• 14.10.2016 - 19:44
14.10.2016

Her om dagen ble jeg kontaktet av en journalist fra trd.by som hadde lest innlegget jeg skrev på mandag om min bipolare diagnose. Hun syntes det var ett tema som man må få belyst mer og at innlegget jeg skrev var veldig bra, så hun lurte på om hun kunne få ett intervju med meg. Jeg sa selvfølgelig ja, for det er jo dette jeg vil. Det MÅ bli snakket mer om såkalte ''tabu'' temaer og nettopp DET er grunnen til at jeg laget denne bloggen. Jeg har flere ganger iløpet av disse månedene tvilt på om jeg gjør det rette ved å være såpass åpen som det jeg er. For nå kan man lese bloggen min og vite så og si alt om meg og det er faktisk jævlig skummelt. For ett år siden turte jeg så vidt å gå ut døren i frykt for å bli dømt, og sånn har jeg faktisk hatt det hele livet. Jeg har hele livet latt som jeg er en annen og jeg håpet på at hvis jeg bare stengte det ute nok så gikk min største drøm i oppfyllelse. At jeg våknet opp som en helt annen person som ikke har alt det jeg har. Jeg kunne ønske jeg hadde hatt en person å strekke meg etter som hadde vært åpen om hvilken person man virkelig er og var stolt av det. Det er denne personen jeg har bestemt meg for å bli selv, for jeg vet så fryktelig godt at det er høyst nødvendig. Du skal ikke skamme deg over hvem du er, uansett hva. 


HER kan du lese intervjuet. Jeg er så takknemlig for denne muligheten for å få en liten stemme <3 

  • 11.10.2016 - 23:25
11.10.2016

Ja.. WOW. Først av alt så vil jeg si tusen hjertelig takk for den fantastiske responsen jeg fikk etter jeg la ut innlegget i går. Jeg hadde virkelig ikke forventet så utrolig mye støtte og fine ord, jeg satt å gråt lenge i går for å si det sånn. Jeg var usikker på om det var rett av meg å dele så mye så kort tid etter jeg hadde blitt diagnotisert, iogmed at jeg fortsatt prøver å finne en plass til det i hverdagen min og jeg prøver enda å forstå hvilken betydning det har på fremtiden. Men når jeg fant ut at det var verdensdagen for psykisk helse så tenkte jeg at det igrunn ikke var ett bedre tidspunkt å dele det på og det kom uansett alltid til å bli like skummelt. Grunnen til at jeg har vært så lenge borte fra bloggen er rett å slett fordi jeg trengte den tiden til å trekke meg tilbake og ta inn alt som var nytt og skummelt. Men nå er det ''out in the open'' og jeg er lettet over at jeg ikke trenger å ta på meg en maske og en ukjent rolle lenger. Jeg føler nesten at det er nå livet begynner, uansett hvor rart det enn høres ut. 

Psykisk sykdom er for mange ett skummelt og ukjent ord, for meg også. Det er mange fordommer og ett stort tabu, men det kan bli mindre av det om man tør å være åpen om det og viser andre hvordan det egentlig er. Det her er langt ifra enkelt for meg, å trykke ''publiser'' og vite at hvem som helst kan lese om meg og hva som foregår i mitt hode. Det er ubeskrivelig skummelt. Men det er nødvendig, ikke bare for meg men for så mange andre også. Vi er nødt til å få den terskelen for å søke hjelp og å være åpen lavere. 

I dag har jeg vært hos psykologen min, noe jeg gleder meg til hver eneste uke nå. Jeg ler mye der, og gråter - det er godt. Jeg kjenner jeg begynner å få litt bedre kontroll over meg selv igjen og det er noe jeg har savnet lenge. Det er en lang vei å gå enda, men jeg er i det minste på vei og det er jeg stolt over. Jeg har også vært med ei av mine beste venninner og det trengte jeg så sårt i dag. Jeg er så takknemlig for menneskene i livet mitt, for at de viser at de prøver å forstå. Det er det eneste jeg trenger, ett ønske om å forstå. Jeg har mye å glede meg til fremover, og jeg har mange mennesker å være glad i. Det er godt å endelig kjenne litt på det. 


Ta vare på deg selv for til syvende og sist er det kun ditt eget ønske om å hjelpe deg selv som faktisk hjelper. 

  • 10.10.2016 - 18:58
10.10.2016

Denne dagen trodde jeg aldri skulle komme. Tårene som fosser nedover kinnene mine nå forventet jeg aldri. For kun en måned siden fikk jeg ett stykke papir i hånden. Dette papiret skulle snu min verden opp ned iløpet av ett sekund. 

