Merethe Høili Johansen

''What makes you different, makes you beautiful''

CONFESSIONS OF A BIPOLAR GIRL

  • Publisert: 04.06.2017, 19:01
  • Kategori: BIPOLAR
  • Opp ned. Opp ned. Opp ned. Høyt og lavt. Stabil. Opp. Ned. Medisin. Håp. Destruktive tanker. Angst. Panikk. Episoder. Hat. Kjærlighet. Redsel. Opp ned. Opp ned. Opp ned. Høyt og lavt. Gjentakelse livet ut. 

    Mange forstår ikke hva det vil si å ha en psykisk lidelse. Herligheten, jeg forstår det ikke selv engang og jeg har det. Men en ting jeg endelig har forstått er at det er noe som alltid kommer til å være der. Det har vært vanskelig å takle, det ER vanskelig å takle. De siste månedene har vært slitsomme, etter jeg fikk diagnosen bipolar type 2 så har jeg kjent på en følelse av lettelse men også store deler frykt og sinne. Hvorfor akkurat meg? Jeg kjenner igjen tankegangen, jeg har hatt det sånn hele livet med mitt handikap. Det tok meg over tjue år og akseptere at det bare er sånn. Jeg nekter å la det gå tjue år til før jeg aksepterer at akkurat jeg har en psykisk lidelse. Det bare er sånn. Smaker på ordene. Bare er sånn. 

    Jeg har allerede prøvd flere medisiner, måttet slutte på de og begynt på noen andre. Det jeg ikke ville. Men som bare skjedde. Jeg hadde ikke noe annet valg, om det er noe som kan hjelpe meg så må jeg bare prøve uansett hvor redd jeg er. Det bare er sånn.

    Det verste med å ha en psykisk lidelse for meg er ikke bare meg selv og mine tanker, svingningene og episodene. Det er menneskene rundt. Desperasjonen etter forståelse, en forståelse som jeg har forstått er vanskelig å få. De prøver men det er fortsatt ett tema som er så forbundet med skam, tabu og negativitet at det er vanskelig for oss som går gjennom det å forklare og det er vanskelig for pårørende å forstå. Når jeg ligger under dyna for å slippe å se dagslyset som gløtter inn og minner meg på at verden har stått opp for flere timer siden så trenger jeg ikke kjeft og likegyldighet. Jeg trenger forståelse for at denne dagen er vanskelig. Denne dagen er den dagen jeg har aller mest lyst til å leve som normalt men som hodet mitt vil det motsatte. Alt jeg trenger denne dagen er å komme meg gjennom den. I morgen er en helt annen sak, neste time er en annen sak. Da kan jeg være oppe. Da kan jeg føle meg som dronningen av verden. Da kan jeg si ja til alt. 

    Om du spør meg om jeg kan gjøre noe om en time så kan jeg ikke svare deg ærlig. Jeg kan si ja med glede men det kan være nei, angst og dyp depresjon om en time. Jeg har ikke kontroll, og jeg trenger forståelse for at det er sånn. Jeg prøver med hver eneste lille del av meg selv til å prøve å få kontroll over meg selv igjen, men akkurat nå. Akkurat nå så trenger jeg forståelse for at jeg kjemper hvert minutt for å komme meg til neste. Akkurat nå trenger jeg forståelse for at psykisk sykdom er en del av meg som jeg ikke har valgt å leve med, men som bare er sånn og det er alvorlig, trist og ubeskrivelig vanskelig å takle. Jeg trenger forståelse for at jeg prøver, for jeg prøver så utrolig hardt å komme meg gjennom dagen på best mulig måte med det verste utgangspunktet - sykdommen som har tatt kontroll over meg. 



    Noe av det verste som finnes er menneskene som sier "bare gjør sånn, gjør ditt og gjør datt. Skjerp deg, det er bare i hodet ditt". Når du plutselig får omgangssyken så er det ikke bare å bestemme seg for at du skal bli frisk, om du reiser deg opp og prøver å gjøre de normale tingene så får du det ikke til på samme måten som når du er frisk. Kanskje du kaster opp imens du prøver? Blir svimmel? Faller? Det samme skjer med meg. Jeg prøver og jeg faller. Det er det samme med psykisk sykdom, man kan gjøre det man kan av ting som kan hjelpe men det gjør deg fortsatt ikke frisk på dagen. Jeg kan ikke bare bestemme meg for å bli frisk, jeg trenger hjelp til å bli bedre. Jeg går til behandling og det har jeg gjort i snart ett år, jeg har begynt på flere medisiner og jeg gjør alt jeg kan for å leve så normalt som mulig. Akkurat som deg når du går til legen for å få en resept på medisin som skal hjelpe deg til å bli frisk så gjør jeg det samme for å overleve hver dag. 

    Ingen har svaret på noe her i livet, noen får flere utfordringer i livet enn andre og noen ganger er det vanskelig å takle men en ting som man må huske på: det bare er sånn. Man må finne en måte å leve på så godt man uansett hva slags utgangspunkt man har. Det er greit å ikke smile hver dag, i morgen blir bedre enn i dag. En gang kommer smilet ditt frem igjen. Jeg var på ett så mørkt sted at jeg ikke så noen vei ut, smilet mitt ble borte. Nå titter det frem oftere og fremtiden ser lys ut. Husk på at uansett hvilke kort man får delt ut så må man velge å se det positive i det. Velg ditt beste kort hver dag. 

  • Publisert: 04.06.2017, 19:01
  • Kategori: BIPOLAR
  • 2 kommentarer
  • 2 kommentarer

    Janne

    04.06.2017 kl.22:19

    Jeg kjenner meg så igjen, så alt jeg har å si er: utrolig godt skrevet <3333

    Jeanett Michelle

    05.06.2017 kl.16:52

    <3

    Skriv en ny kommentar

    hits