• 05.10.2017 - 12:14
05.10.2017

1. En dag vil du være borte. Kanskje i morgen, eller kanskje om 50 år. Ingen vet, og derfor burde du leve hver dag som om det er din siste. Hva ville du gjort akkurat nå om dette var din siste dag? Gi alt i dag, legg energi i det som gjør det lykkelig og ikke det som er negativt i livet ditt. Det er en påminnelse om at materialistiske ting ikke betyr noe, det er hvordan du fikk andre til å føle seg som virkelig betyr noe og hvordan du føler deg i hjertet. Det er en påminnelse på at du må være ditt beste deg. I dag. 

2. Det er ingenting du ikke kan gjøre, bli, eller få. Når det er en person har gjort det før deg så betyr det at du også kan. Det kommer ikke til å være enkelt, men det er mulig. Du må arbeide hardt for det, du må legge blod, svette og tårer i det. Men du kan klare det. 

3. Det er ingenting som er verdt det om det gjør deg ulykkelig. Hvis det ikke gjør deg lykkelig eller en bedre person så er det ikke verdt det. Hvis det ikke gjør det lykkelig NÅ eller om resultatet ikke vil gjøre det lykkelig, så er det ikke verdt det. Du burde stille deg spørsmålet ''gjør dette meg lykkelig?'' i alt du gjør, hele tiden. Hvis svaret er nei, ikke gjør det. 

4. Alltid vær deg selv. Ikke streb etter å være en annen person enn den du virkelig er. Ikke dilt etter andre fordi de har eller gjør noe du ikke har eller gjør. Tør å skille deg ut fra mengden om det er den du virkelig er. Den eneste muligheten for ett lykkelig og suksessfullt liv er om du er deg selv hele tiden. Du vil aldri bli lykkelig om du alltid hører på hva alle andre sier og mener du burde gjøre. Du er unik, og det er din beste egenskap.

5. Alt du noen gang trenger er allerede på innsiden av deg. Materialistiske ting gjør deg ikke lykkelig, du ser mennesker som har alt men som egentlig ikke er lykkelige. Andre mennesker vil aldri få deg til å føle deg hel. Forventer du ingenting så åpner du deg opp for fantastiske ting. Om ting ikke går din vei, så gjør det ingenting. Du trenger ikke dem eller de. Ekte lykke er ikke funnet på utsiden, det er funnet på innsiden. Lykke er en måte å tenke på, en måte å leve på. Det er en tanke du kan bestemme deg for å tenke. Gjør det som føles godt, resten vil følge etter.

6. Det er ingen plass for mennesker som påvirker deg negativt, men det er uendelig plass for positiv energi og mennesker som gjør deg lykkelig. Å omgi deg med negative mennesker er noe av det verste du kan gjøre om du vil leve ett lykkelig liv. De som virkelig bryr seg om deg vil aldri gjøre noe som hindrer deg i å leve det livet du vil leve. Aldri forandre deg for andre mennesker eller for å gjøre en annen person lykkelig. 

7. Fokuser på hva du vil. Hvis du fokuserer på alt negativt i livet, så vil du finne det. Hvis du fokuserer på sinne eller tristhet så vil du finne det. Men det samme betyr om det motsatte. Hvis du kun fokuserer på å finne det positive, så vil du finne det. Det du vil skal være meningen med livet ditt blir livet ditt. Det kan være en skuffelse eller en lærdom. Hjertesorg eller lærdom. Livet er imot deg eller så gjør det deg sterkere. Vi velger vår egen virkelighet. Sørg for at din intensjon blir å søke etter det gode i livet, til å se det gode i andre mennesker, til å være takknemlig for det du har. Til å se utfordringer som muligheter. Husk at det du gir oppmerksomhet i livet blir dine erfaringer i livet. Tenk det beste, forvent deg det beste. Spør alltid deg selv om dette beriker livet ditt. Forlat den du var, elsk den du er og se frem mot den du vil bli. 

  • 04.10.2017 - 13:00
04.10.2017

Wikipedia: Ryggmargsbrokk eller myelomeningocele (MMC) er en medfødt utviklingsforstyrrelse med manglende lukning av ryggvirvler og ryggmargen (nevralrøret), ofte benevnt nevralrørsdefekt. Dette fører til en brokkdannelse der ryggmargshinner med nervevev poser ut gjennom defekten i ryggraden. Komplisert og sammensatt tilstand med varierende grad av lammelser, urinveis- og tarmproblematikk, utvikling av vannhode (hydrocephalus) og kognitive vansker. I Norge fødes det fra 10 til 15 barn i året med ryggmargsbrokk.

9. Juli 1994 kom jeg til verden. Jeg ble født i den troen av familien om at jeg skulle være frisk og rask når jeg åpnet øynene for første gang. Men sånn ble det ikke. Jeg ble født med ryggmargsbrokk, og hele verden til familien min ble snudd på hodet på nytt. Fra den dagen jeg ble født har jeg gjennomgått mange operasjoner, de fleste før jeg ble voksen. Jeg har brukt mye av min barndom innenfor de hvite veggene. På ett kaldt bord med mennesker i grønne og hvite frakker rundt meg, med ledninger fra topp til tå. Noe som har resultert i mange dårlige minner men også mange gode minner. Mange tårer har blitt felt og mange timer har blitt brukt på redsel. Jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke kunne være som alle de andre, hvorfor jeg måtte være på sykehuset imens alle de andre fikk gjøre morsomme ting. Jeg har ikke tall på hvor mange dager jeg har vært lagt inn på sykehuset, men det er mange.

Jeg måtte modne raskere enn de på min egen alder. Jeg hadde ikke noe valg, for hvis ikke jeg hadde gjort det hadde jeg ikke taklet alt jeg måtte gå gjennom. Jeg har mange vonde minner fra barndommen, minner om nålestikk, smerter etter operasjoner og arr som ble laget på kroppen som gjorde at jeg ikke klarte å se meg selv i speilet. Jeg har brukt mye av livet mitt på å bære på en følelse av skam. Det har alltid vært som en mørk sky rundt meg. Jeg har hatt vanskelig for å slippe mennesker nærme meg fordi jeg var redd for at når de fikk vite hva jeg hadde så ville de gå fra meg. Jeg har utlagt tarm, må tisse med kateter og jeg går med bleier. Det er en stor belastning for mange inkludert meg. Men det er en nødvendighet for at jeg skal leve ett godt liv og det gjør jeg med hjelp av dette. Så det er igrunn min redning. Det er ingenting i forhold til hva mange andre med min diagnose går igjennom på daglig basis, så jeg er mer enn takknemlig for at jeg er så frisk som jeg er. 

