna jeg husker fra mine opphold på sykehuset. Det er søstrene mine som alltid kom på besøk, og tegningene de hadde med av ting som hadde foregått hjemme iløpet av tiden jeg hadde vært borte. 

Det er ikke ensomheten jeg husker fra alle gangene jeg var på sykehuset. Det er alle gangene klassen fra skolen, mine beste venner og familien kom på sykehuset bare for å være der med meg. Det er ikke de vonde beskjedene om at nå må jeg ta en ny operasjon jeg husker, det er familien som setter seg ned med meg for å forklare hvorfor jeg burde gjøre det. Det er storesøster som forteller hvordan hun opplevde det og gir meg styrke, det er min andre storesøster som legger en hånd i min og sier hvor sterk jeg er - at dette klarer jeg en gang til. Det er ikke de gretne ansatte på sykehuset jeg husker. Det er de som satt seg ned med meg for å roe meg ned, for å gi meg noe å le av, for å gjøre hverdagen på sykehuset litt lettere. Det er de jeg husker. 

Det er ikke alt jeg gikk glipp av som jeg husker. Det er de tingene jeg var så heldig å fikk gjøre som jeg husker. Det er alle kortene jeg fikk av mennesker som var glad i meg og som tenkte på meg som jeg sparte på i en sko eske. Det er alle de små øyeblikkene som gjorde at vi alle kom enda litt nærmere. Det er ikke frustrasjonen av å ikke kunne gå på lenge som jeg husker, det er at jeg fikk ligge i en seng som jeg kunne styre selv i stuen foran tv'en jeg husker. Det er alle middagene jeg fikk ligge på kjøkkenbordet å spise. Det er kaninen jeg fikk av besteforeldrene mine når jeg kom hjem fra sykehuset den ene gangen. Det er tegningene av storesøsteren min, det er mamma som stryker meg på ryggen når jeg har vondt i magen, det er hele familien min som på skift satt med meg på badet å spilte når jeg tok tarmskylling. Det er ikke de mange stikkene og undersøkelsene før en stor operasjon jeg husker. Det er pappa som løper byen rundt for å finne en rosa Nintendo DS til meg imens jeg er innlagt på rikshospitalet, men som kommer tilbake med en blå fordi ingen av butikkene han hadde vært i hadde en rosa. Den fikk enn mye større betydning enn at den bare var leke. 

Det er ikke den ekle sykehusmaten jeg husker. Det er alle menneskene rundt meg som kom til meg på besøk med alt de kunne finne av godt i butikkene. Det er ikke sommerferiene som ble tilbragt på sykehuset jeg husker. Det er de sommerferiene som vi ble tatt med ut på havet i flere uker, det er alt mamma og pappa gjorde for at jeg også skulle få kunne bade med de andre på tross av operasjonssår og gips. Det er ikke utålmodigheten med de lange ventetidene på sykehuset jeg husker, det er mamma og pappa som sa til meg at når man går inn disse dørene så må man legge fra seg utålmodigheten og sånn er det bare. Det er ikke de utallige kjedelige kjøreturene frem og tilbake til Oslo for undersøkelser jeg husker. Det er shoppingturene og kafè turene mamma og jeg alltid tok på veien hjem igjen. Det er ikke redselen av å være helt alene, for den har jeg aldri følt på fordi jeg alltid har hatt mennesker rundt meg når jeg har vært redd. Det er ikke alle gangene de måtte stikke meg på nytt fordi jeg hadde vanskelige årer jeg husker, det er kosebamsen Balder jeg alltid fikk ha med meg og som jeg fikk lov til å stikke på selv for å forstå at det ikke var farlig. Det er alle gangene han måtte sy på plass øret sitt fordi han ble min faste følgesvenn på sykehuset så han ble sliten. 



Det er mye vondt jeg husker som jeg aldri kommer til å komme unna, men det er de gode øyeblikkene som viser ekte kjærlighet som blir med meg videre gjennom hele livet. Det er viktig å huske på for oss alle, alt i livet setter spor men det er viktig å la de vonde sporene blåse vekk sånn at de gode kan få bli litt dypere og litt lenger. 

Guess i'm back at it again

  • 02.02.2017, 20:09

Nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne egentlig.. Jeg har vært borte fra bloggen en god stund nå som gjør det ekstra skummelt å trykke på publiser. Jeg har vel mistet alle leserne jeg hadde den gangen, haha. Men det får bare være for jeg trengte virkelig denne pausen. Det har skjedd så utrolig mye de siste ukene at jeg hadde ikke tid, motivasjon eller ork til å blogge i tillegg. Vi har blant annet flyttet inn i den nye leiligheten vår som vi har kjøpt sammen, det er en god følelse det. Det gjorde vi faktisk kun en uke før jul så det var jo veldig krevende men samtidig godt å være inne før jul! Vi har også fått ett nytt familiemedlem i hus, en nydelig liten gutte staff som vi har kalt Link. Han fikk vi 6 Januar så vi har hatt mye å gjøre de siste ukene for å si det sånn. Det er ikke bare bare å få han husren og alt annet som følger med å få en valp - men det regnet vi med. Nå blir han snart 12 uker og vi går på valpe kurs for å lære alle tips og triks for at vi skal få den beste hunden som mulig. Men han er så fantastisk nydelig, og han beriker livet vårt på så mange måter som jeg ikke trodde var mulig. 




