• 21.03.2017 - 18:00
21.03.2017

Som venninne er det en selvskreven regel at man poster et lite hei når man har fått passordet til bloggen. Men for meg er ikke et hei nok. For meg ville ikke engang en bok vært nok. Alle ord er for små, for kjedelige og beskriver altfor lite av forholdet mellom deg og meg.

SONY DSC
 

Jeg husker så godt tilbake til ungdomsskolen da jeg enda ikke kjente deg. Jeg visste hvem du var, for vi hadde en felles venninne som stadig vekk sto og pratet med deg. Du gjorde ikke så mye ut av deg, og det var kanskje det som gjorde at jeg ble så nysgjerrig på hvem du var. For det var jo nemlig det stikk motsatte av meg. Jeg kunne løpe frem og tilbake i gangene, hyle og skrike men likevel følte jeg at noe manglet. Jeg var lykkelig, men jeg sto ofte alene når klokken bikket 15:00 og vi alle dro hjem. Det var liksom ingen der som var lik nok meg.

Men så møtte jeg deg da. Du delte min glede over å ta bilder, filme og ikke være så forbanna seriøs hele tiden. Du tok meg inn i ditt liv, og jeg tok deg inn i mitt. Vi tok bilder i mens vi lå ved bassenget og følte oss som supermodeller. Du festet løshåret ditt på meg og jeg så ut som en russisk turist som ikke helt forsto forskjellen mellom blondine og brunette. Vi fylte hagen din med alle de menneskene som betydde mest for oss og feiret oss selv inn i de sene nattetimer. Til tross for at det lå to foreldre innenfor husets fire vegger som helt sikkert lengtet etter en god natts søvn.

Jeg har vært med på dine ups and downs, og du har tatt del i mine. Vi gikk sammen inn i de voksnes rekker som gjester i hverandres konfirmasjoner. Vi vet det meste om hverandres kjærlighetsliv og jeg var vel ikke langt unna å skremme bort stakkars Sverre da dere helt i startfasen skypet i mens du hadde besøk av en ikke helt rolig og sindig Rebecca. Men dere har søren meg holdt sammen. Dere er et radarpar, og jeg er så latterlig glad for at dere har hverandre.

Også har du denne bloggen da. Om jeg er stolt? Hell yeah! Selv om jeg har kjent deg i mange år nå, har jeg også lært mye nytt. Du har åpnet mine øyne for å ikke stemple alt som tabu. For hvorfor skal man ikke snakke om ting? Hvorfor skal man ikke dele bilder når posen går i lekk på byen? Det er jo en del av deg, og vi som er glad i deg er glad i HELE deg. Du er en av de flotteste menneskene jeg kjenner, og du fortjener alt godt her i verden.  

Takk for at du gir livet mitt så mye glede som du gjør. Takk for at du åpner øynene mine for temaer som ellers hadde vært ukjente og takk for at du har lyst til å dele ups and downs med meg. Det skal vi heldigvis gjøre i mange år fremover, og det gleder jeg meg til.

XoXo Rebecca! 

Susanne Moen Øy

21.03.2017 kl.19:50

Så koselig innlegg <3

Merethe Høili Johansen

21.03.2017 kl.19:51

Susanne Moen Øy: Jaa det var det <3

Milla

21.03.2017 kl.21:56

Kjempe koselig å lese 😊. Kjempe kjekt innlegg og så koselig 😊.

Ha en kjempefin kveld videre og kos dere masse 😊

Merethe Høili Johansen

21.03.2017 kl.22:50

Milla: Ja det var veldig koselig å lese <3 Tusen takk og i lige måde!

Søtmonsen :))

21.03.2017 kl.22:05

Så koselig gjesteinnlegg ^^ <3

Merethe Høili Johansen

21.03.2017 kl.22:50

Søtmonsen ): Jaa det rørte hjertet <3

Rebecca

22.03.2017 kl.17:11

<3 <3 <3

Merethe Høili Johansen

25.03.2017 kl.17:43

Rebecca: <3<3<3<3<3<3
Merethe Høili Johansen

Hei og velkommen! Jeg er en 23 år gammel jente fra Nøtterøy men som nå bor i Trondheim. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har også blitt diagnotisert med bipolar type 2 og sosial angst. Kjæresten min har sykdommen Morbus Crohn og vi har begge to stomi (pose på magen). Skriving er blitt min lidenskap og terapi så her deler jeg åpenhjertig små og store, positive og negative øyeblikk fra vår hverdag som er litt annerledes enn normen. For hendvendelser: merethejoha@hotmail.com

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Bloggdesign

hits