Jeg har vært heldig. Jeg kan gå, noe mange andre med min diagnose ikke kan. Jeg har muligheten til å bo alene sammen med kjæresten min, noe mange andre med min diagnose ikke kan. Jeg går på en høyere utdanning, noe mange andre med min diagnose ikke får. Jeg har fått opplevd så utrolig mye som mange andre som ikke har min diagnose kan. Jeg har fått mange venner jeg aldri hadde møtt om jeg ikke hadde hatt ryggmargsbrokk. Jeg har en familie som har vært der for meg hvert eneste skritt på veien. Jeg har hatt hender å holde i, skuldre å gråte på og armer som tok meg i mot når jeg falt. De minnene som sitter igjen best er de stundene hvor noen alltid satt ved sengen min dag og dag inn. De dagene hvor jeg gråt og noen tørket tårene mine. De dagene jeg fikk gjøre normale ting selv om jeg hadde bandasjer og operasjonssår på kroppen. De dagene hvor noen stod opp for meg for at jeg skulle få bli med på ting andre mente jeg ikke fikk til. De dagene jeg fikk brev med oppdateringer på hvordan det gikk hjemme, både med familien, venner og dyrene mine. Det brevet storesøsteren min kom til meg med med tegninger av kattene og forsikret med om at de hadde det bra sitter igjen som ett fantastisk minne enda og kommer alltid til å gjøre det. Det er sånne minner som man burde sitte igjen med og som man burde fokusere på. De vonde minnene er en lærdom man tar med seg og vokser av men det er de gode minnene man lever på. 

Jeg har har venner som ikke bryr seg om hva jeg har men som heller bryr seg om hvem jeg er bak det ytre. Jeg har hatt leger og sykepleiere som har tørket tårene mine og som har roet meg oppi alt det skumle. De har sunget på operasjonssalen og stryket meg på kinnene. Det kan ikke være en lett jobb å jobbe med små barn som går gjennom så mye vondt så de har jeg stor respekt for. Jeg ble født med en diagnose men jeg er ikke en diagnose, det er noe jeg har slitt lenge med å forstå men som jeg nå kan se. Det har vært alt annet enn enkelt men jeg har hatt en fantastisk støtte og jeg har fått vokse opp på en fantastisk måte. Det er utrolig fint hvordan foreldrene mine har gjort alt de kan for at jeg skulle få en fin barndom til tross for utgangspunktet og det har de fått til så tusen takk. Jeg kunne ikke bedt om noe mer, og jeg lever ikke lenger med en skam. Den mørke skyen er borte, for å bli født med ryggmargsbrokk er ikke nødvendigvis bare negativt. Vi lærer oss å leve med det så godt vi kan. Vi er som alle andre, vi har bare ett litt annerledes ytre. Heldigvis er en bukett med blomster ikke like vakker om alle ser like ut.  

Grunnen til at jeg skriver dette nå er fordi Oktober er måneden hvor man skal skape bevissthet rundt ryggmargsbrokk. 25. Oktober er selve dagen for det, men jeg vil heller bruke hele Oktober til å hylle alle oss med denne diagnosen. Ryggmargsbrokk er forskjellige for alle men dette er litt av min historie. Jeg har ryggmargsbrokk og jeg er stolt over det. Før gjorde jeg alt for å være som alle de andre men nå kan jeg gjerne skrike ut til hele verden at jeg ikke er som alle andre og at det er så utrolig bra å være unik. La oss være som vi er og heller hold oss i hånden enn å vende oss ryggen. På innsiden er vi alle like. Tusen takk til alle dere som lar meg leve livet mitt godt på en måte som bare jeg kan.     

                                                                                      

  • 26.09.2017 - 19:01
26.09.2017

Hei! Siden det er så lenge siden jeg har vært her inne og fordi jeg ikke har kommet helt inn i skrivemodus enda så tenkte jeg å svare på noen spørsmål, fant disse på nettet - woho. Enjoy

1. Hvor gammel er du? 23 år gammel :-)

2. Føler du deg ung eller gammel for alderen? Har alltid hørt og følt at jeg er gammel for alderen! Tror det har blitt sånn på grunn av alt jeg har vært gjennom, jeg har måttet vokse opp og takle alt sammen på en voksen måte.
3. Hva ville du bli da du var liten? Veterinær eller sykepleier :)

4. Hvor mange søsken har du? 2 eldre søstre :)

5. Hvem har du vært sammen med minst to timer i dag? Sverre <3

6. Hvor høy er du? 160 cm over bakken!
7. Hvem ringte du sist? Pappa :)
8. Hvem ringte deg sist? Beate, storesøsteren min :)
9. Hva slags ringelyd har du på telefonen? En standard bare.
10. Hva stod det i den siste sms'en du mottok? ''Ja :) ''

11. Hva liker du best - å ringe eller sende sms? Jeg har telefonskrekk, så absolutt sende sms!

12. Hva er ditt favorittsted? Borte bra men hjemme best!

13. Hvilket sted liker du minst? Sykehuset.
14. Når så du moren din sist? I sommerferien når jeg var hjemme på ferie, skal heldigvis hjem denne uken!
15. Hva drikker du helst til frokost? Melk eller appelsinjuice :)
16. Eier du dyrbare smykker? Nei det tror jeg ikke.
17. Når snakket du sist med en fremmed? Istad når jeg var på big bite, haha.
18. Hva hører du på akkurat nå? ''Out loud - Gabbie Hanna'' <3
19. Hva har du alltid i vesken? Mobilen, stomi og inkontinens utstyr :)
20. Er foreldrene dine gift eller skilt? Gift <3

21. Når står du opp i hverdagen? I det siste så har jeg stått opp alt for sent, men det er på grunn av depresjon.
22. Når står du opp i helgene? Veldig varierende.
23. Sover du på en spesiell side? Nja, veldig forskjellig egentlig!
24. Hva kan holde deg våken om natta? Jeg har dødsangst og det går ut på at jeg er redd for å dø for tidlig og å sovne inn. Det holder meg våken så og si hver natt.
25. Hva var det siste du spiste? Spiser bolle nå! Nam

26. Hva var det siste du drakk? Drikker cola nå, haha. 
27. Har du noen gang vært forelsket? Ja jeg er jo det nå <3
28. Hvor mange steder har du bodd? Har bodd i tre forskjellige byer og i fire forskjellige leiligheter etter jeg flyttet ut hjemmefra :) 
29. Hva har du nærmest deg nå som er rødt? En cola flaske, du vet - det merket på den.

