JEG FLYTTER

Jaa.. jeg har tatt valget om å flytte bloggen min nok en gang tilbake til nouw.com. Jeg føler meg mer komfortabel på den plattformen så da ble det sånn egentlig, litt spontan avgjørelse på kveldingen her nå. Håper dere vil følge meg der også da! :-) 

Nå kan du finne meg her https://nouw.com/merethejoha og på www.merethejoha.com - begge deler kommer du inn til den nye bloggen med. 

Takk for meg her inne, og håper dere vil følge meg videre for å slutte å skrive kommer jeg nok aldri til å gjøre! Derfor er også designet veldig stygt nå, måtte gjøre det for å få importert den gamle bloggen inn til min nye. Som for øvrig er ganske fin :):) Holder forresten på med ett nytt prosjekt så følg med fremover!

Mange klemmer fra meg <3

Å MIN KJÆRE LYKKEPOSE

Å min kjære lykkepose. Du som har reddet meg og mitt liv. Deg som jeg forhåndsdømte før jeg møtte deg. Jeg var redd for deg før fordi du truet meg, du truet mitt ønske om å være som alle de andre. Jeg var redd for deg fordi jeg trodde du kom til å gjøre at jeg aldri kom til å bli tatt på igjen. Jeg var redd for deg fordi jeg trodde du kom til å ødelegge meg og min psyke. Å min kjære lykkepose, unnskyld. Unnskyld for at jeg dømte deg før jeg fikk møte deg. Unnskyld for at jeg trodde at du kom til å ødelegge mitt liv. Det er dumt å forhåndsdømme noen før man har møtt noen, det har jeg jo blitt lært opp til. Men med deg så klarte jeg ikke å la være. Jeg hadde hørt alle skrekkhistoriene, ikke lykkehistoriene. Jeg trodde ikke du kom til å havne i den siste kategorien. Men det gjorde du det. Så min kjære lykkepose, tusen takk for at du kom inn i mitt liv. Tusen takk for at muligheten for å få deg finnes. Tusen takk for at du legger til rette for at jeg kan leve på min egen måte nå. Tusen takk for at du reddet meg og mitt liv. Tusen takk for at du gjør at jeg ikke bæsjer på meg lenger som voksen. Tusen takk for at du reddet meg fra alle de dagene jeg lå og vridde meg i smerte, gråt og ville til mamma. Tusen takk min kjære lykkepose.

Før jeg fikk stomi var jeg livredd. Det var snakk om at jeg skulle få det en del år før jeg tok valget og ble operert, men da nektet jeg fordi jeg var livredd. Redd for at det kom til å ødelegge det siste som var igjen av meg. Jeg hadde hørt mange av skrekkhistoriene og få av lykkehistoriene, fordi det sistnevnte antageligvis ikke gir så mye oppmerksomhet. Men jeg vil dele min erfaring og den er utelukkende positiv. Jeg var ekstremt redd når jeg våknet opp fra operasjon og angret meg nesten med en gang, men det var fordi jeg ventet på at jeg skulle få en skummel reaksjon. Noe som aldri skjedde. Livet mitt forandret seg utelukkende til noe positivt etter jeg fikk utlagt tarm. Jeg fikk selvtillit noe som jeg aldri har hatt. Jeg kjente på en kontroll over meg selv som jeg aldri har hatt. Det finnes mange historier der ute, og dette er min. Jeg har fra dag en kalt stomien min for min lykkepose fordi det er det den er for meg. Jeg blir glad når jeg ser på den fordi den representerer så mye glede for meg og mitt liv. Den har latt meg få leve igjen og for det kommer jeg alltid til å være takknemlig og jeg skammer meg ikke for å si det men jeg elsker den stomien min. Det er min historie. En lykkehistorie om det å få utlagt tarm. 

 

TILRETTELAGT REISE I AMAZONAS

I november og desember 2017 var det syv sterke og tøffe mennesker som dro på tur til amazonas. Deriblant var min søster som dro i gang det hele, hun er født med ryggmargsbrokk, og fikk hydrocephalus (vannhode) som et og et halvt år. Hun tok med seg andre mennesker med funksjonshemninger og dro. Utrolig modig gjort og det viser en så utrolig stå på vilje, og at drømmer kan gå i oppfyllelse. For å dra på en sånn tur må man trene seg opp til en god grunnform, trene på padling, ha økonomi til turen, vite at man klarer en lang reise, ha god samarbeidsvilje, være åpen om seg selv og sine utfordringer og ha godt humør. Ikke bare bare da for å si det sånn, men de klarte det og det gjorde de med glans og jubel fra mange rundt dem. Nå jobber de for å lage en ny reise i Oktober og de håper også på enda flere reiser etter det.

I dag var de på tv2 nyhetene, og det skal bli lagt ut en dokumentar om reisen på tv2 sumo etter hvert. Jeg er så utrolig stolt over dem alle sammen. De er så store forbilder for meg og helt sikkert mange andre. At de klarte dette er så utrolig bra. Det viser andre at man klarer om man vil. Det er så bra at det er blitt fanget opp i media da dette er en så viktig sak å fremme. Det viser at man kan få til absolutt hva som helst bare man jobber for det, og det skal jeg ta lærdom av og det burde alle sammen egentlig gjøre. 

Gjerne følg reisen dems videre på facebooksiden dems her

Se klippet fra tv2 nyhetene her ? spol til ca 06:45

 

JEG SKAL KJEMPE FOR AT ORDET TABU SKAL VEKK FRA ORDFORRÅDET VÅRT

I dag har jeg gravd litt i arkivet til bloggen og vipps så fant jeg mitt aller første innlegg. Der skrev jeg blant annet ''Min drøm og mitt mål er å nå ut til andre mennesker. Lære noe og få lærdom tilbake, spre glede og få glede. Og ikke minst vil jeg at mennesker skal spre litt mer uselvisk glede rundt seg og gjøre noe positivt for andre mennesker, bare fordi man kan og uten å forvente noe tilbake. Det kan faktisk redde liv, eller i det minste lette en ellers grå dag for noen. Det hadde vært noe det, hadde det ikke? Få verden til å bli litt bedre. Men man må jo starte med seg selv, og bare begynne ett sted hvis man vil oppnå noe.''

Jeg har sittet foran skjermen nå i flere timer på morgenkvisten, prøvd å finne noe å skrive om. Men jeg var helt blank, helt tom. Jeg vil ikke gjenta noe jeg har skrevet om før og jeg føler jeg har dekket mye. Ett sekund var jeg inne på tanken om at dette kapittelet er over for meg, at denne bloggen er historie. Kanskje litt lenger enn ett sekund også. Jeg var også inne på å starte en helt ny blogg, for å starte helt på nytt. Fra scratch du vet. Blanke sider.

Men jeg startet denne bloggen med ett mål om å nå ut til folk gjennom skrivingen min, få belyst temaer som fortsatt den dag i dag er tabubelagt og jeg føler ikke at den jobben er ferdig for min del. Jeg har fått høre om at jeg må snevre inn på bloggingen, bare blogge om ett tema. Men hvordan kan jeg det når hele meg ikke passer inn i ett tema? Jeg vil skrive om psykisk helse, jeg vil skrive om hvordan det er å leve med ryggmargsbrokk, jeg vil skrive om hvordan det er for meg å være kjæreste med en som er alvorlig syk og jeg vil skrive om vår hverdag sammen. Alt det passer ikke inn i ett eneste tema, men for meg er det ikke så viktig hvordan jeg setter opp bloggen og høre på hva noen andre mener. Dette er jo min plass, mitt territorium. I mitt aller første innlegg skrev jeg om at dette skulle være som en åpen dagbok, det har jeg feilet litt på for jeg sitter fortsatt med så mye jeg vil skrive men som jeg ikke helt tør. Det er skummelt at hvem som helst kan lese det her, men samtidig er det så ubeskrivelig befriende. Jeg tror jeg bare må gjøre det jeg skrev i mitt første innlegg, hoppe i det med hodet først. 

Nå rabler jeg bare her, men hey - jeg har skrevet nesten en side og for bare noen minutter siden var jeg helt blank i toppen. Kanskje dette ikke er slutten for meg helt enda, nei jeg tror ikke det er det. Jeg skal fortsette å skrive om alt mulig mellom himmel og jord så lenge jeg bare kan. For det er så viktig, alle mennesker er ulike men noe alle har til felles er at man aldri blir ferdig utlært. Jeg vil så gjerne at alle skal føle seg inkludert i samfunnet, ingen skal behøve å stå på utsiden å se på imens andre lever livet i ren uvitenhet. Jeg skal fortsette å kjempe for de som ikke har muligheten eller ikke tør, jeg skal fortsette å kjempe for at ordet tabu skal bort fra ordforrådet til mennesker. Ja, det er det jeg skal. Jeg skal fortsette å kjempe for at verden skal bli litt bedre. 

Og til alle kvinner der ute i dag, gratulerer så mye med dagen! Vi er alle flotte og fantastiske på vår helt spesielle måte. Fortsett å kjemp for det du vil, fortsett å være akkurat deg for du er vakker både på innsiden og utsiden. Hipp hipp hurra!!!!