 

I slutten av desember var jeg ganske dårlig. Jeg fikk en ganske lang episode av depresjon, som er en stor del av min diagnose Bipolar, den vondeste og vanskeligste delen. Men jeg kom meg ut av den, som jeg alltid gjør men som ikke er så lett å huske på når jeg er midt i det. Nå har jeg fått en mer intens terapi og jeg har har startet på en ny medisin som jeg håper skal hjelpe meg å stabilisere det litt mer men det er ikke så enkelt å starte opp på medisin fordi det er så mange bivirkninger. Men jeg håper denne skal fungere greit, noe den har gjort foreløpig. I dag har jeg faktisk også begynt på Bipolar kurs som skal vare i 11 uker fremover, noe jeg gruet meg veldig til fordi jeg også sliter mye med angst men som gikk veldig fint uansett. Jeg har også fått en tilleggs diagnose - nemlig sosial angst som er enda en forklaring på alt som foregår innvendig. Det er godt og vondt på samme tid. Det er mye nytt på en gang men også mange svar, lettelse og håp. Dette skal gå bra.




 

Nå har jeg kjent veldig på skrivetrangen en god stund, men jeg ventet til jeg følte meg helt klar til å starte opp igjen. Den tiden er nå og jeg håper jeg skal bli en enda flinkere skribent/blogger. Dette er blitt min lidenskap og en god hjelp i hverdagen, en ting som gjør alt litt lettere. Jeg skal fortsette å kjempe for åpenhet, og jeg har endelig klart å kjenne en del på hva jeg faktisk klarte å oppnå på så kort tid. Men på grunn av min diagnose så kommer det til å være dager jeg ikke klarer å komme meg ut av sengen, og det kommer til å være dager hvor jeg tror jeg er kongen på haugen. Nå har jeg lært min diagnose bedre å kjenne og jeg vil så gjerne lære andre å være mer aksepterende fordi psykisk helse er fortsatt ett stort tabu og det er så utrolig synd. Man blir lett satt i en bås og man føler man får en lapp i pannen som er alt annet enn positivt. Alle har en historie og den fortjener alle å kunne fortelle uten å bli dømt. 

Men nå må jeg ut med gutten på ei litta kveldstur så han får tisset og løpt fra seg før natta - men jeg titter nok innom her i morgen. Fortell meg gjerne hva du har gjort i det siste! 


Sånn her ser det ut hver gang vi åpner kjøleskapet her hjemme nå for tiden, veldig vanskelig å si nei til de øynene for å sirre' sånn!

INTERVJUET OM MIN BIPOLARE LIDELSE

  • 14.10.2016, 19:44

Her om dagen ble jeg kontaktet av en journalist fra trd.by som hadde lest innlegget jeg skrev på mandag om min bipolare diagnose. Hun syntes det var ett tema som man må få belyst mer og at innlegget jeg skrev var veldig bra, så hun lurte på om hun kunne få ett intervju med meg. Jeg sa selvfølgelig ja, for det er jo dette jeg vil. Det MÅ bli snakket mer om såkalte ''tabu'' temaer og nettopp DET er grunnen til at jeg laget denne bloggen. Jeg har flere ganger iløpet av disse månedene tvilt på om jeg gjør det rette ved å være såpass åpen som det jeg er. For nå kan man lese bloggen min og vite så og si alt om meg og det er faktisk jævlig skummelt. For ett år siden turte jeg så vidt å gå ut døren i frykt for å bli dømt, og sånn har jeg faktisk hatt det hele livet. Jeg har hele livet latt som jeg er en annen og jeg håpet på at hvis jeg bare stengte det ute nok så gikk min største drøm i oppfyllelse. At jeg våknet opp som en helt annen person som ikke har alt det jeg har. Jeg kunne ønske jeg hadde hatt en person å strekke meg etter som hadde vært åpen om hvilken person man virkelig er og var stolt av det. Det er denne personen jeg har bestemt meg for å bli selv, for jeg vet så fryktelig godt at det er høyst nødvendig. Du skal ikke skamme deg over hvem du er, uansett hva. 


HER kan du lese intervjuet. Jeg er så takknemlig for denne muligheten for å få en liten stemme <3 

TERSKELEN FOR Å SØKE HJELP MÅ BLI LAVERE

  • 11.10.2016, 23:25

Ja.. WOW. Først av alt så vil jeg si tusen hjertelig takk for den fantastiske responsen jeg fikk etter jeg la ut innlegget i går. Jeg hadde virkelig ikke forventet så utrolig mye støtte og fine ord, jeg satt å gråt lenge i går for å si det sånn. Jeg var usikker på om det var rett av meg å dele så mye så kort tid etter jeg hadde blitt diagnotisert, iogmed at jeg fortsatt prøver å finne en plass til det i hverdagen min og jeg prøver enda å forstå hvilken betydning det har på fremtiden. Men når jeg fant ut at det var verdensdagen for psykisk helse så tenkte jeg at det igrunn ikke var ett bedre tidspunkt å dele det på og det kom uansett alltid til å bli like skummelt. Grunnen til at jeg har vært så lenge borte fra bloggen er rett å slett fordi jeg trengte den tiden til å trekke meg tilbake og ta inn alt som var nytt og skummelt. Men nå er det ''out in the open'' og jeg er lettet over at jeg ikke trenger å ta på meg en maske og en ukjent rolle lenger. Jeg føler nesten at det er nå livet begynner, uansett hvor rart det enn høres ut. 

Psykisk sykdom er for mange ett skummelt og ukjent ord, for meg også. Det er mange fordommer og ett stort tabu, men det kan bli mindre av det om man tør å være åpen om det og viser andre hvordan det egentlig er. Det her er langt ifra enkelt for meg, å trykke ''publiser'' og vite at hvem som helst kan lese om meg og hva som foregår i mitt hode. Det er ubeskrivelig skummelt. Men det er nødvendig, ikke bare for meg men for så mange andre også. Vi er nødt til å få den terskelen for å søke hjelp og å være åpen lavere. 