30. Fortell noe du aldri har fortalt kjæresten din? Oi, den var vanskelig.. helt ærlig så kommer jeg ikke på noe, vi er veldig åpne og ærlig med hverandre. Det er han som kjenner meg aller best. 

31. Hva har du hatt av kjæledyr? Kanin, katter og hund. Nå har jeg en katt og en hund :)
32. Når er Norge på sitt beste? Tønsberg om sommeren <3
33. Hva er drømmejobben din? En jobb hvor jeg kan skrive mye og reise rundt å inspirere andre mennesker. Men nå studerer jeg til å bli medisinsk sekretær, det er spennende det også :)
34. Når var du i kirken sist? I en begravelse til en i familien. 
35. Hvor drar du når du er trist? Drar hele veien til sengen min.
36. Favorittfarge? Lilla :)
37. Hva var det siste du kjøpte? Big bite!
.38. Hvilken bok leste du sist? Noe så spennende som anatomi og fysiologi! Blir mye faglig lesning for tiden.
39. Kan du bytte olje på bilen? Ja faktisk, haha.
40. Har du noen gang vært i kontakt med politiet? Jeppsi pepsi. Var ikke jeg som hadde gjort noe galt altså!

41. Hva ønsker du deg mest akkurat nå? Å komme meg gjennom denne episoden av depresjon, og å komme meg gjennom skolen og få meg fast jobb :-) Også må jeg jo også slenge med de aller fleste jenter sin drøm - bryllup. 
42. Har du tatoveringer? Ja, jeg har tre :) Planen er å få maaange flere. 
43. Hvilken øyenfarge har du? Blå :) 
44. Hvem er din favoritt på snap? Følger ikke så veldig mye med på snapstories lenger egentlig.

45. Hva gruer du deg til? Fly på torsdag, jeg har flyskrekk.
46. Hva gleder du deg til? Komme hjem til familien og vennene mine på torsdag <3
47. Hva var det siste du skriblet ned på et papir? Det var om celler på skolen, woho.
48. Hva var det siste du grublet på? Jeg grubler hele tiden jeg om alt mulig, de fleste irriterer seg over den egenskapen min tror jeg - haha.
49. Hva er det siste du skal huske å gjøre i kveld før du legger deg? Pakke ferdig kofferten min!
50. Hva skal du gjøre når du er ferdig med dette innlegget? Spise bolle og se på Saving hope på tv2 sumo :):)

SNAKKAST!

  • 25.09.2017 - 18:38
25.09.2017

For en stund siden, etter jeg hadde avsluttet terapien så følte jeg meg bedre enn på lenge. Jeg trodde det skulle vare, jeg trodde jeg var forbi den verste stormen. Men jeg tok visst feil. Jeg kan ikke bestemme over denne sykdommen og det er helt forjævlig å tenke på. Den siste tiden har jeg nesten kun kommet meg opp for å gå på skolen to dager i uken, ja jeg har faktisk begynt på skolen. Jeg stortrives og jeg klarer å komme meg gjennom det. Jeg er stolt over det. Men jeg er ikke stolt over at jeg faller tilbake i gamle mønstre. Jeg har ikke vært flink til å ta medisiner så jeg kan vel kanskje skylde en del på meg selv. Men jeg har bare ikke taklet tanken på at jeg må ta flere piller daglig for å ha ett normalt liv. Men nå har jeg begynt å innse at jeg må det uansett hvor vondt det er og jeg prøver å være flink til å ta de. Jeg må huske på at jeg ikke bare gjør det for meg selv men også de rundt meg. 

Jeg har ikke skrevet på lenge. Jeg har tenkt på det flere ganger hver eneste dag for det er min form for terapi. Jeg elsker å skrive fra meg, men jeg har ikke klart det. Jeg er vel kanskje redd for å innse hvordan jeg har hatt det i det siste for det kommer tydelig frem når jeg skriver. Det er så mye skam forbundet med psykiske sykdommer og jeg er ikke helt vandt til å snakke om det helt enda. Det er skummelt og rart å tenke på at jeg har en psykisk sykdom som jeg skal ha livet ut. Jeg er glad for at jeg har ett ord for hva jeg føler og ikke føler, men jeg er redd for den ''boksen'' jeg plutselig er i. Jeg føler meg ofte alene og ensom med tankene mine, og det er lett å tenke at ingen er som meg for det er jo så få som prater åpent om psykisk helse. Kanskje det er derfor jeg er her? Ikke vet jeg, men jeg vil at det skal forandre seg.

Jeg håper jeg er klar for å skrive igjen nå og at jeg klarer å opprettholde lidenskapen min. Jeg gjør dette for meg selv og jeg må bare huske på hvor mye det har hjulpet meg før og hvor mye det kan hjelpe meg nå. For jeg har det ikke så lett for tiden, men jeg vet at jeg kommer meg gjennom denne stormen også. Jeg vet hvor sterk jeg kan være og jeg skal være sterk nå. Heldigvis merker jeg allerede at jeg begynner å komme ut av det. Jeg skal hjem til Tønsberg denne uken og det skal bli så godt å klemme alle jeg er så glad i ekstra lenge.  

Blogges kanskje - tør ikke love meg selv noe. 

  • 11.07.2017 - 17:00
11.07.2017

For en liten stund tilbake ble jeg kontaktet av en journalist i KK.no! Hun spurte om jeg ville stille opp på intervju om mine psykiske sykdommer og handikap. Generelt hvordan jeg takler livet. Jeg takket selvfølgelig ja med glede. For det er dette jeg brenner for, å lære andre å tørre å være åpne om utfordringer i livet. Vise at det er greit å ikke ha det så bra iblant og bryte ned tabuer om psykisk helse og handikap. Etter jeg fikk min Bipolar diagnose har jeg jobbet hardt med meg selv hver eneste dag. Jeg har kjempet for meg selv og prøvd å hjelpe andre i liknende situasjoner. Ikke minst lære bort til andre som ikke er kjent med dette å akseptere at alle er ulike for at vi som lever med det kan bli sett på som likeverdige og ikke kjenne på skam. Derfor setter jeg så stor pris på disse mulighetene jeg får til å snakke om det og spre budskapet mitt. Det er fælt å leve i ett samfunn som har så mange fordommer innebygget. Vi må tørre å være åpne for å få de vekk. Vi er alle unike og flotte akkurat som vi er. Jeg er veldig fornøyd med hvordan saken ble og at jeg ble enda en erfaring rikere på min vei.

