Merethe Høili Johansen

''What makes you different, makes you beautiful''

VI HAR IKKE TAPT OVER SYKDOMMEN, VI HAR VUNNET KJÆRLIGHETEN.

  • Publisert: 05.08.2016, 19:51
  • Kategori: ALVORLIG SYK KJÆRESTE
  • ''Så utrolig bra at du tar det med ett smil.'' 

    ''Du er så positiv!!''

    ''Gråter du aldri?''

    ''Du er så sterk.''

    ''Du er så utrolig modig.''

    ''Han er så heldig som har deg.''

    ''Hvordan orker du?''

    ''Er det ikke kjedelig?''

    ''Blir du aldri redd?''

    ''Det er så synd på dere.''

    ''Det er bra du har kommet dit at du er så psykisk sterk.''



    Jeg tar ikke alt med ett smil. Jeg blir forbanna på livet, syntes livet er forferdelig urettferdig. Jeg klamrer meg fast i håpet om at fremtiden vår er bra og at vi en dag sitter gamle sammen imens vi tenker på at vi faenmeg vant.

    Jeg er positiv, fordi jeg må. Det er ikke ett valg, det er en nødvendighet i all elendighet.

    Jeg gråter fryktelig mye, men for meg selv. Jeg har aldri vært interessert i å gjøre andre oppmerksomme på mine tårer. 

    Jeg har aldri vært modig, ihvertfall ikke av fri vilje. Disse kortene vi har blitt utdelt i livet må vi spille ut på best mulig måte og sånn er det bare.

    Jeg er heldig som har han. Jeg er heldig som har funnet mitt livs store kjærlighet i så ung alder. Jeg er heldig som har en som ser på meg som om jeg er den eneste i hele verden.

    Det er ikke noe å orke, det er ekte kjærlighet. Vi har bare fått litt mer bagasje, litt flere utfordringer i hverdagen og vi har lært å ta en dag av gangen. 

    Livet vårt er det stikk motsatte av kjedelig, det har vi ikke tid til. Han får meg til å le hver eneste dag, selv på dager han er utrolig dårlig finner han alltid frem smilet sitt og ikke minst mitt. 

    Jeg er livredd, hele tiden. Klumpen i halsen kommer aldri til å forsvinne, angsten for det skumle, det ukjente, det man ikke har kontroll over kommer alltid til å være der men man kan ikke la det ta over livet.

    Jeg går til psykolog nå, jeg trenger hjelp til å takle livet jeg har fått utdelt. Jeg er kanskje psykisk sterk på noen områder, jeg vokser mer og mer for hver dag. Jeg har kanskje måttet bli voksen fortere enn andre på min alder og lært meg å takle de vanskelige tingene - men psyken må jeg jobbe beinhardt med hver eneste dag. 

    Så utrolig feil som det går ann. Det er absolutt ikke synd på oss, vi er så heldige som har hverandre. Vi er så utrolig heldige som har den store kjærligheten i livet vårt. Man kan si at livet er dritt, det er fryktelig urettferdig, det er ikke lett - men synd på oss er det ikke for det vi har sammen er ubeskrivelig vakkert. 



    Livet blir bedre om man tar ting med ett smil. Men det er vanskelig, det er ingen lett oppgave å fokusere på det positive når alt blir negativt. Når det virker som livet prøver å dytte oss ned i søla, når det virker som om livet prøver å spille oss ut. Når det virker som om det sitter noen på sidelinjen og ler hver gang vi får en opptur. Alvorlig sykdom når man er ett ungt par er ingen lett oppgave, men gjett om vi ikke gir oss. Fra dag en har vi rullet opp armene, tatt på boksehanskene og stått i ringen klar for å slå ut alt som kommer vår vei. Hva fremtiden bringer vet jeg ikke, det er kanskje bra å ikke vite. Men en ting jeg vet er at jeg har funnet min store kjærlighet og den er verdt å kjempe for. Han er verdt det, vi er verdt det og det har det aldri vært noe tvil om. Livet vårt er ett eventyr hvor vi kjemper mot det onde, hvor vi former og kjemper for vår egen lykkelige slutt hver eneste dag. 

    Vi har ikke tapt over sykdommen, vi har vunnet kjærligheten. 

