• 04.06.2017 - 19:01
04.06.2017

Opp ned. Opp ned. Opp ned. Høyt og lavt. Stabil. Opp. Ned. Medisin. Håp. Destruktive tanker. Angst. Panikk. Episoder. Hat. Kjærlighet. Redsel. Opp ned. Opp ned. Opp ned. Høyt og lavt. Gjentakelse livet ut. 

Mange forstår ikke hva det vil si å ha en psykisk lidelse. Herligheten, jeg forstår det ikke selv engang og jeg har det. Men en ting jeg endelig har forstått er at det er noe som alltid kommer til å være der. Det har vært vanskelig å takle, det ER vanskelig å takle. De siste månedene har vært slitsomme, etter jeg fikk diagnosen bipolar type 2 så har jeg kjent på en følelse av lettelse men også store deler frykt og sinne. Hvorfor akkurat meg? Jeg kjenner igjen tankegangen, jeg har hatt det sånn hele livet med mitt handikap. Det tok meg over tjue år og akseptere at det bare er sånn. Jeg nekter å la det gå tjue år til før jeg aksepterer at akkurat jeg har en psykisk lidelse. Det bare er sånn. Smaker på ordene. Bare er sånn. 

Jeg har allerede prøvd flere medisiner, måttet slutte på de og begynt på noen andre. Det jeg ikke ville. Men som bare skjedde. Jeg hadde ikke noe annet valg, om det er noe som kan hjelpe meg så må jeg bare prøve uansett hvor redd jeg er. Det bare er sånn.

Det verste med å ha en psykisk lidelse for meg er ikke bare meg selv og mine tanker, svingningene og episodene. Det er menneskene rundt. Desperasjonen etter forståelse, en forståelse som jeg har forstått er vanskelig å få. De prøver men det er fortsatt ett tema som er så forbundet med skam, tabu og negativitet at det er vanskelig for oss som går gjennom det å forklare og det er vanskelig for pårørende å forstå. Når jeg ligger under dyna for å slippe å se dagslyset som gløtter inn og minner meg på at verden har stått opp for flere timer siden så trenger jeg ikke kjeft og likegyldighet. Jeg trenger forståelse for at denne dagen er vanskelig. Denne dagen er den dagen jeg har aller mest lyst til å leve som normalt men som hodet mitt vil det motsatte. Alt jeg trenger denne dagen er å komme meg gjennom den. I morgen er en helt annen sak, neste time er en annen sak. Da kan jeg være oppe. Da kan jeg føle meg som dronningen av verden. Da kan jeg si ja til alt. 

Om du spør meg om jeg kan gjøre noe om en time så kan jeg ikke svare deg ærlig. Jeg kan si ja med glede men det kan være nei, angst og dyp depresjon om en time. Jeg har ikke kontroll, og jeg trenger forståelse for at det er sånn. Jeg prøver med hver eneste lille del av meg selv til å prøve å få kontroll over meg selv igjen, men akkurat nå. Akkurat nå så trenger jeg forståelse for at jeg kjemper hvert minutt for å komme meg til neste. Akkurat nå trenger jeg forståelse for at psykisk sykdom er en del av meg som jeg ikke har valgt å leve med, men som bare er sånn og det er alvorlig, trist og ubeskrivelig vanskelig å takle. Jeg trenger forståelse for at jeg prøver, for jeg prøver så utrolig hardt å komme meg gjennom dagen på best mulig måte med det verste utgangspunktet - sykdommen som har tatt kontroll over meg. 



Noe av det verste som finnes er menneskene som sier "bare gjør sånn, gjør ditt og gjør datt. Skjerp deg, det er bare i hodet ditt". Når du plutselig får omgangssyken så er det ikke bare å bestemme seg for at du skal bli frisk, om du reiser deg opp og prøver å gjøre de normale tingene så får du det ikke til på samme måten som når du er frisk. Kanskje du kaster opp imens du prøver? Blir svimmel? Faller? Det samme skjer med meg. Jeg prøver og jeg faller. Det er det samme med psykisk sykdom, man kan gjøre det man kan av ting som kan hjelpe men det gjør deg fortsatt ikke frisk på dagen. Jeg kan ikke bare bestemme meg for å bli frisk, jeg trenger hjelp til å bli bedre. Jeg går til behandling og det har jeg gjort i snart ett år, jeg har begynt på flere medisiner og jeg gjør alt jeg kan for å leve så normalt som mulig. Akkurat som deg når du går til legen for å få en resept på medisin som skal hjelpe deg til å bli frisk så gjør jeg det samme for å overleve hver dag. 

