• 17.02.2017 - 11:00
17.02.2017

Vi undervurderer oss selv alt for mye i dagens samfunn. Det er ikke så rart det da, med alt dette presset som finnes. Jeg hater det ordet. Press. Det er jo fader ikke rart at de aller fleste føler på en eller annen type angst iløpet av livet. Jeg vet hva jeg snakker om, men jeg kan bare snakke for meg selv. For noen uker siden fikk jeg enda en diagnose som nå er brettet utover den rimelige tjukke journalen min. Sosial angst. Angst. Smak litt på ordene. Hva betyr de egentlig? Jeg vet a'søren jeg og jeg lever med det. Det er noen ord psykologen min har skrevet ned i papirene mine. Lett oversatt betyr det at jeg er redd. Redd for mennesker. Redd for å gå i butikken. Redd for å snakke i telefonen. Redd for å snakke høyt foran mennesker. Redd for å spørre fremmede om noe. Redsel. For ett skummelt ord. Herregud jeg er redd for ett ord også nå. 

Jeg har vel alltid vært litt sjenert. Det var ihvertfall det jeg trodde at jeg var. Helt til jeg fikk ett megastort angstanfall på skolen. Det var som om en bombe slo ned i meg. Helt ut av det blå. Jeg trodde jeg skulle dø. I ettertid tenker jeg at jeg burde skjønt at det kom. Jeg var jo livredd for alt. Jeg kom fem minutter for sent til skolen den dagen, og på grunn av det kom jeg ikke lenger enn til døren inn til klasserommet. Jeg så inn i det minste vinduet som var i døren. Alt ble så lite, alt ble svart. Skjelvingen kom først, som ett jordskjelv. Alt ristet, jeg følte at bakken skulle gå i stykker. Så kom tårene, det var som en foss. Jeg så de dryppe ned på gulvet. Jeg måtte komme meg vekk. 

Heldigvis hadde jeg kjørt til skolen den dagen, hadde jeg måttet ta bussen hadde jeg sikkert ikke kommet meg hjem den dagen. Nevnte jeg at jeg er redd for å ta buss også? Jeg husker ikke kjøreturen bort til bensinstasjonen, som jeg ble værende på i tre timer før jeg kjørte hjem - den kjøreturen husker jeg heller ikke. Skummelt. Jeg ringte en av mine beste venninner, hun klarte å roe meg litt ned. Jeg dro til hun samme kvelden og vi kom frem til sammen at jeg måtte komme meg til legen. Men det var så skummelt, jeg var jo redd for det også. Jeg hadde også hørt om alle menneskene som var alvorlig psykisk syke som fikk avslag på hjelp, så jeg trodde ikke det var sjans i havet for at jeg skulle få det. Jeg hadde lite troa på psykisk helsevern. Jeg fikk tvunget meg til legen etterhvert men så kom redselen for hva som kom til å skje så jeg løy. Jeg sa jeg hadde det helt fint, jeg trengte ikke hjelp. 

Så kom depresjonen. Den mørkeste tiden i hele mitt liv. Tre måneder ble det med minimalt av søvn noen dager men aller mest så sov jeg gjennom mange døgn av gangen. Mat og hygiene stod det også dårlig til med. Kjæresten min måtte tvinge meg opp av sengen en gang i døgnet for at jeg skulle gå på do. Han måtte tvinge meg til å spise. Han måtte tvinge meg i dusjen. Noen ganger tok jeg bare vann i håret for å late som jeg hadde dusjet. Fordi jeg orket ikke. Jeg orket ingenting, jeg orket ikke livet. Hadde jeg hatt den kunnskapen jeg har nå den gangen hadde jeg lagt meg selv inn på psykiatrisk. Kanskje det hadde forhindret ønsket om å dø. Kanskje det hadde forhindret trangen etter å sulte meg selv for å i det hele tatt føle noe. 

Men jeg var jo ikke syk. Det var jo normalt å ha det sånn i perioder. Kjæresten min hadde hatt en lang periode uten sykehusopphold, så realiteten av alt vi hadde gått igjennom hadde bare tatt meg igjen. Det var jo bare normalt å ha det sånn da. Det var det jeg tenkte. Det var det de andre sa. Problemet var bare at de så meg ikke. Jeg så meg ikke. Men så kom spørsmålene. Hva har skjedd? Hvorfor klarer du ikke å spise? Hvorfor kom du ikke i går? Hvorfor er du lei deg? Jeg visste ikke. Jeg hadde jo ingen grunn til å ikke ha det bra. Alt annet i livet var jo så bra. Da ble jeg enda mer deprimert, enda mer irritert og enda mer skuffet over meg selv som ikke klarte å ha det bra. Isoleringen ble bare verre. 

Kanskje de har det bedre uten meg? Kanskje jeg er en byrde? Stakkars kjæresten min som må leve med meg. Stakkars vennene mine som må holde ut med meg. Kanskje jeg ikke vil leve mer? Kanskje om jeg bare gjør ett google søk på en kjapp løsning. Vil jeg dø? Kanskje om jeg bare prøver å slippe unna så får det meg til å føle noe. Tenk hvis det er så bra de sier på TV, himmelen? 