HER kan du lese intervjuet!

  • 11.07.2017 - 03:59
11.07.2017

Alle har kjent på angst og depresjon en gang i løpet av livet. Kanskje har du hatt angst før en viktig prøve, eller for ett stort og viktig valg du har måttet ta som kommer til å påvirke livet ditt. Kanskje du har kjent på depresjon uten å egentlig ha en grunn eller kanskje du har kjent på depresjon på grunn av noe trist du har opplevd. Uansett for hvilken grunn du har kjent på det så har vi alle kjent på disse stormende følelsene som plutselig kan skylle over oss. Hvorfor skal det da kjennes ut som vi må bære de med skam? Det er ingenting ved det å ha en mental helse som skal behøve å forbindes med skam.

Når jeg fikk min Bipolare diagnose så var en av de første følelsene jeg kjente på skam. Skam over hvem jeg var, og hvem jeg plutselig ble på denne dagen hvor jeg fikk det svart på hvitt. Nå snart ett år senere og mange timer hos psykolog forbigått så kjenner jeg på lettelse over å endelig forstå litt mer av hvem jeg er. Jeg har en Bipolar diagnose som alltid kommer til å være en del av meg, det er en del av min personlighet og det skal jeg ikke trenge å kjenne skam over. Det å føle på alle sidene av sin mentale helse er så viktig for å kunne lære seg selv å kjenne.

Det er greit å innrømme både for deg selv og andre at du er deprimert noen ganger og får angst iblant. Det er også greit å ha en psykisk sykdom eller flere. Det er en liten del av det store bildet. Alle kjenner på det men ikke alle tør å innrømme det og det er det som gjør at så mange forbinder disse følelsene og sykdommene med skam. Om vi alle sammen tør å være mer åpen om vår egen mentale helse jo fortere kommer vi til å klare å bryte ned disse tabuene som ikke hører hjemme der. For det gjør det ikke, tabuer hører ikke hjemme hos mental helse. Det gjør mange mennesker sykere, det gjør at mennesker som har det vanskelig bruker lenger tid til å søke den nødvendige hjelper de trenger. Det er å kaste bort kritisk tid.

Jeg vet dette fordi jeg har erfart det selv. Jeg brukte alt for lang tid på å være redd for å søke hjelp og være åpen om alle disse følelsene som jeg kjente på. Ikke minst alle jeg mistet underveis. Det har gjort at jeg nå må bruke lenger tid til på å bygge meg selv opp igjen. Jeg ble mer og mer en skygge av den jeg en gang var og jeg bruker fortsatt alle mine våkne sekunder for å prøve å finne tilbake til den personen. Jeg har måttet lære meg å leve på nytt med mer i bagasjen og det blir lettere for hver dag som går. Vi alle har ett ansvar for vår egen mentale helse, det er ingenting noen kan gjøre før man selv tar grep. Først da kan man få hjelp. 

Alle har en mental helse, ikke skam deg over din. 

  • 04.06.2017 - 19:01
04.06.2017

Opp ned. Opp ned. Opp ned. Høyt og lavt. Stabil. Opp. Ned. Medisin. Håp. Destruktive tanker. Angst. Panikk. Episoder. Hat. Kjærlighet. Redsel. Opp ned. Opp ned. Opp ned. Høyt og lavt. Gjentakelse livet ut. 

Mange forstår ikke hva det vil si å ha en psykisk lidelse. Herligheten, jeg forstår det ikke selv engang og jeg har det. Men en ting jeg endelig har forstått er at det er noe som alltid kommer til å være der. Det har vært vanskelig å takle, det ER vanskelig å takle. De siste månedene har vært slitsomme, etter jeg fikk diagnosen bipolar type 2 så har jeg kjent på en følelse av lettelse men også store deler frykt og sinne. Hvorfor akkurat meg? Jeg kjenner igjen tankegangen, jeg har hatt det sånn hele livet med mitt handikap. Det tok meg over tjue år og akseptere at det bare er sånn. Jeg nekter å la det gå tjue år til før jeg aksepterer at akkurat jeg har en psykisk lidelse. Det bare er sånn. Smaker på ordene. Bare er sånn. 

Jeg har allerede prøvd flere medisiner, måttet slutte på de og begynt på noen andre. Det jeg ikke ville. Men som bare skjedde. Jeg hadde ikke noe annet valg, om det er noe som kan hjelpe meg så må jeg bare prøve uansett hvor redd jeg er. Det bare er sånn.

Det verste med å ha en psykisk lidelse for meg er ikke bare meg selv og mine tanker, svingningene og episodene. Det er menneskene rundt. Desperasjonen etter forståelse, en forståelse som jeg har forstått er vanskelig å få. De prøver men det er fortsatt ett tema som er så forbundet med skam, tabu og negativitet at det er vanskelig for oss som går gjennom det å forklare og det er vanskelig for pårørende å forstå. Når jeg ligger under dyna for å slippe å se dagslyset som gløtter inn og minner meg på at verden har stått opp for flere timer siden så trenger jeg ikke kjeft og likegyldighet. Jeg trenger forståelse for at denne dagen er vanskelig. Denne dagen er den dagen jeg har aller mest lyst til å leve som normalt men som hodet mitt vil det motsatte. Alt jeg trenger denne dagen er å komme meg gjennom den. I morgen er en helt annen sak, neste time er en annen sak. Da kan jeg være oppe. Da kan jeg føle meg som dronningen av verden. Da kan jeg si ja til alt. 

Om du spør meg om jeg kan gjøre noe om en time så kan jeg ikke svare deg ærlig. Jeg kan si ja med glede men det kan være nei, angst og dyp depresjon om en time. Jeg har ikke kontroll, og jeg trenger forståelse for at det er sånn. Jeg prøver med hver eneste lille del av meg selv til å prøve å få kontroll over meg selv igjen, men akkurat nå. Akkurat nå så trenger jeg forståelse for at jeg kjemper hvert minutt for å komme meg til neste. Akkurat nå trenger jeg forståelse for at psykisk sykdom er en del av meg som jeg ikke har valgt å leve med, men som bare er sånn og det er alvorlig, trist og ubeskrivelig vanskelig å takle. Jeg trenger forståelse for at jeg prøver, for jeg prøver så utrolig hardt å komme meg gjennom dagen på best mulig måte med det verste utgangspunktet - sykdommen som har tatt kontroll over meg. 



