hits

Merethe Høili Johansen | Be the change

V I N T A G E

  • 28.02.2018 - 18:00

I natt fikk jeg ikke sove, fikk mareritt etter mareritt. Så jeg ble sittende å leke meg i forskjellige apper på telefonen og vipps så hadde jeg ny instagram feed! Prøvde meg på litt sånn vintage stil, men vet ikke helt hva jeg syntes enda. Det er det som er så gøy med instagram, man kan bare gjøre som man vil når man vil. Når jeg våkner opp etter en vond drøm så liker jeg å bare surre rundt med noe gøyalt, for å få tankene over på noe annet. For så å prøve å sove igjen. Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet i dag, er litt tom kjenner jeg. Men jeg ville likevel skrive noe. Men nå la hunden min seg så og si på pcen så tror det er tid for å avslutte og heller kose litt. Håper du får en fin kveld!

MOTIVASJON? DISSE BØR DU FØLGE

  • 28.02.2018 - 08:00

God morgen! Nå har jeg samlet en del godbiter i ett innlegg til dere. Disse kontoene følger jeg slavisk på sosiale medier for de er stappet full av motivasjon. Jeg elsker å avslutte kvelden med ei litta dose motivasjon på øret og øyet, det anbefales virkelig for det gjør at man starter neste dag på en helt annen måte. Det har jeg i hvert fall opplevd i det siste. Så jeg håper dere kikker på de, og gjerne tips meg om det er noen kontoer dere følger som jeg ikke har på lista! Elsker sånt. Ha en fin dag <3 

<3

Youtube/Spotify:

Team Fearless

Be inspired

Your world within

Instagram:

Motivation_Mondays

Prince_ea

 

 

DEN STØRSTE JOBBEN GJENSTÅR

  • 27.02.2018 - 20:15

Jeg jeg vil. Jeg skal. Jeg klarer.

Feil.

Jeg vil ikke. Jeg skal ikke. Jeg klarer ikke.

Feil.

Den største jobben gjenstår. På innsiden var det enkelt. På innsiden var det lagt til rette, mennesker som hadde som sin eneste jobb den dagen å hjelpe meg. Her ute er det bare jeg som kan hjelpe meg selv. Her ute må jeg kjempe med hvert fiber i meg hvert eneste sekund, hvert eneste minutt, hver eneste time for å ville fortsette. Uansett hvor vanskelig det er må jeg kjempe for å ville fortsette. Her ute må jeg kjempe for viljen. Kjempe mot hodet mitt. Hodet mitt vil ikke, men hjertet mitt vil. Herlighet som hjertet mitt vil!

Jeg tror ikke alle forstår hvor vanskelig det er å måtte kjempe mot seg selv hver dag. For det er det jeg gjør. Jeg er i en evig dra kamp mot meg selv. Tenk på tautrekking. Det er to lag, hvor det er om å gjøre om å dra det andre laget ned i gjørma. Det er det jeg kjemper mot hver eneste dag, å ikke falle ned i gjørmen. Bortsett fra at det er ikke ett lag på den andre siden av tauet, det er meg selv som står der. Men samtidig er det ikke det, det er speilbildet mitt. Det er en del av hodet mitt som vil at jeg skal falle. Herregud så sterkt det er, herregud så sterkt jeg vil slippe smerten det er å holde igjen på den andre siden.

Den største jobben gjenstår. For jeg vil. Jeg skal klare det. Denne gangen klarer jeg det. Jeg skal dra så hardt jeg bare klarer, stå så fast i beina som jeg bare klarer, jeg skal ikke la smerten ta overhånd, slippe taket og falle. For jeg har mitt eget lag, jeg har menneskene jeg er glad i som er på min side av tauet. Vi er i overtall, endelig er vi i overtall. Jeg er ikke alene lenger. Jeg har klart å rope om hjelp og det har kommet så mange for å hjelpe meg. For dem og for meg så skal jeg vinne denne runden av tautrekkingen.

SELV OM HODET IKKE VIL

  • 27.02.2018 - 13:32

Selv om hodet ikke vil akkurat nå så skal jeg stå opp. Selv om hodet vil at jeg skal fortsette å trykke på slumre, så skal jeg ikke gjøre det. Selv om hodet ikke vil at jeg skal gå ut og ha det gøy, så skal jeg ut å være med de jeg er glad i. Så selv om hodet ikke vil akkurat nå, så skal jeg. Jeg skal ikke la hodet vinne. Jeg skal ikke la depresjonen vinne. 

Som dere kanskje skjønner har jeg hatt en tøff start på morgenen, det kom ikke noe innlegg til morgen i dag for selv om jeg ville så klarte jeg ikke. Det ble 1-0 til depresjonen, men jeg har ingen planer om at den skal vinne i dag. Derfor skal jeg komme meg ut å dra til ei venninne for en etterlengtet dag sammen. Det gleder jeg meg til, og jeg har lært meg å gjøre mer av de tingene som gleder meg selv om depresjonen holder meg tilbake og hvisker meg i øret. 

