hits

HVORFOR JEG ER SÅ ÅPEN

Hele livet har jeg følt at jeg har levd to liv. Spesielt de siste før jeg startet denne bloggen. I det ene livet var jeg en normal tenåringsjente som hadde stå på vilje og ikke sleit så mye med at jeg hadde en funksjonsnedsettelse. Jeg var glad og var mye med venner, hadde det greit på skolen. For andre så jeg helt vanlig ut, det var ikke noe galt. Har alltid hørt at jeg er så sterk, så modig som etter alt fortsatt smiler.

Men den andre siden av meg sleit hver eneste dag med å ikke være som alle de andre. Jeg sleit med å holde ut, jeg hadde egentlig ikke den stå på viljen som jeg viste utad. Jeg var ikke så glad, når jeg var med venner følte jeg det som om jeg var utenfor kroppen. Det var ikke meg, jeg turte ikke å vise den ekte meg. Jeg hadde det egentlig ikke så greit på skolen for der ble jeg konstant påmint om at jeg ikke var som alle de andre.

 Jeg var ikke så sterk som folk sa, ei heller modig. Jeg smilte kanskje blant folk, men når jeg var alene så gråt jeg. Mye. Jeg bare turte ikke å vise det, for da kom veggene til å falle ned. Jeg husker spesielt en gang det var en som spurte meg hvordan jeg klarte å fortsatt smile etter så mange operasjoner og så mange sykehusbesøk i så ung alder. Da svarte jeg at jeg ikke alltid smiler, jeg gråter i sengen om natta når jeg er alene. Kanskje det var ett rop om hjelp, kanskje det bare var jeg som var lei av at samfunnet tvang meg til å ha det bra når det egentlig ikke var så bra.

Jeg var bare så lei av å gå med det inne i meg. Jeg har gått i så mange år med masse tanker, engstelse, angst, bekymring, depresjon og irritasjon. Irritasjon over at det ikke skulle snakkes om. Hele barndommen min har jeg følt at jeg ikke kan snakke høyt om de tingene jeg går igjennom, de tingene jeg har opplevde. Fordi samfunnet ikke tillot det. Men til slutt skjønte jeg at det kanskje ikke var samfunnet som gjorde det, det var kanskje jeg. Jeg som ikke turte, jeg som ikke ville at alle på skolen skulle vite at jeg hadde en funksjonsnedsettelse, hadde mye angst og var mye deprimert. Jeg som var redd for å ikke være kul.

Jeg ble til slutt drit lei av at psykisk helse og funksjonsnedsettelser skulle være ukult. Etter jeg ble åpen om det jeg har på denne bloggen har jeg fått det så mye bedre. Ja jeg vet at når jeg går forbi tidligere klassekamerater så har de kanskje lest denne bloggen og vet alt jeg ikke ville at de skulle vite før. Kanskje i dem sine øyne så er jeg ikke kul, kanskje jeg aldri har vært det. Kanskje det er noen som syntes jeg er teit og dum som er så åpen på en offentlig blogg. Men vet du hva - det er helt greit, for jeg vet at det kan hjelpe andre at jeg er det og det kan gjøre at disse temaene blir mindre tabu å snakke om. Kanskje det forhindrer andre å føle det sånn jeg følte det når jeg var yngre. Det er kult det.

6 kommentarer

Skriv en ny kommentar