Noe av det verste som finnes er menneskene som sier "bare gjør sånn, gjør ditt og gjør datt. Skjerp deg, det er bare i hodet ditt". Når du plutselig får omgangssyken så er det ikke bare å bestemme seg for at du skal bli frisk, om du reiser deg opp og prøver å gjøre de normale tingene så får du det ikke til på samme måten som når du er frisk. Kanskje du kaster opp imens du prøver? Blir svimmel? Faller? Det samme skjer med meg. Jeg prøver og jeg faller. Det er det samme med psykisk sykdom, man kan gjøre det man kan av ting som kan hjelpe men det gjør deg fortsatt ikke frisk på dagen. Jeg kan ikke bare bestemme meg for å bli frisk, jeg trenger hjelp til å bli bedre. Jeg går til behandling og det har jeg gjort i snart ett år, jeg har begynt på flere medisiner og jeg gjør alt jeg kan for å leve så normalt som mulig. Akkurat som deg når du går til legen for å få en resept på medisin som skal hjelpe deg til å bli frisk så gjør jeg det samme for å overleve hver dag. 

Ingen har svaret på noe her i livet, noen får flere utfordringer i livet enn andre og noen ganger er det vanskelig å takle men en ting som man må huske på: det bare er sånn. Man må finne en måte å leve på så godt man uansett hva slags utgangspunkt man har. Det er greit å ikke smile hver dag, i morgen blir bedre enn i dag. En gang kommer smilet ditt frem igjen. Jeg var på ett så mørkt sted at jeg ikke så noen vei ut, smilet mitt ble borte. Nå titter det frem oftere og fremtiden ser lys ut. Husk på at uansett hvilke kort man får delt ut så må man velge å se det positive i det. Velg ditt beste kort hver dag. 

  • 03.06.2017 - 14:50
03.06.2017

Jeg er diagnotisert med bipolar type 2 og med det fører det til mange oppturer og nedturer, veldig ofte. Jeg har rapid cykling og det betyr at det skifter veldig ofte og veldig fort fra depresjon til hypoman og omvendt. Jeg har også mixed episodes som betyr at jeg kan være både deprimert og hypoman på samme tidspunkt. Det kan være veldig vanskelig, spesielt når man ikke helt forstår hva det er eller hva det betyr. Når man går fra å være så deprimert at man så vidt kommer seg ut av sengen og inn på badet så kan det være veldig frigjørende å komme over i en hypoman fase. Det føles godt å endelig kunne gjøre alt man ikke har orket de siste ukene. Men det har en bakside, det har mange konsekvenser og som regel fører det til en enda dypere depresjon fordi man til slutt innser hva man har sagt og gjort. De som ikke helt forstår hva det betyr å være bipolar tror veldig ofte at når man er i en hypoman fase så har man det bra. De tror at man er ''frisk'', de tror det er en positiv ting. 


Men det er det ikke. Det er ikke godt å gå mange dager, eller uker med kanskje bare to timer søvn hver natt. Det er ikke godt å gå rundt å være redd for å havne i en psykose om ikke fasen går over snart. Det er ikke godt å stå med hodet oppi do å skrubbe den ren til du får vondt i armene. Det er ikke godt å bruke masse penger man ikke har eller å få raseriutbrudd mot de nærmeste og ikke huske det etterpå. Ja huset blir kanskje veldig rent, men som regel på helt feil tidspunkt i døgnet. Ja du får kanskje en helt ny garderobe men du får også mange regninger du ikke forventet deg. Når man er i en hypoman fase så føler man seg som en superhelt, man kan gjøre absolutt alt og det er ingenting som stopper deg. Jeg har gjort utrolig mange dumme ting de siste årene som jeg ikke har skjønt hvorfor jeg har gjort. Nå vet jeg hvorfor og det gjør det litt enklere men det går fortsatt ikke over. Medisiner fikser deg ikke, det gjør bare hverdagen litt enklere. 

I det siste har jeg hatt mange hypomane episoder. Jeg har sovet ekstremt lite noe som har gjort at jeg har fått panikkanfall midt på natten. Jeg utviklet til slutt dødsangst. Før hadde jeg ett avslappet forhold til døden, jeg tenkte alltid at det skal skje en gang uansett hva man gjør og det var greit. Nå kan jeg ikke tenke på det uten å få angst, skjelvinger og tenker jeg på det mer enn noen minutter får jeg panikkanfall. Bare å skrive om det nå så kjenner jeg det kommer. Jeg har måttet unngå å se på tv når det har kommet opp temaer om døden, sanger om det - ja alt egentlig. Jeg hørte på en podkast her for litt siden hvor de bare så vidt kom innpå det og da fikk jeg ett stort panikkanfall og jeg klarte ikke roe meg. Når man får ett sånt anfall føles det ut som man skal dø og det gjør jo bare dødsangsten verre. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg vil vel bare få skrevet fra meg litt. Også vil jeg lære bort til andre mennesker hvordan det egentlig er å være bipolar. Det er en fæl sykdom som kanskje ikke kan sees på utsiden, men som kan spise deg opp fra innsiden. Men det går bra, alt går bra til slutt. 

  • 01.06.2017 - 22:41
01.06.2017



 

Jeg skulle ønske du visste at jeg ikke alltid kan gi en forklaring på hvorfor jeg føler sånn jeg gjør.

Jeg skulle ønske du visste at om du spør meg om og om igjen om jeg har det bra når jeg er deprimert, noen ganger kan gjøre det verre.

Jeg skulle ønske du visste at de gangene jeg trekker meg tilbake og det virker som jeg ikke trenger deg så er det da jeg trenger deg som mest. En klem eller ett hei er nok for at jeg føler meg litt bedre men jeg kan ikke love at du får noe tilbake akkurat da men jeg gjengjelder det senere og det er ett løfte. 

Jeg skulle ønske du visste at de dagene jeg blir liggende i sengen er det så og si umulig for meg å stå opp, og noen ganger er det slitsomt nok for meg å bare komme meg på do og jeg klarer ikke svare på noen spørsmål rundt dette.

Jeg skulle ønske du visste at jeg ikke mener å ignorere telefonsamtalene og alle meldingene dine, men noen ganger er angsten for stor og depresjonen for dyp.

