• 20.02.2017 - 23:01
20.02.2017

Halloisen folkens. Eller personen? Haha, nei ikke vet jeg lenger. Nå er faktisk bloggen min over ett år gammel, det er ganske sykt å tenke på egentlig. Den har jo vært like ustabil som meg det siste året. (ja jeg tåler en spøk på min egen bekostning) - bare ikke gjør det du da :):) tulla igjen. tullemor. jepp, det er meg det. 

Men fra spøk til alvor, haha. Jeg prøver å være stolt over hva jeg har fått til for meg selv iløpet av kanskje min største kamp noen sinne. For å konstant kjempe mot seg selv, istedenfor å kjempe for noen er faktisk jævlig vanskelig. Iløpet av det siste året har jeg gått gjennom så mye..dritt. There. I said it. Men fy søren så mye bra jeg har fått oppleve også! Det er så mye bloggen sin fortjeneste, som i bunn og grunn er min fortjeneste. Jeg har alltid visst at jeg har likt å skrive, at jeg kanskje var litt flink i det. Men ikke på denne måten, jeg har alltid lengtet etter den såkalte lidenskapen i livet som veldig mange prater om men jeg har aldri funnet den selv. Ikke før i den mørkeste perioden i livet mitt fant jeg den. Det var liksom som om det hang foran øynene mine hele tiden men at jeg ikke så det ordentlig før jeg lukket de. Før det ble helt mørkt. Livet er jævlig vanskelig og kjipt noen ganger. Det er det for alle sammen, men man må gjennom det mørke for å komme til det lyse. Det sa jeg alltid før når jeg ikke hadde veldig mye annet å lene meg på når kjæresten min var på det mest syke. Lite visste jeg da at det mørkeste ikke hadde kommet enda. Takk og lov for at jeg ikke visste at det kom, for da hadde jeg nok hoppet av for lengst. Livet altså. 

Jeg skulle egentlig skrive om at jeg var på skogstur i går og skryte av de fine bildene jeg tok, bare for å bevise at jeg er på vei til å bli ett friluftsmenneske aka Lars Monsen. Men så begynner refleksjonene og blablabla. Jeg vil egentlig bare si tusen takk til alle dere som har støttet meg gjennom mitt tøffeste år hittil som menneske. Til alle dere som har hjulpet meg til å innse at det ikke er en skam å si at man har det tøft, at det ikke er en skam å be om hjelp. Tusen takk til alle dere som viser at det er okei å være annerledes både på utsiden og innsiden. Tusen takk til alle dere som har lest alle de rare ordene jeg har skrevet her det siste året, som har gjort at jeg har funnet min lidenskap i livet og kanskje poenget med hele greia også som blir kalt livet. Tusen takk for at alle mulighetene jeg har fått på grunn av alle dere som har lest, likt og delt. Hadde det ikke vært for dere hadde jeg ikke kunnet tvinge med meg kjæresten min på Nrk P3 for å snakke om bæsj, tiss og sex til hele norge! Livet er helt jævlig noen ganger, men det kan være jævlig fantastisk også. Ihvertfall når man er bipolar ;) Den der serverte jeg igrunn meg selv på sølvfat. 

Iløpet av det neste året skal jeg prøve så godt jeg kan å fortsette å kjempe mot alle tabuene som finnes for psykisk og fysisk helse. Jeg skal prøve så godt jeg kan å være en stemme for de som ikke tør å snakke høyt og som ikke tør å vise stolt frem hvem man er. For den personen var jeg for bare kort tid siden, og jeg kommer nok kanskje alltid til å ha det litt i meg. Men er det en ting jeg har lært det siste året er det at alle har rett til å være stolt. Vi er alle så utrolig fine akkurat som vi er. Fra bunnen av mitt hjerte; tusen takk til dere som fortsatt gidder å henge rundt her selv om bloggen er like ustabil som meg. Ikke minst, tusen takk til meg selv som fortsatt er her for det var aldri noen selvfølge, livet er ingen selvfølge. 


Bilde fra fjellturen i går som nesten bare gikk oppover uten at jeg så toppen og som var utrolig slitsom men samtidig så utrolig fin, fin symbolisme for meg akkurat nå. For det er den veien jeg vil gå selv om det krever alt av meg. Peace out!

