hits

Merethe Høili Johansen

HVORDAN DET ER Å VÆRE PÅ ÅPEN PSYKIATRISK AVDELING

  • 22.02.2018 - 08:00

Hva tenker du når du hører ordet psykiatrisk avdeling? Jeg turte ikke engang tenke tanken. Ikke faen om jeg skulle bli lagt inn på psykiatrisk.

Jeg har brent meg på den en gang før, jeg nektet å innse at jeg var så dårlig at jeg trengte profesjonell hjelp. Så jeg gikk med en alvorlig depresjon i flere måneder. Jeg var ute av stand til å ta vare på meg selv, jeg måtte bli tvunget til de minste ting. Tvunget til å spise, tvunget til å drikke, tvunget til å gå på do, tvunget til å dusje, det siste klarte jeg bare en gang. Det gikk flere måneder før jeg tok skrittet å spurte om hjelp. Den gangen måtte jeg vente tre måneder på psykolog og den gangen fikk jeg tilbud om å bli lagt inn men takket nei, sa det gikk greit med meg så jeg ventet heller på psykolog. Herlighet som jeg ønsker nå at jeg takket ja den gangen så jeg kunne sluppet månedsvis med alvorlig depresjon.  

Denne gangen gikk det kun noen uker før det ble alvorlig nok til kjæresten min tok grep. Han kjente igjen tegnene, og jeg hadde sagt på forhånd at skjer dette en gang til må han prøve å legge meg inn. Takk gud for at han fikk nok. Han stilte meg kritiske spørsmål som gjorde meg bevisst på at jeg har ett valg. Leve eller la livet slippe gjennom hendene mine. Vil jeg virkelig ligge i denne sengen dag ut og dag inn uten å kjempe? Jeg har da ting å kjempe for? Det viste han meg en dag i desember, da han fridde. Vi har satt en dato, booket kirke. Den dagen kommer og den dagen skal jeg gå ned kirkegulvet med pappa og ha det største og mest ekte smilet jeg noen gang har hatt.

Den dagen er noe å kjempe for. Jeg har familie og venner som det er verdt å kjempe for. Jeg er verdt å kjempe for. Jeg var livredd for stempelet jeg kom til å få. Psykiatrisk pasient. Jeg følte det kom til å lyse opp i pannen på meg, at folk kom til å se det i øynene mine. Jeg var redd for følgene det kom til å få senere i livet at det står i journalen min. Men så husket jeg hvor redd jeg var for å gå til psykolog og hvor bra det hadde gått. Det hjalp meg. Kanskje dette kom til å hjelpe meg også? Jeg snakket med de nærmeste om det og alle sa det samme. Gjør det du kan for å hjelpe deg selv. Så jeg gjorde det. Jeg sa jeg ville bli lagt inn. Det er det skumleste jeg noen gang har gjort, det skumleste jeg noen gang har sagt høyt.

Jeg hadde mange tanker om hvordan det kom til å bli. Jeg så for meg små rom med gitter foran vinduene. Mennesker i hvite frakker og pasienter som så ut som nettopp det, pasienter. Jeg så for meg strenge regler og rutiner, leggetid og vekking. Jeg så for meg alt som het frihet bli revet vekk fra meg. Jeg hadde så mange fordommer at jeg ble livredd. Lite visste jeg at jeg tok helt feil, på absolutt alt. Jeg ble møtt i døra av ei hyggelig ung dame som jeg ikke kunne se om jobbet der eller ikke, bortsett fra at hun hadde ett nøkkelkort hengende ut av lommen. Det var sånn jeg skjønte det, på grunn av ett lite kort.

Hun viste meg rundt. Først kjøkkenet, stua, vaskerommet og til slutt rommet mitt. Jeg kjente jeg begynte å skjelve i det hun tok frem nøkkelkortet. Her skulle jeg bo i minst to uker og jeg alt jeg håpet var at det ikke var gitter på vinduene. Hun åpnet døren og jeg gikk inn. Pusten gikk litt ut av meg ett sekund eller to. Det var stort, lyst og det var ett bad inne på rommet. Ingen gitter, men to vinduer. Ett stort og ett lite. Det lille kunne man til og med åpne la jeg fort merke til. Det stod en lenestol i det ene hjørnet og en seng med blått, rent sengetøy i det andre. Stolen var med hensikt stilt opp foran det lille vinduet for der var det utsikt ut mot det blå havet.

Jeg tror det eneste jeg klarte å si var ''oi.'' Jeg var sjokkert og litt flau. Flau over alt jeg hadde tenkt på forhånd for det var ikke i det minste sånn jeg så for meg før jeg kom. Men det skumleste gjenstod. De andre pasientene. Kom jeg til å føle meg trygg om natta? Jeg er mørkredd fra før av og jeg hadde mange tanker om hvem som var på en sånn her plass. Lite visste jeg at jeg allerede hadde gått forbi flere pasienter i gangen, jeg kunne jo ikke se forskjell. Det eneste som skilte oss fra dem var dette lille nøkkelkortet som hang ut av lommen. Jeg tok meg i å se ned til lommene til folk mange ganger iløpet av oppholdet mitt for å skille dem.

Jeg la meg selv inn, jeg var innlagt på åpen psykiatrisk avdeling i to uker. Jeg gruet meg når jeg skulle dra dit, og jeg gruet meg når jeg skulle dra derfra fordi jeg hadde hatt det så bra og jeg var redd for å komme tilbake til hverdagen igjen. Jeg hadde mange fordommer når jeg kom dit, alle sammen var knust til de grader når jeg dro. Det jeg vil frem til er at det er lett å dømme på forhånd. Det er lett å tenke at det er en spesiell type mennesker som er innlagt på psykiatrisk avdeling. Til det så vil jeg si at det du tenker er garantert feil.

Jeg er en normal jente på 23 år. Jeg går på skole, jeg eier min egen leilighet, jeg har en forlovede og jeg har to dyr. Jeg har mange gode venner og en fantastisk familie. Det er ingenting utenpå som kan viste at jeg har vært lagt inn på psykiatrisk. Imens jeg var innlagt var jeg på skolen og ingen visste. Jeg var på kjøpesenter, og jeg møtte venner. Jeg kunne gjøre det jeg ville bare jeg sa ifra. Det er ingen på gata som kunne se at når jeg dro hjem for å sove så dro jeg tilbake til en psykiatrisk avdeling og sov bak en låst dør.

Jeg trengte bare hjelp for å takle livet på i en dårlig periode. En av grunnene til at noen mennesker velger å legge seg inn på åpen psykiatrisk avdeling kan være at man rett å slett trenger litt dra hjelp for å få orden på livet igjen. Det var det jeg trengte. Jeg har en psykisk sykdom som ingen ser. Det er mange som meg der ute som på ingen måte fortjener alle disse meningene folk tror de har rett i. Vi fortjener at mennesker blir lært rett, derfor skriver jeg dette. Derfor velger jeg å være åpen om en sårbar ting, fordi jeg vil så gjerne at alle skal få en rettferdig sjanse og ingen fortjener å føle på skam. Jeg beveger meg på ett tema som er høyt tabubelagt og som mange mener mye om men som få vet noe om. Derfor er jeg åpen, og derfor kommer jeg alltid til å kjempe for åpenhet.

