• 29.04.2016 - 21:19
29.04.2016

Herligheten. Nok en gang sitter jeg her med skjelvende hender og tårene presser på. Men denne gangen er det av lykke. Jeg hadde aldri i mine villeste fantasier trodd at jeg skulle få en så stor og fantastisk respons på innlegget jeg skrev i går. Man kan jo bare håpe, men man vil ikke helt tro det. Dette er noe jeg virkelig brenner for, og noe jeg vil være med på å bryte ned noen barrierer på. Så jeg vil jo at det skal nå ut til så mange som mulig. For det er så mange mennesker i denne verdenen som har utlagt tarm, eller som skal bli operert som skammer seg. Jeg blir så lei meg av bare tanken på det, at noen skal gå rundt å føle på skammen over at de må gjøre en nødvendig operasjon for å få ett bedre liv. Jeg vil mer enn gjerne gå frem som ett godt eksempel på at det er ingenting å skamme seg for. Jeg skal ikke lyve, jeg var dritnervøs for å legge ut det innlegget for det er ikke noe man er så veldig åpen om. Jeg tenkte på det lenge i forveien, og ombestemte meg flere ganger. Men for meg har det alltid vært normalt å snakke om bæsj fordi det har rett å slett vært en stor del av livet mitt, nettopp fordi jeg har slitt med det så mye som jeg har gjort. Så hvorfor ikke være åpen med dere om det? Hvis det kan hjelpe en person at jeg skriver om mine erfaringer så blir jeg mer enn lykkelig. 


Jeg vil bare si tusen takk til dere nok en gang, jeg har fått så fantastiske tilbakemeldinger og jeg blir faktisk rørt til tårer. Dette er absolutt ingenting jeg tar lett på, og det er ett sårt tema for mange inkludert meg. Men vi er nødt til å snakke mer om det, bryte barrierer og frykten for det ukjente. Vi skal få nyte livet vi også, akkurat som alle andre. Jeg blir så utrolig glad og takknemlig for alle kommentarer og meldinger jeg får, og jeg vil bare få si at om du vil snakke med meg om noe så er jeg her. Ikke nøl med å trykke send! Det er derfor jeg er her. For noe av det viktigste jeg vil få frem er at man er aldri alene, det er alltid noen der ute som sliter med noe av det samme og jeg vet av erfaring at det ikke er noe godt å sitte med alle bekymringer og tanker alene. Det er ikke bra å holde ting inne, av det så blir det kun verre. La oss bryte tabuet sammen, la oss snakke høyt og stolt om ting som er ukjent for mange men en hverdag for flere. Jeg gleder meg til tiden fremover, jeg gleder meg til å endelig bruke stemmen jeg er født med. Dette er bare begynnelsen dere.. 

''I alone can not change the world, but i can cast a stone across the waters to create many ripples.'' - Mother Theresa

#LIVETMEDSTOMI 

Mange klemmer ❤ Merethe

  • 28.04.2016 - 19:55
28.04.2016

Erru' sensitiv for bæsje prat så anbefaler jeg deg å trykke deg vekk NU - for her kommer det rett å slett uten noe filter. Let's talk shit. 

HAPPY 4'TH BAGAVERSARY... TO ME! Jepp, det er riktig. Det er nemlig fire år siden denne frøkna tok skrittet inn i poseverdenen. Jeg har bestemt meg for at det er nok nå. Det er ikke greit at mennesker skal gå rundt å være flau, sinna og deprimert fordi man får en pose på magen. Det redder liv. Hvor utrolig er ikke det? Det er heller ikke greit å være så himla uviten om hvordan det egentlig er å leve med stomi at man ikke tør å ta det skrittet, om det er det som skal til for å forbedre livskvaliteten din. Jeg har også sett meg ekstremt lei av mennesker som dømmer andre på grunn av en ting som er en nødvendighet for mange. Så nå kommer det en ny kategori på denne bloggen - nemlig #LIVETMEDSTOMI hvor jeg skal åpne opp for hvordan det er å leve med utlagt tarm. Skal man få til en forandring i denne verdenen så må man tørre å ta skrittet selv. Jeg er født med en stemme, og den skal jeg bruke nå. 

Jeg skal ikke pynte på sannheten i det hele tatt, for jeg var rett å slett dritredd før jeg bestemte meg for å operere. Jeg nektet i flere år, til tross for at alle rundt meg sa at jeg burde gjøre det. Jeg kom til å få ett mye bedre liv sa de. Ikke så mange bekymringer, ikke så forferdelig mye vondt både fysisk og psykisk. Jeg kom ikke til å drite meg ut lenger, bokstavelig talt. For det gjorde jeg nemlig hver eneste dag. Jeg har falt ut av tellingen på hvor mange klær jeg har klippet opp, revet av, og kastet i søpla. Jeg har falt ut av tellingen på hvor mange ganger jeg har måttet bli hentet av mamma eller pappa på skolen, turer, bursdager - ja alle sosiale sammenkomster fordi jeg bæsjet på meg. Det hjalp heller ingenting at jeg i lang tid lyvde til de rundt meg om at jeg klarte meg fint på egenhånd med blindtarmstomi. (Dette var noe jeg fikk når jeg begynte på barneskolen, og som de fleste med ryggmargsbrokk har) Jeg brukte ikke denne, jeg fikk panikk bare av å prøve. Dette gjorde selvfølgelig at jeg ble utrolig dårlig. Men jeg lurte meg selv hver dag med tanken på at det gikk bra. Noe som absolutt var feil, det var jo farlig. Jeg har aldri klart å gå på do som vanlig, verken bimmelim eller bommelom. Så når jeg da selv tok vekk den ene tingen som hjalp meg med dette gikk det rett vest, rett å slett. Jeg har aldri før vært så dårlig som de siste to årene før jeg fikk pose på magen. 

Jeg vet ikke helt hvor dette innlegget er på vei hen nå, men jeg vil bare så gjerne at de temaene som er så fryktelig tabu å snakke om i dagens samfunn ikke skal være det lenger. For det er så utrolig mange flere enn man tror som sliter med de samme tingene. Jeg vet i dag at jeg ikke er alene, men vet du det? Jeg sluttet til slutt å spise og drikke før jeg skulle noe fordi jeg kom til å bæsje på meg om jeg gjorde det. Jeg begynte også å ta smertestillende før jeg i det hele tatt fikk vondt fordi jeg var redd for smertene. Vet du at, det er ikke noe gøy å være ungdom å bli bedt på sosiale aktiviteter men måtte si nei fordi man vet at man kommer til å bæsje på seg om man blir med. Det slo aldri feil, uhellene kom når jeg minst ville det. Jeg måtte ha den største vesken fordi jeg alltid måtte ha med meg skift i massevis. Jeg stod uendelig mange ganger i dusjen som fjortis med bæsj langt opp etter ryggen, alle klærne var ødelagt og mamma måtte hjelpe meg å bli ren. Det var nedverdigende og jeg kjente alltid tårene presse på. Men det som var aller vanskeligst var at mamma syntes så synd på meg. Jeg kunne se det i øynene hennes. Dette var ikke noe liv man ville leve. Jeg følte meg som verdens største baby som bokstavelig talt bæsjet på meg, og trengte hjelp hver dag av familien min. Noe jeg absolutt ikke var, men jeg følte meg sånn. Dette var min hverdag i mange år, fordi jeg var for sta til å innse at det var en mye enklere utvei. 

Jeg vet av erfaring at de vanligste tankene når det er snakk om å få pose på magen og utlagt tarm er at man aldri kommer til å få seg en kjæreste. At det er ekkelt, stygt, kvalmt. Alle kommer til å legge merke til det. Det kommer prompelyder når man minst venter det, det lukter og det er vondt. Ja, det føles rett å slett ut som livet er over. Det er også vanlig at man tenker at det bare er gamle mennesker som får stomi. For det finnes jo ingen unge, lykkelige, vakre mennesker som har stomi?

Jo, det gjør det. 