''Making one person smile can change the world. Maybe not the whole world, but their world. Start small, start now.'' 

SPØRSMÅLSRUNDE

Hei <3 Jeg tenkte å ta en liten spørsmålsrunde siden det er veeeldig lenge siden og jeg har sett at det har kommet flere inn her i det siste. Er ikke sikkert det er noe interesse for det men om det er det så legg igjen noen spørsmål så svarer jeg på det i eget innlegg litt senere. Også vil jeg minne om at dere kan følge meg på andre sosiale medier også, ikke bare her inne. De legger jeg ved under - hadde vært hyggelig om dere ville fulgt facebooksiden til bloggen min i det minste <3 Så bare spør i vei, jeg svarer på det aller meste :-) Ikke vær redd for å spørre om noe i hvert fall. Nå har vi bestilt pizza og gurimalla det skal bli godt. Nesten så jeg begynner å sikle her. Har ikke så mye mer på hjertet nå kjenner jeg. Men vil si tusen takk for responsen for innlegget jeg skrev i går kveld. Jeg elsker den følelsen når jeg er litt redd for å legge ut ting på forhånd men så går det så utrolig bra, fordi dere tar i mot alt jeg skriver med åpne armer. 

Nå fikk jeg melding om at pizzaen var på vei, så snakkast! Husk å legg igjen spørsmål da, det hadde vært gøy <3 Jeg biter ikke, jeg lover. 

FACEBOOKSIDEN

INSTAGRAM

SNAPCHAT: merethejoha

SER DU STOMIEN MIN?

Bak det smilende ansiktet, det kullsvarte håret og de blåe øynene. Ser du stomien min da? Ser du den gjennom latteren min når jeg ler av en morsom vits, eller bak de gråtende øynene når jeg ser noe trist på tv? Ser du den når jeg har på meg de svarte favorittbuksene mine, eller det blå korte skjørtet om sommeren? Når jeg spankulerer lett forbi deg på gaten eller sitter ved siden av deg på bussen, ser du den da? 

Nei det gjør du ikke det. Den er usynlig for deg, men synlig for meg. Den er usynlig for deg så lenge jeg vil det. Men om sommeren da, ja da vil jeg vise deg den. Da vil jeg sole meg i parken, bade i samme sjø som deg og gå i bikini sånn som de andre jentene. Da vil jeg ikke at en pose på magen skal være forskjellen mellom deg og meg. Da vil jeg spise den saftigste vannmelonen de har på butikken og drikke iskaldt vann på stranden med vennene mine, da vil jeg ikke bekymre meg for om du syntes det er ekkelt eller ikke. Da vil jeg ikke tenke meg om to ganger før jeg tar av meg det blå skjørtet eller går ut i vannet med bikinien min på med posen fremme.

For ja, jeg kan skjule den men det vil jeg ikke. For meg så er stomi det som reddet meg i å leve ett tilnærmet normalt liv, den er der for en grunn og det skal ingen få ta fra meg. Den er en del av meg og den er vakker på en måte du aldri kommer til å forstå, så vær så snill - la meg være vakker på min egen måte. Ser du stomien min? Ja, la meg vise den frem da. Ta en titt om du vil, men sleng på ett smil. 

SØVNPARALYSE, ASTRAL PROJECTION ELLER LUCID DREAMING?

HERLIGHET!! Nå nettopp duppet jeg av og jeg begynte å drømme. Jeg merket at det begynte bli mer og mer virkelig, men det var ikke før jeg ble fortalt i drømmen av en jeg forsåvidt kjente i det virkelige liv at jeg var i en annen dimensjon at det startet. Plutselig var jeg tilbake i sengen og kroppen min begynte å vibrere. Jeg begynte å si til meg selv ''ut, ut, ut'' og plutselig kjente jeg en opprivende følelse. Så begynte jeg å fly oppover, jeg så kroppen min nedenfor ligge å sove. Jeg så taket åpne seg og jeg fløy ut, men da jeg trodde jeg skulle se solskinn og vakre landskaper så jeg isteden mørke, og gamle slott samt en mørk skog. Da ble jeg livredd og ville våkne. Jeg kom plutselig tilbake til rommet mitt og ropte febrilsk på Sverre. Høyt og mange ganger. Hver gang jeg følte at jeg lukket øynene så kom jeg tilbake til den plassen. Så kjente jeg lillefingeren min prikket, da begynte jeg å bevege den og ropte på Sverre på nytt. Først da kom Sverre og jeg ble helt fra meg, sa jeg hadde ropt mange ganger men han sa jeg ikke hadde sagt ett pip.

Det var noe av det skumleste jeg har opplevd i forhold til drømming. Jeg har opplevde søvnparalyse så mange ganger, men dette var noe helt annet, på ett helt annet nivå. Jeg har selvfølgelig googlet mye allerede for å prøve å forstå hva det er som skjedde, men det føltes ihvertfall ut som en ut av kroppen opplevelse og at jeg opplevde en annen dimensjon - uansett hvor sykt det høres ut som. Men jeg tror på sånt. 

Spørsmålet mitt til dere om dere har noe erfaring er hva er det jeg opplevde? Bare en drøm, søvnparalyse, astral projecting eller lucid dreaming? Det kan jo være så mangt. Det kan bare være ett mareritt også for den saks skyld. Men jeg bare følte det på en helt annen måte, det går nesten ikke an å forklare. Det var helt sinnsykt og det ble veldig skummelt til slutt. Men samtidig blir jeg ekstremt nysgjerrig. 

 

HVORDAN ANGST PÅVIRKER MEG FYSISK

Det kan være ett brått hei, en plutselig telefonsamtale eller en endring i planene. Det kan i grunn være hva som helst som får angsten til å bryte ut. Det kan komme på skolen, butikken, det kan komme når jeg er med jentegjengen. Det kan til og med komme når jeg er med familien eller kjæresten min. Det kan ikke alltid kontrolleres og det er poenget. Poenget mange ikke forstår.

Ja angst kan kontrolleres med metoder man kan lære seg, det kan bli bedre og det kan helt sikkert plutselig forsvinne. Men det har jeg ikke erfart så det skal jeg da heller ikke utdype meg i. Jeg er diagnostisert med sosial angst. På NHI står det dette "Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker". Som jeg sa, overalt kan det skje. Når jeg får et anfall kjenner jeg først på klamme hender, kroppen begynner å skjelve og jeg merker stemmene begynner å falle mer i bakgrunnen. For meg så kommer anfallene i forskjellige grader, jeg kjenner nesten alltid på angst uansett hva slags situasjon jeg er i og uansett hvor jeg er. Men i de verste anfallene så føles det ut som jeg skal dø, og det er alt tankene mine går i. Jeg vil flykte, vekk fra situasjonen - komme meg så langt vekk som overhodet mulig.

Jeg fikk diagnosen samtidig som bipolar type 2 diagnosen og jeg tror selv det har en sammenheng. Når jeg har en dårlig periode med bipolaren så har jeg mer angst. Jeg blir redd for å gå ut, redd for å ta telefonen, redd for å i det hele tatt sjekke telefonen. Jeg blir mer oppmerksom på hva folk sier, mer redd for hva andre tenker om meg. Jeg får flere fysiske symptomer som kan resultere i at jeg generelt føler meg syk. I de verste periodene med angst så stenger jeg meg inne, samme som når jeg er dypt deprimert. Det er en ond sirkel, i grunn. Jeg føler jeg store deler av tiden at jeg må gå med en maske på meg, at alt skal være så greit. Jeg vil jo også gjerne at angsten ikke skal være der, men den er det. Alltid. 

Jeg er redd for å snakke med fremmede, foran flere mennesker, for å snakke i telefonen, ja for å si hei til dama i kassa på Rema. Jeg har egentlig alltid vært litt sånn, men alltid trodd at jeg har vært veldig sjenert. Som de fleste rundt meg også alltid har sagt at de har trodd. Men det var før jeg fikk mitt første anfall. Det endte med at jeg satt alene tre timer i bilen før jeg turte å kjøre hjem, og jeg husker kun bruddstykker av hele situasjonen. Da skjønte jeg at det var noe mer, men det var altså ikke før jeg tok steget å dro til psykolog at jeg fikk en endelig diagnose.

Angst er forskjellig for alle, men dette er en liten brøkdel av hvordan jeg har det til tider. Jeg går til psykolog og jeg får hjelp til å finne metoder som funker for meg i hverdagen til å takle det. Angst er ikke "bare" å være redd for noe, det er så mye mer. Angst er en reel diagnose og det skal taes på alvor.