Håper DU får en fin dag og gjør noe som gleder akkurat deg!

MIN UKE FOR EN BEDRE MENTAL HELSE #1

  • 26.02.2018 - 18:00

Nå fremover kommer jeg til å fokusere mye på å bedre min mentale helse, så derfor kom jeg på en god idé til bloggen også. Nemlig å hver uke skrive noen punkter om hva jeg skal gjøre akkurat den uken for å bedre min mentale helse. Kanskje du også får inspirasjon til å gjøre noe bra for din mentale helse? Eller kanskje du har noen tips jeg ikke har tenkt på selv? I så fall så gjerne legg igjen en kommentar om tips! Alt settes pris på.

  1. Gå en tur om dagen, om det så er for å bare sitte på benken utenfor i 10 minutter så skal jeg komme meg ut og helst alene så jeg får samlet tankene mine.
  2. Stå opp og legge meg til fast tid hver dag - dette er noe jeg gjorde når jeg var innlagt og det funket utrolig bra. Det er utrolig hvor mye en bra døgnrytme har for å si for den mentale helsen vår!
  3. Ha en dag hvor jeg tar på meg ansiktsmaske, ser en god film eller strikker ? ja jeg har begynt å strikke fordi søsteren min sendte meg en påbegynt Dorthe Skappel genser som jeg må fullføre ;-) og JA, det skal jeg klare og det er en god form for litt lett og enkel terapi også, ett tips!
  4. Være med venner. Jeg har vært alt for lite med vennene mine i det siste fordi jeg har måttet fokusere på meg selv, men etter å ha vært med noen de siste par dagene så kjenner jeg hvor mye jeg savner det så jeg skal bli flinkere til å ta kontakt med de fremover.
  5. Spise faste og gode måltider. Når jeg er langt nede har jeg som uvane å la maten gå nedover også, men når jeg var innlagt var det fire faste måltider om dagen og det har jeg planer om å fortsette med hjemme!

Q - Hva gjør du for å bedre din mentale helse? 

NOE JEG HAR LÆRT ETTER ÅR MED DEPRESJON

  • 26.02.2018 - 08:00

Det er alltid en ny dag i morgen.

Det er noe jeg har måttet lære meg de siste årene jeg har slitt med alvorlig depresjon og angst, og det er at det alltid er en ny dag i morgen. Uansett hvor vond, fæl og ubrukelig en dag føles så har man alltid en ny sjanse til å våkne opp og gripe dagen i morgen. Om det så bare er å stå opp for å sitte hele dagen i sofaen så er det ett skritt frem fra dagen før du bare lå i sengen og ikke kom deg ut av den.

Babyskritt. Det er nøkkelen, i hvert fall for meg. Det er under en uke siden jeg var trygt bak en låst dør hvor kun meg og de ansatte hadde nøkkelen. Nå må jeg konsentrere meg om å ha det bra akkurat nå. Det er godt å bare gå utenfor døren og kjenne solstrålene på ansiktet. Men det er igrunn nok for meg akkurat nå. Nå er jeg ''fri'' om man kan si det sånn. Jeg er på egenhånd, litt i det minste. Jeg har fått ny psykolog som jeg møtte forrige uke. jeg er kjempe fornøyd så langt og det lover godt. Etter jeg kom hjem føler jeg at jeg har blitt gitt en ny sjanse, en ny sjanse til å få til livet og jeg håper at jeg klarer å takle det denne gangen. Men om ikke så er det greit også, det er lov å trenge hjelp. Det er lov å ha det vondt uten å kunne forklare hvorfor, det er lov til å få hjelp til å få tilbake gnisten igjen. Jeg er så glad for at jeg fikk hjelp og jeg håper for alt det er verdt at hvis nettopp du trenger hjelp at du også innser at det er lov å søke etter det. Livet kan være så godt, men jeg tror at for å komme til den konklusjonen må man også ha det litt vondt noen ganger uansett hvor morbid det kan høres ut. 

DET ER GODT Å VÆRE GLAD IGJEN

  • 25.02.2018 - 17:40

Siden jeg begynte å skrive igjen så har jeg skrevet en gang om dagen fordi jeg ville begynne forsiktig, men jeg kjenner at jeg sitter med en sånn kribling i magen. Jeg vil skrive mer, det er liksom ikke nok. Så jeg tenkte å prøve å skrive to ganger om dagen, til faste tider. Det jeg trenger nå etter jeg kom hjem fra psykiatrisk avdeling er faste rutiner og hva er vel ikke bedre da enn å skrive til faste tider. Så morgen innlegget mitt kommer som vanlig klokken 08 om morgenen og det neste tenkte jeg skal komme ut klokken 18, så vet dere ihvertfall når dere kan forvente nye innlegg fra meg. Jeg vil jo at dette skal være en livsstilsblogg, det er det jeg har sett for meg så jeg vil gjerne dele litt mer fra hverdagen min enn kun de ''store'' begivenhetene og skribleriene mine. 