DAG 4 PÅ INNSIDEN

  • 21.02.2018 - 14:02

Fredag 9.februar 2018

Dag 4 på innsiden

Jeg har blitt ekstra glad i frokosten og kveldsmaten her. Ikke fordi det er så god mat, selv om det er det også. Men fordi frokosten har blitt ett symbol på at dagen er i gang for meg, kveldsmaten har blitt ett symbol på at jeg har kommet meg gjennom dagen og jeg har begynt å glede meg til å sove om natta. Det er lenge siden jeg ikke nettopp har sovnet av utmattelse på denne tiden av døgnet, sånn rundt kl 9 om morgenen.

I dag har jeg vært på MR av hodet, for å bare sjekke at alt er i orden egentlig. Jeg ble fortalt at det er sånn de liker å sjekke når man er her inne, like greit tenker jeg. For å være helt ærlig så kunne jeg nesten ønske at det var noe de fant som de kunne fikse, selv om jeg hører hvor morbid det kan høres ut. Men når man lever med en sykdom som gjør at hjernen lever sitt eget liv så kan det være ganske utmattende at det ikke finnes en såkalt ''kjapp løsning.'' Det kan være utmattende å konstant jobbe med seg selv for at hjernen skal henge med og være på samme siden som deg hvert eneste sekund, hvert eneste minutt, hver eneste dag.

Jeg dro hjem på permisjon i ett par timer i dag. Hjem for å være med de jeg er aller mest glad i, den lille familien min på firbeinte og forloveden min. Herlighet så rart det er å si, forlovede. Jeg skal gifte meg. Hvor rart og voksent er ikke det. Stor kontrast til hvor liten jeg føler meg for tiden. Det var godt å være hjemme i dag, jeg klarer å slappe av på en helt annen måte. Leve etter mine egne regler for bare noen få timer gjør en godt. Selv om jeg klarer å koble av på en helt annen måte her inne også, her er det ingen forpliktelser som jeg må tenke på. Her inne skal jeg bare konsentrere meg om å bli bedre. Få makten over hjernen min igjen, vise at det er jeg som er sjef. For det er jeg. Jeg er min egen sjef. Det skal jeg begynne å si til meg selv hver kveld før jeg sovner. Jeg er sjefen. Jeg skal vinne. Jeg skal klare å begynne å leve igjen. 

DAG 3 PÅ INNSIDEN

  • 20.02.2018 - 08:00

Torsdag 8. februar 2018

Dag 3 på innsiden

I natt sov jeg enda bedre enn natten før. Jeg kjenner jeg har blitt enda litt tryggere. Det er godt å vite at noen ser inn til deg tre ganger fra du sovner til du våkner. Bare for å se at det går bra. Tenk det, noen helt fremmede bryr seg så mye om lille meg. Det er godt å ha mennesker som er her for meg 24/7, jeg føler meg litt som ett lite barn som trenger tilsyn hele tiden men det er vel sånn det blir. Man blir ett lite barn igjen, man faller litt ned til det stadiet når noe er vanskelig og når man ikke helt klarer livet mer.

I dag var jeg med på trening. Først skulle jeg bare se på for å sjekke om det var noe jeg kunne være med på, jeg har jo ryggmargsbrokk som gjør at jeg ikke kan være med på absolutt alt. Jeg har noen grenser. Jeg har også sosial angst som gjør det vanskelig å være i ett lite rom med mange mennesker så jeg gjemte meg bakerst i ett hjørne og gjorde lite ut av meg. Plutselig kjente jeg at jeg fikk litt lyst til å være med, overraskende nok.

Så jeg gjorde det, jeg satt meg på en diger ball og gjorde som de andre. Det var som om luften ble slått ut av meg, men på en positiv måte. Jeg kjente mestringsfølelse, jeg la meg ned på ballen som jeg fikk beskjed om og så ut av vinduet. Det var masse snø, ganske mye vind. Men her inne var alt helt stille. Ett rom fult av mennesker, men helt stille. Alle tenkte på sitt eget, eller kanskje ingen tenkte på noe? Det gjorde i hvert fall ikke jeg. Det var derfor jeg følte at luften ble slått ut av meg. For første gang på lenge tenkte jeg ikke på noe. Jeg bekymret meg ikke over noe. Jeg konsentrerte meg bare om å ligge på ballen, se på snøen og fokuserte på å høre vinden utenfor vinduene. Men det var stille. Stille overalt. Stille. Jeg kjente på følelsen av håp for første gang på lenge.

DAG 2 PÅ INNSIDEN

  • 19.02.2018 - 08:00

Onsdag 7.februar 2018

Dag 2 på innsiden

Jeg sov godt i natt, ingen monstre. Ble vekket kl 0800 og da spratt jeg opp akkurat som en helt ny sprettball. Jeg gikk opp til frokost og satte meg for meg selv. Der observerte jeg alle menneskene imens jeg spiste sakte men sikkert. Det er rart det der, man har så mange tanker i hodet om mennesker som er på akkurat en sånn her plass jeg er på nå. Bare på grunn av tabuer. Tabuer som må brytes. Men det er helt vanlige mennesker. Gamle som unge. Jeg lurer på hva de gjør når de ikke er her. Går de på skole? Jobber de? Har de barn og familie? Eller er de alene?

Jeg håper og tror at de aller fleste har mennesker rundt seg som støtter de imens de kanskje har tatt sitt livs viktigste valg ved å være her. For meg er dette det viktigste jeg kunne gjort for meg selv tror jeg. Etter å bare ha vært her ett døgn kjenner jeg at jeg er på riktig vei. Det er utrolig skummelt og nytt men samtidig godt. Det er utrolig hva det kan gjøre med en å bare få sove om natta, stå opp om morgenen å spise frokost og se andre mennesker.

De vil at jeg skal sitte på stua med de andre men det er litt for mye å be om for meg i dag. Jeg trenger denne tiden alene i starten, jeg trenger å bli vandt til min nye hverdag. Det er mye tilvenning her, men det er sånn det skal være. Miljøtrening kaller de det. Døgnrytme, spise til faste tider, sosialisering. Helt dagligdagse ting som nesten alle forventer er normalt og enkelt, men som for noen kan være det vanskeligste i livet. Noen som i meg og tydelig mange andre også. Det ser jeg jo nå, for det er jo helt vanlige mennesker her som bare trenger litt hjelp til å komme i gang med livet igjen. Men hva er egentlig ett helt normalt liv?

Jeg vet ikke. Ikke enda i hvert fall.