Ingen har svaret på noe her i livet, noen får flere utfordringer i livet enn andre og noen ganger er det vanskelig å takle men en ting som man må huske på: det bare er sånn. Man må finne en måte å leve på så godt man uansett hva slags utgangspunkt man har. Det er greit å ikke smile hver dag, i morgen blir bedre enn i dag. En gang kommer smilet ditt frem igjen. Jeg var på ett så mørkt sted at jeg ikke så noen vei ut, smilet mitt ble borte. Nå titter det frem oftere og fremtiden ser lys ut. Husk på at uansett hvilke kort man får delt ut så må man velge å se det positive i det. Velg ditt beste kort hver dag. 

  • 03.06.2017 - 14:50
03.06.2017

Jeg er diagnotisert med bipolar type 2 og med det fører det til mange oppturer og nedturer, veldig ofte. Jeg har rapid cykling og det betyr at det skifter veldig ofte og veldig fort fra depresjon til hypoman og omvendt. Jeg har også mixed episodes som betyr at jeg kan være både deprimert og hypoman på samme tidspunkt. Det kan være veldig vanskelig, spesielt når man ikke helt forstår hva det er eller hva det betyr. Når man går fra å være så deprimert at man så vidt kommer seg ut av sengen og inn på badet så kan det være veldig frigjørende å komme over i en hypoman fase. Det føles godt å endelig kunne gjøre alt man ikke har orket de siste ukene. Men det har en bakside, det har mange konsekvenser og som regel fører det til en enda dypere depresjon fordi man til slutt innser hva man har sagt og gjort. De som ikke helt forstår hva det betyr å være bipolar tror veldig ofte at når man er i en hypoman fase så har man det bra. De tror at man er ''frisk'', de tror det er en positiv ting. 


Men det er det ikke. Det er ikke godt å gå mange dager, eller uker med kanskje bare to timer søvn hver natt. Det er ikke godt å gå rundt å være redd for å havne i en psykose om ikke fasen går over snart. Det er ikke godt å stå med hodet oppi do å skrubbe den ren til du får vondt i armene. Det er ikke godt å bruke masse penger man ikke har eller å få raseriutbrudd mot de nærmeste og ikke huske det etterpå. Ja huset blir kanskje veldig rent, men som regel på helt feil tidspunkt i døgnet. Ja du får kanskje en helt ny garderobe men du får også mange regninger du ikke forventet deg. Når man er i en hypoman fase så føler man seg som en superhelt, man kan gjøre absolutt alt og det er ingenting som stopper deg. Jeg har gjort utrolig mange dumme ting de siste årene som jeg ikke har skjønt hvorfor jeg har gjort. Nå vet jeg hvorfor og det gjør det litt enklere men det går fortsatt ikke over. Medisiner fikser deg ikke, det gjør bare hverdagen litt enklere. 

I det siste har jeg hatt mange hypomane episoder. Jeg har sovet ekstremt lite noe som har gjort at jeg har fått panikkanfall midt på natten. Jeg utviklet til slutt dødsangst. Før hadde jeg ett avslappet forhold til døden, jeg tenkte alltid at det skal skje en gang uansett hva man gjør og det var greit. Nå kan jeg ikke tenke på det uten å få angst, skjelvinger og tenker jeg på det mer enn noen minutter får jeg panikkanfall. Bare å skrive om det nå så kjenner jeg det kommer. Jeg har måttet unngå å se på tv når det har kommet opp temaer om døden, sanger om det - ja alt egentlig. Jeg hørte på en podkast her for litt siden hvor de bare så vidt kom innpå det og da fikk jeg ett stort panikkanfall og jeg klarte ikke roe meg. Når man får ett sånt anfall føles det ut som man skal dø og det gjør jo bare dødsangsten verre. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg vil vel bare få skrevet fra meg litt. Også vil jeg lære bort til andre mennesker hvordan det egentlig er å være bipolar. Det er en fæl sykdom som kanskje ikke kan sees på utsiden, men som kan spise deg opp fra innsiden. Men det går bra, alt går bra til slutt. 