Du skulle bare visst. Det er så mange av oss, og vi finnes over hele verden i alle mulige slags former og fasonger. Jeg personlig kjenner mange fler med stomi som er på min egen alder, enn eldre mennesker. Det blir bare ikke snakket så mye om fordi det er forbundet med skam. Det syntes jo jeg også før jeg fikk det selv. Det skremte virkelig vettet av meg, og det var ikke snakk om at jeg skulle ødelegge den ene delen av kroppen min som var fri for arr - nemlig magen min. Det var helt til jeg møtte de fantastiske menneskene i Norilco, og når jeg møtte min nåværende kjæreste at jeg fikk opp øynene for hvordan det egentlig er å ha pose på magen. Jeg fikk se og høre at man kan leve akkurat som alle andre mennesker. Jeg fikk også erfare selv hvordan det var å ha en kjæreste med pose på magen. Det var jo ikke noe problem! Valget ble til slutt veldig enkelt, det ble operasjon.

Jeg har aldri angret, aldri sett meg tilbake. Men jeg har prøvd å glemme alle årene jeg bare var ett skall av meg selv. De årene jeg kastet bort på å ikke tørre å gå ut av huset i frykt for å bæsje på meg offentlig. Nå er jeg er blitt så utrolig glad i den posen på magen min. Hvorfor skulle jeg ikke vært det? Den gjør livet mitt så mye bedre, enklere, og vakrere. Den gjør meg lykkelig, fordi jeg kan leve livet til det fulle uten å bekymre meg for å bæsje på meg uansett hva jeg gjør. Jeg slipper å planlegge hver lille minste detalj i livet mitt, og jeg slipper å gå glipp av ting. Jeg har for første gang i hele mitt liv kontroll på kroppen min. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg kunne ønske jeg ble operert tidligere, fordi jeg har aldri hatt det så bra som etter jeg fikk posen min. Det er fantastisk å ha denne friheten jeg har nå, og jeg kunne så gjerne ønske at flere ser at det ikke er noe skam å ha stomi. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg hører andre snakke ned om stomi, eller grue seg til å bli operert. Jeg vil gjerne få vise at det ikke er så farlig som mange tror, ja det er en stor omveltning men jeg mener virkelig at det er en fantastisk fin forandring. Det forandrer liv til det bedre. 

Med det så sier jeg bare; ønsk lykkeposen min gratulerer med 4 årsdagen! Jeg har feiret litt med kake og brus - og jeg har satt ekstra godt pris på at jeg i dag kan leve lykkelig med posen min, uten bekymringer, smerter og drit opp etter ryggen. + At jeg slipper å ødelegge så mye klær også ;-) det er rett å slett vinn vinn!



Pose på magen er vakkert, kult og unikt, aldri la noen andre få si noe annet. 

#LIVETMEDSTOMI

  • 26.04.2016 - 17:52
26.04.2016

Jeg klarte ikke helt å velge ut noen av disse punktene for å korte ned innlegget sååå det blir ett litt langt innlegg nå, så får jeg heller gjøre det litt kortere neste uke! Men jeg føler at jeg har en del å ta igjen for på bloggfronten, så kanskje like greit det er litt langt denne gangen? Merker jeg har fått tilbake mye av skrivegnisten og det er så fryktelig gøy! Så denne uken lover godt for bloggen. Nå skal jeg fortsette å rydde litt, også skal vi en liten tur til svigermor før jeg drar en tur til en venninne i kveld for litt etterlengted jentetid! 

Ukens innkjøp: Herligheten.. dette begynner jo bra! Jeg husker faktisk ikke én eneste ting jeg kjøpte forrige uke.. Tror det bare var mat og liknende, haha. 

Ukens sang: Helt klart den HER - FYTTIIII KATTA. Hørt den på repeat sikkert hundre ganger, syntes den er så fryktelig fengende.. hahaha. Dere skulle sett meg digge til den altså ;-) Tenk dere den ute på byen med jentene da?? ææææh.

Ukens inspirasjon: En av mine aller beste venninner Rebecca <3<3<3 som er så fryktelig flink til å blogge! Hvis dere ikke allerede følger hun, så måå dere gjøre det. Bare trykk på navnet så kommer dere direkte inn på bloggen hennes :-) Hun er så utrolig flink med den bloggen, og jeg må virkelig si at hun er min største inspirasjon til å gjøre det bra selv. Hun er sååå utrolig flink, og jeg elsker måten hun skriver på. En stor inspirasjon, og det er så gøy at vi begge blogger for det gjør at vi skjønner hverandre på en helt annen måte enn andre kanskje gjør :-) Er også så fryktelig godt å ha en som kan gi massevis av blogg tips og som kan hjelpe til når det trengs (som er ganske ofte HEHE). Hun var den som gjorde at jeg fikk lyst til å begynne å blogge, men som det sjenerte og treige mennesket jeg er så tok det jo en stund før jeg turte å ta det steget daaa. Hun er også en av de morsomste, snilleste, fantastiske og sterkeste personene jeg kjenner og jeg er så fryktelig glad i hun! 


Ukens nedtur: Det må være den store knekken jeg fikk den uken.. som toppet seg på fredagen. Det var helt forferdelig, og jeg følte meg bare helt tom til slutt. Vanskelig å beskrive - men det var en sånn type uke så må si det var ukens nedtur at jeg lot meg selv falle så dypt igjen. 

Ukens opptur: Siden det ikke akkurat var den mest spennende uken jeg har hatt så må det være når jeg endelig fikk time hos ortopediteknikken, har ventet så utrolig lenge på å få time der så jeg kanskje får litt orden på føttene mine. Wihu 

Ukens person: Det må også være en av mine aller beste venninner, nemlig Karoline <3 Som dere har skjønt så hadde jeg en veldig nedtur forrige uke og jeg visste virkelig ikke hvor jeg skulle gjøre av meg eller hva jeg skulle gjøre. Men Karoline er en jeg alltid snakker med om jeg har det vanskelig og som alltid får meg til å føle meg mye bedre, og etter en god samtale med nettopp hun denne dagen så turte jeg endelig å bestille time hos legen for å forsøke å få psykolog. Det hadde jeg helt ærlig aldri gjort om det ikke var for denne samtalen vi hadde. Det er jeg evig takknemlig for. Jeg føler endelig at jeg er på riktig vei nå, og det er mye takket være hun. Herligheten, er ikke jeg heldig? Jeg er så uendelig glad i hun. Og jeg er så fryktelig glad for at jeg har så mange fantastiske mennesker i livet mitt som alltid er her for meg, og som får meg til å tenke annerledes når jeg ikke har så lett for å se og forstå ting selv. 


Serieukens høydepunkt: Er det lov å si YouTube her? hahaha. Som dere sikkert har skjønt så sliter jeg veldig med søvn for tiden så jeg sover nesten aldri om natta, så i det siste har jeg blitt heeeelt hektet på YouTube. Kan sitte hele natta (uten å røre meg en centimeter HEHE) å kikke på favorittene der. Som forøvrig er disse: Nellie - Meg Cat - Olivia Cara - Channon Rose - WheresMyChallenge & Tana Mongeau. WATCH AND ENJOY :):) 

Ukens craving: Melkesjokolade <3<3 Funfact: Jeg HATET det før, taklet ikke lukten engang.. nå klarer jeg ikke stoppe å spise det om jeg først begynner. Whaaaat

Ukens latter: Hm... Kan ikke komme på noe helt spesifikt men Sverre får meg alltid til å smile og le når jeg virkelig trenger det, det er noe jeg setter aller mest pris på ved han og det var noe jeg virkelig trengte forrige uke <3 Love my booboooo, tihi klissklassss


Ukens tanke: At jeg må få en rutine i bloggingen og bli mye flinkere til å ta vare på den, for det er tross alt den som gir meg mye glede om dagen. Det er på grunn av bloggen jeg klarer å komme meg gjennom dagene, nettopp fordi jeg kan skrive hva jeg vil her og at jeg får så mye gode tilbakemeldinger og hjelp av dere lesere. Tenker faktisk fryktelig mye på det, for det er vel sånn med blogging at det er så og si alltid i hodet på en. Men som med mye for tiden så har det lett blitt nedprioritert og det blir ofte med tanken.. Men dette er noe som blir bedre jo bedre jeg blir selv også :-) Det vet jeg!

