• 03.06.2017 - 14:50
03.06.2017

Jeg er diagnotisert med bipolar type 2 og med det fører det til mange oppturer og nedturer, veldig ofte. Jeg har rapid cykling og det betyr at det skifter veldig ofte og veldig fort fra depresjon til hypoman og omvendt. Jeg har også mixed episodes som betyr at jeg kan være både deprimert og hypoman på samme tidspunkt. Det kan være veldig vanskelig, spesielt når man ikke helt forstår hva det er eller hva det betyr. Når man går fra å være så deprimert at man så vidt kommer seg ut av sengen og inn på badet så kan det være veldig frigjørende å komme over i en hypoman fase. Det føles godt å endelig kunne gjøre alt man ikke har orket de siste ukene. Men det har en bakside, det har mange konsekvenser og som regel fører det til en enda dypere depresjon fordi man til slutt innser hva man har sagt og gjort. De som ikke helt forstår hva det betyr å være bipolar tror veldig ofte at når man er i en hypoman fase så har man det bra. De tror at man er ''frisk'', de tror det er en positiv ting. 


Men det er det ikke. Det er ikke godt å gå mange dager, eller uker med kanskje bare to timer søvn hver natt. Det er ikke godt å gå rundt å være redd for å havne i en psykose om ikke fasen går over snart. Det er ikke godt å stå med hodet oppi do å skrubbe den ren til du får vondt i armene. Det er ikke godt å bruke masse penger man ikke har eller å få raseriutbrudd mot de nærmeste og ikke huske det etterpå. Ja huset blir kanskje veldig rent, men som regel på helt feil tidspunkt i døgnet. Ja du får kanskje en helt ny garderobe men du får også mange regninger du ikke forventet deg. Når man er i en hypoman fase så føler man seg som en superhelt, man kan gjøre absolutt alt og det er ingenting som stopper deg. Jeg har gjort utrolig mange dumme ting de siste årene som jeg ikke har skjønt hvorfor jeg har gjort. Nå vet jeg hvorfor og det gjør det litt enklere men det går fortsatt ikke over. Medisiner fikser deg ikke, det gjør bare hverdagen litt enklere. 

I det siste har jeg hatt mange hypomane episoder. Jeg har sovet ekstremt lite noe som har gjort at jeg har fått panikkanfall midt på natten. Jeg utviklet til slutt dødsangst. Før hadde jeg ett avslappet forhold til døden, jeg tenkte alltid at det skal skje en gang uansett hva man gjør og det var greit. Nå kan jeg ikke tenke på det uten å få angst, skjelvinger og tenker jeg på det mer enn noen minutter får jeg panikkanfall. Bare å skrive om det nå så kjenner jeg det kommer. Jeg har måttet unngå å se på tv når det har kommet opp temaer om døden, sanger om det - ja alt egentlig. Jeg hørte på en podkast her for litt siden hvor de bare så vidt kom innpå det og da fikk jeg ett stort panikkanfall og jeg klarte ikke roe meg. Når man får ett sånt anfall føles det ut som man skal dø og det gjør jo bare dødsangsten verre. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg vil vel bare få skrevet fra meg litt. Også vil jeg lære bort til andre mennesker hvordan det egentlig er å være bipolar. Det er en fæl sykdom som kanskje ikke kan sees på utsiden, men som kan spise deg opp fra innsiden. Men det går bra, alt går bra til slutt. 

Martha Melkild

03.06.2017 kl.18:42

Veldig bra skrevet! det er viktig å være åpent om sånt fordi det kan hjelpe mange! <3

Camilla Heindorf

04.06.2017 kl.00:44

Kjempe bra skrevet. <3

Daniella-Elise

04.06.2017 kl.09:28

❤️❤️

Jeanett Michelle

05.06.2017 kl.15:47

<3 <3

Elin Wilberg

07.06.2017 kl.08:59

😭❤️❤️ elsker deg!!
Merethe Høili Johansen

Hei og velkommen! Jeg er en 23 år gammel jente fra Nøtterøy men som nå bor i Trondheim. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har også blitt diagnotisert med bipolar type 2 og sosial angst. Kjæresten min har sykdommen Morbus Crohn og vi har begge to stomi (pose på magen). Skriving er blitt min lidenskap og terapi så her deler jeg åpenhjertig små og store, positive og negative øyeblikk fra vår hverdag som er litt annerledes enn normen. For hendvendelser: merethejoha@hotmail.com

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Bloggdesign

hits