Jeg skulle ønske du visste hvor mye du betyr for meg, og hvor mye jeg bryr meg om deg selv om jeg i perioder ikke er den samme personen som jeg var før.

Jeg skulle ønske du visste at selv om du forteller meg noe jeg burde bli kjempe glad over og jeg ikke klarer å vise noen følelser så er jeg utrolig glad på dine vegne. Det er bare det at noen ganger så er jeg helt apatisk, kroppen og følelsene mine føles numne.

Jeg skulle ønske du visste at noen ganger føler jeg alt for mye. Noen ganger gjør jeg for mye, snakker for fort og sover ikke. Jeg skulle ønske du visste at dette ikke er en positiv ting selv om det kanskje kan virke sånn i forhold til depresjonen. Jeg skulle ønske du visste at dette kalles hypomani og er en del av sykdommen.

Jeg skulle ønske at du visste at jeg virkelig prøver å bli bedre, det er ingenting her i verden jeg jobber mer med enn meg selv og sykdommen for å holde den i sjakk.

Jeg skulle ønske du visste at jeg ikke ønsker selv å bruke medisin for å fungere i hverdagen, men det er en nødvendighet for min vei til å bli bedre.

Jeg skulle ønske at du visste at jeg hater å sitte hjemme alene og følge med på andre som lever livet sitt. Jeg skulle ønske du visste at jeg gjør alt i min makt for at det snart skal være meg som lever livet.

Jeg skulle ønske du visste at jeg virkelig setter pris på deg og alt du gjør for meg. Jeg skulle ønske du visste at jeg blir så glad om du fortsatt behandler meg som før du fikk vite at jeg har denne sykdommen.

Jeg skulle ønske at du visste hvor mye det betyr for meg om du setter deg inn i hva bipolar lidelse er og hva det gjør med meg. Det gjør at i dårlige perioder så slipper jeg å forklare noe som ikke går ann å forklare.

Jeg skulle ønske at du visste hvor fort svingningene kan skje. Jeg kan gå fra hypoman til deprimert på under en time og jeg skulle ønske du visste at dette gjør det vanskelig for meg å planlegge noe.

Jeg skulle ønske at du visste at om jeg avlyser i siste sekund så er det ikke fordi jeg ikke vil, det er fordi jeg fysisk ikke kan.

​​Jeg skulle ønske du visste hvor vanskelig det var å skrive dette men jeg skulle også ønske at du visste hvor viktig det er å snakke om de vanskelige tingene.

Jeg skulle ønske du visste at dette kalles bipolar lidelse og at dette er en sykdom.

Jeg heter Merethe og er ingen sykdom.

  • 30.03.2017 - 13:09
30.03.2017

Husk å meld deg på konkurransen om å vinne ett gavekort her!

Hei <3 I går blogget jeg ikke, for ett sjokk! Haha. Har hatt noen dårlige dager rett å slett, kom meg ikke ut av sengen i går før veldig sent så bloggen var ikke så høyt på prioriteringslisten. Men det positive er at nå blir jeg ikke liggende i flere uker eller måneder. Det går bedre nå og nå sitter jeg bare å ser på YouTube imens Link ligger ved siden av meg å spiser griseøre - nammis. Om en time drar jeg på pasientkurs, noe jeg gleder meg til. Jeg trives veldig godt der og jeg lærer utrolig mye! I dag tror jeg vi skal ha om pårørende så det blir spennende. Når jeg er ferdig med kurset i slutten av april så kjører de i gang ett minikurs for de pårørende til de som har gått pasientkurset og det skal Sverre være med på. Syntes det er så fantastisk hvor engasjert han er, det gjør alt mye enklere for begge to. Det er nok ikke en lett oppgave å takle meg i hverdagen, haha. Så noen tips og triks for han er nok ikke så dumt ;-)

Har ikke så mange andre planer i dag, men kurset tar veldig på så tror igrunn det er like greit. Tenkte å ha litt vårrengjøring kanskje, i trua på at våren er her for å bli. Det ER lov å håpe. Vil også ordne ett lite kontorhjørne på rommet så jeg har en fast plass å skrive på sånn at det blir enda mer rutine i hverdagen, noe jeg trenger sårt. Men nå må Link ut å bajse så jeg må løpe før det skjer en eksplosjon i stua! Håper dere får en fin dag, nyt det gode været om dere har det :-) 

ღ Hva er dine planer for dagen?

  • 28.03.2017 - 19:20
28.03.2017

Husk å meld deg på konkurransen om å vinne ett gavekort her!

Veeel... denne dagen tok en helomvending for å si det mildt. Jeg har ikke satt føttene utenfor døren i dag en gang jeg. I dag som var en dag jeg faktisk skulle mye jeg hadde gledet meg til. Det er fryktelig typisk og noen ganger så begynner jeg å tenke om det faktisk er angsten min som skjuler seg bak ekstrem smerte. For i dag var det smerter som stoppet meg. Rett etter jeg postet forrige innlegg tidligere i dag fikk jeg utrolig vondt i det ene øret mitt, jeg sliter med trange øreganger (nei det er ikke en kvinnes unnskyldning for å slippe unna med å ikke høre på andre, haha) noe som gjør at når jeg først får vondt i ørene så får jeg ekstremt vondt. Jeg sliter veldig med å fly blant annet på grunn av det. Til slutt tok smertene så av at jeg måtte bare se meg slått og avlyse alle dagens aktiviteter, hive i meg smertestillende og legge meg. 

Nå har jeg akkurat våknet og jeg føler meg litt bedre men jeg hører utrolig dårlig på det øret jeg hadde så vondt i. Men men, shit happens. Prøver på nytt i morgen! Det har jo skjedd to utrolig morsomme ting i dag uansett som min familie kommer til å leve på lenge ihvertfall. Det er ikke hver dag at den ene søsteren er på God Morgen Norge og den andre er i avisen, vi er så utrolig heldige som klarer å nå ut til litt flere med våre budskap. Jeg er så utrolig stolt over storesøsteren min, for dere som ikke vet (fordi jeg har faktisk aldri nevnt det her inne tror jeg) - så har den eldste storesøsteren min også ryggmargsbrokk. Så hun har alltid tråkket opp veien som jeg går i og vært en stor trygghet for meg. Nå har hun satt i gang ett utrolig stort og spennende prosjekt som jeg skal skrive enda mer om i ett helt eget innlegg! 