  • Publisert: 05.08.2016, 19:51
  • Kategori: ALVORLIG SYK KJÆRESTE
  • 16 kommentarer
  • I DAG HYLLER VI DE SOM KJEMPER EN KAMP HVER DAG

  • Publisert: 19.05.2016, 21:00
  • Kategori: ALVORLIG SYK KJÆRESTE
  • Dette er en dag hvor oppmerksomheten rettes mot IBD eller Inflammatorisk tarmsykdom som det heter på godt norsk. IBD er et fellesord for sykdommene Morbus Crohn og Ulcerøs Kolitt. For å rette oppmerksomheten og informere om disse sykdommene er det blitt en tradisjon å sette fokus på IBD en spesiell dag i året. Den dagen er i dag, 19. mai. Dette er den internasjonale IBD- dagen og i dag skal vi heie frem alle menneskene som lever med dette hver eneste dag. For nettopp de fortjener mer enn det mange kan tenke seg å bli hyllet for den styrken de viser bare ved å komme seg gjennom hver eneste dag. 

    I dag er det en dag for påminnelse. En dag for ettertanke. En dag for å hylle en gruppe med spesielle mennesker. Noen mennesker som kjemper en kamp som andre mennesker umulig kan se for seg. En kamp som kanskje ikke kan vinnes, men å gi opp er ikke lenger ett valg. Dette er en dag som er til for å minne oss på at mange mennesker ikke blir gitt drømmelivet på ett sølvfat. Noen mennesker kjemper med alle fiber i kroppen bare for å overleve. Jeg vet dette fordi jeg lever med nettopp en av disse menneskene. Dette fantastiske mennesket som jeg møtte på min vei, som har blitt min viktigste brikke for å overleve kjemper hver eneste dag for å kunne gjøre nettopp dette selv, overleve. Hvert eneste sekund av hvert minutt av hver dag ønsker jeg å ta på meg hans kappe. Jeg ønsker å ta fra han smertene han må gjennom hver eneste dag. Det går selvsagt ikke. Det skjærer i meg hver eneste dag og jeg syntes lenge at verden var så utrolig urettferdig.


    Nå har jeg funnet ut at jeg kan gi all min kjærlighet, all min forståelse og en skulder å lene seg på. Jeg kan også bruke dagen i dag for å hylle disse menneskene som lever med dette hver eneste dag. Dette er til alle dere. Dere som tusenvis av ganger bare vil gi opp, men som fortsetter å kjempe med nebb og klør. Dette er til dere som er de største superheltene i hverdagen, men som sjeldent får høre det. Dere som lever med en sykdom som sees av få, men som påvirker mange. Dette er til dere som ikke lar dere knekke av en grusom sykdom. Dette er til dere som har all grunn til å klage men som heller tar på dere boksehanskene og fortsetter å kjempe for deres rett til å leve. Men dette er også til dere som sitter på sidelinjen. Dere som hver eneste dag kjemper en kamp selv, for å lette litt på hverdagen til den som er syk. Dette er til dere som gråter dere i søvn hver kveld fordi dere kunne ønske det var dere og ikke deres kjære som lider. Dere som tilbringer hundrevis av timer i stolen ved siden av sykesengen, og som stryker hånden over kinnet mens h*n sover med en lettelse i hjertet fordi man vet at når man sover så har man ikke smerter. Dette er til alle dere som beviser gang på gang at kjærlighet faktisk kan overvinne alt. Dere er de ordentlige superheltene. 


    ''I would fight all your battles
    So you could be free.
    So this is my promise to you,
    Now, until you marry me.''

  • Publisert: 19.05.2016, 21:00
  • Kategori: ALVORLIG SYK KJÆRESTE
  • 6 kommentarer
  • DE GODE ØYEBLIKKENE ER VERDT SÅ MYE

  • Publisert: 04.05.2016, 18:50
  • Kategori: ALVORLIG SYK KJÆRESTE
  • Når man lever ett liv som ikke er så lett og man blir vant til at hver eneste dag er ulik, da må man fort lære seg å leve dag for dag. Planlegging må man glemme, utfordringene må man ta på strak arm. Du kan ikke hoppe uti det uten håp, du må stå på ditt og man må være sterk for å overleve. Er det en ting jeg har lært iløpet av livet og spesielt de siste fem årene er at man vet ikke hvor sterk man er før man er midt i det. Vi er sterke, og jeg må tørre å si det høyt for at det skal være sant. Vi kjemper hver eneste dag for de gode øyeblikkene, og de er verdt så mye mer enn mange tror. Det er ikke mange som setter pris på de små øyeblikkene i hverdagen, men det gjør vi. Vi må det, for i morgen eller tilogmed om en time kan det være over. Det er trist å si det men jeg er nesten blitt redd for disse gode periodene, for det snur så fryktelig fort. Det snur så fort at jeg nesten ikke klarer å henge med. Nå har vi hatt en god periode en god stund, men jeg tør nesten ikke si det i frykt for at det skal forandre seg. Jeg må banke tre ganger i bordet foran meg. Lukke øynene, si til meg selv at det går bra. 