Nå sitter jeg i stua, jeg har ordnet meg i dag for første gang på en stund fordi vi skal til noen venner å spise pizza snart! Jeg gleder meg veldig til å komme meg ut å være sosial, det har jo ikke vært så mye av det i det siste som dere kanskje kan tenke dere. Vi var også ute istad med Link i snøen og da fikk jeg Sverre til å ta noen bilder så jeg kan dele litt av det i det minste. Jeg er veldig glad i dag og det er godt. Det er lenge siden jeg har kjent på noen følelser i det hele tatt, så at de begynner å komme tilbake er ett ordentlig godt tegn. Håper bare ikke det er hypomanien som snakker, hehe. Kryss fingrene for meg at dette ikke går over med det første da, dere! Hvis det er noe spesielt dere gjerne vil at jeg skrive om så gjerne legg igjen en kommentar eller send meg en melding på facebook siden til bloggen, har allerede fått noen forslag som jeg holder på å skrive og jeg setter sånn pris på tips og tilbakemeldinger fra dere :-)

JEG HAR BLITT SÅ GLAD I STOMIEN MIN

  • 25.02.2018 - 08:00

En ting jeg savner og jeg savnet før jeg fikk utlagt tarm var disse såkalte lykkehistoriene rundt stomi. Når jeg googlet det så fikk jeg opp skrekkhistoriene og negative ting ved å ha det. Det syntes jeg er så ubeskrivelig synd for det er faktisk mye positivt rundt det å ha og få stomi. For meg så forandret livet mitt seg til det positive og jeg er sikker på at det ikke bare gjelder meg men så mange andre der ute også.

Før jeg fikk stomi turte jeg så vidt å gå ut døren i skrekk for å få lekkasje. Jeg hadde store smerter og mye angst for å gjøre ting. Jeg måtte alltid ha med meg masse skift for det slo aldri feil det at når jeg skulle gjøre noe, dra ut, ha det gøy så fikk jeg lekkasje. I andre ord - jeg bæsjet på meg. Det er ikke veldig gøy for en ungdom å bæsje på seg i sosiale sammenhenger. Det skjedde meg mange ganger, og jeg husker fortsatt mange av dem.

En gang skulle jeg besøke en venninne i Oslo og det som jeg fryktet kom til å skje, det skjedde. Jeg var ikke halvveis inn til Oslo engang når jeg fikk lekkasje. Jeg satt innerst mot vinduet og det satt en mann ved siden av meg. Jeg kjente jeg ble rød og flau når jeg kjente lukten begynte å spre seg, jeg ba stille inni meg om at verken han eller noen andre skulle lukte det men jeg visste at når jeg kunne lukte det så kunne alle andre gjøre det også. Jeg var for redd til å gå til nærmeste toalett, og uansett om jeg skulle tørre det betydde det at jeg måtte gå forbi han og hente bagasjen min oppe i bagasjeluken. Jeg måtte også gå forbi mange andre mennesker på toget for å eventuelt komme meg dit og å skifte alt av klær på et lite tog toalett var så og si umulig.

Jeg satt og ventet og ventet. Håpet at mannen ved siden av meg skulle gå av før meg så jeg slapp å gå forbi han når jeg skulle av. Jeg begynte sakte å innse at han ikke kom til å gå av før meg når vi nærmet oss mitt stopp. Jeg begynte å grue meg så mye at jeg kjente at jeg ble fysisk kvalm og klam over hele kroppen. Jeg måtte gå forbi han. Når toget begynte å sakke ned og det var tid for å gå av nærmest spratt jeg opp. Jeg prøvde å ta ned bagasjen min så fort som mulig og jeg sprang ut av toget. Der stod venninnen min, henne turte jeg heller ikke si ifra til fordi jeg var så flau. Så jeg håpet vi kom hjem til hun raskt, men denne gangen måtte jeg på en t-bane. Der satt jeg da, med en god venninne på en t-bane og hadde bæsjet på meg. Det stanket nok godt men hun sa ikke noe, snill som hun er. Jeg kom meg hjem til hun og sprang på badet, det var kjempe lite og dusjen var nesten oppi doen så jeg visste at det kom til å bli en ordentlig jobb å få vekk etterpå. Jeg var full av avføring men kom meg inn i dusjen og måtte spyle meg selv ned fra topp til tå. Det tok vel godt over en time før jeg endelig kunne slappe av i rene klær og prøve å nyte oppholdet mitt hjemme hos min gode venninne, men ikke søren om jeg turte å gå ut døra og gjøre noe store greier resten av helgen i frykt at det skulle skje igjen. 