I dag har jeg vært hos psykologen min, noe jeg gleder meg til hver eneste uke nå. Jeg ler mye der, og gråter - det er godt. Jeg kjenner jeg begynner å få litt bedre kontroll over meg selv igjen og det er noe jeg har savnet lenge. Det er en lang vei å gå enda, men jeg er i det minste på vei og det er jeg stolt over. Jeg har også vært med ei av mine beste venninner og det trengte jeg så sårt i dag. Jeg er så takknemlig for menneskene i livet mitt, for at de viser at de prøver å forstå. Det er det eneste jeg trenger, ett ønske om å forstå. Jeg har mye å glede meg til fremover, og jeg har mange mennesker å være glad i. Det er godt å endelig kjenne litt på det. 


Ta vare på deg selv for til syvende og sist er det kun ditt eget ønske om å hjelpe deg selv som faktisk hjelper. 

Å FÅ DIAGNOSEN BIPOLAR #VERDENSDAGEN FOR PSYKISK HELSE

  • 10.10.2016, 18:58

Denne dagen trodde jeg aldri skulle komme. Tårene som fosser nedover kinnene mine nå forventet jeg aldri. For kun en måned siden fikk jeg ett stykke papir i hånden. Dette papiret skulle snu min verden opp ned iløpet av ett sekund. 

Jeg har alltid tenkt at det er normalt. Jeg har alltid fått høre at jeg liker å ligge lenge i sengen og at jeg alltid sovner så sent. Det er lettere å spøke det vekk enn å se alvoret i det. Jeg tenkte i flere år at det ikke var noe galt, det er jo normalt for tenåringer å være litt deppa innimellom. Det er jo normalt for tenåringer å være litt lei av livet, være sent oppe og sove lenge. Humørsvingninger følger med det å være en tenåringsjente. Når jeg flyttet ut ble det verre. Alkohol ble en selvmedisinering hver eneste dag, da fikk jeg i det minste sove om kvelden. Men det var jo ikke noe galt, det er jo normalt for ungdom som nettopp har blitt myndig å feste mye. Men når det blir en enmannsfest er det noe galt. De mørke dagene begynte å ta over, smilet ble lagt mer og mer vekk. Men det var jo normalt, jeg hadde jo så mye å tenke på. Kjæresten min var alvorlig syk, jeg var funksjonshemmet. Det er mye å leve med i ung alder, da er det jo normalt å ha det litt vanskelig innimellom. 

Jeg flyttet til Trondheim sammen med kjæresten min for to år siden. Jeg gledet meg så utrolig mye, det skulle bli så bra med miljøforandring. I starten gikk det bra, jeg begynte på skolen og gledet meg stort til fadderuke. Men det tok ikke lang tid før angsten kom snikende. Jeg fikk angstanfall på byen og følte meg bekjempet av en greie jeg ikke forstod. Neste gang jeg skulle på byen drakk jeg enda mer enn forrige gang, tenkte at det kom til å gjøre at det ikke skjedde på nytt. Sånn holdt jeg på og hver eneste gang endte det med at jeg drakk meg så sanseløs full at kjæresten min ikke turte å legge seg i frykt for at det skulle skje meg noe. Jeg forstod ikke at det gikk over styr før jeg en kveld drakk meg så full at jeg nesten måtte bli pumpet og kjæresten min var livredd og forbannet over at jeg hadde satt livet mitt i så stor fare.

Jeg begynte å slite mer og mer på skolen, jeg lå i sengen helt til jeg absolutt måtte dra for å rekke skolen på sekundet. Jeg hadde ikke blitt kjent med noen fordi jeg hadde bare turt å være med to dager i fadderuken og de to gangene drakk jeg meg alt for full på grunn av angsten. Vi ble satt i grupper som vi skulle jobbe med stort sett hele tiden og jeg taklet det ikke. Jeg var livredd for disse menneskene, jeg ble livredd for alt. Alt endte den dagen jeg kom ett par minutter for sent til skolen, jeg skulle til å ta i dørhåndtaket og jeg fikk fullstendig panikk. Jeg fikk satt meg i bilen og kjørte til en bensinstasjon, en kjøretur jeg ikke husker den dag i dag. På denne bensinstasjonen satt jeg i tre timer å pratet med bestevenninnen min på telefon før jeg turte å kjøre hjem. Jeg dro aldri tilbake. 


#IAMWHOLE - er en anti stigmatiserende kampanje som er lansert i dag for å sette lys på mental helse. Håpet er at mennesker poster en selfie med en sirkel i håndflaten og får det til å gå viralt for å vise at sammen er vi hele og øke bevisstheten for mental helse. 

Det kunne ta en måned før jeg stod opp og gjorde noe fornuftig. Jeg kunne ligge i sengen i en måned og kun stå opp for å gå på do en gang i døgnet. Jeg slang på meg en maske til menneskene rundt meg. Det var ganske enkelt å si til familien og vennene mine hjemme i Tønsberg at alt gikk bra på skolen, og at jeg hadde det skikkelig bra. De visste jo ikke at jeg lå i sengen på syvende dagen uten å ha fått gjort de enkleste ting som å dusje og spise. Ingen så meg, så jeg var jo egentlig ikke så syk. Det eneste mennesket som virkelig så meg under de mørkeste periodene og som prøvde alt for å hjelpe meg, skyvde jeg vekk. Jeg ble kald og fjern, ingenting ga meg glede lenger, ingenting ga meg noe som helst lenger. Jeg ville ikke innrømme for meg selv at jeg var alvorlig syk, det var en så utrolig skremmende tanke at jeg skulle ha en psykisk sykdom så jeg bare feiet det under bordet. Jeg som alltid har taklet alt så bra og vært så sterk. Jeg som ikke lot meg så lett vippe av pinnen. I to år har jeg hatt jeg det sånn. Dagene mine bestod til slutt av å ligge i sengen, kjefte på kjæresten min om han spurte meg om det gikk bra og sulte meg selv for å bare kjenne følelsen av hva som helst. Om noen spurte meg om hva det var ble jeg frustrert fordi jeg hadde ikke noe svar på det. Hvorfor meg? Det må være en grunn til at jeg har det sånn her. 