  • 17.02.2017 - 11:00
17.02.2017

Vi undervurderer oss selv alt for mye i dagens samfunn. Det er ikke så rart det da, med alt dette presset som finnes. Jeg hater det ordet. Press. Det er jo fader ikke rart at de aller fleste føler på en eller annen type angst iløpet av livet. Jeg vet hva jeg snakker om, men jeg kan bare snakke for meg selv. For noen uker siden fikk jeg enda en diagnose som nå er brettet utover den rimelige tjukke journalen min. Sosial angst. Angst. Smak litt på ordene. Hva betyr de egentlig? Jeg vet a'søren jeg og jeg lever med det. Det er noen ord psykologen min har skrevet ned i papirene mine. Lett oversatt betyr det at jeg er redd. Redd for mennesker. Redd for å gå i butikken. Redd for å snakke i telefonen. Redd for å snakke høyt foran mennesker. Redd for å spørre fremmede om noe. Redsel. For ett skummelt ord. Herregud jeg er redd for ett ord også nå. 

Jeg har vel alltid vært litt sjenert. Det var ihvertfall det jeg trodde at jeg var. Helt til jeg fikk ett megastort angstanfall på skolen. Det var som om en bombe slo ned i meg. Helt ut av det blå. Jeg trodde jeg skulle dø. I ettertid tenker jeg at jeg burde skjønt at det kom. Jeg var jo livredd for alt. Jeg kom fem minutter for sent til skolen den dagen, og på grunn av det kom jeg ikke lenger enn til døren inn til klasserommet. Jeg så inn i det minste vinduet som var i døren. Alt ble så lite, alt ble svart. Skjelvingen kom først, som ett jordskjelv. Alt ristet, jeg følte at bakken skulle gå i stykker. Så kom tårene, det var som en foss. Jeg så de dryppe ned på gulvet. Jeg måtte komme meg vekk. 

Heldigvis hadde jeg kjørt til skolen den dagen, hadde jeg måttet ta bussen hadde jeg sikkert ikke kommet meg hjem den dagen. Nevnte jeg at jeg er redd for å ta buss også? Jeg husker ikke kjøreturen bort til bensinstasjonen, som jeg ble værende på i tre timer før jeg kjørte hjem - den kjøreturen husker jeg heller ikke. Skummelt. Jeg ringte en av mine beste venninner, hun klarte å roe meg litt ned. Jeg dro til hun samme kvelden og vi kom frem til sammen at jeg måtte komme meg til legen. Men det var så skummelt, jeg var jo redd for det også. Jeg hadde også hørt om alle menneskene som var alvorlig psykisk syke som fikk avslag på hjelp, så jeg trodde ikke det var sjans i havet for at jeg skulle få det. Jeg hadde lite troa på psykisk helsevern. Jeg fikk tvunget meg til legen etterhvert men så kom redselen for hva som kom til å skje så jeg løy. Jeg sa jeg hadde det helt fint, jeg trengte ikke hjelp. 

Så kom depresjonen. Den mørkeste tiden i hele mitt liv. Tre måneder ble det med minimalt av søvn noen dager men aller mest så sov jeg gjennom mange døgn av gangen. Mat og hygiene stod det også dårlig til med. Kjæresten min måtte tvinge meg opp av sengen en gang i døgnet for at jeg skulle gå på do. Han måtte tvinge meg til å spise. Han måtte tvinge meg i dusjen. Noen ganger tok jeg bare vann i håret for å late som jeg hadde dusjet. Fordi jeg orket ikke. Jeg orket ingenting, jeg orket ikke livet. Hadde jeg hatt den kunnskapen jeg har nå den gangen hadde jeg lagt meg selv inn på psykiatrisk. Kanskje det hadde forhindret ønsket om å dø. Kanskje det hadde forhindret trangen etter å sulte meg selv for å i det hele tatt føle noe. 

Men jeg var jo ikke syk. Det var jo normalt å ha det sånn i perioder. Kjæresten min hadde hatt en lang periode uten sykehusopphold, så realiteten av alt vi hadde gått igjennom hadde bare tatt meg igjen. Det var jo bare normalt å ha det sånn da. Det var det jeg tenkte. Det var det de andre sa. Problemet var bare at de så meg ikke. Jeg så meg ikke. Men så kom spørsmålene. Hva har skjedd? Hvorfor klarer du ikke å spise? Hvorfor kom du ikke i går? Hvorfor er du lei deg? Jeg visste ikke. Jeg hadde jo ingen grunn til å ikke ha det bra. Alt annet i livet var jo så bra. Da ble jeg enda mer deprimert, enda mer irritert og enda mer skuffet over meg selv som ikke klarte å ha det bra. Isoleringen ble bare verre. 