Nå skal jeg bare slappe av i sofahjørnet resten av kvelden, jeg prøver å finne en ny serie som jeg kan bli hektet på men det er tydeligvis ganske vanskelig. Har du noen gode forslag? 

  • 28.03.2017 - 11:22
28.03.2017

Jeg snakket om noe litt spennende som skulle skje de nærmeste dagene. Vel, nå er det ute! Jeg ble kontaktet av lederen for trd.by etter mitt innlegg om kroppspresset - hun spurte om de kunne få publisere innlegget som en mening i avisen deres og jeg sa selvfølgelig ja! Så fine muligheter burde man ikke takke nei til. Det er veldig surrealistisk å tenke på at lille meg har meninger, tanker og saker som klarer å engasjere andre. 

Du kan lese artikkelen HER!



En annen ting som fikk meg til å gråte på morgenkvisten i dag er at søsteren min var på God Morgen Norge! Jeg trodde jeg skulle sprekke av stolthet. Det kommer ett helt eget innlegg om dette litt senere <3 Nå skal jeg snart til psykologen for min ukentlige time og så skal jeg møte en venninne etter det, en veldig god dag i dag! Håper dere får en fin dag, nyt livet <3 

ღ Hva er dine planer for dagen?

  • 26.03.2017 - 18:09
26.03.2017

Hei! Tusen takk for all den gode responsen jeg fikk på innlegget i går <3 I morgen skjer det noe ganske spennende med tanke på det, men det kommer jeg tilbake til i morgen så følg med på bloggen da! Etter jeg fikk diagnosen bipolar type 2 så har jeg jobbet tett med fagfolk. Jeg har gått til psykolog og psykosomatisk fysioterapi en gang i uken i litt under ett år. Jeg har også begynt på ett kurs for mennesker som lever med bipolar lidelse som er til stor hjelp. I terapien lærer man mye om hvordan man skal takle hverdagen, hva som er viktig å gjøre når symptomene begynner å dukke opp og ikke minst hvordan man kan forebygge nye episoder. 

Det jeg sliter mest med er depresjoner. I fjor hadde jeg en veldig alvorlig depresjon som gjorde at jeg fikk akutthjelp. Jeg har heldigvis lært mye siden den gang og har det bedre den dag i dag. Alle har dårlige dager iblant, noen oftere enn andre. Men jeg mener at disse tipsene kan hjelpe alle, syk eller ikke. Så her er mine tips for å snu en dårlig dag om til en bra (bedre) dag!


 

Finn en grunn til å stå opp. Det kan være så lite som at du skal lage deg en god frokost, ut med hunden eller en tur på butikken. Å føle at du står opp for en grunn har mye å si for hvordan dagen din skal bli. Jeg levde nesten ett år med å føle at jeg ikke hadde noen grunn til å stå opp og derfor ble det også veldig enkelt å grave seg ned i puten.

❤ Start dagen med å gi deg selv ett kompliment i speilet. Dette har du garantert hørt før, og kanskje fnyset av. Det gjorde jeg også, helt til jeg begynte å gjøre det selv. Men det hjelper, og det hjelper deg til å ikke være avhengig av andre til å gi det komplimenter. Du kan jo gjøre det selv! Bare prøv det.

❤ Kom deg ut i frisk luft. Dette er også noe du garantert har hørt før, men som det ligger så mye sannhet i. Før jeg fikk hund så gikk jeg kun ut døren om jeg hadde en avtale. Ofte var det ikke før utover formiddagen/ettermiddagen noe som gjorde at det begynte å bli mørkt før jeg kjente frisk luft. Nå er jeg ute tidlig om morgenen og flere ganger gjennom hele dagen. Det er kanskje det som har gjort størst utslag for meg når det gjelder å få en bedre dag! Man blir mer sliten, føler man har gjort noe på en ellers uproduktiv dag og du ser andre mennesker. 

❤ Ta kontakt med noen. Enten det er via sms, snapchat eller en telefonsamtale - så ta kontakt med noen du kanskje ikke har snakket med så mye i det siste. Vis at du bryr deg, kanskje avtal å møtes? Jeg lover at du sitter igjen med en god følelse etter en god samtale med en gammel venn. Kanskje du får noen oppmuntrende ord som klarer å snu dagen din? Det er veldig sannsynlig!

❤ Ikke sitt å gruble på noe. Dette er det punktet som er vanskeligst for meg å følge fordi jeg er en person som analyserer og grubler på absolutt alt. Hvorfor den personen sa det, gjorde det og ikke minst så tror jeg at alt kommer til å gå dårlig. Spesielt om jeg er i en depresjon, men også på vanlige dager til en mildere grad. Jeg har måttet begynne å lære meg å gi litt mer faen, rett å slett. Ikke kast bort tiden din på å sitte å gruble, og om du har en dårlig følelse pga en person så er det mest sannsynlig ikke vits å ha den personen i livet ditt mer. Når du klarer å sitte litt mindre å gruble så begynner du automatisk å leve litt mer. ''Let it go''

Jeg har enda flere punkter som kanskje er litt mer direkte grep du kan gjøre i hverdagen, så om det er ønsket en del to hvor jeg går litt dypere inn på ting så kan jeg skrive det snart! Let me know down belooow :-) 

Nå skal vi til noen venner å spise pizza, og kose oss ilag. Dagen min begynte ganske dårlig men nå velger jeg å avslutte den bra! Hva er dine planer for kvelden? :-) 

  • 25.03.2017 - 17:09
25.03.2017

Hvorfor skal vi ikke snakke om kropp? I det siste har jeg lest og hørt mye om at ''for at kroppspress skal bli borte må vi slutte å snakke om kropp''. Jeg er så uenig. Misforstå meg rett, jeg er helt for at aldersgrensene for kosmetiske operasjoner burde bli høyere. Det er ingen hemmelighet at både kropp og hjerne er mer utviklet i midten av tjueårene enn når man akkurat er blitt atten. Jeg er fullt klar over at mange personer i mediene har stor påvirkningskraft. Men til syvende og sist så er det opp til hvert individ hva man vil gjøre. Men det er ikke kosmetiske operasjoner jeg vil ta opp her. Det er ikke de som vil operere kroppen sin jeg vil kjempe for.