  • 01.06.2017 - 22:41
01.06.2017



 

Jeg skulle ønske du visste at jeg ikke alltid kan gi en forklaring på hvorfor jeg føler sånn jeg gjør.

Jeg skulle ønske du visste at om du spør meg om og om igjen om jeg har det bra når jeg er deprimert, noen ganger kan gjøre det verre.

Jeg skulle ønske du visste at de gangene jeg trekker meg tilbake og det virker som jeg ikke trenger deg så er det da jeg trenger deg som mest. En klem eller ett hei er nok for at jeg føler meg litt bedre men jeg kan ikke love at du får noe tilbake akkurat da men jeg gjengjelder det senere og det er ett løfte. 

Jeg skulle ønske du visste at de dagene jeg blir liggende i sengen er det så og si umulig for meg å stå opp, og noen ganger er det slitsomt nok for meg å bare komme meg på do og jeg klarer ikke svare på noen spørsmål rundt dette.

Jeg skulle ønske du visste at jeg ikke mener å ignorere telefonsamtalene og alle meldingene dine, men noen ganger er angsten for stor og depresjonen for dyp.

Jeg skulle ønske du visste hvor mye du betyr for meg, og hvor mye jeg bryr meg om deg selv om jeg i perioder ikke er den samme personen som jeg var før.

Jeg skulle ønske du visste at selv om du forteller meg noe jeg burde bli kjempe glad over og jeg ikke klarer å vise noen følelser så er jeg utrolig glad på dine vegne. Det er bare det at noen ganger så er jeg helt apatisk, kroppen og følelsene mine føles numne.

Jeg skulle ønske du visste at noen ganger føler jeg alt for mye. Noen ganger gjør jeg for mye, snakker for fort og sover ikke. Jeg skulle ønske du visste at dette ikke er en positiv ting selv om det kanskje kan virke sånn i forhold til depresjonen. Jeg skulle ønske du visste at dette kalles hypomani og er en del av sykdommen.

Jeg skulle ønske at du visste at jeg virkelig prøver å bli bedre, det er ingenting her i verden jeg jobber mer med enn meg selv og sykdommen for å holde den i sjakk.

Jeg skulle ønske du visste at jeg ikke ønsker selv å bruke medisin for å fungere i hverdagen, men det er en nødvendighet for min vei til å bli bedre.

Jeg skulle ønske at du visste at jeg hater å sitte hjemme alene og følge med på andre som lever livet sitt. Jeg skulle ønske du visste at jeg gjør alt i min makt for at det snart skal være meg som lever livet.

Jeg skulle ønske du visste at jeg virkelig setter pris på deg og alt du gjør for meg. Jeg skulle ønske du visste at jeg blir så glad om du fortsatt behandler meg som før du fikk vite at jeg har denne sykdommen.

Jeg skulle ønske at du visste hvor mye det betyr for meg om du setter deg inn i hva bipolar lidelse er og hva det gjør med meg. Det gjør at i dårlige perioder så slipper jeg å forklare noe som ikke går ann å forklare.

Jeg skulle ønske at du visste hvor fort svingningene kan skje. Jeg kan gå fra hypoman til deprimert på under en time og jeg skulle ønske du visste at dette gjør det vanskelig for meg å planlegge noe.

Jeg skulle ønske at du visste at om jeg avlyser i siste sekund så er det ikke fordi jeg ikke vil, det er fordi jeg fysisk ikke kan.

​​Jeg skulle ønske du visste hvor vanskelig det var å skrive dette men jeg skulle også ønske at du visste hvor viktig det er å snakke om de vanskelige tingene.

Jeg skulle ønske du visste at dette kalles bipolar lidelse og at dette er en sykdom.

Jeg heter Merethe og er ingen sykdom.

Merethe Høili Johansen

Hei og velkommen! Jeg er en 23 år gammel jente fra Nøtterøy men som nå bor i Trondheim. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har også blitt diagnotisert med bipolar type 2 og sosial angst. Kjæresten min har sykdommen Morbus Crohn og vi har begge to stomi (pose på magen). Skriving er blitt min lidenskap og terapi så her deler jeg åpenhjertig små og store, positive og negative øyeblikk fra vår hverdag som er litt annerledes enn normen. For hendvendelser: merethejoha@hotmail.com

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Bloggdesign

hits