DEN USIKRE LILLE JENTA

Hei! Hvem skriver jeg egentlig til? Jeg skriver vel egentlig mest for og til meg selv, men disse spørsmålene dukker stadig opp. For meg er det bare nummer på en statistikk, vanskelig å se for seg ansikt og faktiske mennesker bak en skjerm som orker å lese alt jeg legger ut. De siste dagene har jeg følt meg uinspirert. Umotivert. For alt egentlig. Men jeg elsker jo å skrive, jeg elsker å lese. Jeg gjør egentlig det, men så er det perioder som kommer som bare gjør at jeg føler at alt blir feil. Hva er interessant å lese om, hva er ikke. Hva liker jeg å skrive om, hva liker jeg ikke. Sånne spørsmål som gjør at jeg begynner å tvile på meg selv. Jeg elsker å engasjere, å få mennesker til å sitte igjen med noe. Lærdom kanskje. Spesielt om disse tabubelagte temaene som jeg snakker så mye om. Men så er det den usikre lille jenta i meg som kommer frem å river ned alt jeg har brukt tid på å bygge opp. 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg babler om nå, det føles bare ut som fingrene løper over tastaturet uten at jeg stopper opp for å faktisk se hva det er jeg skriver. Jeg er bare usikker. Lei og usikker. Lei av å være usikker. Kunne ønske det fantes en magisk oppskrift for å bli selvsikker og modig, for nå føler jeg meg alt annet enn det. Når jeg startet denne bloggen så turte jeg mye, turte å skrive mye uten å bli usikker i etterkant. Men nå er det som om alt jeg skriver blir lagt under en lupe å undersøkt nøye, ord for ord. Av meg selv. Jeg vil så gjerne, men noe i meg stopper meg i å gi meg helt hen og gi alt. Jeg håper det går over snart, for den usikre lille jenta er egentlig ikke meg, hun er bare en del av meg som dukker opp iblant. 

I dag har jeg vært på biblioteket, jeg plukket med meg noen bøker -  tre faktisk. Håper de skal gi meg litt inspirasjon og motivasjon til å tørre igjen. Tørre å skrive det jeg egentlig vil. Det er Linnéa Myhre sine bøker om noen skulle lure på det. Hun inspirerer meg, åpen og modig. Skriver så bra og hun tør å si det som det er. Jeg er allerede godt ned i første boka. Måtte bare ta en pause for å skrive litt, ser du - har allerede blitt litt inspirert. 

HVORFOR JEG ER SÅ ÅPEN

Hele livet har jeg følt at jeg har levd to liv. Spesielt de siste før jeg startet denne bloggen. I det ene livet var jeg en normal tenåringsjente som hadde stå på vilje og ikke sleit så mye med at jeg hadde en funksjonsnedsettelse. Jeg var glad og var mye med venner, hadde det greit på skolen. For andre så jeg helt vanlig ut, det var ikke noe galt. Har alltid hørt at jeg er så sterk, så modig som etter alt fortsatt smiler.

Men den andre siden av meg sleit hver eneste dag med å ikke være som alle de andre. Jeg sleit med å holde ut, jeg hadde egentlig ikke den stå på viljen som jeg viste utad. Jeg var ikke så glad, når jeg var med venner følte jeg det som om jeg var utenfor kroppen. Det var ikke meg, jeg turte ikke å vise den ekte meg. Jeg hadde det egentlig ikke så greit på skolen for der ble jeg konstant påmint om at jeg ikke var som alle de andre.

 Jeg var ikke så sterk som folk sa, ei heller modig. Jeg smilte kanskje blant folk, men når jeg var alene så gråt jeg. Mye. Jeg bare turte ikke å vise det, for da kom veggene til å falle ned. Jeg husker spesielt en gang det var en som spurte meg hvordan jeg klarte å fortsatt smile etter så mange operasjoner og så mange sykehusbesøk i så ung alder. Da svarte jeg at jeg ikke alltid smiler, jeg gråter i sengen om natta når jeg er alene. Kanskje det var ett rop om hjelp, kanskje det bare var jeg som var lei av at samfunnet tvang meg til å ha det bra når det egentlig ikke var så bra.

Jeg var bare så lei av å gå med det inne i meg. Jeg har gått i så mange år med masse tanker, engstelse, angst, bekymring, depresjon og irritasjon. Irritasjon over at det ikke skulle snakkes om. Hele barndommen min har jeg følt at jeg ikke kan snakke høyt om de tingene jeg går igjennom, de tingene jeg har opplevde. Fordi samfunnet ikke tillot det. Men til slutt skjønte jeg at det kanskje ikke var samfunnet som gjorde det, det var kanskje jeg. Jeg som ikke turte, jeg som ikke ville at alle på skolen skulle vite at jeg hadde en funksjonsnedsettelse, hadde mye angst og var mye deprimert. Jeg som var redd for å ikke være kul.

Jeg ble til slutt drit lei av at psykisk helse og funksjonsnedsettelser skulle være ukult. Etter jeg ble åpen om det jeg har på denne bloggen har jeg fått det så mye bedre. Ja jeg vet at når jeg går forbi tidligere klassekamerater så har de kanskje lest denne bloggen og vet alt jeg ikke ville at de skulle vite før. Kanskje i dem sine øyne så er jeg ikke kul, kanskje jeg aldri har vært det. Kanskje det er noen som syntes jeg er teit og dum som er så åpen på en offentlig blogg. Men vet du hva - det er helt greit, for jeg vet at det kan hjelpe andre at jeg er det og det kan gjøre at disse temaene blir mindre tabu å snakke om. Kanskje det forhindrer andre å føle det sånn jeg følte det når jeg var yngre. Det er kult det.

HEI HALLO HADE

Alt jeg vil si nå er blæh. Klarer ikke skrive noe og det irriterer meg grønn. Vil ikke bare skrive meningsløse innlegg heller men shit au. I dag har jeg vært på noen møter, og nå skal jeg straks ut døren for å møte ei venninne. Vi skal på brudekveld! Vet ikke helt hva det går ut på men alt som har med bryllup å gjøre er jeg gira for sååå. Ja, hei hallo hade. Håper dere har hatt en fin dag så langt, så blogges vi igjen i morgen med forhåpentligvis ett mer meningsfullt innlegg. Holder på med ett, men det har stoppet opp litt så vi får se. Ikke har jeg noen bilder heller, æh. Jaja, i dag var jeg en dårlig blogger haha. 

<3

 

V I N T A G E

I natt fikk jeg ikke sove, fikk mareritt etter mareritt. Så jeg ble sittende å leke meg i forskjellige apper på telefonen og vipps så hadde jeg ny instagram feed! Prøvde meg på litt sånn vintage stil, men vet ikke helt hva jeg syntes enda. Det er det som er så gøy med instagram, man kan bare gjøre som man vil når man vil. Når jeg våkner opp etter en vond drøm så liker jeg å bare surre rundt med noe gøyalt, for å få tankene over på noe annet. For så å prøve å sove igjen. Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet i dag, er litt tom kjenner jeg. Men jeg ville likevel skrive noe. Men nå la hunden min seg så og si på pcen så tror det er tid for å avslutte og heller kose litt. Håper du får en fin kveld!

MOTIVASJON? DISSE BØR DU FØLGE

God morgen! Nå har jeg samlet en del godbiter i ett innlegg til dere. Disse kontoene følger jeg slavisk på sosiale medier for de er stappet full av motivasjon. Jeg elsker å avslutte kvelden med ei litta dose motivasjon på øret og øyet, det anbefales virkelig for det gjør at man starter neste dag på en helt annen måte. Det har jeg i hvert fall opplevd i det siste. Så jeg håper dere kikker på de, og gjerne tips meg om det er noen kontoer dere følger som jeg ikke har på lista! Elsker sånt. Ha en fin dag <3 

<3

Youtube/Spotify:

Team Fearless

Be inspired

Your world within

Instagram:

Motivation_Mondays

Prince_ea

 

 

DEN STØRSTE JOBBEN GJENSTÅR

Jeg jeg vil. Jeg skal. Jeg klarer.

Feil.

Jeg vil ikke. Jeg skal ikke. Jeg klarer ikke.

Feil.

Den største jobben gjenstår. På innsiden var det enkelt. På innsiden var det lagt til rette, mennesker som hadde som sin eneste jobb den dagen å hjelpe meg. Her ute er det bare jeg som kan hjelpe meg selv. Her ute må jeg kjempe med hvert fiber i meg hvert eneste sekund, hvert eneste minutt, hver eneste time for å ville fortsette. Uansett hvor vanskelig det er må jeg kjempe for å ville fortsette. Her ute må jeg kjempe for viljen. Kjempe mot hodet mitt. Hodet mitt vil ikke, men hjertet mitt vil. Herlighet som hjertet mitt vil!

Jeg tror ikke alle forstår hvor vanskelig det er å måtte kjempe mot seg selv hver dag. For det er det jeg gjør. Jeg er i en evig dra kamp mot meg selv. Tenk på tautrekking. Det er to lag, hvor det er om å gjøre om å dra det andre laget ned i gjørma. Det er det jeg kjemper mot hver eneste dag, å ikke falle ned i gjørmen. Bortsett fra at det er ikke ett lag på den andre siden av tauet, det er meg selv som står der. Men samtidig er det ikke det, det er speilbildet mitt. Det er en del av hodet mitt som vil at jeg skal falle. Herregud så sterkt det er, herregud så sterkt jeg vil slippe smerten det er å holde igjen på den andre siden.