 

DAG 1 PÅ INNSIDEN

  • 18.02.2018 - 19:19

Tirsdag 6.februar 2018

Dag 1 på innsiden

Nytt og skummelt. Møter og spørsmål. Blodprøver og målinger. Masse nytt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme hit, det var så fjernt i mitt hode. Jeg var jo ikke så dårlig. Jeg nektet å bli så dårlig igjen. Men så plutselig var jeg her da, på innsiden av fire hvite vegger og en lås. For aller første gang måtte jeg innse nederlaget, jeg hadde tapt. Tapt for den forbanna sykdommen. Tapt for hjernen min, for noen rare ord å skrive. Hjernen min lever ett liv for seg selv, den trenger medisiner for å være tilnærmet normal. Medisiner jeg sluttet å ta. Det var vel som å gi sykdommen vinnerloddet rett i hendene. Men jeg ville bare være normal på egenhånd. Jeg ville føle på følelsene mine. Men så tenkte jeg ikke på at det er sykdommen tar vekk følelsene mine, det er ikke medisinen. Medisinen gjør at jeg kan leve ett liv utenfor sengen og veggene på soverommet. Jeg har selvfølgelig også utviklet angst for å ta medisinene mine fordi jeg ikke klarer å ta de uten å brekke meg. Det gjør ikke situasjonen her noe lettere hvor jeg skal starte på de igjen og i tillegg noen nye medisiner. Men jeg stoler på at de skal hjelpe meg på veiene med det her. De er jo her nettopp for det, å hjelpe meg å få livet tilbake. Jeg må stole på de. 

Før jeg kom hit i dag har jeg ligget en måned i sengen. I helgen dusjet jeg for første gang siden nyttårsaften, bestevenninnen som også er den ene forloveren min måtte hjelpe meg å gre håret mitt som var en eneste stor floke. Sa jeg at jeg skal gifte meg? Det er det beste som har skjedd meg i livet, og det er nytt. Det er den største grunnen til at jeg må kjempe meg tilbake til livet nå. Datoen er satt, og den dagen skal være min lykkeligste dag i livet. Den dagen skal jeg føle på alle følelsene i spekteret mitt. Det skal jeg. Jeg skal gifte meg med sjelevennen min. Han som får meg til å kjempe videre. 

Det har skjedd en gang tidligere også det med denne floken. Forskjellen da var at jeg hadde ligget tre måneder i sengen uten å dusje og måtte til frisøren for å klippe vekk halvparten av håret mitt for det gikk ikke an å få ut floken. Forskjellen på den gangen og nå er at jeg lot det ta alt for lang tid før jeg innså at jeg trengte hjelp den gangen. Det er positivt i seg selv at noen (les; samboeren min) tok tak i problemene mine så fort denne gangen. Det er positivt at jeg er her nå. Jeg tror det i hvert fall. Jeg må tro på det hvis ikke orker jeg det bare ikke. Hygienen er kanskje noe av det flaueste med denne sykdommen, man slutter først å ordne seg, så blir man liggende i sengen og klarer ikke gå ut. Man slutter å dusje, det er bare ett eneste stort tiltak. Jeg har knapt nok energi til å tvinge meg selv til å gå på do en gang i døgnet og spise ett måltid om dagen. Alt blir ett nederlag. Den floken er ett symbol på hvor dårlig jeg er, det er ikke snakk om en floke i håret. Selv om det også er en fysisk floke i håret mitt så er det en eneste stor forbanna floke i hodet mitt som det tar lang tid å få nøstet ut. 

I går skulle jeg egentlig ha tatt eksamen, men jeg måtte utsette den. Jeg har ikke klart å åpne en eneste bok. Det var nok ett nederlag. Men jeg har innsett i dag at det ikke er verdens undergang. Jeg kan ta den når jeg er friskere. Da har jeg større sjanse til å gjøre det bra. Nå må jeg konsentrere meg om meg selv. Jeg må bli frisk igjen. Jeg må gjøre alt i min makt til å ta over nettopp det, makten. Det på natten at monstrene i hodet kommer, de lar meg ikke få sove. Men her er det mennesker hele døgnet, så jeg håper på at monstrene lar meg være i fred i natt og at jeg får sove. Bare la meg få sove, vær så snill.

Å VÆRE ÅPEN HAR SIN PRIS

  • 15.02.2018 - 21:17

Hva sier man .. Hei? 

Jeg har ikke skrevet siden Oktober, jeg mistet gnisten. De gangene jeg prøvde å skrive så fikk jeg angst, tenk det - angst for å skrive. Jeg tror jeg falt tilbake til det å være redd for å bli dømt. Det å være åpen har jo alltid sin pris, og jeg er redd for fremtiden. Fordi jeg bekymrer meg mye, sånn fungerer hjernen min. Jeg er stolt og kan stå for alt jeg har skrevet, men ikke alle har mitt syn på ting og jeg ønsker å få meg jobb i fremtiden og det er vel der det ligger, at de skal google meg og finne det jeg har skrevet og at det skal straffe seg. Men samtidig vet jeg at jeg ikke burde tenke sånn fordi jeg brenner sånn for åpenhet, og jeg mener at hvis man skal få til en forandring i verden så er man nødt til å starte med seg selv. 

Jeg har lyst til å skrive fra meg, skrive om hvor jeg er nå og hva som har skjedd men jeg er redd for å åpne meg. Jeg er redd for å være ærlig, redd for bli dømt. Jeg vet ikke om jeg kommer til å fortelle om min nåværende situasjon, det får jeg ta litt sakte og si om jeg føler tidspunktet er riktig. Men det går bra med meg og jeg er på den rette veien. Nå vil jeg så gjerne få til skrivingen igjen, jeg trenger det så sårt. Det klør i fingrene mine, og jeg kjenner fingrene løper så lett over tastaturet igjen, det er en ordentlig god følelse. 

Men det har skjedd så utrolig mye bra i det siste også, og jeg gleder meg så mye til å skrive mer om det. Det er noe stort som skal skje, og som jeg vier all min tid til for tiden så det kommer naturligvis også til å ta stort plass her inne. Det kan jeg fortelle mer om i neste innlegg :-) Nå ville jeg bare si hei, og fortelle at jeg er tilbake! Jeg trenger å komme tilbake til skrivingen, jeg trenger å være kreativ og ikke minst kjempe for at tabubelagte temaer blir mindre av nettopp det, tabu. Søren, som jeg hater det ordet. 

7 LEVEREGLER FOR ETT LYKKELIG LIV

  • 05.10.2017 - 12:14

1. En dag vil du være borte. Kanskje i morgen, eller kanskje om 50 år. Ingen vet, og derfor burde du leve hver dag som om det er din siste. Hva ville du gjort akkurat nå om dette var din siste dag? Gi alt i dag, legg energi i det som gjør det lykkelig og ikke det som er negativt i livet ditt. Det er en påminnelse om at materialistiske ting ikke betyr noe, det er hvordan du fikk andre til å føle seg som virkelig betyr noe og hvordan du føler deg i hjertet. Det er en påminnelse på at du må være ditt beste deg. I dag. 

2. Det er ingenting du ikke kan gjøre, bli, eller få. Når det er en person har gjort det før deg så betyr det at du også kan. Det kommer ikke til å være enkelt, men det er mulig. Du må arbeide hardt for det, du må legge blod, svette og tårer i det. Men du kan klare det. 