Ukens motivasjon: Oppsøke hjelp, ta tak i livet mitt og tørre å trå ut av ''komfortsonen'' som egentlig gjør mer skade enn glede. Motivasjonen for dette er jo rett å slett bare at jeg vil bli bedre, og det at jeg har skjønt at jeg har mange fantastiske mennesker rundt meg som vil meg alt godt <3 Så jeg må ville det selv også. 

Ukens mest leste innlegg: Det er dette innlegget jeg skrev på fredagen om at jeg skal forsøke å få meg psykolog. Det har blitt lest nesten 600 ganger, og det setter jeg veldig pris på :-) Det er ett viktig tema, som absolutt bør snakkes mer åpent om! 

Neste ukes mål: Jeg skal i bryllup til en av mine beste venninner om to måneder, og jeg vil gjerne gå bittelitt ned i vekt til det. På en sunn måte selvfølgelig, for jeg må begynne å passe mer på meg selv altså. Helsen min både psykisk og fysisk er fryktelig dårlig for tiden og det er kun meg selv som kan gjøre noe med det. Så jeg har to mål for neste uke (altså denne) om at jeg skal begynne å gå en liten tur hver dag og begynne å spise sunnere. Men jeg vet også at jeg må passe på meg selv når det gjelder det siden jeg har slitt veldig med det før og sliter enda med spiseforstyrrelse. Dette er også noe jeg skal ta opp med legen, så jeg kan få hjelp til å gjøre det på en ordentlig og trygg måte. Merker det er lett å falle tilbake dessverre når jeg har det sånn jeg har det nå for tiden. Men jeg er i det minste ærlig med meg selv om det og det er ett stort skritt i riktig retning :-) Innlegget jeg har skrevet om spiseforstyrrelsen min kan du lese HER

Hva syntes dere om innlegg som dette? Kjedelig/morsomt? :-) 

❤ Merethe

  • 26.04.2016 - 11:03
26.04.2016

God morgen <3 Har dere det fint? 

I dag er det den store rydde og vaske dagen her i heimen. Har utsatt det aaalt for lenge altså.. Skittentøyhaugen bare vokser og vokser mens vi ser på, haha - æsj. Så jeg er igrunn bare innom for å si hei før jeg må finne frem vaskekjerringa i meg :-) Fikk tre timer sammenhengende søvn i natt da, mye bedre enn vanlig for å si det sånn så jeg skal si meg fornøyd med deeet. Så jeg har litt mer energi enn vanlig i dag og da må jeg jo bare utnytte det til det fulle! Jeg har også fått time til legen om to uker.. men jeg skal prøve å få en time før fordi jeg vet rett å slett ikke om jeg klarer å vente såpass lenge. Er så sliten. 

Jeg tenkte jeg skulle begynne med sånn ''uken som gikk'' innlegg, så det kommer faktisk ut senere i dag! Har sett mange gjør det, og jeg syntes egentlig det er en veldig fin greie. Man må på en måte sette seg ned å reflektere litt, og i tillegg så har man noe å se tilbake til senere. Wow, deep. Men den derre challengen tror jeg at jeg bare gir opp, dessverre. Med mitt hode og min helse om dagen så vet jeg rett å slett ikke hvordan jeg fungerer fra dag til dag, og jeg kan ikke ''låse'' meg til sånt da, tydeligvis. Men jeg tenkte heller jeg kunne bruke den som en ''inspirasjon'' til innlegg de dagene jeg ikke har noe særlig å skrive om :-) Smarte Merra. 

Nå skal jeg komme i gang med å rydde hus og hode ;-) Vel, snart ihvertfall! Tenkte faktisk jeg skulle få til å se ''The Secret'' i dag - eller hemmeligheten på godt norsk, har hørt den er veldig bra. Ihvertfall når man har det litt vanskelig i livet.. Er det noen av dere som har sett den? Har også lastet ned masse apper på mobilen som har med den filmen og boken å gjøre, haha. Nå er jeg gira på å få orden på ting altså, man må ta litt tak i seg for å få til ting. Er vel det jeg har skjønt de siste dagene.. Velvel. Nok småprat. Vi blogges senere <3 


Bildet er tatt herfra

❤ Merethe

 

  • 24.04.2016 - 17:18
24.04.2016

Helt seriøst, igjen så blir jeg så ufattelig flau av det her... Jeg skriver sånn.. kanskje annenhver dag og bruker alt for lang tid til å svare dere som skriver til meg. Unnskyld. Jeg har rett å slett vært dritdårlig på bloggfronten siste uken. Eller kanskje ukene? Who can tell anymore. Jeg blir supergira en dag for at neste dag skal bli mye bedre, men så blir den bare verre enn den forrige. Men grunnen til at jeg var fraværende i går var fordi.. jeg våknet typ 2030 på kvelden - jadda. You guys, im struggling. Jeg trodde jeg hadde fått til en OK døgnrytme men der tok jeg grundig feil! Så i natt har jeg døgnet igjen da, ikke smart - jeg vet det. Men jeg klamrer meg til håpet om at det kanskje hjelper denne gangen. Jeg ble så overveldet av responsen på mitt forrige innlegg, som jeg som oftest blir - fordi dere er så snille mot meg. Jeg håper dere vet nå at jeg setter så utrolig stor pris på dere alle sammen, og jeg er faktisk blitt glad i alle og enhver. Jeg får kanskje ikke sagt det nok.. nei tror ikke det. På grunn av dere så hadde jeg en ordentlig opptur den kvelden, som gjorde at jeg fikk min første natt med god søvn på faktisk flere måneder. 


Meeen. Jeg har faktisk allerede vært innom tanken om å gi meg nå, flere ganger. Med bloggen altså. Fordi jeg har følt meg så utrolig dårlig i det siste. Jeg føler at ALT blir halvveis, og ingenting jeg planlegger blir gjennomført. Den stemmen jeg sliter så fælt med som sier jeg ikke er god nok den er der enda, og den skriker i hodet mitt hver dag. Jeg har nok rett å slett ikke vært så dårlig som jeg er nå på lenge. Men så er det den staheten i meg, som jeg etterhvert har blitt ganske glad i som gjør at jeg gir meg ikke så lett. Jeg skal faen ikke tape. For jeg trives jo med dette, men på mine premisser. Jeg kan ikke gå med ett press på meg for at jeg må slenge ut ett innlegg hver dag. Fordi noen dager, de fleste dager i det siste - så kommer jeg meg ikke opp av sengen engang. Jeg har det rett å slett helt jævlig noen ganger. No filter her, hvorfor skal man skjule det? Jeg er lei av å late som. Er ikke du? Men ja, da klarer jeg ihvertfall ikke ta opp pcn å skrive her. Jeg er heller ikke så veldig fan av å forhåndsskrive innlegg, for hele poenget med denne bloggen var å være ærlig og vise at livet ikke er en dans på roser som så mange later som. Da nytter det ikke å skrive ett innlegg en uke i forveien, for mitt liv og mine følelser kan forandre seg på ett sekund. 


Jeg vet at de siste innleggene mine egentlig bare har vært unnskyldninger, og klaging. Negativt. Men det er jo sånn livet mitt er akkurat nå. Igjen så er dette ett innlegg med bare rot, og skravling. Fingrene mine løper over tastaturet uten at jeg leser over setningene førti ganger. Orker ikke rettskriving, orker ikke redigere - for dette er meg. Tusen takk for dere trofaste som er inne her hver dag selv om jeg er verdens kjipeste og kjedeligste for tiden. Jeg er den jenta som for det meste sitter alene dag ut og dag inn, bekymrer meg for alt, tenker på hundre ting om gangen - og har humørsvingninger som en jojo. Jeg har ikke noe spennende liv, men jeg har utfordringer som jeg trodde jeg var alene om, men som jeg har skjønt mange andre har også. Jeg har også valgt å bruke den ene tingen jeg har funnet ut at jeg elsker og føler jeg mestrer, som en måte å vise at ting ikke alltid er som det ser ut som. Vise at det er OKEI å være annerledes, og ikke minst vise at man aldri er alene. Jeg har brukt for mye av mitt liv på alt dette, og jeg er lei. Jeg har for første gang i mitt liv fått en lidenskap, og jeg føler jeg har fått en ny sjanse. Jeg skal ikke kaste bort denne. Jeg skal ikke tape. Ikke denne gangen. Gir det her mening? Jeg vet ikke. Men jeg føler at bitene starter så smått å falle på plass, ihvertfall..