Dette er en av hendelsene som har brent seg fast i minnet mitt, det er ikke noe godt minne. Men nå slipper jeg å ha alle disse bekymringene og det er minimale sjanser for at dette skjer nå for tiden med meg, alt på grunn av en stomi. På grunn av en pose jeg har på magen. Ja, jeg får selvfølgelig lekkasjer på stomien også men det er sjeldent for jeg har en helt annen kontroll. Nå føler jeg at det er jeg som er sjefen over min egen kropp og det er en så god følelse. Jeg slipper å være redd når jeg har vondt i magen for å få lekkasje, og jeg slipper å være redd for å gå ut døra. Jeg kan nyte livet og fungere som andre mennesker. Man kan gjøre så å si alt det andre mennesker gjør, man har bare en pose på magen. Jeg har lært meg å like kroppen min på en helt annen måte. Jeg har blitt så glad i stomien min og jeg smiler når jeg skriver det. Jeg vil bare få frem at det finnes så mange solskinnshistorier der ute også når det gjelder stomi, og jeg er en av de - jeg er en av de som velger å fortelle om både det negative men også ikke minst alt det positive det innebærer. 

BRYLLUP: FARGER & STIL

  • 24.02.2018 - 08:00

Den 11.desember ble jeg spurt og jeg fikk endelig sagt JAA - til å gifte meg med mitt livs kjærlighet. Datoen er satt og kirken er booket! Om ca ett og ett halvt år så gifter vi oss. Jeg (vi hehe) er selvfølgelig godt i gang med planlegging, jeg koser meg sånn med det. Jeg kan sitte i timesvis på pintererest å bare kikke meg ihjel. Det kommer nok til å være mye bryllupssnakk på denne bloggen fremover da dette tross alt tar mye av min fritid for tiden. Men jeg vil ikke avsløre alt for mye heller, fordi jeg vet at mange som står på gjestelisten er stadig innom å titter på denne bloggen og mye vil vi ha som en overraskelse til dem. Men jeg har satt sammen noen moodboards som jeg kan dele med dere, som avslører litt hva slags stil vi tenker å ha.

Jeg gleder meg sånn til å gifte meg, men i mellom tiden så koser jeg meg gløgg med planleggingen <3

Q- Har du giftet deg? 

FRIERIET

  • 23.02.2018 - 08:00

 

Det var en kald vinterkveld den 11 desember. Det snødde denne kvelden husker jeg. Jeg går på kveldsskole så denne kvelden var jeg på skolen når sverre sendte meg melding å spurte hva jeg ville ha til middag. Jeg var så sulten den siste timen på skolen at jeg bare hadde sagt at vi kunne lage ostesmørbrød - orket ikke noe fancy. Lite visste jeg om det som skulle skje når jeg kom hjem.. Så jeg kom hjem og var ganske gretten siden jeg var så sulten og ikke minst sliten etter en lang skolekveld. I ettertid syntes jeg synd på sverre som nå var mer nervøs enn noen gang, haha. Jeg satt meg til rette i sofaen, fant en film og jeg ble servert maten. I det jeg skulle ta den første biten ser jeg noe i sidesynet mitt - Sverre gikk ned på kne med en lys boks og en ring som glitret fantastisk i lyset. Jeg slang fra meg tallerkenen i sofaen, sjokkert og i lykkerus. Det tok en stund før jeg klarte å stotre ''JAA'' - så kom tårene. Jeg rakk frem den skjelvende hånden, han tok ringen på fingeren og jeg kastet meg i armene hans. Etter noen minutter med gledesstårer, latter og mssevis av kyss så hørte vi noen rare lyder. Der stod hunden vår i sofaen og spiste opp middagen min og vi brøyt ut i latter. Det ble den beste kvelden i livet mitt så langt, og jeg gleder meg sånn til å få gifte meg med mitt livs kjærlighet. Han hadde også klart å velge ut en ring jeg hadde sett på i hemmelighet og drømt om, uten å vite det. Jeg er så utrolig heldig og han kjenner meg virkelig så godt. 

 

Så ja - jeg ble fridd til over ostesmørbrød og jeg fikk bare tatt en bit fordi bikkja endte opp med å spise opp alt men det kunne ikke vært mer fantastisk i mine øyne. Ostesmørbrød kommer aldri til å bare være ostesmørbrød for meg igjen! Gjett om nattmaten i bryllupet kommer til å være nettopp det. Han kunne ikke fridd til meg på en bedre måte for jeg har aldri blitt så overrasket i hele mitt liv. Jeg blir helt på gråten av å tenke på det og jeg lever fortsatt på en liten rosa sky og jeg koser meg så mye med planlegging av bryllup! 

 

Q- Har du blitt fridd til? Hvordan isåfall? <3 

HVORDAN DET ER Å VÆRE PÅ ÅPEN PSYKIATRISK AVDELING

  • 22.02.2018 - 08:00

Hva tenker du når du hører ordet psykiatrisk avdeling? Jeg turte ikke engang tenke tanken. Ikke faen om jeg skulle bli lagt inn på psykiatrisk.

Jeg har brent meg på den en gang før, jeg nektet å innse at jeg var så dårlig at jeg trengte profesjonell hjelp. Så jeg gikk med en alvorlig depresjon i flere måneder. Jeg var ute av stand til å ta vare på meg selv, jeg måtte bli tvunget til de minste ting. Tvunget til å spise, tvunget til å drikke, tvunget til å gå på do, tvunget til å dusje, det siste klarte jeg bare en gang. Det gikk flere måneder før jeg tok skrittet å spurte om hjelp. Den gangen måtte jeg vente tre måneder på psykolog og den gangen fikk jeg tilbud om å bli lagt inn men takket nei, sa det gikk greit med meg så jeg ventet heller på psykolog. Herlighet som jeg ønsker nå at jeg takket ja den gangen så jeg kunne sluppet månedsvis med alvorlig depresjon.  