3. Det er ingenting som er verdt det om det gjør deg ulykkelig. Hvis det ikke gjør deg lykkelig eller en bedre person så er det ikke verdt det. Hvis det ikke gjør det lykkelig NÅ eller om resultatet ikke vil gjøre det lykkelig, så er det ikke verdt det. Du burde stille deg spørsmålet ''gjør dette meg lykkelig?'' i alt du gjør, hele tiden. Hvis svaret er nei, ikke gjør det. 

4. Alltid vær deg selv. Ikke streb etter å være en annen person enn den du virkelig er. Ikke dilt etter andre fordi de har eller gjør noe du ikke har eller gjør. Tør å skille deg ut fra mengden om det er den du virkelig er. Den eneste muligheten for ett lykkelig og suksessfullt liv er om du er deg selv hele tiden. Du vil aldri bli lykkelig om du alltid hører på hva alle andre sier og mener du burde gjøre. Du er unik, og det er din beste egenskap.

5. Alt du noen gang trenger er allerede på innsiden av deg. Materialistiske ting gjør deg ikke lykkelig, du ser mennesker som har alt men som egentlig ikke er lykkelige. Andre mennesker vil aldri få deg til å føle deg hel. Forventer du ingenting så åpner du deg opp for fantastiske ting. Om ting ikke går din vei, så gjør det ingenting. Du trenger ikke dem eller de. Ekte lykke er ikke funnet på utsiden, det er funnet på innsiden. Lykke er en måte å tenke på, en måte å leve på. Det er en tanke du kan bestemme deg for å tenke. Gjør det som føles godt, resten vil følge etter.

6. Det er ingen plass for mennesker som påvirker deg negativt, men det er uendelig plass for positiv energi og mennesker som gjør deg lykkelig. Å omgi deg med negative mennesker er noe av det verste du kan gjøre om du vil leve ett lykkelig liv. De som virkelig bryr seg om deg vil aldri gjøre noe som hindrer deg i å leve det livet du vil leve. Aldri forandre deg for andre mennesker eller for å gjøre en annen person lykkelig. 

7. Fokuser på hva du vil. Hvis du fokuserer på alt negativt i livet, så vil du finne det. Hvis du fokuserer på sinne eller tristhet så vil du finne det. Men det samme betyr om det motsatte. Hvis du kun fokuserer på å finne det positive, så vil du finne det. Det du vil skal være meningen med livet ditt blir livet ditt. Det kan være en skuffelse eller en lærdom. Hjertesorg eller lærdom. Livet er imot deg eller så gjør det deg sterkere. Vi velger vår egen virkelighet. Sørg for at din intensjon blir å søke etter det gode i livet, til å se det gode i andre mennesker, til å være takknemlig for det du har. Til å se utfordringer som muligheter. Husk at det du gir oppmerksomhet i livet blir dine erfaringer i livet. Tenk det beste, forvent deg det beste. Spør alltid deg selv om dette beriker livet ditt. Forlat den du var, elsk den du er og se frem mot den du vil bli. 

BEVISSTHET RUNDT RYGGMARGSBROKK

  • 04.10.2017 - 13:00

Wikipedia: Ryggmargsbrokk eller myelomeningocele (MMC) er en medfødt utviklingsforstyrrelse med manglende lukning av ryggvirvler og ryggmargen (nevralrøret), ofte benevnt nevralrørsdefekt. Dette fører til en brokkdannelse der ryggmargshinner med nervevev poser ut gjennom defekten i ryggraden. Komplisert og sammensatt tilstand med varierende grad av lammelser, urinveis- og tarmproblematikk, utvikling av vannhode (hydrocephalus) og kognitive vansker. I Norge fødes det fra 10 til 15 barn i året med ryggmargsbrokk.

9. Juli 1994 kom jeg til verden. Jeg ble født i den troen av familien om at jeg skulle være frisk og rask når jeg åpnet øynene for første gang. Men sånn ble det ikke. Jeg ble født med ryggmargsbrokk, og hele verden til familien min ble snudd på hodet på nytt. Fra den dagen jeg ble født har jeg gjennomgått mange operasjoner, de fleste før jeg ble voksen. Jeg har brukt mye av min barndom innenfor de hvite veggene. På ett kaldt bord med mennesker i grønne og hvite frakker rundt meg, med ledninger fra topp til tå. Noe som har resultert i mange dårlige minner men også mange gode minner. Mange tårer har blitt felt og mange timer har blitt brukt på redsel. Jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke kunne være som alle de andre, hvorfor jeg måtte være på sykehuset imens alle de andre fikk gjøre morsomme ting. Jeg har ikke tall på hvor mange dager jeg har vært lagt inn på sykehuset, men det er mange.

Jeg måtte modne raskere enn de på min egen alder. Jeg hadde ikke noe valg, for hvis ikke jeg hadde gjort det hadde jeg ikke taklet alt jeg måtte gå gjennom. Jeg har mange vonde minner fra barndommen, minner om nålestikk, smerter etter operasjoner og arr som ble laget på kroppen som gjorde at jeg ikke klarte å se meg selv i speilet. Jeg har brukt mye av livet mitt på å bære på en følelse av skam. Det har alltid vært som en mørk sky rundt meg. Jeg har hatt vanskelig for å slippe mennesker nærme meg fordi jeg var redd for at når de fikk vite hva jeg hadde så ville de gå fra meg. Jeg har utlagt tarm, må tisse med kateter og jeg går med bleier. Det er en stor belastning for mange inkludert meg. Men det er en nødvendighet for at jeg skal leve ett godt liv og det gjør jeg med hjelp av dette. Så det er igrunn min redning. Det er ingenting i forhold til hva mange andre med min diagnose går igjennom på daglig basis, så jeg er mer enn takknemlig for at jeg er så frisk som jeg er. 

Jeg har vært heldig. Jeg kan gå, noe mange andre med min diagnose ikke kan. Jeg har muligheten til å bo alene sammen med kjæresten min, noe mange andre med min diagnose ikke kan. Jeg går på en høyere utdanning, noe mange andre med min diagnose ikke får. Jeg har fått opplevd så utrolig mye som mange andre som ikke har min diagnose kan. Jeg har fått mange venner jeg aldri hadde møtt om jeg ikke hadde hatt ryggmargsbrokk. Jeg har en familie som har vært der for meg hvert eneste skritt på veien. Jeg har hatt hender å holde i, skuldre å gråte på og armer som tok meg i mot når jeg falt. De minnene som sitter igjen best er de stundene hvor noen alltid satt ved sengen min dag og dag inn. De dagene hvor jeg gråt og noen tørket tårene mine. De dagene jeg fikk gjøre normale ting selv om jeg hadde bandasjer og operasjonssår på kroppen. De dagene hvor noen stod opp for meg for at jeg skulle få bli med på ting andre mente jeg ikke fikk til. De dagene jeg fikk brev med oppdateringer på hvordan det gikk hjemme, både med familien, venner og dyrene mine. Det brevet storesøsteren min kom til meg med med tegninger av kattene og forsikret med om at de hadde det bra sitter igjen som ett fantastisk minne enda og kommer alltid til å gjøre det. Det er sånne minner som man burde sitte igjen med og som man burde fokusere på. De vonde minnene er en lærdom man tar med seg og vokser av men det er de gode minnene man lever på. 