Den største jobben gjenstår. For jeg vil. Jeg skal klare det. Denne gangen klarer jeg det. Jeg skal dra så hardt jeg bare klarer, stå så fast i beina som jeg bare klarer, jeg skal ikke la smerten ta overhånd, slippe taket og falle. For jeg har mitt eget lag, jeg har menneskene jeg er glad i som er på min side av tauet. Vi er i overtall, endelig er vi i overtall. Jeg er ikke alene lenger. Jeg har klart å rope om hjelp og det har kommet så mange for å hjelpe meg. For dem og for meg så skal jeg vinne denne runden av tautrekkingen.

SELV OM HODET IKKE VIL

Selv om hodet ikke vil akkurat nå så skal jeg stå opp. Selv om hodet vil at jeg skal fortsette å trykke på slumre, så skal jeg ikke gjøre det. Selv om hodet ikke vil at jeg skal gå ut og ha det gøy, så skal jeg ut å være med de jeg er glad i. Så selv om hodet ikke vil akkurat nå, så skal jeg. Jeg skal ikke la hodet vinne. Jeg skal ikke la depresjonen vinne. 

Som dere kanskje skjønner har jeg hatt en tøff start på morgenen, det kom ikke noe innlegg til morgen i dag for selv om jeg ville så klarte jeg ikke. Det ble 1-0 til depresjonen, men jeg har ingen planer om at den skal vinne i dag. Derfor skal jeg komme meg ut å dra til ei venninne for en etterlengtet dag sammen. Det gleder jeg meg til, og jeg har lært meg å gjøre mer av de tingene som gleder meg selv om depresjonen holder meg tilbake og hvisker meg i øret. 

Håper DU får en fin dag og gjør noe som gleder akkurat deg!

MIN UKE FOR EN BEDRE MENTAL HELSE #1

Nå fremover kommer jeg til å fokusere mye på å bedre min mentale helse, så derfor kom jeg på en god idé til bloggen også. Nemlig å hver uke skrive noen punkter om hva jeg skal gjøre akkurat den uken for å bedre min mentale helse. Kanskje du også får inspirasjon til å gjøre noe bra for din mentale helse? Eller kanskje du har noen tips jeg ikke har tenkt på selv? I så fall så gjerne legg igjen en kommentar om tips! Alt settes pris på.

  1. Gå en tur om dagen, om det så er for å bare sitte på benken utenfor i 10 minutter så skal jeg komme meg ut og helst alene så jeg får samlet tankene mine.
  2. Stå opp og legge meg til fast tid hver dag - dette er noe jeg gjorde når jeg var innlagt og det funket utrolig bra. Det er utrolig hvor mye en bra døgnrytme har for å si for den mentale helsen vår!
  3. Ha en dag hvor jeg tar på meg ansiktsmaske, ser en god film eller strikker ? ja jeg har begynt å strikke fordi søsteren min sendte meg en påbegynt Dorthe Skappel genser som jeg må fullføre ;-) og JA, det skal jeg klare og det er en god form for litt lett og enkel terapi også, ett tips!
  4. Være med venner. Jeg har vært alt for lite med vennene mine i det siste fordi jeg har måttet fokusere på meg selv, men etter å ha vært med noen de siste par dagene så kjenner jeg hvor mye jeg savner det så jeg skal bli flinkere til å ta kontakt med de fremover.
  5. Spise faste og gode måltider. Når jeg er langt nede har jeg som uvane å la maten gå nedover også, men når jeg var innlagt var det fire faste måltider om dagen og det har jeg planer om å fortsette med hjemme!

Q - Hva gjør du for å bedre din mentale helse? 

NOE JEG HAR LÆRT ETTER ÅR MED DEPRESJON

Det er alltid en ny dag i morgen.

Det er noe jeg har måttet lære meg de siste årene jeg har slitt med alvorlig depresjon og angst, og det er at det alltid er en ny dag i morgen. Uansett hvor vond, fæl og ubrukelig en dag føles så har man alltid en ny sjanse til å våkne opp og gripe dagen i morgen. Om det så bare er å stå opp for å sitte hele dagen i sofaen så er det ett skritt frem fra dagen før du bare lå i sengen og ikke kom deg ut av den.

Babyskritt. Det er nøkkelen, i hvert fall for meg. Det er under en uke siden jeg var trygt bak en låst dør hvor kun meg og de ansatte hadde nøkkelen. Nå må jeg konsentrere meg om å ha det bra akkurat nå. Det er godt å bare gå utenfor døren og kjenne solstrålene på ansiktet. Men det er igrunn nok for meg akkurat nå. Nå er jeg ''fri'' om man kan si det sånn. Jeg er på egenhånd, litt i det minste. Jeg har fått ny psykolog som jeg møtte forrige uke. jeg er kjempe fornøyd så langt og det lover godt. Etter jeg kom hjem føler jeg at jeg har blitt gitt en ny sjanse, en ny sjanse til å få til livet og jeg håper at jeg klarer å takle det denne gangen. Men om ikke så er det greit også, det er lov å trenge hjelp. Det er lov å ha det vondt uten å kunne forklare hvorfor, det er lov til å få hjelp til å få tilbake gnisten igjen. Jeg er så glad for at jeg fikk hjelp og jeg håper for alt det er verdt at hvis nettopp du trenger hjelp at du også innser at det er lov å søke etter det. Livet kan være så godt, men jeg tror at for å komme til den konklusjonen må man også ha det litt vondt noen ganger uansett hvor morbid det kan høres ut. 

DET ER GODT Å VÆRE GLAD IGJEN

Siden jeg begynte å skrive igjen så har jeg skrevet en gang om dagen fordi jeg ville begynne forsiktig, men jeg kjenner at jeg sitter med en sånn kribling i magen. Jeg vil skrive mer, det er liksom ikke nok. Så jeg tenkte å prøve å skrive to ganger om dagen, til faste tider. Det jeg trenger nå etter jeg kom hjem fra psykiatrisk avdeling er faste rutiner og hva er vel ikke bedre da enn å skrive til faste tider. Så morgen innlegget mitt kommer som vanlig klokken 08 om morgenen og det neste tenkte jeg skal komme ut klokken 18, så vet dere ihvertfall når dere kan forvente nye innlegg fra meg. Jeg vil jo at dette skal være en livsstilsblogg, det er det jeg har sett for meg så jeg vil gjerne dele litt mer fra hverdagen min enn kun de ''store'' begivenhetene og skribleriene mine. 

Nå sitter jeg i stua, jeg har ordnet meg i dag for første gang på en stund fordi vi skal til noen venner å spise pizza snart! Jeg gleder meg veldig til å komme meg ut å være sosial, det har jo ikke vært så mye av det i det siste som dere kanskje kan tenke dere. Vi var også ute istad med Link i snøen og da fikk jeg Sverre til å ta noen bilder så jeg kan dele litt av det i det minste. Jeg er veldig glad i dag og det er godt. Det er lenge siden jeg har kjent på noen følelser i det hele tatt, så at de begynner å komme tilbake er ett ordentlig godt tegn. Håper bare ikke det er hypomanien som snakker, hehe. Kryss fingrene for meg at dette ikke går over med det første da, dere! Hvis det er noe spesielt dere gjerne vil at jeg skrive om så gjerne legg igjen en kommentar eller send meg en melding på facebook siden til bloggen, har allerede fått noen forslag som jeg holder på å skrive og jeg setter sånn pris på tips og tilbakemeldinger fra dere :-)

JEG HAR BLITT SÅ GLAD I STOMIEN MIN

En ting jeg savner og jeg savnet før jeg fikk utlagt tarm var disse såkalte lykkehistoriene rundt stomi. Når jeg googlet det så fikk jeg opp skrekkhistoriene og negative ting ved å ha det. Det syntes jeg er så ubeskrivelig synd for det er faktisk mye positivt rundt det å ha og få stomi. For meg så forandret livet mitt seg til det positive og jeg er sikker på at det ikke bare gjelder meg men så mange andre der ute også.

Før jeg fikk stomi turte jeg så vidt å gå ut døren i skrekk for å få lekkasje. Jeg hadde store smerter og mye angst for å gjøre ting. Jeg måtte alltid ha med meg masse skift for det slo aldri feil det at når jeg skulle gjøre noe, dra ut, ha det gøy så fikk jeg lekkasje. I andre ord - jeg bæsjet på meg. Det er ikke veldig gøy for en ungdom å bæsje på seg i sosiale sammenhenger. Det skjedde meg mange ganger, og jeg husker fortsatt mange av dem.

En gang skulle jeg besøke en venninne i Oslo og det som jeg fryktet kom til å skje, det skjedde. Jeg var ikke halvveis inn til Oslo engang når jeg fikk lekkasje. Jeg satt innerst mot vinduet og det satt en mann ved siden av meg. Jeg kjente jeg ble rød og flau når jeg kjente lukten begynte å spre seg, jeg ba stille inni meg om at verken han eller noen andre skulle lukte det men jeg visste at når jeg kunne lukte det så kunne alle andre gjøre det også. Jeg var for redd til å gå til nærmeste toalett, og uansett om jeg skulle tørre det betydde det at jeg måtte gå forbi han og hente bagasjen min oppe i bagasjeluken. Jeg måtte også gå forbi mange andre mennesker på toget for å eventuelt komme meg dit og å skifte alt av klær på et lite tog toalett var så og si umulig.