Denne gangen gikk det kun noen uker før det ble alvorlig nok til kjæresten min tok grep. Han kjente igjen tegnene, og jeg hadde sagt på forhånd at skjer dette en gang til må han prøve å legge meg inn. Takk gud for at han fikk nok. Han stilte meg kritiske spørsmål som gjorde meg bevisst på at jeg har ett valg. Leve eller la livet slippe gjennom hendene mine. Vil jeg virkelig ligge i denne sengen dag ut og dag inn uten å kjempe? Jeg har da ting å kjempe for? Det viste han meg en dag i desember, da han fridde. Vi har satt en dato, booket kirke. Den dagen kommer og den dagen skal jeg gå ned kirkegulvet med pappa og ha det største og mest ekte smilet jeg noen gang har hatt.

Den dagen er noe å kjempe for. Jeg har familie og venner som det er verdt å kjempe for. Jeg er verdt å kjempe for. Jeg var livredd for stempelet jeg kom til å få. Psykiatrisk pasient. Jeg følte det kom til å lyse opp i pannen på meg, at folk kom til å se det i øynene mine. Jeg var redd for følgene det kom til å få senere i livet at det står i journalen min. Men så husket jeg hvor redd jeg var for å gå til psykolog og hvor bra det hadde gått. Det hjalp meg. Kanskje dette kom til å hjelpe meg også? Jeg snakket med de nærmeste om det og alle sa det samme. Gjør det du kan for å hjelpe deg selv. Så jeg gjorde det. Jeg sa jeg ville bli lagt inn. Det er det skumleste jeg noen gang har gjort, det skumleste jeg noen gang har sagt høyt.

Jeg hadde mange tanker om hvordan det kom til å bli. Jeg så for meg små rom med gitter foran vinduene. Mennesker i hvite frakker og pasienter som så ut som nettopp det, pasienter. Jeg så for meg strenge regler og rutiner, leggetid og vekking. Jeg så for meg alt som het frihet bli revet vekk fra meg. Jeg hadde så mange fordommer at jeg ble livredd. Lite visste jeg at jeg tok helt feil, på absolutt alt. Jeg ble møtt i døra av ei hyggelig ung dame som jeg ikke kunne se om jobbet der eller ikke, bortsett fra at hun hadde ett nøkkelkort hengende ut av lommen. Det var sånn jeg skjønte det, på grunn av ett lite kort.

Hun viste meg rundt. Først kjøkkenet, stua, vaskerommet og til slutt rommet mitt. Jeg kjente jeg begynte å skjelve i det hun tok frem nøkkelkortet. Her skulle jeg bo i minst to uker og jeg alt jeg håpet var at det ikke var gitter på vinduene. Hun åpnet døren og jeg gikk inn. Pusten gikk litt ut av meg ett sekund eller to. Det var stort, lyst og det var ett bad inne på rommet. Ingen gitter, men to vinduer. Ett stort og ett lite. Det lille kunne man til og med åpne la jeg fort merke til. Det stod en lenestol i det ene hjørnet og en seng med blått, rent sengetøy i det andre. Stolen var med hensikt stilt opp foran det lille vinduet for der var det utsikt ut mot det blå havet.

Jeg tror det eneste jeg klarte å si var ''oi.'' Jeg var sjokkert og litt flau. Flau over alt jeg hadde tenkt på forhånd for det var ikke i det minste sånn jeg så for meg før jeg kom. Men det skumleste gjenstod. De andre pasientene. Kom jeg til å føle meg trygg om natta? Jeg er mørkredd fra før av og jeg hadde mange tanker om hvem som var på en sånn her plass. Lite visste jeg at jeg allerede hadde gått forbi flere pasienter i gangen, jeg kunne jo ikke se forskjell. Det eneste som skilte oss fra dem var dette lille nøkkelkortet som hang ut av lommen. Jeg tok meg i å se ned til lommene til folk mange ganger iløpet av oppholdet mitt for å skille dem.

Jeg la meg selv inn, jeg var innlagt på åpen psykiatrisk avdeling i to uker. Jeg gruet meg når jeg skulle dra dit, og jeg gruet meg når jeg skulle dra derfra fordi jeg hadde hatt det så bra og jeg var redd for å komme tilbake til hverdagen igjen. Jeg hadde mange fordommer når jeg kom dit, alle sammen var knust til de grader når jeg dro. Det jeg vil frem til er at det er lett å dømme på forhånd. Det er lett å tenke at det er en spesiell type mennesker som er innlagt på psykiatrisk avdeling. Til det så vil jeg si at det du tenker er garantert feil.