Kanskje de har det bedre uten meg? Kanskje jeg er en byrde? Stakkars kjæresten min som må leve med meg. Stakkars vennene mine som må holde ut med meg. Kanskje jeg ikke vil leve mer? Kanskje om jeg bare gjør ett google søk på en kjapp løsning. Vil jeg dø? Kanskje om jeg bare prøver å slippe unna så får det meg til å føle noe. Tenk hvis det er så bra de sier på TV, himmelen? 

Heldigvis var jeg redd for det også. Døden. Heldigvis knakk jeg sammen i armene til kjæresten min, heldigvis klarte jeg å gråte. Heldigvis klarte jeg å føle på noe, redselen. Heldigvis var jeg redd for hva jeg kom til å gjøre mot meg selv om jeg ble liggende i sengen enda en dag. Heldigvis søkte jeg hjelp. Heldigvis ble jeg tatt på alvor og hjelpen ble satt i gang med en gang. Jeg var en hastesak, noe jeg innbilte meg at jeg ikke var men innså fort at jeg var. Jeg ble spurt om det var trygt å sende meg hjem i vente på start i behandling. Jeg svarte ja, og det var det eneste jeg var sikker på den gangen. At jeg hadde skremt meg selv med tankene mine så mye at det eneste jeg var sikker på i verden var at jeg ikke kom til å skade meg selv. 

Jeg vet hvor vondt det er å føle at alt håp er ute. Jeg vet hvor vondt det er å ikke ville være her mer. Jeg vet hvor vondt det er å vite at det er noe galt, men ikke hva. Jeg vet hvor vondt det er å være redd for å få stempelet ''psykisk syk''. Men jeg vet også hvor godt det er å bli trodd, hvor godt det er å få ett svar når det egentlig ikke er en fasit. Noen ganger er det ingen svar å få, det kan være utrolig vanskelig å takle men det er også godt å vite at jeg har en sykdom som gjør at jeg har det sånn i perioder. Fordi det er det det er. En sykdom, ikke ett valg. Akkurat som noen får en fysisk sykdom, får noen andre en psykisk sykdom.

Det er ingen skam , det er en enorm styrke som vi alle har i oss men som bare må graves frem i de mørkeste stunder. Det er okey å være redd, det er okey å ha det sånn. Det er også okey å vite at du ikke er helt alene. For er det en ting jeg kan love så er det at det er man ikke men det er heller ingen andre enn deg selv som kan redde deg, vær så snill søk hjelp. Vi har ingen å miste. 

Har du akutte tanker om å ta ditt eget liv, ring 113. Dersom du opplever et problem du trenger rask hjelp med, ring 116 117. Da kommer du til nærmeste legevakt.

Mental helse hjelpetelefonen 116 123​. 


Her hadde jeg det ikke så greit, men jeg kjente hånden som prøvde alt for å holde meg oppe. Heldigvis lyttet jeg til den. 

  • 04.02.2017 - 16:48
04.02.2017

Det er ikke redselen før en operasjon jeg husker fra jeg var liten. Det er pappa sin trygge hånd som jeg følte i min lille barnehånd helt til jeg sovnet jeg husker. Det er ikke de store skumle ordene og alle de skumle instrumentene inne på operasjonssalen jeg husker. Det er de trygge stemmene til de som jobbet i operasjonssalen som fortalte meg hvor godt de skulle ta vare på meg. Det er ikke smertene etter operasjonen når jeg våknet som jeg husker. Det er mamma sitt varme smil og gode klem som alltid var det første jeg våknet opp til. Det er ikke kvalmen og oppkastet etter en narkose jeg husker. Det er sykepleieren som alltid stod klar med ett stort glass med gul saft fordi det hadde mamma og pappa sagt ifra om at jeg alltid bad om for å få vekk den verste kvalmen. Det er ikke de skumle mennene og damene i hvite frakker eller alle de syke barna jeg husker fra mine opphold på sykehuset. Det er søstrene mine som alltid kom på besøk, og tegningene de hadde med av ting som hadde foregått hjemme iløpet av tiden jeg hadde vært borte. 