Det kom til ett punkt hvor jeg innså at jeg ikke kunne ha det sånn lenger. Jeg ville begynne å leve igjen og kjenne på følelser. Vendepunktet for meg var den kvelden jeg tenkte at det var greit om jeg døde, om jeg ble borte så var det en lettelse for meg og de rundt meg. Den kvelden brøt jeg sammen i armene til kjæresten min og alle tårene som jeg ikke hadde latt komme ut før kom ut iløpet av den kvelden. Den kvelden skremte jeg meg selv med mine egne tanker. Dagen etterpå fikk jeg time hos legen. Kort tid etter det satt jeg inne på kontoret til min nåværende psykolog. 

For kun en måned siden fikk jeg ett stykke papir i hånden. Dette papiret skulle snu min verden opp ned iløpet av ett sekund. Der stod det svart på hvitt hva grunnen til at jeg hadde vært som jeg hadde de siste årene. Jeg har Bipolar type 2. En følelse av lettelse og frykt på samme tid. En lettelse fordi jeg nå hadde en grunn. En frykt fordi jeg visste at jeg nå tok steget inn i ett nytt liv hvor jeg hadde en psykisk sykdom. Jeg kom jo til å bli dømt opp og ned, jeg skammet meg. Psykisk helse er fortsatt fryktelig tabu, man får inntrykket av at man ikke skal snakke høyt om det. Har man en psykisk sykdom er man jo gal, klin kokkos, rar, psykotisk, gæren. 

Feil.


Den beste avgjørelsen jeg har gjort i hele mitt liv var å be om hjelp for min psykiske helse. Om jeg ikke hadde gjort det vet jeg helt ærlig ikke om jeg hadde sittet her å skrevet her i dag. Jeg var på mitt aller mørkeste, aller laveste når jeg så at jeg hadde alt for mye å leve for til å ha det sånn. Jeg vet jo at jeg har mennesker som er glad i meg, jeg vet at livet er verdt å leve, men jeg har en sykdom som gjør at nettopp det er vanskelig å se hver eneste dag. Det er mange som lever med psykiske sykdommer. Så mange flere enn man tror, nettopp fordi vi er helt vanlige mennesker vi også. Det er vanskelig å se utenpå at man sliter innvendig. Jeg tenkte ikke at jeg skulle fortelle om min sykdom nå. Kanskje aldri. Men hvorfor skal jeg ikke det? Fordi jeg er redd for at andre mennesker skal dømme meg? Det er ingenting å skamme seg over, det er ikke min feil at akkurat jeg har fått denne sykdommen. At flere mennesker er åpne om psykisk helse gjør at terskelen for å dømme andre blir lenger. Det at jeg har fått denne diagnosen nå gjør at jeg kan konsentrere meg om å bli bedre, det har gjort at jeg ser ett lys i enden av tunnelen. 

I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Denne dagen er til for å skape åpenhet og gi kunnskap om psykisk helse - vi har alle en psykisk helse. Ta vare på den, og vær så snill ikke skam deg. Jeg er bipolar og jeg er stolt over det fordi det viser at jeg har tatt kontrollen over mitt eget liv igjen, jeg har fått hjelp. Jeg har fått en ny sjanse og jeg vil vise for både meg selv og ikke minst andre at vi er akkurat som alle andre, vi kan leve ett helt normalt liv vi også. Vi må bare tørre å få hjelp. Vi må snakke høyt om det så terskelen for å søke hjelp bli lavere, den hjelpen er nemlig det som kan skille mellom liv og død. 

FAIL!

  • 22.09.2016, 12:52

Jeg syntes disse innleggene er så fryktelige morsomme, det finnes lite som er bedre enn ei litta dose selvironi! Jeg ler ganske kraftig hver gang jeg skal finne disse bildene og håper dere ler like godt sammen med meg - på min bekostning! Hahaha :-)

Ikke spør meg engang hva jeg tenkte her. Tror jeg følte meg fryktelig kul ;-) Jeg var nok også en smule irritert på mannen bak kamera som ikke klarer å være seriøs i mer enn ett halvt minutt, hahaha.

Her prøvde jeg mitt aller beste på å se ut som en ordentlig modell og finne det såkalte "blikket" de snakker om på Top Model :-)

Det er viktig å ha litt forskjellig positurer så det blir litt forskjell på bildene, denne kaller jeg T-rex :-)

Veldig viktig å få med noen bilder hvor det ser ut som jeg prater med noen andre som også var der. Jeg gjorde det. Jeg var ikke alene. Jeg lover. Har også hørt det er så søtt når man fanger ett uoppmerksomt øyeblikk, ser at det stemmer ihvertfall ;-)

Selvfølgelig kommer linselusa i heimen å avbryter for å få all oppmerksomheten..

Sånn her reagerte jeg på det :):) Ett oppgitt mammasukk. #Crazycatlover1994

IT'S LIKE A NEVER ENDING ROLLERCOASTER

  • 21.09.2016, 09:30

Ikke av den morsomme typen. Ikke av den sommerfugler i magen og latter typen. Ikke av den hvor du og alle vennene dine har gledet dere til denne dagen i flere uker og endelig er dere her typen. Ikke av den som du kan bestemme selv om du vil ta typen. 

Men av den typen hvor du sitter fast i en karusell og ikke får komme av. Det er ikke lenger du som har kontrollen, du kan ikke bare hoppe ut av setet etter en runde. Det er ingen ved siden av deg, det er ingen på bakken. Det er ingen som styrer den. Hvem er det som egentlig styrer den? For det er ihvertfall ikke deg selv. Hvor ble det av alle de andre som var med deg? De har nok blitt lei av å vente på at du skulle komme ut av karusellen og dratt fra deg. 