Jeg er en normal jente på 23 år. Jeg går på skole, jeg eier min egen leilighet, jeg har en forlovede og jeg har to dyr. Jeg har mange gode venner og en fantastisk familie. Det er ingenting utenpå som kan viste at jeg har vært lagt inn på psykiatrisk. Imens jeg var innlagt var jeg på skolen og ingen visste. Jeg var på kjøpesenter, og jeg møtte venner. Jeg kunne gjøre det jeg ville bare jeg sa ifra. Det er ingen på gata som kunne se at når jeg dro hjem for å sove så dro jeg tilbake til en psykiatrisk avdeling og sov bak en låst dør.

Jeg trengte bare hjelp for å takle livet på i en dårlig periode. En av grunnene til at noen mennesker velger å legge seg inn på åpen psykiatrisk avdeling kan være at man rett å slett trenger litt dra hjelp for å få orden på livet igjen. Det var det jeg trengte. Jeg har en psykisk sykdom som ingen ser. Det er mange som meg der ute som på ingen måte fortjener alle disse meningene folk tror de har rett i. Vi fortjener at mennesker blir lært rett, derfor skriver jeg dette. Derfor velger jeg å være åpen om en sårbar ting, fordi jeg vil så gjerne at alle skal få en rettferdig sjanse og ingen fortjener å føle på skam. Jeg beveger meg på ett tema som er høyt tabubelagt og som mange mener mye om men som få vet noe om. Derfor er jeg åpen, og derfor kommer jeg alltid til å kjempe for åpenhet.

DAG 4 PÅ INNSIDEN

  • 21.02.2018 - 14:02

Fredag 9.februar 2018

Dag 4 på innsiden

Jeg har blitt ekstra glad i frokosten og kveldsmaten her. Ikke fordi det er så god mat, selv om det er det også. Men fordi frokosten har blitt ett symbol på at dagen er i gang for meg, kveldsmaten har blitt ett symbol på at jeg har kommet meg gjennom dagen og jeg har begynt å glede meg til å sove om natta. Det er lenge siden jeg ikke nettopp har sovnet av utmattelse på denne tiden av døgnet, sånn rundt kl 9 om morgenen.

I dag har jeg vært på MR av hodet, for å bare sjekke at alt er i orden egentlig. Jeg ble fortalt at det er sånn de liker å sjekke når man er her inne, like greit tenker jeg. For å være helt ærlig så kunne jeg nesten ønske at det var noe de fant som de kunne fikse, selv om jeg hører hvor morbid det kan høres ut. Men når man lever med en sykdom som gjør at hjernen lever sitt eget liv så kan det være ganske utmattende at det ikke finnes en såkalt ''kjapp løsning.'' Det kan være utmattende å konstant jobbe med seg selv for at hjernen skal henge med og være på samme siden som deg hvert eneste sekund, hvert eneste minutt, hver eneste dag.

Jeg dro hjem på permisjon i ett par timer i dag. Hjem for å være med de jeg er aller mest glad i, den lille familien min på firbeinte og forloveden min. Herlighet så rart det er å si, forlovede. Jeg skal gifte meg. Hvor rart og voksent er ikke det. Stor kontrast til hvor liten jeg føler meg for tiden. Det var godt å være hjemme i dag, jeg klarer å slappe av på en helt annen måte. Leve etter mine egne regler for bare noen få timer gjør en godt. Selv om jeg klarer å koble av på en helt annen måte her inne også, her er det ingen forpliktelser som jeg må tenke på. Her inne skal jeg bare konsentrere meg om å bli bedre. Få makten over hjernen min igjen, vise at det er jeg som er sjef. For det er jeg. Jeg er min egen sjef. Det skal jeg begynne å si til meg selv hver kveld før jeg sovner. Jeg er sjefen. Jeg skal vinne. Jeg skal klare å begynne å leve igjen. 

DAG 3 PÅ INNSIDEN

  • 20.02.2018 - 08:00

Torsdag 8. februar 2018

Dag 3 på innsiden

I natt sov jeg enda bedre enn natten før. Jeg kjenner jeg har blitt enda litt tryggere. Det er godt å vite at noen ser inn til deg tre ganger fra du sovner til du våkner. Bare for å se at det går bra. Tenk det, noen helt fremmede bryr seg så mye om lille meg. Det er godt å ha mennesker som er her for meg 24/7, jeg føler meg litt som ett lite barn som trenger tilsyn hele tiden men det er vel sånn det blir. Man blir ett lite barn igjen, man faller litt ned til det stadiet når noe er vanskelig og når man ikke helt klarer livet mer.

I dag var jeg med på trening. Først skulle jeg bare se på for å sjekke om det var noe jeg kunne være med på, jeg har jo ryggmargsbrokk som gjør at jeg ikke kan være med på absolutt alt. Jeg har noen grenser. Jeg har også sosial angst som gjør det vanskelig å være i ett lite rom med mange mennesker så jeg gjemte meg bakerst i ett hjørne og gjorde lite ut av meg. Plutselig kjente jeg at jeg fikk litt lyst til å være med, overraskende nok.