Jeg har alltid tenkt at det er normalt. Jeg har alltid fått høre at jeg liker å ligge lenge i sengen og at jeg alltid sovner så sent. Det er lettere å spøke det vekk enn å se alvoret i det. Jeg tenkte i flere år at det ikke var noe galt, det er jo normalt for tenåringer å være litt deppa innimellom. Det er jo normalt for tenåringer å være litt lei av livet, være sent oppe og sove lenge. Humørsvingninger følger med det å være en tenåringsjente. Når jeg flyttet ut ble det verre. Alkohol ble en selvmedisinering hver eneste dag, da fikk jeg i det minste sove om kvelden. Men det var jo ikke noe galt, det er jo normalt for ungdom som nettopp har blitt myndig å feste mye. Men når det blir en enmannsfest er det noe galt. De mørke dagene begynte å ta over, smilet ble lagt mer og mer vekk. Men det var jo normalt, jeg hadde jo så mye å tenke på. Kjæresten min var alvorlig syk, jeg var funksjonshemmet. Det er mye å leve med i ung alder, da er det jo normalt å ha det litt vanskelig innimellom. 

Jeg flyttet til Trondheim sammen med kjæresten min for to år siden. Jeg gledet meg så utrolig mye, det skulle bli så bra med miljøforandring. I starten gikk det bra, jeg begynte på skolen og gledet meg stort til fadderuke. Men det tok ikke lang tid før angsten kom snikende. Jeg fikk angstanfall på byen og følte meg bekjempet av en greie jeg ikke forstod. Neste gang jeg skulle på byen drakk jeg enda mer enn forrige gang, tenkte at det kom til å gjøre at det ikke skjedde på nytt. Sånn holdt jeg på og hver eneste gang endte det med at jeg drakk meg så sanseløs full at kjæresten min ikke turte å legge seg i frykt for at det skulle skje meg noe. Jeg forstod ikke at det gikk over styr før jeg en kveld drakk meg så full at jeg nesten måtte bli pumpet og kjæresten min var livredd og forbannet over at jeg hadde satt livet mitt i så stor fare.

Jeg begynte å slite mer og mer på skolen, jeg lå i sengen helt til jeg absolutt måtte dra for å rekke skolen på sekundet. Jeg hadde ikke blitt kjent med noen fordi jeg hadde bare turt å være med to dager i fadderuken og de to gangene drakk jeg meg alt for full på grunn av angsten. Vi ble satt i grupper som vi skulle jobbe med stort sett hele tiden og jeg taklet det ikke. Jeg var livredd for disse menneskene, jeg ble livredd for alt. Alt endte den dagen jeg kom ett par minutter for sent til skolen, jeg skulle til å ta i dørhåndtaket og jeg fikk fullstendig panikk. Jeg fikk satt meg i bilen og kjørte til en bensinstasjon, en kjøretur jeg ikke husker den dag i dag. På denne bensinstasjonen satt jeg i tre timer å pratet med bestevenninnen min på telefon før jeg turte å kjøre hjem. Jeg dro aldri tilbake. 


#IAMWHOLE - er en anti stigmatiserende kampanje som er lansert i dag for å sette lys på mental helse. Håpet er at mennesker poster en selfie med en sirkel i håndflaten og får det til å gå viralt for å vise at sammen er vi hele og øke bevisstheten for mental helse. 

Det kunne ta en måned før jeg stod opp og gjorde noe fornuftig. Jeg kunne ligge i sengen i en måned og kun stå opp for å gå på do en gang i døgnet. Jeg slang på meg en maske til menneskene rundt meg. Det var ganske enkelt å si til familien og vennene mine hjemme i Tønsberg at alt gikk bra på skolen, og at jeg hadde det skikkelig bra. De visste jo ikke at jeg lå i sengen på syvende dagen uten å ha fått gjort de enkleste ting som å dusje og spise. Ingen så meg, så jeg var jo egentlig ikke så syk. Det eneste mennesket som virkelig så meg under de mørkeste periodene og som prøvde alt for å hjelpe meg, skyvde jeg vekk. Jeg ble kald og fjern, ingenting ga meg glede lenger, ingenting ga meg noe som helst lenger. Jeg ville ikke innrømme for meg selv at jeg var alvorlig syk, det var en så utrolig skremmende tanke at jeg skulle ha en psykisk sykdom så jeg bare feiet det under bordet. Jeg som alltid har taklet alt så bra og vært så sterk. Jeg som ikke lot meg så lett vippe av pinnen. I to år har jeg hatt jeg det sånn. Dagene mine bestod til slutt av å ligge i sengen, kjefte på kjæresten min om han spurte meg om det gikk bra og sulte meg selv for å bare kjenne følelsen av hva som helst. Om noen spurte meg om hva det var ble jeg frustrert fordi jeg hadde ikke noe svar på det. Hvorfor meg? Det må være en grunn til at jeg har det sånn her. 