Jeg satt og ventet og ventet. Håpet at mannen ved siden av meg skulle gå av før meg så jeg slapp å gå forbi han når jeg skulle av. Jeg begynte sakte å innse at han ikke kom til å gå av før meg når vi nærmet oss mitt stopp. Jeg begynte å grue meg så mye at jeg kjente at jeg ble fysisk kvalm og klam over hele kroppen. Jeg måtte gå forbi han. Når toget begynte å sakke ned og det var tid for å gå av nærmest spratt jeg opp. Jeg prøvde å ta ned bagasjen min så fort som mulig og jeg sprang ut av toget. Der stod venninnen min, henne turte jeg heller ikke si ifra til fordi jeg var så flau. Så jeg håpet vi kom hjem til hun raskt, men denne gangen måtte jeg på en t-bane. Der satt jeg da, med en god venninne på en t-bane og hadde bæsjet på meg. Det stanket nok godt men hun sa ikke noe, snill som hun er. Jeg kom meg hjem til hun og sprang på badet, det var kjempe lite og dusjen var nesten oppi doen så jeg visste at det kom til å bli en ordentlig jobb å få vekk etterpå. Jeg var full av avføring men kom meg inn i dusjen og måtte spyle meg selv ned fra topp til tå. Det tok vel godt over en time før jeg endelig kunne slappe av i rene klær og prøve å nyte oppholdet mitt hjemme hos min gode venninne, men ikke søren om jeg turte å gå ut døra og gjøre noe store greier resten av helgen i frykt at det skulle skje igjen. 

Dette er en av hendelsene som har brent seg fast i minnet mitt, det er ikke noe godt minne. Men nå slipper jeg å ha alle disse bekymringene og det er minimale sjanser for at dette skjer nå for tiden med meg, alt på grunn av en stomi. På grunn av en pose jeg har på magen. Ja, jeg får selvfølgelig lekkasjer på stomien også men det er sjeldent for jeg har en helt annen kontroll. Nå føler jeg at det er jeg som er sjefen over min egen kropp og det er en så god følelse. Jeg slipper å være redd når jeg har vondt i magen for å få lekkasje, og jeg slipper å være redd for å gå ut døra. Jeg kan nyte livet og fungere som andre mennesker. Man kan gjøre så å si alt det andre mennesker gjør, man har bare en pose på magen. Jeg har lært meg å like kroppen min på en helt annen måte. Jeg har blitt så glad i stomien min og jeg smiler når jeg skriver det. Jeg vil bare få frem at det finnes så mange solskinnshistorier der ute også når det gjelder stomi, og jeg er en av de - jeg er en av de som velger å fortelle om både det negative men også ikke minst alt det positive det innebærer. 

BRYLLUP: FARGER & STIL

Den 11.desember ble jeg spurt og jeg fikk endelig sagt JAA - til å gifte meg med mitt livs kjærlighet. Datoen er satt og kirken er booket! Om ca ett og ett halvt år så gifter vi oss. Jeg (vi hehe) er selvfølgelig godt i gang med planlegging, jeg koser meg sånn med det. Jeg kan sitte i timesvis på pintererest å bare kikke meg ihjel. Det kommer nok til å være mye bryllupssnakk på denne bloggen fremover da dette tross alt tar mye av min fritid for tiden. Men jeg vil ikke avsløre alt for mye heller, fordi jeg vet at mange som står på gjestelisten er stadig innom å titter på denne bloggen og mye vil vi ha som en overraskelse til dem. Men jeg har satt sammen noen moodboards som jeg kan dele med dere, som avslører litt hva slags stil vi tenker å ha.

Jeg gleder meg sånn til å gifte meg, men i mellom tiden så koser jeg meg gløgg med planleggingen <3

Q- Har du giftet deg? 

FRIERIET

 

Det var en kald vinterkveld den 11 desember. Det snødde denne kvelden husker jeg. Jeg går på kveldsskole så denne kvelden var jeg på skolen når sverre sendte meg melding å spurte hva jeg ville ha til middag. Jeg var så sulten den siste timen på skolen at jeg bare hadde sagt at vi kunne lage ostesmørbrød - orket ikke noe fancy. Lite visste jeg om det som skulle skje når jeg kom hjem.. Så jeg kom hjem og var ganske gretten siden jeg var så sulten og ikke minst sliten etter en lang skolekveld. I ettertid syntes jeg synd på sverre som nå var mer nervøs enn noen gang, haha. Jeg satt meg til rette i sofaen, fant en film og jeg ble servert maten. I det jeg skulle ta den første biten ser jeg noe i sidesynet mitt - Sverre gikk ned på kne med en lys boks og en ring som glitret fantastisk i lyset. Jeg slang fra meg tallerkenen i sofaen, sjokkert og i lykkerus. Det tok en stund før jeg klarte å stotre ''JAA'' - så kom tårene. Jeg rakk frem den skjelvende hånden, han tok ringen på fingeren og jeg kastet meg i armene hans. Etter noen minutter med gledesstårer, latter og mssevis av kyss så hørte vi noen rare lyder. Der stod hunden vår i sofaen og spiste opp middagen min og vi brøyt ut i latter. Det ble den beste kvelden i livet mitt så langt, og jeg gleder meg sånn til å få gifte meg med mitt livs kjærlighet. Han hadde også klart å velge ut en ring jeg hadde sett på i hemmelighet og drømt om, uten å vite det. Jeg er så utrolig heldig og han kjenner meg virkelig så godt. 

 

Så ja - jeg ble fridd til over ostesmørbrød og jeg fikk bare tatt en bit fordi bikkja endte opp med å spise opp alt men det kunne ikke vært mer fantastisk i mine øyne. Ostesmørbrød kommer aldri til å bare være ostesmørbrød for meg igjen! Gjett om nattmaten i bryllupet kommer til å være nettopp det. Han kunne ikke fridd til meg på en bedre måte for jeg har aldri blitt så overrasket i hele mitt liv. Jeg blir helt på gråten av å tenke på det og jeg lever fortsatt på en liten rosa sky og jeg koser meg så mye med planlegging av bryllup! 

 

Q- Har du blitt fridd til? Hvordan isåfall? <3 

HVORDAN DET ER Å VÆRE PÅ ÅPEN PSYKIATRISK AVDELING

Hva tenker du når du hører ordet psykiatrisk avdeling? Jeg turte ikke engang tenke tanken. Ikke faen om jeg skulle bli lagt inn på psykiatrisk.

Jeg har brent meg på den en gang før, jeg nektet å innse at jeg var så dårlig at jeg trengte profesjonell hjelp. Så jeg gikk med en alvorlig depresjon i flere måneder. Jeg var ute av stand til å ta vare på meg selv, jeg måtte bli tvunget til de minste ting. Tvunget til å spise, tvunget til å drikke, tvunget til å gå på do, tvunget til å dusje, det siste klarte jeg bare en gang. Det gikk flere måneder før jeg tok skrittet å spurte om hjelp. Den gangen måtte jeg vente tre måneder på psykolog og den gangen fikk jeg tilbud om å bli lagt inn men takket nei, sa det gikk greit med meg så jeg ventet heller på psykolog. Herlighet som jeg ønsker nå at jeg takket ja den gangen så jeg kunne sluppet månedsvis med alvorlig depresjon.  

Denne gangen gikk det kun noen uker før det ble alvorlig nok til kjæresten min tok grep. Han kjente igjen tegnene, og jeg hadde sagt på forhånd at skjer dette en gang til må han prøve å legge meg inn. Takk gud for at han fikk nok. Han stilte meg kritiske spørsmål som gjorde meg bevisst på at jeg har ett valg. Leve eller la livet slippe gjennom hendene mine. Vil jeg virkelig ligge i denne sengen dag ut og dag inn uten å kjempe? Jeg har da ting å kjempe for? Det viste han meg en dag i desember, da han fridde. Vi har satt en dato, booket kirke. Den dagen kommer og den dagen skal jeg gå ned kirkegulvet med pappa og ha det største og mest ekte smilet jeg noen gang har hatt.

Den dagen er noe å kjempe for. Jeg har familie og venner som det er verdt å kjempe for. Jeg er verdt å kjempe for. Jeg var livredd for stempelet jeg kom til å få. Psykiatrisk pasient. Jeg følte det kom til å lyse opp i pannen på meg, at folk kom til å se det i øynene mine. Jeg var redd for følgene det kom til å få senere i livet at det står i journalen min. Men så husket jeg hvor redd jeg var for å gå til psykolog og hvor bra det hadde gått. Det hjalp meg. Kanskje dette kom til å hjelpe meg også? Jeg snakket med de nærmeste om det og alle sa det samme. Gjør det du kan for å hjelpe deg selv. Så jeg gjorde det. Jeg sa jeg ville bli lagt inn. Det er det skumleste jeg noen gang har gjort, det skumleste jeg noen gang har sagt høyt.