Heldigvis var jeg redd for det også. Døden. Heldigvis knakk jeg sammen i armene til kjæresten min, heldigvis klarte jeg å gråte. Heldigvis klarte jeg å føle på noe, redselen. Heldigvis var jeg redd for hva jeg kom til å gjøre mot meg selv om jeg ble liggende i sengen enda en dag. Heldigvis søkte jeg hjelp. Heldigvis ble jeg tatt på alvor og hjelpen ble satt i gang med en gang. Jeg var en hastesak, noe jeg innbilte meg at jeg ikke var men innså fort at jeg var. Jeg ble spurt om det var trygt å sende meg hjem i vente på start i behandling. Jeg svarte ja, og det var det eneste jeg var sikker på den gangen. At jeg hadde skremt meg selv med tankene mine så mye at det eneste jeg var sikker på i verden var at jeg ikke kom til å skade meg selv. 

Jeg vet hvor vondt det er å føle at alt håp er ute. Jeg vet hvor vondt det er å ikke ville være her mer. Jeg vet hvor vondt det er å vite at det er noe galt, men ikke hva. Jeg vet hvor vondt det er å være redd for å få stempelet ''psykisk syk''. Men jeg vet også hvor godt det er å bli trodd, hvor godt det er å få ett svar når det egentlig ikke er en fasit. Noen ganger er det ingen svar å få, det kan være utrolig vanskelig å takle men det er også godt å vite at jeg har en sykdom som gjør at jeg har det sånn i perioder. Fordi det er det det er. En sykdom, ikke ett valg. Akkurat som noen får en fysisk sykdom, får noen andre en psykisk sykdom.

Det er ingen skam , det er en enorm styrke som vi alle har i oss men som bare må graves frem i de mørkeste stunder. Det er okey å være redd, det er okey å ha det sånn. Det er også okey å vite at du ikke er helt alene. For er det en ting jeg kan love så er det at det er man ikke men det er heller ingen andre enn deg selv som kan redde deg, vær så snill søk hjelp. Vi har ingen å miste. 

Har du akutte tanker om å ta ditt eget liv, ring 113. Dersom du opplever et problem du trenger rask hjelp med, ring 116 117. Da kommer du til nærmeste legevakt.

Mental helse hjelpetelefonen 116 123​. 


Her hadde jeg det ikke så greit, men jeg kjente hånden som prøvde alt for å holde meg oppe. Heldigvis lyttet jeg til den. 

Janne

17.02.2017 kl.11:08

Et veldig viktig, modig og bra innlegg!!

Mia - Alt annet enn A4

17.02.2017 kl.11:23

Sterkt innlegg! Tøft at du deler så åpent om noe som er sterkt tabu belagt. TAKK for at du er med på å rive bort det tabu sløret! Flere vil nok oppsøke hjelp om de ikke anså det som "feil". Vi gipser jo armer og bein, vi har vondt i muskler og hodet. Så hvorfor ikke pleie psyken?

Jeg var en av de som fikk avslag... aldri før har jeg fått det. Men tror de hang alt på knaggen kreft og jeg ble derfor ikke prioritert. Fikk tilslutt pga en god fastlege som stod på for meg <3 Fylte ut noen skjema hos psykologen min, jeg scorer LANGT over gjennomsnittet for de som oppsøker hjelp. Humret litt sarkastisk innvendig, og her avslo de to ganger??

Håper behandlingen fører fram hos deg <3 Tar tid! God klem <3

Støresøster <3

17.02.2017 kl.12:51

Den sterkeste jeg vet om! får vondt av å lese alt dette, at jeg ikke har visst hva du har slitt med.. men du vil alltid ha meg når du trenger meg, og det vet jeg du vet. tenk at du har klart å komme så langt som du har idag! jeg er så utrolig stolt av deg som har et så stort forbilde for mange i samme situasjon, som lillesøster <3

uendelig glad i deg <3

Victoria Larsen

17.02.2017 kl.13:14

Så utrolig vondt å lese!! Så tøft av deg å dele dette <3 klem!

Sarah Nazeem

17.02.2017 kl.14:21

Bra du deler :)

liveterherlig93

17.02.2017 kl.15:31

<3

dvergpinschere i mitt hjerte

18.02.2017 kl.04:55

Så bra skrevet! og belyst..Bra du får det frem..og stå på!

Laila Marina

18.02.2017 kl.14:17

Viktig tema du tar opp, og så utrolig bra du skriver :)

God helg :)
Merethe Høili Johansen

Hei og velkommen! Jeg er en 23 år gammel jente fra Nøtterøy men som nå bor i Trondheim. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har også blitt diagnotisert med bipolar type 2 og sosial angst. Kjæresten min har sykdommen Morbus Crohn og vi har begge to stomi (pose på magen). Skriving er blitt min lidenskap og terapi så her deler jeg åpenhjertig små og store, positive og negative øyeblikk fra vår hverdag som er litt annerledes enn normen. For hendvendelser: merethejoha@hotmail.com

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Bloggdesign

hits