Det er ikke ensomheten jeg husker fra alle gangene jeg var på sykehuset. Det er alle gangene klassen fra skolen, mine beste venner og familien kom på sykehuset bare for å være der med meg. Det er ikke de vonde beskjedene om at nå må jeg ta en ny operasjon jeg husker, det er familien som setter seg ned med meg for å forklare hvorfor jeg burde gjøre det. Det er storesøster som forteller hvordan hun opplevde det og gir meg styrke, det er min andre storesøster som legger en hånd i min og sier hvor sterk jeg er - at dette klarer jeg en gang til. Det er ikke de gretne ansatte på sykehuset jeg husker. Det er de som satt seg ned med meg for å roe meg ned, for å gi meg noe å le av, for å gjøre hverdagen på sykehuset litt lettere. Det er de jeg husker. 

Det er ikke alt jeg gikk glipp av som jeg husker. Det er de tingene jeg var så heldig å fikk gjøre som jeg husker. Det er alle kortene jeg fikk av mennesker som var glad i meg og som tenkte på meg som jeg sparte på i en sko eske. Det er alle de små øyeblikkene som gjorde at vi alle kom enda litt nærmere. Det er ikke frustrasjonen av å ikke kunne gå på lenge som jeg husker, det er at jeg fikk ligge i en seng som jeg kunne styre selv i stuen foran tv'en jeg husker. Det er alle middagene jeg fikk ligge på kjøkkenbordet å spise. Det er kaninen jeg fikk av besteforeldrene mine når jeg kom hjem fra sykehuset den ene gangen. Det er tegningene av storesøsteren min, det er mamma som stryker meg på ryggen når jeg har vondt i magen, det er hele familien min som på skift satt med meg på badet å spilte når jeg tok tarmskylling. Det er ikke de mange stikkene og undersøkelsene før en stor operasjon jeg husker. Det er pappa som løper byen rundt for å finne en rosa Nintendo DS til meg imens jeg er innlagt på rikshospitalet, men som kommer tilbake med en blå fordi ingen av butikkene han hadde vært i hadde en rosa. Den fikk enn mye større betydning enn at den bare var leke. 

Det er ikke den ekle sykehusmaten jeg husker. Det er alle menneskene rundt meg som kom til meg på besøk med alt de kunne finne av godt i butikkene. Det er ikke sommerferiene som ble tilbragt på sykehuset jeg husker. Det er de sommerferiene som vi ble tatt med ut på havet i flere uker, det er alt mamma og pappa gjorde for at jeg også skulle få kunne bade med de andre på tross av operasjonssår og gips. Det er ikke utålmodigheten med de lange ventetidene på sykehuset jeg husker, det er mamma og pappa som sa til meg at når man går inn disse dørene så må man legge fra seg utålmodigheten og sånn er det bare. Det er ikke de utallige kjedelige kjøreturene frem og tilbake til Oslo for undersøkelser jeg husker. Det er shoppingturene og kafè turene mamma og jeg alltid tok på veien hjem igjen. Det er ikke redselen av å være helt alene, for den har jeg aldri følt på fordi jeg alltid har hatt mennesker rundt meg når jeg har vært redd. Det er ikke alle gangene de måtte stikke meg på nytt fordi jeg hadde vanskelige årer jeg husker, det er kosebamsen Balder jeg alltid fikk ha med meg og som jeg fikk lov til å stikke på selv for å forstå at det ikke var farlig. Det er alle gangene han måtte sy på plass øret sitt fordi han ble min faste følgesvenn på sykehuset så han ble sliten. 



Det er mye vondt jeg husker som jeg aldri kommer til å komme unna, men det er de gode øyeblikkene som viser ekte kjærlighet som blir med meg videre gjennom hele livet. Det er viktig å huske på for oss alle, alt i livet setter spor men det er viktig å la de vonde sporene blåse vekk sånn at de gode kan få bli litt dypere og litt lenger. 

Merethe Høili Johansen

Hei og velkommen! Jeg er en 23 år gammel jente fra Nøtterøy men som nå bor i Trondheim. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har også blitt diagnotisert med bipolar type 2 og sosial angst. Kjæresten min har sykdommen Morbus Crohn og vi har begge to stomi (pose på magen). Skriving er blitt min lidenskap og terapi så her deler jeg åpenhjertig små og store, positive og negative øyeblikk fra vår hverdag som er litt annerledes enn normen. For hendvendelser: merethejoha@hotmail.com

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Bloggdesign

hits