Jeg hadde mange tanker om hvordan det kom til å bli. Jeg så for meg små rom med gitter foran vinduene. Mennesker i hvite frakker og pasienter som så ut som nettopp det, pasienter. Jeg så for meg strenge regler og rutiner, leggetid og vekking. Jeg så for meg alt som het frihet bli revet vekk fra meg. Jeg hadde så mange fordommer at jeg ble livredd. Lite visste jeg at jeg tok helt feil, på absolutt alt. Jeg ble møtt i døra av ei hyggelig ung dame som jeg ikke kunne se om jobbet der eller ikke, bortsett fra at hun hadde ett nøkkelkort hengende ut av lommen. Det var sånn jeg skjønte det, på grunn av ett lite kort.

Hun viste meg rundt. Først kjøkkenet, stua, vaskerommet og til slutt rommet mitt. Jeg kjente jeg begynte å skjelve i det hun tok frem nøkkelkortet. Her skulle jeg bo i minst to uker og jeg alt jeg håpet var at det ikke var gitter på vinduene. Hun åpnet døren og jeg gikk inn. Pusten gikk litt ut av meg ett sekund eller to. Det var stort, lyst og det var ett bad inne på rommet. Ingen gitter, men to vinduer. Ett stort og ett lite. Det lille kunne man til og med åpne la jeg fort merke til. Det stod en lenestol i det ene hjørnet og en seng med blått, rent sengetøy i det andre. Stolen var med hensikt stilt opp foran det lille vinduet for der var det utsikt ut mot det blå havet.

Jeg tror det eneste jeg klarte å si var ''oi.'' Jeg var sjokkert og litt flau. Flau over alt jeg hadde tenkt på forhånd for det var ikke i det minste sånn jeg så for meg før jeg kom. Men det skumleste gjenstod. De andre pasientene. Kom jeg til å føle meg trygg om natta? Jeg er mørkredd fra før av og jeg hadde mange tanker om hvem som var på en sånn her plass. Lite visste jeg at jeg allerede hadde gått forbi flere pasienter i gangen, jeg kunne jo ikke se forskjell. Det eneste som skilte oss fra dem var dette lille nøkkelkortet som hang ut av lommen. Jeg tok meg i å se ned til lommene til folk mange ganger iløpet av oppholdet mitt for å skille dem.

Jeg la meg selv inn, jeg var innlagt på åpen psykiatrisk avdeling i to uker. Jeg gruet meg når jeg skulle dra dit, og jeg gruet meg når jeg skulle dra derfra fordi jeg hadde hatt det så bra og jeg var redd for å komme tilbake til hverdagen igjen. Jeg hadde mange fordommer når jeg kom dit, alle sammen var knust til de grader når jeg dro. Det jeg vil frem til er at det er lett å dømme på forhånd. Det er lett å tenke at det er en spesiell type mennesker som er innlagt på psykiatrisk avdeling. Til det så vil jeg si at det du tenker er garantert feil.

Jeg er en normal jente på 23 år. Jeg går på skole, jeg eier min egen leilighet, jeg har en forlovede og jeg har to dyr. Jeg har mange gode venner og en fantastisk familie. Det er ingenting utenpå som kan viste at jeg har vært lagt inn på psykiatrisk. Imens jeg var innlagt var jeg på skolen og ingen visste. Jeg var på kjøpesenter, og jeg møtte venner. Jeg kunne gjøre det jeg ville bare jeg sa ifra. Det er ingen på gata som kunne se at når jeg dro hjem for å sove så dro jeg tilbake til en psykiatrisk avdeling og sov bak en låst dør.

Jeg trengte bare hjelp for å takle livet på i en dårlig periode. En av grunnene til at noen mennesker velger å legge seg inn på åpen psykiatrisk avdeling kan være at man rett å slett trenger litt dra hjelp for å få orden på livet igjen. Det var det jeg trengte. Jeg har en psykisk sykdom som ingen ser. Det er mange som meg der ute som på ingen måte fortjener alle disse meningene folk tror de har rett i. Vi fortjener at mennesker blir lært rett, derfor skriver jeg dette. Derfor velger jeg å være åpen om en sårbar ting, fordi jeg vil så gjerne at alle skal få en rettferdig sjanse og ingen fortjener å føle på skam. Jeg beveger meg på ett tema som er høyt tabubelagt og som mange mener mye om men som få vet noe om. Derfor er jeg åpen, og derfor kommer jeg alltid til å kjempe for åpenhet.

DAG 4 PÅ INNSIDEN

Fredag 9.februar 2018

Dag 4 på innsiden

Jeg har blitt ekstra glad i frokosten og kveldsmaten her. Ikke fordi det er så god mat, selv om det er det også. Men fordi frokosten har blitt ett symbol på at dagen er i gang for meg, kveldsmaten har blitt ett symbol på at jeg har kommet meg gjennom dagen og jeg har begynt å glede meg til å sove om natta. Det er lenge siden jeg ikke nettopp har sovnet av utmattelse på denne tiden av døgnet, sånn rundt kl 9 om morgenen.

I dag har jeg vært på MR av hodet, for å bare sjekke at alt er i orden egentlig. Jeg ble fortalt at det er sånn de liker å sjekke når man er her inne, like greit tenker jeg. For å være helt ærlig så kunne jeg nesten ønske at det var noe de fant som de kunne fikse, selv om jeg hører hvor morbid det kan høres ut. Men når man lever med en sykdom som gjør at hjernen lever sitt eget liv så kan det være ganske utmattende at det ikke finnes en såkalt ''kjapp løsning.'' Det kan være utmattende å konstant jobbe med seg selv for at hjernen skal henge med og være på samme siden som deg hvert eneste sekund, hvert eneste minutt, hver eneste dag.

Jeg dro hjem på permisjon i ett par timer i dag. Hjem for å være med de jeg er aller mest glad i, den lille familien min på firbeinte og forloveden min. Herlighet så rart det er å si, forlovede. Jeg skal gifte meg. Hvor rart og voksent er ikke det. Stor kontrast til hvor liten jeg føler meg for tiden. Det var godt å være hjemme i dag, jeg klarer å slappe av på en helt annen måte. Leve etter mine egne regler for bare noen få timer gjør en godt. Selv om jeg klarer å koble av på en helt annen måte her inne også, her er det ingen forpliktelser som jeg må tenke på. Her inne skal jeg bare konsentrere meg om å bli bedre. Få makten over hjernen min igjen, vise at det er jeg som er sjef. For det er jeg. Jeg er min egen sjef. Det skal jeg begynne å si til meg selv hver kveld før jeg sovner. Jeg er sjefen. Jeg skal vinne. Jeg skal klare å begynne å leve igjen. 

DAG 3 PÅ INNSIDEN

Torsdag 8. februar 2018

Dag 3 på innsiden

I natt sov jeg enda bedre enn natten før. Jeg kjenner jeg har blitt enda litt tryggere. Det er godt å vite at noen ser inn til deg tre ganger fra du sovner til du våkner. Bare for å se at det går bra. Tenk det, noen helt fremmede bryr seg så mye om lille meg. Det er godt å ha mennesker som er her for meg 24/7, jeg føler meg litt som ett lite barn som trenger tilsyn hele tiden men det er vel sånn det blir. Man blir ett lite barn igjen, man faller litt ned til det stadiet når noe er vanskelig og når man ikke helt klarer livet mer.

I dag var jeg med på trening. Først skulle jeg bare se på for å sjekke om det var noe jeg kunne være med på, jeg har jo ryggmargsbrokk som gjør at jeg ikke kan være med på absolutt alt. Jeg har noen grenser. Jeg har også sosial angst som gjør det vanskelig å være i ett lite rom med mange mennesker så jeg gjemte meg bakerst i ett hjørne og gjorde lite ut av meg. Plutselig kjente jeg at jeg fikk litt lyst til å være med, overraskende nok.

Så jeg gjorde det, jeg satt meg på en diger ball og gjorde som de andre. Det var som om luften ble slått ut av meg, men på en positiv måte. Jeg kjente mestringsfølelse, jeg la meg ned på ballen som jeg fikk beskjed om og så ut av vinduet. Det var masse snø, ganske mye vind. Men her inne var alt helt stille. Ett rom fult av mennesker, men helt stille. Alle tenkte på sitt eget, eller kanskje ingen tenkte på noe? Det gjorde i hvert fall ikke jeg. Det var derfor jeg følte at luften ble slått ut av meg. For første gang på lenge tenkte jeg ikke på noe. Jeg bekymret meg ikke over noe. Jeg konsentrerte meg bare om å ligge på ballen, se på snøen og fokuserte på å høre vinden utenfor vinduene. Men det var stille. Stille overalt. Stille. Jeg kjente på følelsen av håp for første gang på lenge.