Jeg har har venner som ikke bryr seg om hva jeg har men som heller bryr seg om hvem jeg er bak det ytre. Jeg har hatt leger og sykepleiere som har tørket tårene mine og som har roet meg oppi alt det skumle. De har sunget på operasjonssalen og stryket meg på kinnene. Det kan ikke være en lett jobb å jobbe med små barn som går gjennom så mye vondt så de har jeg stor respekt for. Jeg ble født med en diagnose men jeg er ikke en diagnose, det er noe jeg har slitt lenge med å forstå men som jeg nå kan se. Det har vært alt annet enn enkelt men jeg har hatt en fantastisk støtte og jeg har fått vokse opp på en fantastisk måte. Det er utrolig fint hvordan foreldrene mine har gjort alt de kan for at jeg skulle få en fin barndom til tross for utgangspunktet og det har de fått til så tusen takk. Jeg kunne ikke bedt om noe mer, og jeg lever ikke lenger med en skam. Den mørke skyen er borte, for å bli født med ryggmargsbrokk er ikke nødvendigvis bare negativt. Vi lærer oss å leve med det så godt vi kan. Vi er som alle andre, vi har bare ett litt annerledes ytre. Heldigvis er en bukett med blomster ikke like vakker om alle ser like ut.  

Grunnen til at jeg skriver dette nå er fordi Oktober er måneden hvor man skal skape bevissthet rundt ryggmargsbrokk. 25. Oktober er selve dagen for det, men jeg vil heller bruke hele Oktober til å hylle alle oss med denne diagnosen. Ryggmargsbrokk er forskjellige for alle men dette er litt av min historie. Jeg har ryggmargsbrokk og jeg er stolt over det. Før gjorde jeg alt for å være som alle de andre men nå kan jeg gjerne skrike ut til hele verden at jeg ikke er som alle andre og at det er så utrolig bra å være unik. La oss være som vi er og heller hold oss i hånden enn å vende oss ryggen. På innsiden er vi alle like. Tusen takk til alle dere som lar meg leve livet mitt godt på en måte som bare jeg kan.     

                                                                                      

SPØRSMÅL & SVAR

  • 26.09.2017 - 19:01

Hei! Siden det er så lenge siden jeg har vært her inne og fordi jeg ikke har kommet helt inn i skrivemodus enda så tenkte jeg å svare på noen spørsmål, fant disse på nettet - woho. Enjoy

1. Hvor gammel er du? 23 år gammel :-)

2. Føler du deg ung eller gammel for alderen? Har alltid hørt og følt at jeg er gammel for alderen! Tror det har blitt sånn på grunn av alt jeg har vært gjennom, jeg har måttet vokse opp og takle alt sammen på en voksen måte.
3. Hva ville du bli da du var liten? Veterinær eller sykepleier :)

4. Hvor mange søsken har du? 2 eldre søstre :)

5. Hvem har du vært sammen med minst to timer i dag? Sverre <3

6. Hvor høy er du? 160 cm over bakken!
7. Hvem ringte du sist? Pappa :)
8. Hvem ringte deg sist? Beate, storesøsteren min :)
9. Hva slags ringelyd har du på telefonen? En standard bare.
10. Hva stod det i den siste sms'en du mottok? ''Ja :) ''

11. Hva liker du best - å ringe eller sende sms? Jeg har telefonskrekk, så absolutt sende sms!

12. Hva er ditt favorittsted? Borte bra men hjemme best!

13. Hvilket sted liker du minst? Sykehuset.
14. Når så du moren din sist? I sommerferien når jeg var hjemme på ferie, skal heldigvis hjem denne uken!
15. Hva drikker du helst til frokost? Melk eller appelsinjuice :)
16. Eier du dyrbare smykker? Nei det tror jeg ikke.
17. Når snakket du sist med en fremmed? Istad når jeg var på big bite, haha.
18. Hva hører du på akkurat nå? ''Out loud - Gabbie Hanna'' <3
19. Hva har du alltid i vesken? Mobilen, stomi og inkontinens utstyr :)
20. Er foreldrene dine gift eller skilt? Gift <3

21. Når står du opp i hverdagen? I det siste så har jeg stått opp alt for sent, men det er på grunn av depresjon.
22. Når står du opp i helgene? Veldig varierende.
23. Sover du på en spesiell side? Nja, veldig forskjellig egentlig!
24. Hva kan holde deg våken om natta? Jeg har dødsangst og det går ut på at jeg er redd for å dø for tidlig og å sovne inn. Det holder meg våken så og si hver natt.
25. Hva var det siste du spiste? Spiser bolle nå! Nam

26. Hva var det siste du drakk? Drikker cola nå, haha. 
27. Har du noen gang vært forelsket? Ja jeg er jo det nå <3
28. Hvor mange steder har du bodd? Har bodd i tre forskjellige byer og i fire forskjellige leiligheter etter jeg flyttet ut hjemmefra :) 
29. Hva har du nærmest deg nå som er rødt? En cola flaske, du vet - det merket på den.

30. Fortell noe du aldri har fortalt kjæresten din? Oi, den var vanskelig.. helt ærlig så kommer jeg ikke på noe, vi er veldig åpne og ærlig med hverandre. Det er han som kjenner meg aller best. 

31. Hva har du hatt av kjæledyr? Kanin, katter og hund. Nå har jeg en katt og en hund :)
32. Når er Norge på sitt beste? Tønsberg om sommeren <3
33. Hva er drømmejobben din? En jobb hvor jeg kan skrive mye og reise rundt å inspirere andre mennesker. Men nå studerer jeg til å bli medisinsk sekretær, det er spennende det også :)
34. Når var du i kirken sist? I en begravelse til en i familien. 
35. Hvor drar du når du er trist? Drar hele veien til sengen min.
36. Favorittfarge? Lilla :)
37. Hva var det siste du kjøpte? Big bite!
.38. Hvilken bok leste du sist? Noe så spennende som anatomi og fysiologi! Blir mye faglig lesning for tiden.
39. Kan du bytte olje på bilen? Ja faktisk, haha.
40. Har du noen gang vært i kontakt med politiet? Jeppsi pepsi. Var ikke jeg som hadde gjort noe galt altså!

41. Hva ønsker du deg mest akkurat nå? Å komme meg gjennom denne episoden av depresjon, og å komme meg gjennom skolen og få meg fast jobb :-) Også må jeg jo også slenge med de aller fleste jenter sin drøm - bryllup. 
42. Har du tatoveringer? Ja, jeg har tre :) Planen er å få maaange flere. 
43. Hvilken øyenfarge har du? Blå :) 
44. Hvem er din favoritt på snap? Følger ikke så veldig mye med på snapstories lenger egentlig.