    Vi er lykkelige. Det er vi uansett, vi har jo hverandre. Og vi har alle vi er glad i rundt oss som heier på oss. Vi er heldige. Men jeg må si at smilet sitter litt lettere i en så god periode som denne. Kjærligheten seirer, det gjør den alltid. Vi er ett levende bevis på det. Det er nesten en klisje, nesten for klissete. Men det er sant. Det er vår sannhet. I dag har vi vært ute å gått en times lang tur. Det er fantastisk. Det er nesten uvirkelig. Jeg husker ikke sist gang vi gjorde noe sånt, det er flere år siden. Vi fant ut at det må være tre år siden. Bare oss to, sola, naturen. Følelsen av lykke, følelsen av ekte kjærlighet. Følelsen av at nå kan vi klare alt som kommer mot oss, vi lar oss ikke vippe av pinnen. Pinnen ligger i våre hender. Endelig. Det jeg elsker ved oss to er at vi klarer alltid å finne lykke i de små tingene, uansett hvor vi er. Det er vi flinke på. For noen år siden tilbragte vi lille juleaften, julemorgen og hele romjula på sykehuset. Det var så fryktelig trist, ett ordentlig nederlag. Jeg trodde det var min verste jul noensinne, men det var ikke det - for det kan aldri være det når man er sammen med de man er glad i. Vi koste oss masse sammen. Det viser meg at vi er flinke på å finne de gode tingene i alle situasjoner og det er igrunn alt vi trenger for å komme oss gjennom alt det her. Smerte er midlertidig, kjærlighet er for alltid. 


    Følelsen av å være så fryktelig forelsket er så fantastisk. 

  • Publisert: 04.05.2016, 18:50
  • Kategori: ALVORLIG SYK KJÆRESTE
  • 16 kommentarer
  • VAR DET ETT LITE HÅP VI FIKK?

  • Publisert: 13.04.2016, 22:57
  • Kategori: ALVORLIG SYK KJÆRESTE
  • God kveld <3 Har dere hatt en fin dag? 

    I natt fikk jeg under to timer søvn på øyet på grunn av bekymringer, og klokka ringte visst før jeg visste ordet av det. Jeg prøvde febrilsk å sminke vekk de store søppelsekkene jeg hadde under øynene men tror det oppdraget gikk rett vest for å si det sånn. Ble ganske stresset fordi i dag var en ganske stor dag for oss! Vi skulle på sykehuset i ett møte med en del av legeteamet til S. Jeg får som alltid store forhåpninger som setter seg langt nedi magen, samtidig som jeg alltid er forberedt på store skuffelser. Man må forvente det verste og håpe på det beste, sånn er min tankegang og den tror jeg aldri at jeg blir kvitt. Vi troppet opp på sykehuset før kl 9, og som alltid så må man ta på seg tålmodighetsmasken for her går det ikke unna. 

    Jeg forventet å dra hjem alene i dag, og har forberedt meg på det en liten stund nå. Jeg blir alltid litt veldig rar før S skal på sykehuset, klenger litt ekstra og er litt mer klissete. For uansett hvor vandt man blir til å tilbringe tid på sykehuset, så er det like jævlig hver gang du ser en du er så glad i gå gjennom det. Til min store glede og overraskelse kom jeg ikke inn dørene her hjemme alene i dag. Jeg har ikke turt å ta det innover meg, men det virker som det går litt fremover. Sa jeg akkurat det høyt? Jeg er som regel ufattelig negativ i tankegangen fordi jeg orker ikke å bli mer skuffet, og jeg orker ikke se skuffelsen i øynene hans heller. Men faderullan, litt håp må man få ha. 