DAG 2 PÅ INNSIDEN

Onsdag 7.februar 2018

Dag 2 på innsiden

Jeg sov godt i natt, ingen monstre. Ble vekket kl 0800 og da spratt jeg opp akkurat som en helt ny sprettball. Jeg gikk opp til frokost og satte meg for meg selv. Der observerte jeg alle menneskene imens jeg spiste sakte men sikkert. Det er rart det der, man har så mange tanker i hodet om mennesker som er på akkurat en sånn her plass jeg er på nå. Bare på grunn av tabuer. Tabuer som må brytes. Men det er helt vanlige mennesker. Gamle som unge. Jeg lurer på hva de gjør når de ikke er her. Går de på skole? Jobber de? Har de barn og familie? Eller er de alene?

Jeg håper og tror at de aller fleste har mennesker rundt seg som støtter de imens de kanskje har tatt sitt livs viktigste valg ved å være her. For meg er dette det viktigste jeg kunne gjort for meg selv tror jeg. Etter å bare ha vært her ett døgn kjenner jeg at jeg er på riktig vei. Det er utrolig skummelt og nytt men samtidig godt. Det er utrolig hva det kan gjøre med en å bare få sove om natta, stå opp om morgenen å spise frokost og se andre mennesker.

De vil at jeg skal sitte på stua med de andre men det er litt for mye å be om for meg i dag. Jeg trenger denne tiden alene i starten, jeg trenger å bli vandt til min nye hverdag. Det er mye tilvenning her, men det er sånn det skal være. Miljøtrening kaller de det. Døgnrytme, spise til faste tider, sosialisering. Helt dagligdagse ting som nesten alle forventer er normalt og enkelt, men som for noen kan være det vanskeligste i livet. Noen som i meg og tydelig mange andre også. Det ser jeg jo nå, for det er jo helt vanlige mennesker her som bare trenger litt hjelp til å komme i gang med livet igjen. Men hva er egentlig ett helt normalt liv?

Jeg vet ikke. Ikke enda i hvert fall.

 

DAG 1 PÅ INNSIDEN

Tirsdag 6.februar 2018

Dag 1 på innsiden

Nytt og skummelt. Møter og spørsmål. Blodprøver og målinger. Masse nytt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme hit, det var så fjernt i mitt hode. Jeg var jo ikke så dårlig. Jeg nektet å bli så dårlig igjen. Men så plutselig var jeg her da, på innsiden av fire hvite vegger og en lås. For aller første gang måtte jeg innse nederlaget, jeg hadde tapt. Tapt for den forbanna sykdommen. Tapt for hjernen min, for noen rare ord å skrive. Hjernen min lever ett liv for seg selv, den trenger medisiner for å være tilnærmet normal. Medisiner jeg sluttet å ta. Det var vel som å gi sykdommen vinnerloddet rett i hendene. Men jeg ville bare være normal på egenhånd. Jeg ville føle på følelsene mine. Men så tenkte jeg ikke på at det er sykdommen tar vekk følelsene mine, det er ikke medisinen. Medisinen gjør at jeg kan leve ett liv utenfor sengen og veggene på soverommet. Jeg har selvfølgelig også utviklet angst for å ta medisinene mine fordi jeg ikke klarer å ta de uten å brekke meg. Det gjør ikke situasjonen her noe lettere hvor jeg skal starte på de igjen og i tillegg noen nye medisiner. Men jeg stoler på at de skal hjelpe meg på veiene med det her. De er jo her nettopp for det, å hjelpe meg å få livet tilbake. Jeg må stole på de. 

Før jeg kom hit i dag har jeg ligget en måned i sengen. I helgen dusjet jeg for første gang siden nyttårsaften, bestevenninnen som også er den ene forloveren min måtte hjelpe meg å gre håret mitt som var en eneste stor floke. Sa jeg at jeg skal gifte meg? Det er det beste som har skjedd meg i livet, og det er nytt. Det er den største grunnen til at jeg må kjempe meg tilbake til livet nå. Datoen er satt, og den dagen skal være min lykkeligste dag i livet. Den dagen skal jeg føle på alle følelsene i spekteret mitt. Det skal jeg. Jeg skal gifte meg med sjelevennen min. Han som får meg til å kjempe videre. 

Det har skjedd en gang tidligere også det med denne floken. Forskjellen da var at jeg hadde ligget tre måneder i sengen uten å dusje og måtte til frisøren for å klippe vekk halvparten av håret mitt for det gikk ikke an å få ut floken. Forskjellen på den gangen og nå er at jeg lot det ta alt for lang tid før jeg innså at jeg trengte hjelp den gangen. Det er positivt i seg selv at noen (les; samboeren min) tok tak i problemene mine så fort denne gangen. Det er positivt at jeg er her nå. Jeg tror det i hvert fall. Jeg må tro på det hvis ikke orker jeg det bare ikke. Hygienen er kanskje noe av det flaueste med denne sykdommen, man slutter først å ordne seg, så blir man liggende i sengen og klarer ikke gå ut. Man slutter å dusje, det er bare ett eneste stort tiltak. Jeg har knapt nok energi til å tvinge meg selv til å gå på do en gang i døgnet og spise ett måltid om dagen. Alt blir ett nederlag. Den floken er ett symbol på hvor dårlig jeg er, det er ikke snakk om en floke i håret. Selv om det også er en fysisk floke i håret mitt så er det en eneste stor forbanna floke i hodet mitt som det tar lang tid å få nøstet ut. 

I går skulle jeg egentlig ha tatt eksamen, men jeg måtte utsette den. Jeg har ikke klart å åpne en eneste bok. Det var nok ett nederlag. Men jeg har innsett i dag at det ikke er verdens undergang. Jeg kan ta den når jeg er friskere. Da har jeg større sjanse til å gjøre det bra. Nå må jeg konsentrere meg om meg selv. Jeg må bli frisk igjen. Jeg må gjøre alt i min makt til å ta over nettopp det, makten. Det på natten at monstrene i hodet kommer, de lar meg ikke få sove. Men her er det mennesker hele døgnet, så jeg håper på at monstrene lar meg være i fred i natt og at jeg får sove. Bare la meg få sove, vær så snill.

Å VÆRE ÅPEN HAR SIN PRIS

Hva sier man .. Hei? 

Jeg har ikke skrevet siden Oktober, jeg mistet gnisten. De gangene jeg prøvde å skrive så fikk jeg angst, tenk det - angst for å skrive. Jeg tror jeg falt tilbake til det å være redd for å bli dømt. Det å være åpen har jo alltid sin pris, og jeg er redd for fremtiden. Fordi jeg bekymrer meg mye, sånn fungerer hjernen min. Jeg er stolt og kan stå for alt jeg har skrevet, men ikke alle har mitt syn på ting og jeg ønsker å få meg jobb i fremtiden og det er vel der det ligger, at de skal google meg og finne det jeg har skrevet og at det skal straffe seg. Men samtidig vet jeg at jeg ikke burde tenke sånn fordi jeg brenner sånn for åpenhet, og jeg mener at hvis man skal få til en forandring i verden så er man nødt til å starte med seg selv. 

Jeg har lyst til å skrive fra meg, skrive om hvor jeg er nå og hva som har skjedd men jeg er redd for å åpne meg. Jeg er redd for å være ærlig, redd for bli dømt. Jeg vet ikke om jeg kommer til å fortelle om min nåværende situasjon, det får jeg ta litt sakte og si om jeg føler tidspunktet er riktig. Men det går bra med meg og jeg er på den rette veien. Nå vil jeg så gjerne få til skrivingen igjen, jeg trenger det så sårt. Det klør i fingrene mine, og jeg kjenner fingrene løper så lett over tastaturet igjen, det er en ordentlig god følelse. 

Men det har skjedd så utrolig mye bra i det siste også, og jeg gleder meg så mye til å skrive mer om det. Det er noe stort som skal skje, og som jeg vier all min tid til for tiden så det kommer naturligvis også til å ta stort plass her inne. Det kan jeg fortelle mer om i neste innlegg :-) Nå ville jeg bare si hei, og fortelle at jeg er tilbake! Jeg trenger å komme tilbake til skrivingen, jeg trenger å være kreativ og ikke minst kjempe for at tabubelagte temaer blir mindre av nettopp det, tabu. Søren, som jeg hater det ordet. 

7 LEVEREGLER FOR ETT LYKKELIG LIV

1. En dag vil du være borte. Kanskje i morgen, eller kanskje om 50 år. Ingen vet, og derfor burde du leve hver dag som om det er din siste. Hva ville du gjort akkurat nå om dette var din siste dag? Gi alt i dag, legg energi i det som gjør det lykkelig og ikke det som er negativt i livet ditt. Det er en påminnelse om at materialistiske ting ikke betyr noe, det er hvordan du fikk andre til å føle seg som virkelig betyr noe og hvordan du føler deg i hjertet. Det er en påminnelse på at du må være ditt beste deg. I dag. 

2. Det er ingenting du ikke kan gjøre, bli, eller få. Når det er en person har gjort det før deg så betyr det at du også kan. Det kommer ikke til å være enkelt, men det er mulig. Du må arbeide hardt for det, du må legge blod, svette og tårer i det. Men du kan klare det. 