Alt du vil er å komme deg av og stå på to bein på en flat bakke. For når var egentlig sist gang du følte stødig grunn under deg? Husker ikke. Når var det du egentlig tok skrittet opp i denne karusellen? Husker ikke. Det eneste det er å sammenlikne med er en karusell. Den største karusellen du kan tenke deg, med de høyeste toppene og de dypeste nedturene. Med de verste loopene og den raskeste farten. 

De høye toppene er ikke lenger morsomme. Man skulle tro de var gode men det er de ikke. De får deg til å bli en annen person enn det du er, akkurat som de dype nedturene. Man skriker ikke lenger av glede men av frustrasjon og redsel. Den gode energien er blitt negativ. Du må holde deg litt ekstra godt fast i setet så du ikke faller ut. Hva skjer om du faller ut? 

I de dype nedturene er det ikke lenger lettelse av å komme ned fra toppen. Det er flere av disse her, de varer mye lenger. Den energien som kommer på toppen av karusellen er ikke her nede. Her nede har man ikke engang lysten til å gå ut av karusellen. Her er det ingenting. Her er det mørkere enn man noen gang kan tenke seg. Her er det ikke en eneste stråle av lys og toppen virker så fjern. Men du vet også at den kommer i skremmende fart, du klamrer deg fast her også i frykt for å falle av. Hva skjer om du faller ut? 

Jeg hører stemmer i det fjerne. Kjente stemmer, ukjente stemmer. Stemmer som bare vil at jeg skal komme ut av karusellen. Vet de ikke at det er det eneste jeg vil også? Stemmer som spør meg om hvorfor jeg gikk å satt meg i karusellen i utgangspunktet. Vet de ikke at noen ganger så bare tar man en karusell uten noen grunn? Det er disse karusellene som er vanskeligst å gå ut av. Men det er mulig når man endelig innser at man ikke hører hjemme i denne evige karusellen. Når man forstår at man ikke trenger å være redd for å falle ut og løsner grepet. Når man forstår at man kan gå ut selv og når man kommer på stødig grunn igjen så ser man at de man en gang dro med fortsatt står der klar for å holde fast i deg. De dro aldri fra deg, de ventet på bare på at du skulle gå av karusellen frivillig. 

Jeg ser det står en skikkelse ved kontrollene nå. Betyr det at jeg endelig skal få komme av karusellen? Jeg kjenner det sakker ned og jeg kjenner den ene foten min beveger seg sakte ut mot bakken. 

DU TRENGER Å LIKE DEG SELV

  • 15.09.2016, 20:32

Du trenger ikke å ha tynn midje, være lav, solbrun, blond, ha store faste pupper, sprettrumpe, colgate smil og en feit bankkonto. 

Du trenger å like deg selv.

Du trenger ikke å ha en stor midje, være høy, blek, brunette, ha små pupper, liten rumpe, gult smil og en liten bankkonto.

Du trenger å like deg selv.

Du trenger ikke være høy eller lav. Stor eller liten. Brun eller blek. Blond eller brunette. Ha store pupper eller små pupper. Ha stor rumpe eller liten rumpe. Ha ett hvitt smil eller gult smil. Ha en feit bankkonto eller en liten bankkonto. 

Du trenger å like deg selv.

Du trenger ikke å være gutt eller jente, ung eller voksen.

Du trenger å være deg selv.

Du trenger ikke være en jente som liker en gutt, en gutt som liker en jente, en jente som liker en jente, en gutt som liker en gutt, en jente som liker jenter og gutter, en gutt som liker gutter og jenter. 

Du trenger å like deg selv. 

Du trenger ikke å få bare seksere i alle fag eller droppe ut. 

Du trenger å gjøre det du selv vil.Du trenger ikke ha to bein å gå på eller to armer å bruke.

Du trenger å like deg selv med det du faktisk har.

Du trenger ikke ha femti venner eller ingen.

Du trenger først og fremst å bli venn med deg selv.

Du trenger ikke bli merket som funksjonshemmet eller funksjonsfrisk, syk eller frisk.

Du trenger å vise verden hvem du virkelig er. 

Du trenger ikke være snill eller slem. 

Du trenger faktisk å behandle andre som du selv vil bli behandlet.

Du trenger ikke ha fremtiden klar eller ta det dag for dag.

Du trenger å gjøre det som fungerer for deg.

Du trenger ikke hate eller elske deg selv. Du trenger ikke sulte deg eller tilbringe hver ledige time på trening. Du trenger ikke å høre på hva samfunnet sier deg om hvordan du selv skal være og oppføre deg. Du trenger ikke følge alle normer og regler. 

Om du er høy eller lav, liten eller stor, har en kropp som fungerer optimalt eller har en kropp som fungerer litt. Om du har en million på konto eller går på nav. Om du har arr på kroppen eller ingen. Om du har arr innvendig eller ingen.

Du trenger å like deg selv. For du? Du er bra nok akkurat som du er. 

NOT JOINING THE ARMY

  • 14.09.2016, 18:15

... Liker bare fargene!

Forrige uke var jeg sammen med noen fine jenter. Vi har blitt kjent via blogg blant annet og bestemte oss for å møtes for å bli kjent og ta noen bilder. Det var så utrolig koselig! Følte meg som en ordentlig modell å greier, haha. NEIDA. Ble veldig fornøyd med antrekket denne dagen men det som ikke vises på bildene er at kjolen jeg hadde under måtte ''stiftes'' med binders sånn at puppa ikke skulle falle ut ;) Men det er jo ingenting som ikke kan skjules under ett skjerf! Derfor ble det ingen bilder av kun kjolen altså, you don't need to see my boobies. DER går faktisk grensa for meg, haha.

I dag har jeg vært på kurs via nav som jeg har gått på de siste to ukene og ellers har jeg bare slappet av. Planlagt litt blogginnlegg fremover og snakket i telefonen med søsteren min har jeg også fått gjort. Det var koselig! Ikke en spesielt spennende dag med andre ord, men for meg som ikke er vandt til å gjøre stort så er det nok til å få meg sliten. Nå skal jeg bare fortsette å slappe av, kanskje se noen epsioder av Castle og legge meg tidlig siden jeg har ett møte i morgen. Håper du får en fin kveld! :-)

Hva har du gjort i dag?