45. Hva gruer du deg til? Fly på torsdag, jeg har flyskrekk.
46. Hva gleder du deg til? Komme hjem til familien og vennene mine på torsdag <3
47. Hva var det siste du skriblet ned på et papir? Det var om celler på skolen, woho.
48. Hva var det siste du grublet på? Jeg grubler hele tiden jeg om alt mulig, de fleste irriterer seg over den egenskapen min tror jeg - haha.
49. Hva er det siste du skal huske å gjøre i kveld før du legger deg? Pakke ferdig kofferten min!
50. Hva skal du gjøre når du er ferdig med dette innlegget? Spise bolle og se på Saving hope på tv2 sumo :):)

SNAKKAST!

JEG TRODDE JEG VAR FORBI DEN VERSTE STORMEN

  • 25.09.2017 - 18:38

For en stund siden, etter jeg hadde avsluttet terapien så følte jeg meg bedre enn på lenge. Jeg trodde det skulle vare, jeg trodde jeg var forbi den verste stormen. Men jeg tok visst feil. Jeg kan ikke bestemme over denne sykdommen og det er helt forjævlig å tenke på. Den siste tiden har jeg nesten kun kommet meg opp for å gå på skolen to dager i uken, ja jeg har faktisk begynt på skolen. Jeg stortrives og jeg klarer å komme meg gjennom det. Jeg er stolt over det. Men jeg er ikke stolt over at jeg faller tilbake i gamle mønstre. Jeg har ikke vært flink til å ta medisiner så jeg kan vel kanskje skylde en del på meg selv. Men jeg har bare ikke taklet tanken på at jeg må ta flere piller daglig for å ha ett normalt liv. Men nå har jeg begynt å innse at jeg må det uansett hvor vondt det er og jeg prøver å være flink til å ta de. Jeg må huske på at jeg ikke bare gjør det for meg selv men også de rundt meg. 

Jeg har ikke skrevet på lenge. Jeg har tenkt på det flere ganger hver eneste dag for det er min form for terapi. Jeg elsker å skrive fra meg, men jeg har ikke klart det. Jeg er vel kanskje redd for å innse hvordan jeg har hatt det i det siste for det kommer tydelig frem når jeg skriver. Det er så mye skam forbundet med psykiske sykdommer og jeg er ikke helt vandt til å snakke om det helt enda. Det er skummelt og rart å tenke på at jeg har en psykisk sykdom som jeg skal ha livet ut. Jeg er glad for at jeg har ett ord for hva jeg føler og ikke føler, men jeg er redd for den ''boksen'' jeg plutselig er i. Jeg føler meg ofte alene og ensom med tankene mine, og det er lett å tenke at ingen er som meg for det er jo så få som prater åpent om psykisk helse. Kanskje det er derfor jeg er her? Ikke vet jeg, men jeg vil at det skal forandre seg.

Jeg håper jeg er klar for å skrive igjen nå og at jeg klarer å opprettholde lidenskapen min. Jeg gjør dette for meg selv og jeg må bare huske på hvor mye det har hjulpet meg før og hvor mye det kan hjelpe meg nå. For jeg har det ikke så lett for tiden, men jeg vet at jeg kommer meg gjennom denne stormen også. Jeg vet hvor sterk jeg kan være og jeg skal være sterk nå. Heldigvis merker jeg allerede at jeg begynner å komme ut av det. Jeg skal hjem til Tønsberg denne uken og det skal bli så godt å klemme alle jeg er så glad i ekstra lenge.  

Blogges kanskje - tør ikke love meg selv noe. 

INTERVJU I KK

  • 11.07.2017 - 17:00

For en liten stund tilbake ble jeg kontaktet av en journalist i KK.no! Hun spurte om jeg ville stille opp på intervju om mine psykiske sykdommer og handikap. Generelt hvordan jeg takler livet. Jeg takket selvfølgelig ja med glede. For det er dette jeg brenner for, å lære andre å tørre å være åpne om utfordringer i livet. Vise at det er greit å ikke ha det så bra iblant og bryte ned tabuer om psykisk helse og handikap. Etter jeg fikk min Bipolar diagnose har jeg jobbet hardt med meg selv hver eneste dag. Jeg har kjempet for meg selv og prøvd å hjelpe andre i liknende situasjoner. Ikke minst lære bort til andre som ikke er kjent med dette å akseptere at alle er ulike for at vi som lever med det kan bli sett på som likeverdige og ikke kjenne på skam. Derfor setter jeg så stor pris på disse mulighetene jeg får til å snakke om det og spre budskapet mitt. Det er fælt å leve i ett samfunn som har så mange fordommer innebygget. Vi må tørre å være åpne for å få de vekk. Vi er alle unike og flotte akkurat som vi er. Jeg er veldig fornøyd med hvordan saken ble og at jeg ble enda en erfaring rikere på min vei.

HER kan du lese intervjuet!

ALLE HAR EN MENTAL HELSE, IKKE SKAM DEG OVER DIN

  • 11.07.2017 - 03:59

Alle har kjent på angst og depresjon en gang i løpet av livet. Kanskje har du hatt angst før en viktig prøve, eller for ett stort og viktig valg du har måttet ta som kommer til å påvirke livet ditt. Kanskje du har kjent på depresjon uten å egentlig ha en grunn eller kanskje du har kjent på depresjon på grunn av noe trist du har opplevd. Uansett for hvilken grunn du har kjent på det så har vi alle kjent på disse stormende følelsene som plutselig kan skylle over oss. Hvorfor skal det da kjennes ut som vi må bære de med skam? Det er ingenting ved det å ha en mental helse som skal behøve å forbindes med skam.

Når jeg fikk min Bipolare diagnose så var en av de første følelsene jeg kjente på skam. Skam over hvem jeg var, og hvem jeg plutselig ble på denne dagen hvor jeg fikk det svart på hvitt. Nå snart ett år senere og mange timer hos psykolog forbigått så kjenner jeg på lettelse over å endelig forstå litt mer av hvem jeg er. Jeg har en Bipolar diagnose som alltid kommer til å være en del av meg, det er en del av min personlighet og det skal jeg ikke trenge å kjenne skam over. Det å føle på alle sidene av sin mentale helse er så viktig for å kunne lære seg selv å kjenne.

Det er greit å innrømme både for deg selv og andre at du er deprimert noen ganger og får angst iblant. Det er også greit å ha en psykisk sykdom eller flere. Det er en liten del av det store bildet. Alle kjenner på det men ikke alle tør å innrømme det og det er det som gjør at så mange forbinder disse følelsene og sykdommene med skam. Om vi alle sammen tør å være mer åpen om vår egen mentale helse jo fortere kommer vi til å klare å bryte ned disse tabuene som ikke hører hjemme der. For det gjør det ikke, tabuer hører ikke hjemme hos mental helse. Det gjør mange mennesker sykere, det gjør at mennesker som har det vanskelig bruker lenger tid til å søke den nødvendige hjelper de trenger. Det er å kaste bort kritisk tid.