3. Det er ingenting som er verdt det om det gjør deg ulykkelig. Hvis det ikke gjør deg lykkelig eller en bedre person så er det ikke verdt det. Hvis det ikke gjør det lykkelig NÅ eller om resultatet ikke vil gjøre det lykkelig, så er det ikke verdt det. Du burde stille deg spørsmålet ''gjør dette meg lykkelig?'' i alt du gjør, hele tiden. Hvis svaret er nei, ikke gjør det. 

4. Alltid vær deg selv. Ikke streb etter å være en annen person enn den du virkelig er. Ikke dilt etter andre fordi de har eller gjør noe du ikke har eller gjør. Tør å skille deg ut fra mengden om det er den du virkelig er. Den eneste muligheten for ett lykkelig og suksessfullt liv er om du er deg selv hele tiden. Du vil aldri bli lykkelig om du alltid hører på hva alle andre sier og mener du burde gjøre. Du er unik, og det er din beste egenskap.

5. Alt du noen gang trenger er allerede på innsiden av deg. Materialistiske ting gjør deg ikke lykkelig, du ser mennesker som har alt men som egentlig ikke er lykkelige. Andre mennesker vil aldri få deg til å føle deg hel. Forventer du ingenting så åpner du deg opp for fantastiske ting. Om ting ikke går din vei, så gjør det ingenting. Du trenger ikke dem eller de. Ekte lykke er ikke funnet på utsiden, det er funnet på innsiden. Lykke er en måte å tenke på, en måte å leve på. Det er en tanke du kan bestemme deg for å tenke. Gjør det som føles godt, resten vil følge etter.

6. Det er ingen plass for mennesker som påvirker deg negativt, men det er uendelig plass for positiv energi og mennesker som gjør deg lykkelig. Å omgi deg med negative mennesker er noe av det verste du kan gjøre om du vil leve ett lykkelig liv. De som virkelig bryr seg om deg vil aldri gjøre noe som hindrer deg i å leve det livet du vil leve. Aldri forandre deg for andre mennesker eller for å gjøre en annen person lykkelig. 

7. Fokuser på hva du vil. Hvis du fokuserer på alt negativt i livet, så vil du finne det. Hvis du fokuserer på sinne eller tristhet så vil du finne det. Men det samme betyr om det motsatte. Hvis du kun fokuserer på å finne det positive, så vil du finne det. Det du vil skal være meningen med livet ditt blir livet ditt. Det kan være en skuffelse eller en lærdom. Hjertesorg eller lærdom. Livet er imot deg eller så gjør det deg sterkere. Vi velger vår egen virkelighet. Sørg for at din intensjon blir å søke etter det gode i livet, til å se det gode i andre mennesker, til å være takknemlig for det du har. Til å se utfordringer som muligheter. Husk at det du gir oppmerksomhet i livet blir dine erfaringer i livet. Tenk det beste, forvent deg det beste. Spør alltid deg selv om dette beriker livet ditt. Forlat den du var, elsk den du er og se frem mot den du vil bli. 

BEVISSTHET RUNDT RYGGMARGSBROKK

Wikipedia: Ryggmargsbrokk eller myelomeningocele (MMC) er en medfødt utviklingsforstyrrelse med manglende lukning av ryggvirvler og ryggmargen (nevralrøret), ofte benevnt nevralrørsdefekt. Dette fører til en brokkdannelse der ryggmargshinner med nervevev poser ut gjennom defekten i ryggraden. Komplisert og sammensatt tilstand med varierende grad av lammelser, urinveis- og tarmproblematikk, utvikling av vannhode (hydrocephalus) og kognitive vansker. I Norge fødes det fra 10 til 15 barn i året med ryggmargsbrokk.

9. Juli 1994 kom jeg til verden. Jeg ble født i den troen av familien om at jeg skulle være frisk og rask når jeg åpnet øynene for første gang. Men sånn ble det ikke. Jeg ble født med ryggmargsbrokk, og hele verden til familien min ble snudd på hodet på nytt. Fra den dagen jeg ble født har jeg gjennomgått mange operasjoner, de fleste før jeg ble voksen. Jeg har brukt mye av min barndom innenfor de hvite veggene. På ett kaldt bord med mennesker i grønne og hvite frakker rundt meg, med ledninger fra topp til tå. Noe som har resultert i mange dårlige minner men også mange gode minner. Mange tårer har blitt felt og mange timer har blitt brukt på redsel. Jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke kunne være som alle de andre, hvorfor jeg måtte være på sykehuset imens alle de andre fikk gjøre morsomme ting. Jeg har ikke tall på hvor mange dager jeg har vært lagt inn på sykehuset, men det er mange.

Jeg måtte modne raskere enn de på min egen alder. Jeg hadde ikke noe valg, for hvis ikke jeg hadde gjort det hadde jeg ikke taklet alt jeg måtte gå gjennom. Jeg har mange vonde minner fra barndommen, minner om nålestikk, smerter etter operasjoner og arr som ble laget på kroppen som gjorde at jeg ikke klarte å se meg selv i speilet. Jeg har brukt mye av livet mitt på å bære på en følelse av skam. Det har alltid vært som en mørk sky rundt meg. Jeg har hatt vanskelig for å slippe mennesker nærme meg fordi jeg var redd for at når de fikk vite hva jeg hadde så ville de gå fra meg. Jeg har utlagt tarm, må tisse med kateter og jeg går med bleier. Det er en stor belastning for mange inkludert meg. Men det er en nødvendighet for at jeg skal leve ett godt liv og det gjør jeg med hjelp av dette. Så det er igrunn min redning. Det er ingenting i forhold til hva mange andre med min diagnose går igjennom på daglig basis, så jeg er mer enn takknemlig for at jeg er så frisk som jeg er. 

Jeg har vært heldig. Jeg kan gå, noe mange andre med min diagnose ikke kan. Jeg har muligheten til å bo alene sammen med kjæresten min, noe mange andre med min diagnose ikke kan. Jeg går på en høyere utdanning, noe mange andre med min diagnose ikke får. Jeg har fått opplevd så utrolig mye som mange andre som ikke har min diagnose kan. Jeg har fått mange venner jeg aldri hadde møtt om jeg ikke hadde hatt ryggmargsbrokk. Jeg har en familie som har vært der for meg hvert eneste skritt på veien. Jeg har hatt hender å holde i, skuldre å gråte på og armer som tok meg i mot når jeg falt. De minnene som sitter igjen best er de stundene hvor noen alltid satt ved sengen min dag og dag inn. De dagene hvor jeg gråt og noen tørket tårene mine. De dagene jeg fikk gjøre normale ting selv om jeg hadde bandasjer og operasjonssår på kroppen. De dagene hvor noen stod opp for meg for at jeg skulle få bli med på ting andre mente jeg ikke fikk til. De dagene jeg fikk brev med oppdateringer på hvordan det gikk hjemme, både med familien, venner og dyrene mine. Det brevet storesøsteren min kom til meg med med tegninger av kattene og forsikret med om at de hadde det bra sitter igjen som ett fantastisk minne enda og kommer alltid til å gjøre det. Det er sånne minner som man burde sitte igjen med og som man burde fokusere på. De vonde minnene er en lærdom man tar med seg og vokser av men det er de gode minnene man lever på. 

Jeg har har venner som ikke bryr seg om hva jeg har men som heller bryr seg om hvem jeg er bak det ytre. Jeg har hatt leger og sykepleiere som har tørket tårene mine og som har roet meg oppi alt det skumle. De har sunget på operasjonssalen og stryket meg på kinnene. Det kan ikke være en lett jobb å jobbe med små barn som går gjennom så mye vondt så de har jeg stor respekt for. Jeg ble født med en diagnose men jeg er ikke en diagnose, det er noe jeg har slitt lenge med å forstå men som jeg nå kan se. Det har vært alt annet enn enkelt men jeg har hatt en fantastisk støtte og jeg har fått vokse opp på en fantastisk måte. Det er utrolig fint hvordan foreldrene mine har gjort alt de kan for at jeg skulle få en fin barndom til tross for utgangspunktet og det har de fått til så tusen takk. Jeg kunne ikke bedt om noe mer, og jeg lever ikke lenger med en skam. Den mørke skyen er borte, for å bli født med ryggmargsbrokk er ikke nødvendigvis bare negativt. Vi lærer oss å leve med det så godt vi kan. Vi er som alle andre, vi har bare ett litt annerledes ytre. Heldigvis er en bukett med blomster ikke like vakker om alle ser like ut.  

Grunnen til at jeg skriver dette nå er fordi Oktober er måneden hvor man skal skape bevissthet rundt ryggmargsbrokk. 25. Oktober er selve dagen for det, men jeg vil heller bruke hele Oktober til å hylle alle oss med denne diagnosen. Ryggmargsbrokk er forskjellige for alle men dette er litt av min historie. Jeg har ryggmargsbrokk og jeg er stolt over det. Før gjorde jeg alt for å være som alle de andre men nå kan jeg gjerne skrike ut til hele verden at jeg ikke er som alle andre og at det er så utrolig bra å være unik. La oss være som vi er og heller hold oss i hånden enn å vende oss ryggen. På innsiden er vi alle like. Tusen takk til alle dere som lar meg leve livet mitt godt på en måte som bare jeg kan.