Det kom til ett punkt hvor jeg innså at jeg ikke kunne ha det sånn lenger. Jeg ville begynne å leve igjen og kjenne på følelser. Vendepunktet for meg var den kvelden jeg tenkte at det var greit om jeg døde, om jeg ble borte så var det en lettelse for meg og de rundt meg. Den kvelden brøt jeg sammen i armene til kjæresten min og alle tårene som jeg ikke hadde latt komme ut før kom ut iløpet av den kvelden. Den kvelden skremte jeg meg selv med mine egne tanker. Dagen etterpå fikk jeg time hos legen. Kort tid etter det satt jeg inne på kontoret til min nåværende psykolog. 

For kun en måned siden fikk jeg ett stykke papir i hånden. Dette papiret skulle snu min verden opp ned iløpet av ett sekund. Der stod det svart på hvitt hva grunnen til at jeg hadde vært som jeg hadde de siste årene. Jeg har Bipolar type 2. En følelse av lettelse og frykt på samme tid. En lettelse fordi jeg nå hadde en grunn. En frykt fordi jeg visste at jeg nå tok steget inn i ett nytt liv hvor jeg hadde en psykisk sykdom. Jeg kom jo til å bli dømt opp og ned, jeg skammet meg. Psykisk helse er fortsatt fryktelig tabu, man får inntrykket av at man ikke skal snakke høyt om det. Har man en psykisk sykdom er man jo gal, klin kokkos, rar, psykotisk, gæren. 

Feil.


Den beste avgjørelsen jeg har gjort i hele mitt liv var å be om hjelp for min psykiske helse. Om jeg ikke hadde gjort det vet jeg helt ærlig ikke om jeg hadde sittet her å skrevet her i dag. Jeg var på mitt aller mørkeste, aller laveste når jeg så at jeg hadde alt for mye å leve for til å ha det sånn. Jeg vet jo at jeg har mennesker som er glad i meg, jeg vet at livet er verdt å leve, men jeg har en sykdom som gjør at nettopp det er vanskelig å se hver eneste dag. Det er mange som lever med psykiske sykdommer. Så mange flere enn man tror, nettopp fordi vi er helt vanlige mennesker vi også. Det er vanskelig å se utenpå at man sliter innvendig. Jeg tenkte ikke at jeg skulle fortelle om min sykdom nå. Kanskje aldri. Men hvorfor skal jeg ikke det? Fordi jeg er redd for at andre mennesker skal dømme meg? Det er ingenting å skamme seg over, det er ikke min feil at akkurat jeg har fått denne sykdommen. At flere mennesker er åpne om psykisk helse gjør at terskelen for å dømme andre blir lenger. Det at jeg har fått denne diagnosen nå gjør at jeg kan konsentrere meg om å bli bedre, det har gjort at jeg ser ett lys i enden av tunnelen. 

I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Denne dagen er til for å skape åpenhet og gi kunnskap om psykisk helse - vi har alle en psykisk helse. Ta vare på den, og vær så snill ikke skam deg. Jeg er bipolar og jeg er stolt over det fordi det viser at jeg har tatt kontrollen over mitt eget liv igjen, jeg har fått hjelp. Jeg har fått en ny sjanse og jeg vil vise for både meg selv og ikke minst andre at vi er akkurat som alle andre, vi kan leve ett helt normalt liv vi også. Vi må bare tørre å få hjelp. Vi må snakke høyt om det så terskelen for å søke hjelp bli lavere, den hjelpen er nemlig det som kan skille mellom liv og død. 

Merethe Høili Johansen

Hei og velkommen! Jeg er en 23 år gammel jente fra Nøtterøy men som nå bor i Trondheim. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har også blitt diagnotisert med bipolar type 2 og sosial angst. Kjæresten min har sykdommen Morbus Crohn og vi har begge to stomi (pose på magen). Skriving er blitt min lidenskap og terapi så her deler jeg åpenhjertig små og store, positive og negative øyeblikk fra vår hverdag som er litt annerledes enn normen. For hendvendelser: merethejoha@hotmail.com

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Bloggdesign

hits