Jeg vet dette fordi jeg har erfart det selv. Jeg brukte alt for lang tid på å være redd for å søke hjelp og være åpen om alle disse følelsene som jeg kjente på. Ikke minst alle jeg mistet underveis. Det har gjort at jeg nå må bruke lenger tid til på å bygge meg selv opp igjen. Jeg ble mer og mer en skygge av den jeg en gang var og jeg bruker fortsatt alle mine våkne sekunder for å prøve å finne tilbake til den personen. Jeg har måttet lære meg å leve på nytt med mer i bagasjen og det blir lettere for hver dag som går. Vi alle har ett ansvar for vår egen mentale helse, det er ingenting noen kan gjøre før man selv tar grep. Først da kan man få hjelp. 

Alle har en mental helse, ikke skam deg over din. 

CONFESSIONS OF A BIPOLAR GIRL

  • 04.06.2017 - 19:01

Opp ned. Opp ned. Opp ned. Høyt og lavt. Stabil. Opp. Ned. Medisin. Håp. Destruktive tanker. Angst. Panikk. Episoder. Hat. Kjærlighet. Redsel. Opp ned. Opp ned. Opp ned. Høyt og lavt. Gjentakelse livet ut. 

Mange forstår ikke hva det vil si å ha en psykisk lidelse. Herligheten, jeg forstår det ikke selv engang og jeg har det. Men en ting jeg endelig har forstått er at det er noe som alltid kommer til å være der. Det har vært vanskelig å takle, det ER vanskelig å takle. De siste månedene har vært slitsomme, etter jeg fikk diagnosen bipolar type 2 så har jeg kjent på en følelse av lettelse men også store deler frykt og sinne. Hvorfor akkurat meg? Jeg kjenner igjen tankegangen, jeg har hatt det sånn hele livet med mitt handikap. Det tok meg over tjue år og akseptere at det bare er sånn. Jeg nekter å la det gå tjue år til før jeg aksepterer at akkurat jeg har en psykisk lidelse. Det bare er sånn. Smaker på ordene. Bare er sånn. 

Jeg har allerede prøvd flere medisiner, måttet slutte på de og begynt på noen andre. Det jeg ikke ville. Men som bare skjedde. Jeg hadde ikke noe annet valg, om det er noe som kan hjelpe meg så må jeg bare prøve uansett hvor redd jeg er. Det bare er sånn.

Det verste med å ha en psykisk lidelse for meg er ikke bare meg selv og mine tanker, svingningene og episodene. Det er menneskene rundt. Desperasjonen etter forståelse, en forståelse som jeg har forstått er vanskelig å få. De prøver men det er fortsatt ett tema som er så forbundet med skam, tabu og negativitet at det er vanskelig for oss som går gjennom det å forklare og det er vanskelig for pårørende å forstå. Når jeg ligger under dyna for å slippe å se dagslyset som gløtter inn og minner meg på at verden har stått opp for flere timer siden så trenger jeg ikke kjeft og likegyldighet. Jeg trenger forståelse for at denne dagen er vanskelig. Denne dagen er den dagen jeg har aller mest lyst til å leve som normalt men som hodet mitt vil det motsatte. Alt jeg trenger denne dagen er å komme meg gjennom den. I morgen er en helt annen sak, neste time er en annen sak. Da kan jeg være oppe. Da kan jeg føle meg som dronningen av verden. Da kan jeg si ja til alt. 

Om du spør meg om jeg kan gjøre noe om en time så kan jeg ikke svare deg ærlig. Jeg kan si ja med glede men det kan være nei, angst og dyp depresjon om en time. Jeg har ikke kontroll, og jeg trenger forståelse for at det er sånn. Jeg prøver med hver eneste lille del av meg selv til å prøve å få kontroll over meg selv igjen, men akkurat nå. Akkurat nå så trenger jeg forståelse for at jeg kjemper hvert minutt for å komme meg til neste. Akkurat nå trenger jeg forståelse for at psykisk sykdom er en del av meg som jeg ikke har valgt å leve med, men som bare er sånn og det er alvorlig, trist og ubeskrivelig vanskelig å takle. Jeg trenger forståelse for at jeg prøver, for jeg prøver så utrolig hardt å komme meg gjennom dagen på best mulig måte med det verste utgangspunktet - sykdommen som har tatt kontroll over meg. 



Noe av det verste som finnes er menneskene som sier "bare gjør sånn, gjør ditt og gjør datt. Skjerp deg, det er bare i hodet ditt". Når du plutselig får omgangssyken så er det ikke bare å bestemme seg for at du skal bli frisk, om du reiser deg opp og prøver å gjøre de normale tingene så får du det ikke til på samme måten som når du er frisk. Kanskje du kaster opp imens du prøver? Blir svimmel? Faller? Det samme skjer med meg. Jeg prøver og jeg faller. Det er det samme med psykisk sykdom, man kan gjøre det man kan av ting som kan hjelpe men det gjør deg fortsatt ikke frisk på dagen. Jeg kan ikke bare bestemme meg for å bli frisk, jeg trenger hjelp til å bli bedre. Jeg går til behandling og det har jeg gjort i snart ett år, jeg har begynt på flere medisiner og jeg gjør alt jeg kan for å leve så normalt som mulig. Akkurat som deg når du går til legen for å få en resept på medisin som skal hjelpe deg til å bli frisk så gjør jeg det samme for å overleve hver dag. 

Ingen har svaret på noe her i livet, noen får flere utfordringer i livet enn andre og noen ganger er det vanskelig å takle men en ting som man må huske på: det bare er sånn. Man må finne en måte å leve på så godt man uansett hva slags utgangspunkt man har. Det er greit å ikke smile hver dag, i morgen blir bedre enn i dag. En gang kommer smilet ditt frem igjen. Jeg var på ett så mørkt sted at jeg ikke så noen vei ut, smilet mitt ble borte. Nå titter det frem oftere og fremtiden ser lys ut. Husk på at uansett hvilke kort man får delt ut så må man velge å se det positive i det. Velg ditt beste kort hver dag. 

DET ER EN FÆL SYKDOM SOM KANSKJE IKKE VISES PÅ UTSIDEN MEN SOM KAN SPISE DEG OPP FRA INNSIDEN

  • 03.06.2017 - 14:50

Jeg er diagnotisert med bipolar type 2 og med det fører det til mange oppturer og nedturer, veldig ofte. Jeg har rapid cykling og det betyr at det skifter veldig ofte og veldig fort fra depresjon til hypoman og omvendt. Jeg har også mixed episodes som betyr at jeg kan være både deprimert og hypoman på samme tidspunkt. Det kan være veldig vanskelig, spesielt når man ikke helt forstår hva det er eller hva det betyr. Når man går fra å være så deprimert at man så vidt kommer seg ut av sengen og inn på badet så kan det være veldig frigjørende å komme over i en hypoman fase. Det føles godt å endelig kunne gjøre alt man ikke har orket de siste ukene. Men det har en bakside, det har mange konsekvenser og som regel fører det til en enda dypere depresjon fordi man til slutt innser hva man har sagt og gjort. De som ikke helt forstår hva det betyr å være bipolar tror veldig ofte at når man er i en hypoman fase så har man det bra. De tror at man er ''frisk'', de tror det er en positiv ting. 