Det er de små barna i samfunnet som da skal vokse opp til å tro at det er en skam å snakke om kropp jeg vil kjempe for. Som da må vokse opp til å tro at om man er litt annerledes så kan man ikke være stolt av hvem man er, som vokser opp til å tro at det er kropp som avgjører. Jeg vet dette for jeg har vært det lille barnet selv. Jeg vokste ikke opp med mennesker som viste stolt frem kroppen sin om man hadde noen arr på kroppen. Jeg vokste ikke opp med at man pratet om kropp på skolen, at man lærte at alle mennesker er vakre på sin egen måte. Jeg måtte bikke tjuetallet før jeg så smått begynte å innse selv at jeg ikke må leve med skammen. At det faktisk er en plass i samfunnet for oss også. 

Om man vil lære barn at mangfold er positivt så må man ta det opp. Om man lærer bort til den yngre generasjonen at å prate om kropp er ett nei nei, så får vi til slutt ett samfunn som ikke forstår at man kan se litt annerledes ut men fortsatt være som alle andre. Nei, vi burde ikke være en heiagjeng for kosmetiske operasjoner men vi burde være en heiagjeng for at mangfold er vakkert. At mennesker med funksjonshemninger og sykdommer skal ha en like stor plass i samfunnet, en like stor sjanse til å vise at man kan være stolt av hvordan man ser ut. Selvfølelse og selvtillit er en viktig del av livet for å være lykkelig, om man mister muligheten til å ha det fordi å snakke om kropp ikke skal være lov så er samfunnet på vei i feil retning. 

For at kroppspress skal bli borte så må vi lære bort at alle ser forskjellige ut. At det finnes like mange forskjellige kropper som mennesker i verden. Jeg kjemper for den lille jenta som satt på rommet sitt å gråt hver kveld fordi hun så helt annerledes ut enn de andre jentene. Jeg kjemper for den lille jenta som lærte at hun kunne skifte i en annen garderobe fordi de andre jentene kom til å stirre på hun fordi hun så annerledes ut. Fordi de andre ikke hadde lært at alle kropper ser forskjellig ut, fordi det var ikke snakket om at det er greit å snakke om kropp. Skal vi virkelig gå tilbake til gamle dager der man måtte dekke seg til, der det var kun en kroppstype som var akseptert? 

Hva lærer vi om vi sier at å snakke om kropp ikke er lov?

Vi lærer at ingen kropper er ulike. Vi lærer at om man har arr, pose på magen, sitter i rullestol - generelt at om man ikke ser ut som de andre så er man ikke akseptert. Man lærer at man skal stirre om man ikke har lært om det før. Man lærer at man skal føle skam om man blir stirret ned i garderoben. 

Hva lærer man ikke om man ikke skal få lov å snakke om kropp?

Man lærer ikke at man er vakker. Man lærer ikke hvordan man skal takle ord og blikk. Man lærer ikke at man er likeverdig. Man lærer ikke at man skal være stolt over hvem man er. Man lærer ikke at man kan vise seg frem med alt man har fått utdelt og elske det. Man lærer ikke at for at noen skal kunne elske deg så må du elske deg selv først. 

Jeg kjemper for alle dere der ute som føler dere annerledes men som egentlig ikke er det. For det er ikke noe som heter annerledes. Jeg kjemper for det lille barnet som har ett eneste ønske på bursdagen sin, å se ut som alle de andre. Jeg kjemper for det lille barnet som ikke lærer at alle er ulike og at det heller ikke går ann å se ut som alle andre - for alle andre er ulike. Jeg kjemper for alle dere der ute som tydeligvis ikke skal få lære at mangfold er vakkert. Jeg kjemper for at du skal få vise deg frem og snakke deg selv opp uansett hvordan du ser ut. Jeg kjemper for mine fremtidige barn som ikke skal få vokse opp i ett samfunn der kropp ikke skal snakkes om. Jeg kjemper for den trettenårige Merethe som heller ville dø og bli født på ny fordi hun ikke lærte at alle kropper ser forskjellig ut og at det er sånn livet er. Jeg kjemper for dere som gruer dere til å dra på stranden, dere som gruer dere til å dra på overnatting i frykt for at dere må skifte foran andre. Jeg kjemper for at dere skal føle dere akseptert i ett mangfoldig og vakkert samfunn. Jeg kjemper for at dere skal syntes i samfunnet, men at dere ikke skal bli sett på to ganger når du går forbi. Det er dere jeg kjemper for og det skal jeg aldri slutte med for om man skal slutte å snakke stolt og høyt om kropp for at presset skal bli borte så er vi på feil vei. 

Kroppslig mangfold skal snakkes om, vises frem og heies på. 

''Kode for å importere bloggen min til Nouw: 2453572388''

  • 24.03.2017 - 14:08
24.03.2017

I dag er ingen god dag for meg. Jeg våknet opp femten minutter før jeg hadde en time på søvnklinikken svimmel, kvalm og tett. Men jeg kom meg dit fordet, og det er jeg stolt over. Når jeg er dårlig så blir angsten min ekstra dårlig og vond. Jeg ser for meg alt mulig galt som kan skje og bli sagt, jeg bryter meg selv ned. For ett år siden hadde jeg bare blitt hjemme, det hadde blitt for mye å komme seg ut av sengen. Men i dag dro jeg, og det ble en positiv opplevelse og ikke en dårlig en. Det har med meg å gjøre velger jeg å tro. Jeg velger å bygge meg selv opp isteden for ned. Så til tross for angsten kom jeg meg ut i dag og dagen ble litt bedre enn den hadde blitt om jeg ble hjemme i sengen. 



Men nå har jeg en liten valpe gutt som krever oppmerksomhet fra meg, han får meg til å glemme problemene mine litt mer i hverdagen og det er godt. I dag skal jeg gi meg selv ett klapp på skulderen og fokusere på å bli frisk for det fortjener jeg i dag. Det er jeg sikker på at du gjør også! Vi er alle våre egne hverdagshelter. 

Hva gir DU deg selv ett klapp på skulderen for i dag? :-)

Merethe Høili Johansen

Hei og velkommen! Jeg er en 23 år gammel jente fra Nøtterøy men som nå bor i Trondheim. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har også blitt diagnotisert med bipolar type 2 og sosial angst. Kjæresten min har sykdommen Morbus Crohn og vi har begge to stomi (pose på magen). Skriving er blitt min lidenskap og terapi så her deler jeg åpenhjertig små og store, positive og negative øyeblikk fra vår hverdag som er litt annerledes enn normen. For hendvendelser: merethejoha@hotmail.com

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Bloggdesign

hits