Så jeg gjorde det, jeg satt meg på en diger ball og gjorde som de andre. Det var som om luften ble slått ut av meg, men på en positiv måte. Jeg kjente mestringsfølelse, jeg la meg ned på ballen som jeg fikk beskjed om og så ut av vinduet. Det var masse snø, ganske mye vind. Men her inne var alt helt stille. Ett rom fult av mennesker, men helt stille. Alle tenkte på sitt eget, eller kanskje ingen tenkte på noe? Det gjorde i hvert fall ikke jeg. Det var derfor jeg følte at luften ble slått ut av meg. For første gang på lenge tenkte jeg ikke på noe. Jeg bekymret meg ikke over noe. Jeg konsentrerte meg bare om å ligge på ballen, se på snøen og fokuserte på å høre vinden utenfor vinduene. Men det var stille. Stille overalt. Stille. Jeg kjente på følelsen av håp for første gang på lenge.

DAG 2 PÅ INNSIDEN

  • 19.02.2018 - 08:00

Onsdag 7.februar 2018

Dag 2 på innsiden

Jeg sov godt i natt, ingen monstre. Ble vekket kl 0800 og da spratt jeg opp akkurat som en helt ny sprettball. Jeg gikk opp til frokost og satte meg for meg selv. Der observerte jeg alle menneskene imens jeg spiste sakte men sikkert. Det er rart det der, man har så mange tanker i hodet om mennesker som er på akkurat en sånn her plass jeg er på nå. Bare på grunn av tabuer. Tabuer som må brytes. Men det er helt vanlige mennesker. Gamle som unge. Jeg lurer på hva de gjør når de ikke er her. Går de på skole? Jobber de? Har de barn og familie? Eller er de alene?

Jeg håper og tror at de aller fleste har mennesker rundt seg som støtter de imens de kanskje har tatt sitt livs viktigste valg ved å være her. For meg er dette det viktigste jeg kunne gjort for meg selv tror jeg. Etter å bare ha vært her ett døgn kjenner jeg at jeg er på riktig vei. Det er utrolig skummelt og nytt men samtidig godt. Det er utrolig hva det kan gjøre med en å bare få sove om natta, stå opp om morgenen å spise frokost og se andre mennesker.

De vil at jeg skal sitte på stua med de andre men det er litt for mye å be om for meg i dag. Jeg trenger denne tiden alene i starten, jeg trenger å bli vandt til min nye hverdag. Det er mye tilvenning her, men det er sånn det skal være. Miljøtrening kaller de det. Døgnrytme, spise til faste tider, sosialisering. Helt dagligdagse ting som nesten alle forventer er normalt og enkelt, men som for noen kan være det vanskeligste i livet. Noen som i meg og tydelig mange andre også. Det ser jeg jo nå, for det er jo helt vanlige mennesker her som bare trenger litt hjelp til å komme i gang med livet igjen. Men hva er egentlig ett helt normalt liv?

Jeg vet ikke. Ikke enda i hvert fall.

 

DAG 1 PÅ INNSIDEN

  • 18.02.2018 - 19:19

Tirsdag 6.februar 2018

Dag 1 på innsiden

Nytt og skummelt. Møter og spørsmål. Blodprøver og målinger. Masse nytt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme hit, det var så fjernt i mitt hode. Jeg var jo ikke så dårlig. Jeg nektet å bli så dårlig igjen. Men så plutselig var jeg her da, på innsiden av fire hvite vegger og en lås. For aller første gang måtte jeg innse nederlaget, jeg hadde tapt. Tapt for den forbanna sykdommen. Tapt for hjernen min, for noen rare ord å skrive. Hjernen min lever ett liv for seg selv, den trenger medisiner for å være tilnærmet normal. Medisiner jeg sluttet å ta. Det var vel som å gi sykdommen vinnerloddet rett i hendene. Men jeg ville bare være normal på egenhånd. Jeg ville føle på følelsene mine. Men så tenkte jeg ikke på at det er sykdommen tar vekk følelsene mine, det er ikke medisinen. Medisinen gjør at jeg kan leve ett liv utenfor sengen og veggene på soverommet. Jeg har selvfølgelig også utviklet angst for å ta medisinene mine fordi jeg ikke klarer å ta de uten å brekke meg. Det gjør ikke situasjonen her noe lettere hvor jeg skal starte på de igjen og i tillegg noen nye medisiner. Men jeg stoler på at de skal hjelpe meg på veiene med det her. De er jo her nettopp for det, å hjelpe meg å få livet tilbake. Jeg må stole på de. 

Før jeg kom hit i dag har jeg ligget en måned i sengen. I helgen dusjet jeg for første gang siden nyttårsaften, bestevenninnen som også er den ene forloveren min måtte hjelpe meg å gre håret mitt som var en eneste stor floke. Sa jeg at jeg skal gifte meg? Det er det beste som har skjedd meg i livet, og det er nytt. Det er den største grunnen til at jeg må kjempe meg tilbake til livet nå. Datoen er satt, og den dagen skal være min lykkeligste dag i livet. Den dagen skal jeg føle på alle følelsene i spekteret mitt. Det skal jeg. Jeg skal gifte meg med sjelevennen min. Han som får meg til å kjempe videre. 