Men det er det ikke. Det er ikke godt å gå mange dager, eller uker med kanskje bare to timer søvn hver natt. Det er ikke godt å gå rundt å være redd for å havne i en psykose om ikke fasen går over snart. Det er ikke godt å stå med hodet oppi do å skrubbe den ren til du får vondt i armene. Det er ikke godt å bruke masse penger man ikke har eller å få raseriutbrudd mot de nærmeste og ikke huske det etterpå. Ja huset blir kanskje veldig rent, men som regel på helt feil tidspunkt i døgnet. Ja du får kanskje en helt ny garderobe men du får også mange regninger du ikke forventet deg. Når man er i en hypoman fase så føler man seg som en superhelt, man kan gjøre absolutt alt og det er ingenting som stopper deg. Jeg har gjort utrolig mange dumme ting de siste årene som jeg ikke har skjønt hvorfor jeg har gjort. Nå vet jeg hvorfor og det gjør det litt enklere men det går fortsatt ikke over. Medisiner fikser deg ikke, det gjør bare hverdagen litt enklere. 

I det siste har jeg hatt mange hypomane episoder. Jeg har sovet ekstremt lite noe som har gjort at jeg har fått panikkanfall midt på natten. Jeg utviklet til slutt dødsangst. Før hadde jeg ett avslappet forhold til døden, jeg tenkte alltid at det skal skje en gang uansett hva man gjør og det var greit. Nå kan jeg ikke tenke på det uten å få angst, skjelvinger og tenker jeg på det mer enn noen minutter får jeg panikkanfall. Bare å skrive om det nå så kjenner jeg det kommer. Jeg har måttet unngå å se på tv når det har kommet opp temaer om døden, sanger om det - ja alt egentlig. Jeg hørte på en podkast her for litt siden hvor de bare så vidt kom innpå det og da fikk jeg ett stort panikkanfall og jeg klarte ikke roe meg. Når man får ett sånt anfall føles det ut som man skal dø og det gjør jo bare dødsangsten verre. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg vil vel bare få skrevet fra meg litt. Også vil jeg lære bort til andre mennesker hvordan det egentlig er å være bipolar. Det er en fæl sykdom som kanskje ikke kan sees på utsiden, men som kan spise deg opp fra innsiden. Men det går bra, alt går bra til slutt. 

JEG SKULLE ØNSKE DU VISSTE DETTE OM BIPOLAR LIDELSE

  • 01.06.2017 - 22:41



 

Jeg skulle ønske du visste at jeg ikke alltid kan gi en forklaring på hvorfor jeg føler sånn jeg gjør.

Jeg skulle ønske du visste at om du spør meg om og om igjen om jeg har det bra når jeg er deprimert, noen ganger kan gjøre det verre.

Jeg skulle ønske du visste at de gangene jeg trekker meg tilbake og det virker som jeg ikke trenger deg så er det da jeg trenger deg som mest. En klem eller ett hei er nok for at jeg føler meg litt bedre men jeg kan ikke love at du får noe tilbake akkurat da men jeg gjengjelder det senere og det er ett løfte. 

Jeg skulle ønske du visste at de dagene jeg blir liggende i sengen er det så og si umulig for meg å stå opp, og noen ganger er det slitsomt nok for meg å bare komme meg på do og jeg klarer ikke svare på noen spørsmål rundt dette.

Jeg skulle ønske du visste at jeg ikke mener å ignorere telefonsamtalene og alle meldingene dine, men noen ganger er angsten for stor og depresjonen for dyp.

Jeg skulle ønske du visste hvor mye du betyr for meg, og hvor mye jeg bryr meg om deg selv om jeg i perioder ikke er den samme personen som jeg var før.

Jeg skulle ønske du visste at selv om du forteller meg noe jeg burde bli kjempe glad over og jeg ikke klarer å vise noen følelser så er jeg utrolig glad på dine vegne. Det er bare det at noen ganger så er jeg helt apatisk, kroppen og følelsene mine føles numne.

Jeg skulle ønske du visste at noen ganger føler jeg alt for mye. Noen ganger gjør jeg for mye, snakker for fort og sover ikke. Jeg skulle ønske du visste at dette ikke er en positiv ting selv om det kanskje kan virke sånn i forhold til depresjonen. Jeg skulle ønske du visste at dette kalles hypomani og er en del av sykdommen.

Jeg skulle ønske at du visste at jeg virkelig prøver å bli bedre, det er ingenting her i verden jeg jobber mer med enn meg selv og sykdommen for å holde den i sjakk.

Jeg skulle ønske du visste at jeg ikke ønsker selv å bruke medisin for å fungere i hverdagen, men det er en nødvendighet for min vei til å bli bedre.

Jeg skulle ønske at du visste at jeg hater å sitte hjemme alene og følge med på andre som lever livet sitt. Jeg skulle ønske du visste at jeg gjør alt i min makt for at det snart skal være meg som lever livet.

Jeg skulle ønske du visste at jeg virkelig setter pris på deg og alt du gjør for meg. Jeg skulle ønske du visste at jeg blir så glad om du fortsatt behandler meg som før du fikk vite at jeg har denne sykdommen.

Jeg skulle ønske at du visste hvor mye det betyr for meg om du setter deg inn i hva bipolar lidelse er og hva det gjør med meg. Det gjør at i dårlige perioder så slipper jeg å forklare noe som ikke går ann å forklare.

Jeg skulle ønske at du visste hvor fort svingningene kan skje. Jeg kan gå fra hypoman til deprimert på under en time og jeg skulle ønske du visste at dette gjør det vanskelig for meg å planlegge noe.

Jeg skulle ønske at du visste at om jeg avlyser i siste sekund så er det ikke fordi jeg ikke vil, det er fordi jeg fysisk ikke kan.

​​Jeg skulle ønske du visste hvor vanskelig det var å skrive dette men jeg skulle også ønske at du visste hvor viktig det er å snakke om de vanskelige tingene.

Jeg skulle ønske du visste at dette kalles bipolar lidelse og at dette er en sykdom.

Jeg heter Merethe og er ingen sykdom.

Merethe Høili Johansen

Hei og velkommen! Jeg er en 23 år gammel jente fra Nøtterøy men som nå bor i Trondheim. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har også blitt diagnotisert med bipolar type 2 og sosial angst. Kjæresten min har sykdommen Morbus Crohn og vi har begge to stomi (pose på magen). Skriving er blitt min lidenskap og terapi så her deler jeg åpenhjertig små og store, positive og negative øyeblikk fra vår hverdag som er litt annerledes enn normen. For hendvendelser: merethejoha@hotmail.com

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no