    Vi har hatt en lang og slitsom dag på sykehuset, men kanskje for første gang på fem år så sitter jeg med ett lite håp om at denne gangen skal det fungere. Har vi en bedre hverdag fremfor oss? Jeg krysser fingrene for det. Uansett hva som venter oss så slutter vi aldri å kjempe, ikke søren om vi skal tape denne kampen. Nå er det hvertfall en plan på ting, og litt mer oversikt. Det er mer enn man kunne si i går. Jeg er så ubeskrivelig stolt over han, hvis han bare kunne visst hvor mye han inspirerer andre mennesker. Jeg kan med hånden på hjertet si at ikke alle hadde taklet det livet han har. Jeg er så heldig som har han, og jeg slutter aldri å bli sjokkert over styrken hans. Herligheten dere, jeg har funnet mannen i mitt liv. Hvor heldig er ikke jeg? 

    Nå hører jeg snorkingen i bakgrunn så det er mitt tegn på at det er natta. I dag legger jeg meg med ett smil i armkroken til min store helt, i dag var en god dag. 



     

  • Publisert: 13.04.2016, 22:57
  • Kategori: ALVORLIG SYK KJÆRESTE
  • 16 kommentarer
  • HELT UVIRKELIG

  • Publisert: 05.04.2016, 14:50
  • Kategori: ALVORLIG SYK KJÆRESTE
  • Jeg gråt, kaldsvettet og skalv mens fingrene mine løp over tastaturet. Jeg nærmest kranglet med meg selv hele morgenen, skulle jeg publisere? Skulle jeg la andre mennesker komme så nært inn på vårt liv? Kom det til å være verdt det? Hvordan kom mennesker rundt oss til å reagere? Alle disse tankene og mange flere kvernet rundt i hodet mitt i går når jeg satt å stirret på skjermen. Jeg diskuterte det med S, var det greit for han? Var han klar for å være hovedpersonen? Nervøst sa han ja. Jeg visste ikke om jeg ble glad eller ikke fordi det betydde at jeg kunne trykke på knappen, ønske dere velkommen inn i vårt liv. Hvordan det egentlig er for oss å leve med noe så alvorlig hengende over hodet vårt hver eneste dag. Det endte med at jeg gjorde det. Jeg trykket.

    Jeg skulle bare sjekke snapchat, laptopen lå ved siden av meg med blogsoft oppe. Ti stykker var inne å leste, jeg tenkte ikke så veldig mye over det. Helt til jeg trykket på oppdater. ''70 leser nå''. Jeg nærmest datt ut av sofaen, hva er det som skjer? Jeg ropte på S, ba han forte seg. Jeg var stresset, skjønte ingenting. Det tror jeg ikke noen av oss gjorde. Jeg ble hysterisk, og sa at det måtte jo være en sen aprilsnarr. Det kunne ikke være sant. På tre timer hadde over 2000 mennesker lest innlegget mitt om vårt liv. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, så jeg gjorde like så godt begge deler. S ble stresset, men forholdt seg mye roligere enn meg. Jeg skjønte virkelig ikke hvordan det kunne skje at så mange leste innlegget, helt til jeg fant ut at blogg.no hadde delt mitt innlegg på facebook. Jeg ble overlykkelig, skjelven, nervøs men stolt. 

    Jeg brukte så og si hele kvelden i går på å svare alle sammen. Mennesker som skrev kommentarer og sendte meg meldinger. Jeg vil bare si her og nå til alle sammen at både jeg og S setter så utrolig stor pris på dere alle sammen. Dette her viste at det var verdt det. Vi ser nå at det finnes mange i liknende situasjon som vår og det gjør at jeg og S føler oss mindre alene, for det gjør man virkelig i en situasjon dette. Man føler at hele verden er i mot en, men nå vet vi også at vi har så mye støtte rundt oss, det er mange som heier på oss. Det gir oss en ny motivasjon til å kjempe. Jeg kommer til å fortsette å dele så mye som det er mulig. Jeg skal legge ut del 2, men det tar tid for meg å skrive ned fordi det er dette jeg sliter mest med å åpne meg om. Det er så sårt, og veldig personlig for begge to. Men jeg vet nå at det hjelper både oss og andre mennesker å være åpne om det. Man trenger å vite at man ikke er alene. Det er verdt det. 

    Jeg våknet til morgen i dag til å være nr 28 på topplisten på blogg.no, og nå har over 7000 mennesker lest innlegget. Det er helt uvirkelig, helt fantastisk morsomt, og jeg er veldig stolt av oss begge to. Det har vært ett rart døgn med mange følelser og tanker, men en følelse står sterkest gjennom det hele og det er kjærligheten.Tusen takk. 