Det har skjedd en gang tidligere også det med denne floken. Forskjellen da var at jeg hadde ligget tre måneder i sengen uten å dusje og måtte til frisøren for å klippe vekk halvparten av håret mitt for det gikk ikke an å få ut floken. Forskjellen på den gangen og nå er at jeg lot det ta alt for lang tid før jeg innså at jeg trengte hjelp den gangen. Det er positivt i seg selv at noen (les; samboeren min) tok tak i problemene mine så fort denne gangen. Det er positivt at jeg er her nå. Jeg tror det i hvert fall. Jeg må tro på det hvis ikke orker jeg det bare ikke. Hygienen er kanskje noe av det flaueste med denne sykdommen, man slutter først å ordne seg, så blir man liggende i sengen og klarer ikke gå ut. Man slutter å dusje, det er bare ett eneste stort tiltak. Jeg har knapt nok energi til å tvinge meg selv til å gå på do en gang i døgnet og spise ett måltid om dagen. Alt blir ett nederlag. Den floken er ett symbol på hvor dårlig jeg er, det er ikke snakk om en floke i håret. Selv om det også er en fysisk floke i håret mitt så er det en eneste stor forbanna floke i hodet mitt som det tar lang tid å få nøstet ut. 

I går skulle jeg egentlig ha tatt eksamen, men jeg måtte utsette den. Jeg har ikke klart å åpne en eneste bok. Det var nok ett nederlag. Men jeg har innsett i dag at det ikke er verdens undergang. Jeg kan ta den når jeg er friskere. Da har jeg større sjanse til å gjøre det bra. Nå må jeg konsentrere meg om meg selv. Jeg må bli frisk igjen. Jeg må gjøre alt i min makt til å ta over nettopp det, makten. Det på natten at monstrene i hodet kommer, de lar meg ikke få sove. Men her er det mennesker hele døgnet, så jeg håper på at monstrene lar meg være i fred i natt og at jeg får sove. Bare la meg få sove, vær så snill.

Å VÆRE ÅPEN HAR SIN PRIS

  • 15.02.2018 - 21:17

Hva sier man .. Hei? 

Jeg har ikke skrevet siden Oktober, jeg mistet gnisten. De gangene jeg prøvde å skrive så fikk jeg angst, tenk det - angst for å skrive. Jeg tror jeg falt tilbake til det å være redd for å bli dømt. Det å være åpen har jo alltid sin pris, og jeg er redd for fremtiden. Fordi jeg bekymrer meg mye, sånn fungerer hjernen min. Jeg er stolt og kan stå for alt jeg har skrevet, men ikke alle har mitt syn på ting og jeg ønsker å få meg jobb i fremtiden og det er vel der det ligger, at de skal google meg og finne det jeg har skrevet og at det skal straffe seg. Men samtidig vet jeg at jeg ikke burde tenke sånn fordi jeg brenner sånn for åpenhet, og jeg mener at hvis man skal få til en forandring i verden så er man nødt til å starte med seg selv. 

Jeg har lyst til å skrive fra meg, skrive om hvor jeg er nå og hva som har skjedd men jeg er redd for å åpne meg. Jeg er redd for å være ærlig, redd for bli dømt. Jeg vet ikke om jeg kommer til å fortelle om min nåværende situasjon, det får jeg ta litt sakte og si om jeg føler tidspunktet er riktig. Men det går bra med meg og jeg er på den rette veien. Nå vil jeg så gjerne få til skrivingen igjen, jeg trenger det så sårt. Det klør i fingrene mine, og jeg kjenner fingrene løper så lett over tastaturet igjen, det er en ordentlig god følelse. 

Men det har skjedd så utrolig mye bra i det siste også, og jeg gleder meg så mye til å skrive mer om det. Det er noe stort som skal skje, og som jeg vier all min tid til for tiden så det kommer naturligvis også til å ta stort plass her inne. Det kan jeg fortelle mer om i neste innlegg :-) Nå ville jeg bare si hei, og fortelle at jeg er tilbake! Jeg trenger å komme tilbake til skrivingen, jeg trenger å være kreativ og ikke minst kjempe for at tabubelagte temaer blir mindre av nettopp det, tabu. Søren, som jeg hater det ordet. 

Merethe Høili Johansen

Hei og velkommen! Jeg er en 23 år gammel jente fra Nøtterøy men som nå bor i Trondheim. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har også blitt diagnotisert med bipolar type 2 og sosial angst. Kjæresten min har sykdommen Morbus Crohn og vi har begge to stomi (pose på magen). Skriving er blitt min lidenskap og terapi så her deler jeg åpenhjertig små og store, positive og negative øyeblikk fra vår hverdag som er litt annerledes enn normen. For hendvendelser: merethejoha@hotmail.com

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no