''The No.1 rule of fashion: always wear what you want to wear.''

SLUTTE Å BLOGGE?

  • 14.09.2016, 10:30

Flere dager på rad prøve jeg å sette med ned å skrive noen ord, like mange dager fikk jeg det ikke til. Jeg gikk en halv runde med meg selv om jeg skulle bare legge fra meg hele bloggen, slutte. Det kunne jo bare vært så enkelt, men jeg forstod fort at det ikke føltes rett i det hele tatt. Jeg har jo sett at jeg klarer å få til noe, jeg har innsett at jeg endelig har funnet noe jeg brenner for. Noe jeg elsker å drive med, virkelig. På ekte. Når jeg sitter for meg selv foran pcen å skriver så gjør jeg det for meg selv og ingen andre. Når jeg sitter for meg selv foran pcen å skriver så føler jeg meg som meg selv, at jeg hører til her. Uansett hvor teit det høres ut for deg så høres det riktig ut for meg. Det må jeg huske på. 

Livet er ikke alltid så lett, for meg så er mesteparten av tiden faktisk det stikk motsatte. Noen ganger rømmer jeg fra alt, lukker meg inne og stenger alle ute. Jeg har fått høre av fagfolk den siste tiden at dette er noe jeg har dratt med meg gjennom hele livet og det er helt sant. Helt fra jeg var liten av så har jeg stengt følelser inne, spesielt tristhet og redsel. Jeg gråter ikke foran andre av den enkle grunn at jeg vil ikke få andre til føle på den smerten jeg selv føler på. Jeg vil ikke få menneskene jeg er glad i til å føle seg dårligere på grunn av meg. Noen skjuler tristhet og redsel med sinne, jeg gjør det med smil og latter. Jeg satt hos psykologen og alt jeg ville var å gråte. Det som kom ut var små glis og noe som hørtes ut som en kjent latter. Nemlig min egen. 

Jeg trengte en pause fra alt. Først skulle det bare være noen dager men så ble det plutselig noen dager til, en uke - snart to. Det har vært deilig, det skal jeg innrømme. Ikke ha det unødvendige presset som man gir seg selv hver eneste dag. Jeg har hatt mye å tenke på de siste ukene, mye stress og bekymringer. Jeg fjernet ett av disse stressmomentene ved å legge fra meg bloggen litt. Men jeg har savnet det så fryktelig også. Nå har noen biter falt på plass, jeg har samlet opp en god del motivasjon igjen og jeg er klar for å egentlig begynne litt på nytt. Jeg har mange drømmer. Noen er små, noen er store og de skal jeg få til å gå i oppfyllelse. En ting de alle har til felles er at det skjer ikke noe om jeg sitter på rumpestumpen min og ikke gjør noe med det. Man må jobbe beinhardt for å få det livet man drømmer om og det skal jeg få til. Jeg er allerede godt i gang, jeg har virkelig tatt tak i livet mitt nå og det er jeg fryktelig stolt over. Det er lov å si. 

Vi blogges senere i dag, det lover jeg meg selv. Nå er jeg tilbake der jeg hører hjemme. Med nytt design og ny header så må det jo bare bli bra, eller hva? ;-) 


Foto: Caroline Sofie <3 

''IF YOU NEVER CHASE YOUR DREAMS, YOU WILL NEVER CATCH THEM.''

GET TO KNOW ME

  • 02.09.2016, 20:50


1 - HVA ER DITT FULLE NAVN?

Merethe Høili Johansen! :-)

2 - NÅR HAR DU BURSDAG?

My special day of the year er 9. juli! Året er 1994 :):)

3 - ØYENFARGEN DIN?

Blåååå ;)

4 - HAR DU NOEN SØSKEN?

Ja, jeg har to eldre søstre! Som jeg er veldig veldig glad i <3 

5 - FAVORITT MAT OG DRIKKE?

Ååå gud... Hvordan skal man velge? Haha. Jeg er VELDIG glad i typiske norske middagsretter som lapskaus, koteletter, kjøttkaker og trøndersk sodd! Jeg er også litt over gjennomsnittet glad i alt av kylling. NAAAAM. Nå ble jeg sulten, haha. Favorittdrikke må være pepsi.. hehehehe.

6 - FAVORITTSANG FOR ØYEBLIKKET?

3 Strikes - Terror Jr & En Sjanse - Avdeling M :-)

7 - HVILKEN TID PÅ DØGNET LIKER DU BEST?

Sånn typ..tidlig kvelden - fra klokken 20.00 og utover, det er da jeg er mest kreativ og har mest energi faktisk. Tror nok det er derfor jeg som regel pleier å legge ut blogginnlegg så sent, haha. 

8 - HVA ER DIN BESTE EGENSKAP?

Jeg er en veldig omsorgsfull person og jeg er veldig liberal - jeg hater rasisme, homofobi, rett å slett dømming av andre mennesker. (Det var det eneste ordet jeg kom på til å beskrive det, haha.) 

9 - FAVORITT APP?

Snapchat ........ 

10 - HVA ER FAVORITTFAGET DITT PÅ SKOLEN?

Det var norsk!

11 - FAVORITT FILM/SERIE?

Titanic - ingen over og ingen under. Serie er veldig vanskelig å svare på da jeg ser på nye hele tiden, haha. 

12 - FAVORITT BUTIKK?

Nei altså.. jeg er ikke så veldig opptatt av sånt jeg, alt som har salgt - som vil si alle butikker? hahahaha. 

13 - FAVORITT PARFYMEN DIN?

Paco Rabanne -  Lady Million!

14 - FAVORITT HØYTID?