     

    ❤ Merethe & Sverre

  • Publisert: 05.04.2016, 14:50
  • Kategori: ALVORLIG SYK KJÆRESTE
  • 24 kommentarer
  • LIVET MED EN ALVORLIG SYK KJÆRESTE #1

  • Publisert: 04.04.2016, 11:00
  • Kategori: ALVORLIG SYK KJÆRESTE
  • Dette er ett innlegg jeg lenge har hatt liggende i arkivet. Det er ett ''tema'' jeg har unngått en stund å skrive om.Tema i gåsetegn for det er liv det er snakk om, livet vårt sammen. Oss to. Du og jeg. Vi to. Jeg regner nesten med at de nærmeste rundt meg, ja rundt oss har regnet med det skulle bli skrevet masse om det her på denne bloggen. Det regnet jeg igrunn med selv også. Det var jo en stor grunn til at jeg opprettet den. Jeg ville vise hvordan vår hverdag er, og bruke denne bloggen til å bearbeide alle følelsene rundt det. Men det skulle vise seg å være mye vanskeligere og sårt enn jeg trodde. Jeg har ikke klart å publisere det, jeg har ikke klart å skrive ferdig engang. Men nå vil jeg begynne å dele, jeg vil vise at man kan komme gjennom alt livet slenger mot deg. Jeg vil vise at man aldri kan miste håpet. For nettopp håp er noe av det viktigste i vårt liv. Jeg har valgt å dele det opp, hvor mye jeg skriver og hvor mange ganger vet jeg ikke. Jeg må ta det i mitt eget tempo, og hans. Dette er vanskelig for begge to, men vi har valgt kjærligheten og vi kjemper hver eneste dag for vår lykkelige slutt. Dette er del 1.  


    Mange ganger har jeg fått spørsmålet ''hvordan orker du?'', ja alt for mange ganger faktisk. Hvorfor stiller man det spørsmålet? Ikke still det spørsmålet. Det er vanskelig nok som det er. Hadde du gått fra kjæresten din om h*n blitt syk? Forhåpentligvis er svaret nei. Man stikker ikke av fordi det blir litt vanskelig, ikke hvis kjærligheten er sterk nok. Jeg var klar over hva jeg bega meg ut på, jeg visste han var syk. Jeg visste bare ikke hvor alvorlig, og hvor jævlig urettferdig denne verdenen kan være. Jeg visste ikke at jeg gikk med åpne armer inn i mitt livs største kamp. Det skulle vise seg at hele livet mitt bare har vært en eneste stor forberedelse på denne delen av mitt liv, og det er jeg takknemlig for. For mitt liv har vært bare barnematen i forhold til det jeg skulle bli en del av nå. 

    Hvordan skal jeg forklare godt nok? Hvordan skal jeg vise at tross alt det vonde er det mye bra? Jeg vil ikke såre deg, eller meg, eller noen andre. Jeg vil ikke skremme, jeg vil ikke lyve. Jeg merker når jeg først begynner å skrive er det som om fingrene mine løper over tastaturet, men bokstavene blir fjernet like fort. Hvordan? Hvordan skal jeg vise frem vårt liv på den måten det fortjener? Vi møttes en varm dag i Danmark for snart fem år siden, lite visste jeg at turen som jeg absolutt ikke ville være med på skulle vise seg å være det beste jeg har gjort i hele mitt liv. Den dagen forandret alt seg. Livet ble aldri det samme igjen. 


    Vi visste begge to at vi var litt annerledes, vi var jo på en leir for nettopp dette. Det var befriende men også skremmende. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle falle for en som også var syk, det var aldri i mine tanker en gang for så egoistisk var jeg den gangen. Jeg orket ikke mer sykdom i mitt liv, jeg hadde jo nok med meg selv. Men når våre øyne møttes var det noe som føltes riktig, det var virkelig kjærlighet ved første øyekast. Uansett hvor mye jeg strittet i mot, ble du dratt nærmere meg. Vi hang sammen som erteris disse fem dagene, det var oss to etter dette. Jeg visste med en gang jeg tok hånden din at jeg aldri skulle slippe taket. Dette var starten på vår kamp mot livet. 