Kan vi stoppe ett sekund, og tenke på.. hva søren som har skjedd med håret mitt her? What the... Sånn som håret mitt ser ut nå, er definisjonen på hva som foregår inni hodet mitt for tiden. If that makes sense. 

Anywhooo. Tusen takk for all støtte, og alle meldinger og kommentarer i det siste. Det betyr så fryktelig mye mer enn dere tror, og jeg lover å svare dere alle. Jeg begynner faktisk å se frem til å dra til legen for å en gang for alle få hjelp. Det var noe jeg aldri trodde jeg kom til å si før. Dere blir ikke kvitt meg så lett nei - dette er jo bare begynnelsen :):) Vi blogges <3

❤ Merethe 

  • 22.04.2016 - 17:07
22.04.2016

Jeg merker det begynner å bli litt flaut det greiene her. Skriver ting her på bloggen i håp om at jeg klarer å gjennomføre det, og lover meg selv masse som aldri skjer. Men sannheten er at jeg har det veldig vanskelig. Det har vært sånn lenge. Opp og ned, opp og ned, berg og dalbane. Jeg klamrer meg fast i nedoverbakkene, men jeg holder alltid på å falle ut. Nedoverbakkene føles bare dypere og dypere for hver dag som går, og toppen ser jeg snart ikke lenger. Jeg går gjennom en periode hvor jeg ikke klarer helt å ta ett skritt frem uten å ta to tilbake. Jeg vet ikke hva det er, eller hva som skjer. Men jeg kjenner alltid igjen tegnene, jeg får alltid små varsler før det skjer. Jeg fikk det i helgen, jeg ignorerte det og det fikk jeg svi for. Jeg vet jo egentlig hva det er men jeg vil ikke innrømme det for meg selv. Jeg tar ikke meg selv på alvor, og jeg tør ikke be om hjelp når jeg vet jeg trenger det. Det er så lett å se på det som en skam i dagens samfunn, hvor alle skal være så gode i alt. Absolutt alt er en konkurranse, men hvem er egentlig vinneren? Og hvem er taperne? Man kan aldri vinne om man har bestemt seg på forhånd at man skal tape. Det er umulig. 

Jeg har ikke sovet på ett døgn nå, jeg husker ikke en gang sist gang jeg var ordentlig trøtt og heller ikke helt uthvilt. Jeg trodde jeg hadde ting under kontroll, jeg trodde ting gikk fremover så jeg dyttet meg selv lenger frem enn jeg var i stand til å klare. Det er en stund siden jeg har kjent ordentlig på angsten og depresjonen, men den kom plutselig over meg igjen. Hardt. Jeg er fryktelig flink til å skjule det, flink til å dytte den unna. Det er farlig. Men den er flinkere enn meg til å ta meg igjen, til å slå meg ut i lang tid etterpå. Jeg er lei. Jeg er lei av å falle i den samme fella hver eneste gang. Lei av å bli skuffet over meg selv hver eneste dag. Lei av å aldri føle at ting går min vei. Lei av å være deprimert. Lei av å ha angst. Lei av meg selv. Men jeg vet også at når man har kommet langt nok ned i kjelleren, så kan man begynne å skimte lyset i døråpningen. Det er en vei ut, men man må ville det selv. Det første skrittet opp trappen, det er det deg selv som må ta. Men du må tørre å spørre om en hånd å holde i. Det er det jeg har innsett i dag, etter å ha pratet med en av mine beste venninner har jeg skjønt at jeg trenger hjelp og det er slett ingen skam. Jeg skal være stolt av meg selv som gir meg selv en sjanse til å bli bedre. Takk. Du var min hjelpende hånd. 

Kan jeg være din? 

Så nå har jeg tatt ett valg, som har vært veldig tøft for meg. Jeg har nå bestilt time hos legen, og jeg skal forsøke å få meg en psykolog. For jeg trenger virkelig hjelp, og det er absolutt ingen skam. Det tok meg bare veldig lang tid før jeg innså det, dessverre. 

Noen sår leges med sting og plaster. Andre krever mer tid. Alle trenger en hjelpende hånd. 

❤ Merethe

  • 19.04.2016 - 18:02
19.04.2016

Jeg kom meg endelig opp av sengen for en drøy time siden, og formen hadde jo bare blitt enda verre. Noen ganger må det bare være lov å klage altså for dette er bare så utrolig slitsomt! I tillegg til dette så tok routeren vår kvelden istad, foran øynene til S. Det må jo være den største frustrasjonen til oss bloggere? Kjente en ganske stor skuffelse der ja for jeg hadde noen innlegg på lager i dag. Men noen dager har man bare ikke lykken på sin side og i dag var det visst min tur.

Etter ett minutt stillhet så kom vi oss endelig ut, fordi vi skulle innom sykehusapoteket for å ta ut noen medisiner. Til min store glede er det jo gratis wifi der, små gleder dere ;-) Nå sitter jeg hos svigermor å har spist deilig middag, fått i meg en allergipille og snylter på nettet så jeg får hivd ut nok ett meningsløst innlegg via mobilen. Tanken som teller da <3 Vi skal ut igjen nå for å prøve å få tak i en ny router så forhåpentligvis er det ordnet til i morgen, for nå må denne bloggingen komme tilbake på rett spor igjen!

  • 19.04.2016 - 06:09
19.04.2016

Plutselig gikk det ett par dager uten oppdatering her gitt.. Holdt på å skrive en unnskyldning, men for hvilken grunn? Lørdagen var vellykket, hodet traff puta utpå morgenkvisten og jeg har kun ett par bilder til bevis som jeg pleier å si er ett godt tegn på en bra kveld! For er det en bra kveld står man gjerne ikke med nesa langt oppi snapchat filteret, eller? Søndagen gikk bort til søvn og familie bursdag. Nå blir det her sånn oppsummering som jeg egentlig ikke er noe fan av da.. haha. Jaujau! I går så våknet jeg opp til den verste formen jeg har hatt på lenge. Hodet mitt banket uten like, øynene mine var dobbel størrelse og hummerrøde, for å ikke snakke om halsen - føltes ut som det var en hårball på vei opp. Men opp av senga måtte jeg fordi jeg hadde en time på sykehuset. Som gikk sånn..midt på treet forresten. Begynner å forberede meg på nok en operasjon nå, men krysser alt jeg har for at det ikke blir det. Får se om en måneds tid. 

Jeg har slitt veldig lenge nå med utrolig dårlig form, og ikke minst mageproblemer. Har liksom ikke orket å brydd meg så himla mye fordi før jeg fikk utlagt tarm så sleit jeg med det konstant i flere år så det er på en måte blitt en vanesak. Har bare tatt meg til takke for at det alltid kommer til å være sånn. Selv om det ble jo mye bedre etter jeg opererte, men den siste tiden har det kommet tilbake for fullt. Den siste måneden nå så har det altså blitt så ekstremt, og så plagsomt at jeg klarer ikke ignorere det mer. Så etter litt frem og tilbake nå skal jeg kutte ut gluten og laktose, og se om det blir bedre. Starting today! 

Har selvfølgelig også bestilt time hos legen siden jeg er 99 prosent sikker på at jeg er allergisk mot noe siden jeg generelt har vært i så utrolig dårlig form siste tiden utenom mageproblemene. Så da skal jeg slå to fluer i en smekk, og få sjekket alt sammen. Orker ihvertfall ikke ha det sånn her lenger, spesielt ikke når jeg har hatt det sånn før, da reagerte jeg på absolutt alt som gikk inn i kjeften på meg. Det er virkelig helt grusomt å nesten ikke tørre å spise eller drikke fordi jeg vet at jeg får ekstreme smerter og dårlig form i lang tid etterpå, så noen grep må taes rett å slett. Så nå kom vel denne unnskyldningen for at jeg ikke har oppdatert her likevel da, haha. Har ligget i sengen i snart ett døgn nå og ikke orket noe som helst, ihvertfall ikke sitte på pcn. Senere i dag kommer innleggene som hører til den challengen jeg egentlig holder på med, får se om jeg legger ut flere iløpet av dagen eller om jeg bare starter der jeg slapp.. Skal se hvor mange innlegg jeg orker å skrive i dag, ja jeg får se hva formen tillater rett å slett. Nå må jeg lukke pcn fordi den hodeverken ble ikke akkurat noe bedre av å sitte her å skrive. Skal hive i meg en paracet til å legge meg litt igjen, så blogges vi forhåpentligvis litt senere i dag <3 

  • 15.04.2016 - 21:05
15.04.2016

Jeg leste en artikkel på side2 nå om Rihanna som hadde hjulpet en gutt å stå frem som homofil. Hun sa ''Jeg forstår at du er redd, men det er viktigere å være den du er.'' Det traff meg rett i hjertet. Jeg har helt siden jeg var liten gått rundt å vært redd. Redd for hva andre mener om meg, om hvordan jeg ser ut, hvordan jeg går, hvordan jeg er født. Redd for hvem jeg er. Alle disse tingene er ting jeg aldri kan få gjort noe med, jeg kan jo ikke noe for at jeg er født med ett handikap. Så hvorfor skal man bruke så mye unødvendig tid på å være redd for å vise hvem man virkelig er? 

Jeg har alltid begrenset meg selv. Jeg har rett å slett satt meg i en bås, lukket døren, låst og kastet nøkkelen. Jeg har ikke turt å prøve å låse opp før nå. Jeg var redd for å bli dømt, for å ikke lykkes hvis mennesker visste hvem jeg egentlig var. Men hvorfor skal man sette andre sin egoisme og lykke foran sin egen? Hva er det egentlig man er så redd for? Uansett hva man gjør så er det alltid noen som skal mene noe om det. Du kommer nok aldri unna det, men er det ikke det som gjør at man lærer? Er det ikke det som gir en motivasjon til å fortsette? Jeg hadde en periode i starten når jeg begynte å blogge hvor jeg vurderte å gi opp, slette bloggen, late som ingenting hadde skjedd. Jeg gjorde det ikke, fordi jeg har aldri før i hele mitt liv gjort noe som har betydd mer for meg selv. Og vet du hva? Jeg er så sinnssykt stolt, fordi jeg har faktisk nådd ett par av de målene jeg satt meg allerede. Før første gang i hele mitt liv er jeg stolt av meg selv og jeg er ikke redd for å si det høyt. Det er så godt å tenke på at dette kun er begynnelsen. 

Fy søren så glad jeg er for at jeg ikke hørte på noen andre enn meg selv den gangen. Jeg er så glad for at jeg skjønte man skal legge redselen vekk, følge hjertet sitt og ikke høre på alle andre. Jeg har i så mange år følt meg alene, at jeg er den eneste i verden som har det sånn jeg har det. Etter jeg startet å blogge så får jeg påminnelser hver eneste dag at det slett ikke er tilfelle. Vi er så mange, og vi kan hjelpe hverandre. Vi må bare tørre å bruke stemmen vår og legge redselen for å være oss selv til side. 

Det er viktigere å være den man virkelig er enn å gå rundt å være redd.Vi har alle rett til å være lykkelige.  



 

 

 

  • 13.04.2016 - 22:57
13.04.2016

God kveld <3 Har dere hatt en fin dag? 

I natt fikk jeg under to timer søvn på øyet på grunn av bekymringer, og klokka ringte visst før jeg visste ordet av det. Jeg prøvde febrilsk å sminke vekk de store søppelsekkene jeg hadde under øynene men tror det oppdraget gikk rett vest for å si det sånn. Ble ganske stresset fordi i dag var en ganske stor dag for oss! Vi skulle på sykehuset i ett møte med en del av legeteamet til S. Jeg får som alltid store forhåpninger som setter seg langt nedi magen, samtidig som jeg alltid er forberedt på store skuffelser. Man må forvente det verste og håpe på det beste, sånn er min tankegang og den tror jeg aldri at jeg blir kvitt. Vi troppet opp på sykehuset før kl 9, og som alltid så må man ta på seg tålmodighetsmasken for her går det ikke unna. 

Jeg forventet å dra hjem alene i dag, og har forberedt meg på det en liten stund nå. Jeg blir alltid litt veldig rar før S skal på sykehuset, klenger litt ekstra og er litt mer klissete. For uansett hvor vandt man blir til å tilbringe tid på sykehuset, så er det like jævlig hver gang du ser en du er så glad i gå gjennom det. Til min store glede og overraskelse kom jeg ikke inn dørene her hjemme alene i dag. Jeg har ikke turt å ta det innover meg, men det virker som det går litt fremover. Sa jeg akkurat det høyt? Jeg er som regel ufattelig negativ i tankegangen fordi jeg orker ikke å bli mer skuffet, og jeg orker ikke se skuffelsen i øynene hans heller. Men faderullan, litt håp må man få ha. 

Vi har hatt en lang og slitsom dag på sykehuset, men kanskje for første gang på fem år så sitter jeg med ett lite håp om at denne gangen skal det fungere. Har vi en bedre hverdag fremfor oss? Jeg krysser fingrene for det. Uansett hva som venter oss så slutter vi aldri å kjempe, ikke søren om vi skal tape denne kampen. Nå er det hvertfall en plan på ting, og litt mer oversikt. Det er mer enn man kunne si i går. Jeg er så ubeskrivelig stolt over han, hvis han bare kunne visst hvor mye han inspirerer andre mennesker. Jeg kan med hånden på hjertet si at ikke alle hadde taklet det livet han har. Jeg er så heldig som har han, og jeg slutter aldri å bli sjokkert over styrken hans. Herligheten dere, jeg har funnet mannen i mitt liv. Hvor heldig er ikke jeg? 

Nå hører jeg snorkingen i bakgrunn så det er mitt tegn på at det er natta. I dag legger jeg meg med ett smil i armkroken til min store helt, i dag var en god dag. 



 

  • 13.04.2016 - 10:00
13.04.2016

Det er ekkelt å tenke på at om jeg hadde blitt født for noen tiår tilbake hadde jeg mest sannsynlig ikke overlevd. Jeg er fortsatt i dag ikke lovet alderdom, gull og grønne skoger men utsiktene er så mye bedre enn før. Men fortsatt noen andre steder i denne lille store verdenen hører vi om barn som blir etterlatt på gaten for å overleve på egenhånd. De blir spyttet på, sparket på, ledd av, utstøtt av samfunnet. Hvorfor? Fordi de er handikappet. Jeg priser meg heldig som er født i Norge, jeg lever nok mest sannsynlig på grunn av det. Jeg har mange ganger tenkt ''hva om?''. Hva om jeg hadde blitt født på andre siden av verden? Hva om jeg hadde blitt født inn i en dårlig fungerende familie? Hva om jeg var uønsket fordi jeg var handikappet? Mest sannsynlig har jeg slektninger veldig langt bak i tid som også ble født med ryggmargsbrokk, men disse vet jeg ikke om fordi de overlevde ikke. De var ikke ønsket. 


Ja jeg har vært unektelig heldig med oppveksten min. Den dag i dag kan jeg sitte her å være takknemlig for at jeg ble født litt annerledes enn andre. Jeg sitter med erfaringer andre bare kan drømme om, og kanskje ikke det en gang. Jeg ble født inn i en familie som ønsket meg, som aldri har vært flau over meg, og som hadde midler til å gi meg all hjelp jeg trengte for å kunne overleve i denne skumle verdenen. Denne verdenen som blir ekstra skummel om man blir født med ett handikap. For det er flaut å vokse opp som handikappet uansett hvor privilegert man er. Det blir en vane å kikke seg over skulderen overalt. Det blir en vane å analysere alle setninger som blir sagt. Det blir en vane å analysere alle mennesker. Man lærer seg fort at de fleste mennesker har andre intensjoner enn det du tror. De du tror er støtteapparatet ditt, de som egentlig er her for å skulle hjelpe deg er de som mest sannsynlig gjør det motsatte. Alt som ser ut til å være så enkelt for alle andre, er vanskelig for oss. Jeg sitter her i dag som snart 22 år ung og har aldri hatt en jobb i hele mitt liv, jeg går på nav og har ikke klart å fullføre en utdanning enda. Jeg vet det er tull i andre sine ører at jeg stresser med en utdanning når jeg er så ung. Men jeg ønsker meg en jobb for alt det er verdt, og jeg kvier meg fordi jeg vet det kommer til å bli vanskelig for meg å få det fordi jeg er handikappet. Det har jeg jo hørt hele livet. Derfor må jeg ha utdanning først. I mitt hode. Jeg har utsatt arbeidslivet så lenge fordi jeg har vært flau. Flau fordi jeg er meg. 


Jeg har aldri vært den som har ropt høyest, eller stukket meg mest frem. Jeg har alltid diltet etter, aldri hatt sterke meninger så andre hører det. Aldri turt å stå opp for meg selv. Jeg ville ikke bli sett mer enn jeg allerede ble. For sett det ble jeg, jeg var jo den som var annerledes. Jenta med handikappet. Det var flaut å være meg. Jeg kunne ønske jeg kunne sagt til meg selv som liten at det ikke var noe å være flau over. Jeg kunne ønske jeg ikke kastet bort så mye tid på å gjemme meg bort, at jeg turte å være meg selv tidligere. Jeg kunne ønske jeg skjønte at det ikke var flaut å vokse opp som handikappet. Jeg kunne ønske at jeg skjønte tidligere hvor privilegert jeg er som er født i Norge. Jeg kunne ønske jeg skjønte tidligere at det som er flaut er holdningen til samfunnet. Jeg kunne ønske jeg skjønte at det ikke var min skyld. At det ikke var meg det var noe galt med men de som får meg til å føle det sånn som det er noe galt med. Jeg kunne ønske jeg kunne spart meg for alle tårer og vonde tanker om meg selv. Jeg kunne ønske at jeg skjønte tidligere at det å ha ryggmargsbrokk åpner mange dører istedenfor å lukke dem. Jeg kunne ønske jeg skjønte tidligere at handikappet ikke definerer meg som person, men det er en vakker del av meg. Jeg kunne ønske jeg skjønte tidligere at jeg ikke var alene. 

Jeg kunne så gjerne ønske at du skjønte nå at det ikke er flaut å vokse opp som handikappet og at du aldri er alene. 

 

  • 11.04.2016 - 22:53
11.04.2016

Heeei - er det lov å si at jeg har savnet dere? For jeg vet jo egentlig ikke hvem dere er.. haha. Men jeg har virkelig savnet å bare kunne sitte å skrive i flere timer, planlegge innlegg og ha det hyggelig i mitt eget selskap rett å slett. Men fy fasan dere, jeg har kost meg gløgg ihjel hjemme i Tønsberg!! Det har vært så deilig vær, og jeg har vært med alle favorittmenneskene mine bortsett fra ett par stykker som jeg dessverre ikke rakk å møte denne gangen, men det er heldigvis ikke så alt for lenge til neste gang jeg skal hjem en tur, og da skal jeg få tatt med meg gubben i huset også. 

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal starte, jeg har bare savnet å skrive på tastaturet så mye og jeg har veldig mye på hjertet så denne uken blir forhåpentligvis en bra blogg uke! Jeg kjente den dårlige samvittigheten i starten over at jeg ikke blogget noe mer enn jeg gjorde mens jeg var borte, men når jeg ikke har sett familien og vennene mine på tre måneder så er det de jeg prioriterer altså. Man må velge iblant og de kommer alltid først! De to første dagene så sov jeg hjemme hos søsteren min og familien hennes. Vi lekte i flere timer med tantebarnet mitt og vi avsluttet kvelden med en koselig lesestund. Der ble jeg også vekt på verdens beste måte på torsdagen ved at hun kom løpende inn på rommet mens hun ropte ''GOD MORGEN TANTEEE!''. Var med de på onsdag og torsdag, og det var så utrolig koselig. Merket jeg savner det litt ekstra å bo i nærheten når jeg er med tantebarnet mitt! Men det blir jo ekstra stas de gangene jeg er hjemme igjen da :-) 

På torsdagen så var jeg med bestevenninnen min, og det var sååå godt å se hun igjen. Det er så vanskelig når man bort langt unna hverandre men det er også godt å vite at man ''overlever'' alt! Da er det ekte vennskap, tenker nå jeg. Fredagskvelden var jeg hjemme hos mamma og pappa hvor vi spiste biff, og drakk hvitvin. Mamma og jeg hadde tilogmed litt jentetid med ansiktmaske! På lørdag var jeg i utdrikningslaget til en av mine beste venninner, det var så morsomt - gleder meg så sykt til bryllupet! Skal kjøpe inn vannfast sminke for å si det sånn. Er ikke hun den vakreste brura i byn' så veit ikke jeg altså. Vi var på øl smaking på mikrobryggeriet og jeg som ikke liker øl en gang likte faktisk ett par stykker! Der hygget vi oss i flere timer, og vi fikk også en omvisning i bryggeriet. Utover kvelden spiste vi tapas, og vi endte selvfølgelig på byen hvor vi ristet litt på rumpa ;-) På søndag var jeg ganske sliten kan man si, som igjen tyder på en bra kveld. Men jeg kom meg ut for å kikke på det nye huset til mamsen og papsen, som forresten blir AMAZING. Gleder meg til å tilbringe sommerferien der for å si det sånn. Fikk også gått innom bestemor og bestefar å sagt hei siden de er naboene der ute, det var så koselig å sitte på verandaen der i solsteiken å se utover havet mens vi pratet litt om alt og ingenting med en iskald cola i hånden! Det er vel alltid godt dagen derpå ;-)


Tok siste flyet hjem i går kveld sammen med briden to be, så var ikke hjemme før veldig sent på kvelden. Når jeg kom hjem ble jeg møtt av verdens fineste smil, og mannen jeg har savnet veldig! Det er veldig godt å ta litt tid fra hverandre å kjenne på det savnet, jeg tror det er veldig viktig i en ellers travel og litt kjedelig hverdag. Sovnet fort i armkroken der ja ;-) Som dere sikkert skjønner så rakk jeg ikke å velge noen vinnere i månedens blogg og leser i går, så jeg skal sette meg ned nå å finne de og annonsere de i morgen tidlig. Nå har vi vært ute å handlet litt, og kikket litt på ute møbler som vi kan ha på verandaen. Det er jo så fint vær her også, så vi er optimistiske på at det holder seg nå!! Dette ble ett veldig langt og sikkert kjedelig oppsummerings innlegg haha, men ville bare fortelle dere litt hva jeg har gjort disse dagene. Nå blir det blogging som normalt fremover, skal bruke kvelden til å lande litt som jeg alltid trenger etter å ha vært så sosial :-) 

Godt å være tilbake <3 Håper dere har hatt en kjempe fin helg og at dere får en super uke!! 

Hva har dere gjort i helgen? 

❤ Merethe

#blogg #hverdag #mandag #helse #familie #mat #kjærlighet #venner #vennskap #bryllup #utdrikningslag #sosial #Tønsberg #mikrobryggeri #vår #foto 

  • 08.04.2016 - 00:57
08.04.2016

God...natt? Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe her i dag fordi jeg orket rett å slett ikke. Fikk kun tre timer søvn i natt så sengen roper på meg. Men samvittigheten tok meg selvfølgelig og skrivekløen da, så jeg skrev ett ganske langt innlegg likevel. Hvor ble det av? Jo det ble borte. Mobilen døde mens jeg skrev og jeg ba på mine knær og krysset alt jeg hadde for at teksten fortsatt var der når mobilen skrudde seg på. Med min flaks som vanlig var den ikke det.. så nå har jeg bannet ett par runder for meg selv mens jeg har skrevet dette fjaset her i stedenfor.

Skrivingen blir som regel best når man gjør det uten å tenke seg om, altså også når man ikke husker på det man skriver. Jeg skrev vel et eller annet om at jeg ligger å lytter på ugla som uler utenfor, at jeg har hatt noen veldig bra dager her foreløpig og en del annen natt filosofering som egentlig var deilig å få ut. Kanskje like greit det ble borte ;-) Faderullan, livet dere.

Nei nå skal jeg ringe min guttebass å si natta, så skal jeg legge meg. Eller, det blir vel en stund med lytting til den uglen utenfor før ole lukkøye kommer til meg tenker jeg, for det var faktisk veldig behagelig og fasinerende å høre på. Tror jeg runder av her før jeg driter meg lodrett ut. For ett rot av ett innlegg, sorry ass. Men hey, bedre enn ingenting eller? Kanskje ikke, kunne vel ha spart meg for dette skriveriet.

Jaja, nå er det gjort. Jeg har det helt fantastisk her hjemme på besøk så er nok derfor det blir så halvveis også. For skrivingen blir vel best når man har det dårlig?

Neida.

For å understreke hvor dårlig dette ble slenger jeg med ett ræva snapchat bilde med en tekst som forklarer seg selv. Jajaaa, ordentlige innlegg blir det nok av når jeg er hjemme igjen, nå har jeg god samvittighet for at jeg prioriterer familie og venner! Natta'a - dere er fabulous.

  • 06.04.2016 - 12:26
06.04.2016

Sommerfuglene sitter langt oppe i magen. Ja, og den nattesøvnen kunne jeg se langt etter. Timene og minuttene gikk alt for sakte. Men nå er det endelig på tide!

På tide å putte i ørepluggene og lene seg tilbake. Om ett par timer er jeg endelig hjemme i Tønsberg hos familien og vennene mine! Jeg har ikke vært hjemme siden jul og det er for lenge. Det blir en kort tur siden neste uke er det både skole og sykehus som venter, men alt er virkelig bedre enn ingenting. Disse
dagene skal jeg utnytte til det fulle, ja ett utdrikningslag for ei av mine beste veninner er en del av miksen også! Jeg føler faktisk det er jul og bursdag på samme tid, mye gleder jeg meg.

Jeg har hørt noen rykter om at det er ei litta jente som venter spent på at tante skal komme på besøk, og det er ingenting som slår det. Kjenner klumpen i halsen kommer bare jeg skriver om det. Noe av det verste med å flytte helt til Trondheim var å flytte langt vekk fra hun, jeg var redd jeg skulle bli glemt. Men det tror jeg at jeg har fått bekreftet nå at jeg ikke kommer til å bli.

Nå sitter jeg snart på flyet, men ville bare innom å oppdatere først. Blitt så glad i denna bloggingen da veitdu <3 Det blir nok litt halvveis med det de neste dagene siden jeg ikke har med meg noe pc så får bare blogget fra mobilen, men jeg har med meg kamera så jeg skal få tatt det igjen neste uke ;-) Dere får ha en fin onsdag videre, hang in there - halvveis til helg!!

Jeg vil også si unnskyld for at jeg ikke har rukket å svare alle sammen som har lagt igjen så fine kommentarer de siste dagene men det har rett å slett vært noen utrolig rare og hektiske døgn!! Skal få gjort det så fort som mulig. Men vit at jeg setter ubeskrivelig stor pris på alle og enhver <3 

  • 05.04.2016 - 14:50
05.04.2016

Jeg gråt, kaldsvettet og skalv mens fingrene mine løp over tastaturet. Jeg nærmest kranglet med meg selv hele morgenen, skulle jeg publisere? Skulle jeg la andre mennesker komme så nært inn på vårt liv? Kom det til å være verdt det? Hvordan kom mennesker rundt oss til å reagere? Alle disse tankene og mange flere kvernet rundt i hodet mitt i går når jeg satt å stirret på skjermen. Jeg diskuterte det med S, var det greit for han? Var han klar for å være hovedpersonen? Nervøst sa han ja. Jeg visste ikke om jeg ble glad eller ikke fordi det betydde at jeg kunne trykke på knappen, ønske dere velkommen inn i vårt liv. Hvordan det egentlig er for oss å leve med noe så alvorlig hengende over hodet vårt hver eneste dag. Det endte med at jeg gjorde det. Jeg trykket.

Jeg skulle bare sjekke snapchat, laptopen lå ved siden av meg med blogsoft oppe. Ti stykker var inne å leste, jeg tenkte ikke så veldig mye over det. Helt til jeg trykket på oppdater. ''70 leser nå''. Jeg nærmest datt ut av sofaen, hva er det som skjer? Jeg ropte på S, ba han forte seg. Jeg var stresset, skjønte ingenting. Det tror jeg ikke noen av oss gjorde. Jeg ble hysterisk, og sa at det måtte jo være en sen aprilsnarr. Det kunne ikke være sant. På tre timer hadde over 2000 mennesker lest innlegget mitt om vårt liv. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, så jeg gjorde like så godt begge deler. S ble stresset, men forholdt seg mye roligere enn meg. Jeg skjønte virkelig ikke hvordan det kunne skje at så mange leste innlegget, helt til jeg fant ut at blogg.no hadde delt mitt innlegg på facebook. Jeg ble overlykkelig, skjelven, nervøs men stolt. 

Jeg brukte så og si hele kvelden i går på å svare alle sammen. Mennesker som skrev kommentarer og sendte meg meldinger. Jeg vil bare si her og nå til alle sammen at både jeg og S setter så utrolig stor pris på dere alle sammen. Dette her viste at det var verdt det. Vi ser nå at det finnes mange i liknende situasjon som vår og det gjør at jeg og S føler oss mindre alene, for det gjør man virkelig i en situasjon dette. Man føler at hele verden er i mot en, men nå vet vi også at vi har så mye støtte rundt oss, det er mange som heier på oss. Det gir oss en ny motivasjon til å kjempe. Jeg kommer til å fortsette å dele så mye som det er mulig. Jeg skal legge ut del 2, men det tar tid for meg å skrive ned fordi det er dette jeg sliter mest med å åpne meg om. Det er så sårt, og veldig personlig for begge to. Men jeg vet nå at det hjelper både oss og andre mennesker å være åpne om det. Man trenger å vite at man ikke er alene. Det er verdt det. 

Jeg våknet til morgen i dag til å være nr 28 på topplisten på blogg.no, og nå har over 7000 mennesker lest innlegget. Det er helt uvirkelig, helt fantastisk morsomt, og jeg er veldig stolt av oss begge to. Det har vært ett rart døgn med mange følelser og tanker, men en følelse står sterkest gjennom det hele og det er kjærligheten.Tusen takk. 



 

❤ Merethe & Sverre

  • 04.04.2016 - 11:00
04.04.2016

Dette er ett innlegg jeg lenge har hatt liggende i arkivet. Det er ett ''tema'' jeg har unngått en stund å skrive om.Tema i gåsetegn for det er liv det er snakk om, livet vårt sammen. Oss to. Du og jeg. Vi to. Jeg regner nesten med at de nærmeste rundt meg, ja rundt oss har regnet med det skulle bli skrevet masse om det her på denne bloggen. Det regnet jeg igrunn med selv også. Det var jo en stor grunn til at jeg opprettet den. Jeg ville vise hvordan vår hverdag er, og bruke denne bloggen til å bearbeide alle følelsene rundt det. Men det skulle vise seg å være mye vanskeligere og sårt enn jeg trodde. Jeg har ikke klart å publisere det, jeg har ikke klart å skrive ferdig engang. Men nå vil jeg begynne å dele, jeg vil vise at man kan komme gjennom alt livet slenger mot deg. Jeg vil vise at man aldri kan miste håpet. For nettopp håp er noe av det viktigste i vårt liv. Jeg har valgt å dele det opp, hvor mye jeg skriver og hvor mange ganger vet jeg ikke. Jeg må ta det i mitt eget tempo, og hans. Dette er vanskelig for begge to, men vi har valgt kjærligheten og vi kjemper hver eneste dag for vår lykkelige slutt. Dette er del 1.  


Mange ganger har jeg fått spørsmålet ''hvordan orker du?'', ja alt for mange ganger faktisk. Hvorfor stiller man det spørsmålet? Ikke still det spørsmålet. Det er vanskelig nok som det er. Hadde du gått fra kjæresten din om h*n blitt syk? Forhåpentligvis er svaret nei. Man stikker ikke av fordi det blir litt vanskelig, ikke hvis kjærligheten er sterk nok. Jeg var klar over hva jeg bega meg ut på, jeg visste han var syk. Jeg visste bare ikke hvor alvorlig, og hvor jævlig urettferdig denne verdenen kan være. Jeg visste ikke at jeg gikk med åpne armer inn i mitt livs største kamp. Det skulle vise seg at hele livet mitt bare har vært en eneste stor forberedelse på denne delen av mitt liv, og det er jeg takknemlig for. For mitt liv har vært bare barnematen i forhold til det jeg skulle bli en del av nå. 

Hvordan skal jeg forklare godt nok? Hvordan skal jeg vise at tross alt det vonde er det mye bra? Jeg vil ikke såre deg, eller meg, eller noen andre. Jeg vil ikke skremme, jeg vil ikke lyve. Jeg merker når jeg først begynner å skrive er det som om fingrene mine løper over tastaturet, men bokstavene blir fjernet like fort. Hvordan? Hvordan skal jeg vise frem vårt liv på den måten det fortjener? Vi møttes en varm dag i Danmark for snart fem år siden, lite visste jeg at turen som jeg absolutt ikke ville være med på skulle vise seg å være det beste jeg har gjort i hele mitt liv. Den dagen forandret alt seg. Livet ble aldri det samme igjen. 


Vi visste begge to at vi var litt annerledes, vi var jo på en leir for nettopp dette. Det var befriende men også skremmende. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle falle for en som også var syk, det var aldri i mine tanker en gang for så egoistisk var jeg den gangen. Jeg orket ikke mer sykdom i mitt liv, jeg hadde jo nok med meg selv. Men når våre øyne møttes var det noe som føltes riktig, det var virkelig kjærlighet ved første øyekast. Uansett hvor mye jeg strittet i mot, ble du dratt nærmere meg. Vi hang sammen som erteris disse fem dagene, det var oss to etter dette. Jeg visste med en gang jeg tok hånden din at jeg aldri skulle slippe taket. Dette var starten på vår kamp mot livet. 

Allerede etter to måneder ble jeg kastet inn i det, du var i min hjemby. Vi var nyforelskede, jeg hadde ventet på deg hele dagen med sommerfugler i magen. Sjekket håret og sminken sikkert hundre ganger. Du kom med bussen sammen med de andre. Jeg stod å trippet på tærne og kjente smilet bli større og større. Men når du gikk av og begynte å gå mot meg så forandret det store smilet mitt seg til et uttrykk av sjokk, fortvilelse. Tårene presset seg frem men jeg presset dem tilbake. Hvem var du, og hvor var kjæresten min? Du ble alvorlig syk på veien, men det ville du ikke fortelle meg for hvordan kom jeg til å reagere? 


Du ble hastet til sykehuset med kun meg og en representant fra kurset ved din side. Men veldig fort var jeg helt alene med deg, før mange mennesker i hvite frakker flokket seg rundt deg. De kunne like gjerne snakket gresk, hva betydde alt dette? Du ble dratt vekk fra meg. Det svartnet for meg, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det var midt på natten, gangene på sykehuset var bekkmørke. jeg ble sittende helt alene i en trapp og jeg begynte å gråte. Det var første gangen jeg fikk kjenne på følelsen av å være på andre siden av sykehussengen, og hvor hjelpeløs man føler seg som pårørende. 

Jeg måtte ta telefonen til familien som jeg så vidt hadde møtt et par måneder tidligere. ''Sønnen din ligger på sykehuset''. Å si de ordene til en mor river hjertet ditt i stykker uansett hvor gammel man er. Nå måtte jeg ta på meg en rolle som var ukjent for meg, jeg måtte vise deg at du aldri skulle være alene. Dette var noe vi skulle komme oss gjennom sammen. Jeg pleier å si at vi skal vinne over dette en dag, men sannheten er at vi allerede har vunnet. Vi har vunnet den store kjærligheten, det er det ingenting som kan ødelegge. Sammen er vi sterke. 



 

#blogg #hverdag #mandag #helse #hverdag #vår #helse #sykdom #jente #gutt #kjærlighet #kropp #livet #kjempe #kamp #alvorlig #forelsket 

  • 02.04.2016 - 22:39
02.04.2016

Helluen kjære godtfolk! Har dere hatt en fin helg så langt? 

I går logget jeg meg ut av bloggen, la den litt vekk for å holde på med andre ting. Eller egentlig ingen andre ting, men for å fokusere litt på meg selv. Det var faktisk ganske deilig med en liten mini pause! Innimellom trenger jeg bare en pause fra alt og litt tid helt alene. Nå er jeg mer motivert igjen, og føler meg litt mer back on track. I det siste at jeg har vinglet en god del, ikke skjønt helt hva jeg har holdt på med og ikke funnet helt ut hvor i denne ''blogg verdenen'' jeg hører til. Nå er jeg litt mer enig med meg selv, og har litt mer planer fremover. Det er alltid en god følelse :-) En litt ekkel ting som skjedde i går da, var at jeg besvimte! Æh. Det er virkelig så utrolig ekkelt, men enda mer ekkelt er det at det faktisk har skjedd en del ganger i det siste. Er veldig glad for at jeg ikke bor alene, heldigvis har jeg ett par gode armer å falle i. Åh <3 kliss.

En annen grunn til at jeg også har vært litt ''distansert'' fra bloggen i det siste er fordi jeg sliter veldig med hva jeg skal finne på neste år. Søknadsfristene er i disse dager og jeg krangler med meg selv. Skole, jobbe eller reise. Tror nok jeg skal være litt ''vågal'' å høre på hjertet mitt. Blir nok ingen bachelor på meg enda, men samma det vel. Men noe skole blir det, bare en litt annen retning kanskje? Vil komme meg ut i jobb ganske fort, så kan jeg reise etterhvert som bankkontoen er litt mer på min side ;-) 


Bildet er tatt av Dahlinia <3 
 

I dag har herlige Dahlinia fikset neglene mine, og jeg er såå utrolig fornøyd. Som alltid. Mer talentfull og bra dame skal du lete lenge etter! Jeg trives så godt i hennes selskap, og drar alltid fra hun med en ordentlig selvtillitsboost! Dette innlegget har jeg brukt ganske lang tid på, fordi for ei som egentlig er ei neglbiter og aldri har hatt lange negler før så er dette ganske uvant for å si det sånn,  haha - men gud så deilig det er å hele tiden føle seg fresh! 


Bildet er tatt av Dahlinia <3 
 

Hva er dine planer for resten av helgen? 

Pleier du å fikse på neglene dine?

❤ Merethe



 

Merethe Høili Johansen

Hei og velkommen! Jeg er en 23 år gammel jente fra Nøtterøy men som nå bor i Trondheim. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har også blitt diagnotisert med bipolar type 2 og sosial angst. Kjæresten min har sykdommen Morbus Crohn og vi har begge to stomi (pose på magen). Skriving er blitt min lidenskap og terapi så her deler jeg åpenhjertig små og store, positive og negative øyeblikk fra vår hverdag som er litt annerledes enn normen. For hendvendelser: merethejoha@hotmail.com

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Bloggdesign

hits