Juuuul <3 

15 - FAVORITT ÅRSTID?

Sommer! 

16 - HVA ER DET FØRSTE DU LEGGER MERKE TIL NÅR DU MØTER NYE PERSONER?

Utstrålingen! Jeg blir veldig påvirket av hvordan energi og oppførsel andre mennesker har. 

17 - HVOR LANG TID BRUKER DU PÅ Å GJØRE DEG KLAR OM MORGENEN?

Maks en halvtime!

18 - HAR DU PIERCING/TATOVERING?

Jeg har tre tatoveringer! Flere kommer ;) 

19 - FAVORITT KLESPLAGG?

En god jeans! Når jeg finner en favoritt så kjøper jeg gjerne to så jeg kun bruker de til de er slitt ut, haha. Det har vel også noe med at jeg HATER å prøve klær...

20 - HVA VIL DU BLI NÅR DU BLIR STOR?

Nei gud veit. Jeg er for øyeblikket i en prosess hvor jeg prøver å finne ut av det. Jeg er vinglepetter til tusen og forandrer mening hver dag nesten. Nå for øyeblikket heller jeg veldig mot noe innenfor media. Men jeg vil også jobbe med mennesker - hjelpe andre. Så en god blanding av de hadde vært perfekt!

Tenkte det var litt gøy å bli bittelitt bedre kjent! Jeg syntes ihvertfall det er litt morsomt å bli litt bedre kjent med personen bak bloggen :-) Nå sitter jeg å ser på The Stream og skal snart begynne på middagen! Hva gjør du i kveld? :-) 

TI TANKER AKKURAT NÅ

  • 31.08.2016, 21:16

Så dette på en annen blogg for en stund siden (tror det var Ida Wulff) og syntes dette var en kul greie - så jeg tester det ut selv! Jeg har så fryktelig skrivesperre og er veldig sliten i dag så dette er en fin måte å bare skrive akkurat hva som faller meg inn. Så nu kjør vi! 

Jeg la akkurat på telefonen. Min bestevenninne Elin ringte meg bare for å prate og jeg merker at jeg savner hun så mye nå. Imens jeg skriver dette så tenker jeg at jeg kjenner skikkelig på savnet av mine nærmeste venner som ikke bor her og familien min som også bor langt unna. Det er så koselig med sånne tilfeldige telefoner, jeg må bli flinkere til å ringe jeg også. I morgen skal jeg ringe bestemor. JA.

En av mine andre bestevenninner har bursdag i dag og jeg begynte å tenke på hvor stolt jeg er av hun. Hun er nettopp ferdig med ett utrolig vanskelig studie i England, og nå har hun flyttet til Budapest for å studere medisin. Altså - snakk om jernkvinne. Jeg er så stolt av alle de sterke kvinnene i livet mitt, fy faen jeg er heldig. 

Jeg tenker på den Mcflurry'en med ekstra oboi som ligger i fryseren å venter på meg. Jeg skal hente den så fort jeg er ferdig med dette innlegget, så skal jeg se på siste episoden av Kardashian og Pretty little liars - bare kose meg i mitt eget selskap. 

De jævla regningene som ligger på pulten og roper på meg. Jeg er så jævla flink til å utsette å betale regninger, jeg må skjerpe meg. Jeg skal faktisk betale en av de nå før jeg fortsetter å skrive. Sånn. 

Dagen min begynte ganske dårlig med en ganske kjip beskjed som gjorde meg bekymret. Jeg var hos legen i dag og ble henvist videre. Har ikke så lyst til å utdype så mye mer her nå før jeg vet mer, for ingenting er sikkert før man har undersøkt mer. Men jeg er faktisk jævlig stressa og redd. Jeg tenker bare typisk min uflaks om det er tilfelle det som legen tror. 

Men så fortsatte dagen min utrolig bra!! Jeg møtte en venninne på kafé - hun har nettopp flyttet til Trondheim og vi bestemte oss for å møtes. Vi har kjent hverandre en god del år men aldri hatt så mye kontakt egentlig. Hun har vært en venn av en venn så vi har aldri vært nære. Det endte med at vi satt der i fem timer og det var så sinnssykt koselig. Jeg tenker at det er fascinerende hvor tilfeldig livet er og hvor man plutselig er - og med hvem. Hvem man plutselig mister kontakten med og hvem man plutselig klikker utrolig bra med. 

Jeg gruer meg til i morgen og er egentlig redd for å sovne i kveld fordi jeg vil egentlig ikke at morgendagen skal komme så fort - samtidig som jeg vil det. Jeg skal begynne på kurset som jeg snakket om og jeg er redd for å få ett angstanfall foran alle sammen. Jeg fikk det i går når jeg satt helt alene i sengen min bare fordi jeg tenkte på at jeg skulle dit på torsdag. Håper ikke det skjer. 

Men jeg gleder meg også til i morgen fordi jeg får besøk av en av mine aller beste venninner Siri. Vi skal lage middag sammen og bare kose oss - og planlegge litt spennende greier. Jeg er så glad i hun. Nå begynte jeg å tenke tilbake til det fantastiske bryllupet hennes som jeg var en del av i sommer. Det var ett eventyr. Jeg vil også gifte meg!

Jeg tenker at jeg tenker alt for mye. Bare se på alt jeg kom på nå bare iløpet av få minutter da. Jeg er definitivt en tenke person, en person som grubler alt for mye og lager hundrevis av scenarioer i hodet - som regel negative men som regel skjer det stikk motsatte av hva jeg tror. 