    Allerede etter to måneder ble jeg kastet inn i det, du var i min hjemby. Vi var nyforelskede, jeg hadde ventet på deg hele dagen med sommerfugler i magen. Sjekket håret og sminken sikkert hundre ganger. Du kom med bussen sammen med de andre. Jeg stod å trippet på tærne og kjente smilet bli større og større. Men når du gikk av og begynte å gå mot meg så forandret det store smilet mitt seg til et uttrykk av sjokk, fortvilelse. Tårene presset seg frem men jeg presset dem tilbake. Hvem var du, og hvor var kjæresten min? Du ble alvorlig syk på veien, men det ville du ikke fortelle meg for hvordan kom jeg til å reagere? 


    Du ble hastet til sykehuset med kun meg og en representant fra kurset ved din side. Men veldig fort var jeg helt alene med deg, før mange mennesker i hvite frakker flokket seg rundt deg. De kunne like gjerne snakket gresk, hva betydde alt dette? Du ble dratt vekk fra meg. Det svartnet for meg, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det var midt på natten, gangene på sykehuset var bekkmørke. jeg ble sittende helt alene i en trapp og jeg begynte å gråte. Det var første gangen jeg fikk kjenne på følelsen av å være på andre siden av sykehussengen, og hvor hjelpeløs man føler seg som pårørende. 

    Jeg måtte ta telefonen til familien som jeg så vidt hadde møtt et par måneder tidligere. ''Sønnen din ligger på sykehuset''. Å si de ordene til en mor river hjertet ditt i stykker uansett hvor gammel man er. Nå måtte jeg ta på meg en rolle som var ukjent for meg, jeg måtte vise deg at du aldri skulle være alene. Dette var noe vi skulle komme oss gjennom sammen. Jeg pleier å si at vi skal vinne over dette en dag, men sannheten er at vi allerede har vunnet. Vi har vunnet den store kjærligheten, det er det ingenting som kan ødelegge. Sammen er vi sterke. 



     

    #blogg #hverdag #mandag #helse #hverdag #vår #helse #sykdom #jente #gutt #kjærlighet #kropp #livet #kjempe #kamp #alvorlig #forelsket 

  • Publisert: 04.04.2016, 11:00
  • Kategori: ALVORLIG SYK KJÆRESTE
  • 67 kommentarer
  • PLUTSELIG BLE DET VANSKELIG

  • Publisert: 18.03.2016, 21:35
  • Kategori: ALVORLIG SYK KJÆRESTE
  • Jeg var så godt i gang, det klødde i fingrene etter å få skrive. Bokstavene satt løst, jeg følte på en lettelse som jeg aldri har følt på. Jeg kjente at dette var noe jeg var god på, dette kunne jeg mestre. Dette kunne bli min greie det. Men så plutselig ble det vanskelig. Det har blitt en eneste stor røre. Hva holder jeg på med egentlig? Kanskje jeg ikke har så mye bra og fornuftig å komme med likevel. Nei jeg har ikke det. Kjenner tvilen, angsten og de dumme tankene sniker seg inn på meg igjen. De jeg klarte så bra å holde unna, de er tilbake nå og de ler av meg. Hvis jeg ler av meg selv, hva gjør alle andre da? 

    Jeg skulle bli enda mer ærlig, lette enda litt mer på sløret. Jeg ville jo inspirere. Men med hva? Jeg har jo ingenting å inspirere med. Livet mitt er ikke inspirerende, det er kun snakk om å overleve og komme seg greit gjennom dagene sammen på best mulig måte med vårt utgangspunkt. Siste uken har vært en dårlig uke, for oss begge to. Det er ikke noe hyggelig å skrive om, men samtidig er det jo dette jeg vil. Vise at man kan komme seg gjennom alt livet slenger mot deg, for kjærligheten beseirer faktisk alt. Det er vi ett levende bevis på. Vi er så heldige, men noen ganger klarer jeg ikke la være å tenke på at livet  er jævlig urettferdig. Jeg ville ikke unnet min verste fiende dette, men samtidig ville jeg ikke byttet det bort mot noe. For du er verdt det. Vi har fått disse kortene fordi vi er sterke nok til å takle det, men noen ganger vil jeg helst bare få stokke om å dele ut kortene på nytt. Kan vi ikke få jokeren istedet? En dag...




    ''I want to hold your hand when we're 80 and say that we made it.''

     

    ❤ Merethe

  • Publisert: 18.03.2016, 21:35
  • Kategori: ALVORLIG SYK KJÆRESTE
  • 14 kommentarer
  • hits