Dette har vært en veldig bra dag til tross for den dårlige starten. Jeg har en god periode og håper den fortsetter en stund til men er redd jeg får en knekk neste uke siden jeg har gjort noe hver eneste dag denne uken til nå - og det forsetter resten av uken også. Jeg tenker at jeg skal tenke positive tanker hver morgen og fokusere på det gode. Ikke stress. Nå gleder jeg meg til å snakke med Sverre i telefonen, jeg savner han så mye men er så glad for at han trives i behandling. Jeg tror jeg har urinveisinfeksjon, søren at jeg ikke tok med urinprøve til legen i dag. Nei nå må jeg slutte å tenke for mye, ting ordner seg. Nå skal jeg hente isen min!!! :D



Hva tenker du på akkurat nå? 

UKENS TIPS!

  • 30.08.2016, 17:23

Denne har jeg virkelig gledet meg til dere!! Har faktisk siklet på den lenge, men treig som jeg er (jadajadajada) så har jeg ikke fått kjøpt den før.. NÅ! Jeg snakker selvfølgelig om JorgObé peel of mask :-) Men. Ukens tips er rett å slett å ta seg tid til en liten spa day! Hvem elsker vel ikke det? og på en tirsdag a gitt? 


Alle, og da mener jeg virkelig alle trenger å ta vare på seg selv. (Her sitter jeg å drikker pepsi og spiser oreo imens jeg skriver dette btw. HEHE!! Hurra for ærlighet.) Men ja. Stress, depresjoner, angst og egentlig.. alt mulig kan føre til dårlig hud. Jeg slet veldig med dårlig hud når jeg var yngre, fjor10z lizm. Det endte med at foreldrene mine måtte få reseptbelagt medisin til meg og det funket faktisk veldig bra! Helt til jeg ble allergisk mot det :):) Men etter det så har egentlig huden min holdt seg veldig bra, helt til nå... Jeg sliter jo veldig psykisk for tiden, og det har jeg egentlig gjort de siste årene men det har blitt ekstra ille det siste året. Det har jeg så vidt nevnt her før men det er ikke noe jeg snakker eller skriver så mye om for det er litt vanskelig å prate om når det er såpass aktuelt for meg. Når tiden er inne skal jeg fortelle mer :-) Jeg har troa på ærlighet, men i sin egen fart. Aaaaanyhow - alt dette har ført til at jeg ikke har tatt noe godt vare på huden min, og jeg har fått uønskede reaksjoner AKA en shitload med kviser overalt. Så i dag etter jeg hadde vært hos psykologen tok jeg rett å slett en tur til kjøpesenteret og kjøpte noen produkter. Denne skumle, svarte masken, en hudkrem og noen rense servietter. Jeg filmet det hele, men det kommer ikke ut med det første. For nøye oss med ett blogginnlegg foreløpig, haha!


JorgObé peel of mask, Ole Henriksen truth revealed super creme & Ole Henriksen grease relief cleansing cloths. (Jeg kjøpte også dette nydelige speilet til 99kr på coop obs i dag, så fornøyd!!)

Det er så viktig å ta seg tid til å ta vare på huden sin i en hektisk hverdag. Man skal kunne gå rundt å være fornøyd både med og uten sminke men jeg vet at det er veldig mange som ikke klarer det på grunn av uren hud. Bare velg en dag eller sju! En søndag, torsdag, eller vær litt vill - velg tirsdag som jeg gjorde i dag. Neida, gjør det når som helst. Bare gjør det. Du fortjener det! Det er så enkelt å tenke at det er nok å ta av sminken hver kveld og vaske ansiktet men det er faktisk ikke det, ihvertfall ikke for oss som sliter med uren hud. En del av tipset er jo selvfølgelig disse produktene også da, selv om jeg ikke akkurat har fått testet de over en god periode enda så er jeg veldig fornøyd så langt. Bare kanskje ikke gjør som jeg har gjort med denne masken, haha. Det gjorde såååå vondt å dra av masken på kinnene. Så enda ett tips er å ikke gjøre det! ;-) 


Disse renseklutene var utrolig gode. Det geniale med de er at man kan bruke den ene siden som er myk til å fjerne sminken og den andre siden som er mer ''røff'' til å virkelig få renset huden. Det føltes akkurat ut som om man brukte en sånn skrubbekrem! Jeg er veldig fan av det simple, det som tar to minutter å gjøre siden jeg er lat - og det gjorde dette virkelig. Det gikk så kjapt! Man kjente også at det jobbet godt i huden en god stund etterpå. 


Livet som katteeier og blogger.. Man får ALDRI tatt noen bilder uten å bli photobombed!! Hun er søt da, så det går bra :):):)


Siden vi er så godt i gang med denne tipsingen (og siden jeg har litt dårlig samvittighet som ikke kom med dette innlegget som lovet på søndag......) så kan jeg jo tipse om dette geniale mobilstativet også! Jeg har vært totalt avhengig av Sverre til å ta bilder av meg til bloggen, så når han nå er borte begynte jeg å bli ganske stresset. Denne her fikset jo opp i det da for å sirre'sånn, jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har den med overalt. Den ligger alltid godt plantet i vesken min :-) Den står bra hvor som helst, man kan til og med feste den rundt ting. For eksempel i ett tre - om man noen gang skulle trenge det, haha! Den får man kjøpt på Expert :-)

Vil også tipse om denne sangen! Har endelig fått meg ny favorittsang dere, jeg har hørt den typ ti ganger på rad bare nå imens jeg har holdt på med dette innlegget, HEHE. Dere Kardashian/Jenner og sminke - holikere vet nok godt hvor den er fra ;-) Den er bra da, jeg får sånn good feeling av den. Hvem trenger ikke det da? 

Har du en god hudpleierutine? Har du prøvd denne masken før forresten? :-) 

Merethe Høili Johansen

Jeg er en 22 år gammel jente født og oppvokst på Nøtterøy men bor nå i Trondheim. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har en kjæreste som er alvorlig kronisk syk med Morbus Crohn. Vi har begge to stomi (pose på magen). Hvis du er nysgjerrig på hvordan det er å leve et liv som er ganske langt unna et vanlig A4 liv, så ta gjerne en titt!

Search

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits