hits

Merethe Høili Johansen | Be the change

HVORDAN DET ER Å VÆRE PÅ ÅPEN PSYKIATRISK AVDELING

  • 22.02.2018 - 08:00

Hva tenker du når du hører ordet psykiatrisk avdeling? Jeg turte ikke engang tenke tanken. Ikke faen om jeg skulle bli lagt inn på psykiatrisk.

Jeg har brent meg på den en gang før, jeg nektet å innse at jeg var så dårlig at jeg trengte profesjonell hjelp. Så jeg gikk med en alvorlig depresjon i flere måneder. Jeg var ute av stand til å ta vare på meg selv, jeg måtte bli tvunget til de minste ting. Tvunget til å spise, tvunget til å drikke, tvunget til å gå på do, tvunget til å dusje, det siste klarte jeg bare en gang. Det gikk flere måneder før jeg tok skrittet å spurte om hjelp. Den gangen måtte jeg vente tre måneder på psykolog og den gangen fikk jeg tilbud om å bli lagt inn men takket nei, sa det gikk greit med meg så jeg ventet heller på psykolog. Herlighet som jeg ønsker nå at jeg takket ja den gangen så jeg kunne sluppet månedsvis med alvorlig depresjon.  

Denne gangen gikk det kun noen uker før det ble alvorlig nok til kjæresten min tok grep. Han kjente igjen tegnene, og jeg hadde sagt på forhånd at skjer dette en gang til må han prøve å legge meg inn. Takk gud for at han fikk nok. Han stilte meg kritiske spørsmål som gjorde meg bevisst på at jeg har ett valg. Leve eller la livet slippe gjennom hendene mine. Vil jeg virkelig ligge i denne sengen dag ut og dag inn uten å kjempe? Jeg har da ting å kjempe for? Det viste han meg en dag i desember, da han fridde. Vi har satt en dato, booket kirke. Den dagen kommer og den dagen skal jeg gå ned kirkegulvet med pappa og ha det største og mest ekte smilet jeg noen gang har hatt.

Den dagen er noe å kjempe for. Jeg har familie og venner som det er verdt å kjempe for. Jeg er verdt å kjempe for. Jeg var livredd for stempelet jeg kom til å få. Psykiatrisk pasient. Jeg følte det kom til å lyse opp i pannen på meg, at folk kom til å se det i øynene mine. Jeg var redd for følgene det kom til å få senere i livet at det står i journalen min. Men så husket jeg hvor redd jeg var for å gå til psykolog og hvor bra det hadde gått. Det hjalp meg. Kanskje dette kom til å hjelpe meg også? Jeg snakket med de nærmeste om det og alle sa det samme. Gjør det du kan for å hjelpe deg selv. Så jeg gjorde det. Jeg sa jeg ville bli lagt inn. Det er det skumleste jeg noen gang har gjort, det skumleste jeg noen gang har sagt høyt.

Jeg hadde mange tanker om hvordan det kom til å bli. Jeg så for meg små rom med gitter foran vinduene. Mennesker i hvite frakker og pasienter som så ut som nettopp det, pasienter. Jeg så for meg strenge regler og rutiner, leggetid og vekking. Jeg så for meg alt som het frihet bli revet vekk fra meg. Jeg hadde så mange fordommer at jeg ble livredd. Lite visste jeg at jeg tok helt feil, på absolutt alt. Jeg ble møtt i døra av ei hyggelig ung dame som jeg ikke kunne se om jobbet der eller ikke, bortsett fra at hun hadde ett nøkkelkort hengende ut av lommen. Det var sånn jeg skjønte det, på grunn av ett lite kort.

Hun viste meg rundt. Først kjøkkenet, stua, vaskerommet og til slutt rommet mitt. Jeg kjente jeg begynte å skjelve i det hun tok frem nøkkelkortet. Her skulle jeg bo i minst to uker og jeg alt jeg håpet var at det ikke var gitter på vinduene. Hun åpnet døren og jeg gikk inn. Pusten gikk litt ut av meg ett sekund eller to. Det var stort, lyst og det var ett bad inne på rommet. Ingen gitter, men to vinduer. Ett stort og ett lite. Det lille kunne man til og med åpne la jeg fort merke til. Det stod en lenestol i det ene hjørnet og en seng med blått, rent sengetøy i det andre. Stolen var med hensikt stilt opp foran det lille vinduet for der var det utsikt ut mot det blå havet.

Jeg tror det eneste jeg klarte å si var ''oi.'' Jeg var sjokkert og litt flau. Flau over alt jeg hadde tenkt på forhånd for det var ikke i det minste sånn jeg så for meg før jeg kom. Men det skumleste gjenstod. De andre pasientene. Kom jeg til å føle meg trygg om natta? Jeg er mørkredd fra før av og jeg hadde mange tanker om hvem som var på en sånn her plass. Lite visste jeg at jeg allerede hadde gått forbi flere pasienter i gangen, jeg kunne jo ikke se forskjell. Det eneste som skilte oss fra dem var dette lille nøkkelkortet som hang ut av lommen. Jeg tok meg i å se ned til lommene til folk mange ganger iløpet av oppholdet mitt for å skille dem.

Jeg la meg selv inn, jeg var innlagt på åpen psykiatrisk avdeling i to uker. Jeg gruet meg når jeg skulle dra dit, og jeg gruet meg når jeg skulle dra derfra fordi jeg hadde hatt det så bra og jeg var redd for å komme tilbake til hverdagen igjen. Jeg hadde mange fordommer når jeg kom dit, alle sammen var knust til de grader når jeg dro. Det jeg vil frem til er at det er lett å dømme på forhånd. Det er lett å tenke at det er en spesiell type mennesker som er innlagt på psykiatrisk avdeling. Til det så vil jeg si at det du tenker er garantert feil.

Jeg er en normal jente på 23 år. Jeg går på skole, jeg eier min egen leilighet, jeg har en forlovede og jeg har to dyr. Jeg har mange gode venner og en fantastisk familie. Det er ingenting utenpå som kan viste at jeg har vært lagt inn på psykiatrisk. Imens jeg var innlagt var jeg på skolen og ingen visste. Jeg var på kjøpesenter, og jeg møtte venner. Jeg kunne gjøre det jeg ville bare jeg sa ifra. Det er ingen på gata som kunne se at når jeg dro hjem for å sove så dro jeg tilbake til en psykiatrisk avdeling og sov bak en låst dør.

Jeg trengte bare hjelp for å takle livet på i en dårlig periode. En av grunnene til at noen mennesker velger å legge seg inn på åpen psykiatrisk avdeling kan være at man rett å slett trenger litt dra hjelp for å få orden på livet igjen. Det var det jeg trengte. Jeg har en psykisk sykdom som ingen ser. Det er mange som meg der ute som på ingen måte fortjener alle disse meningene folk tror de har rett i. Vi fortjener at mennesker blir lært rett, derfor skriver jeg dette. Derfor velger jeg å være åpen om en sårbar ting, fordi jeg vil så gjerne at alle skal få en rettferdig sjanse og ingen fortjener å føle på skam. Jeg beveger meg på ett tema som er høyt tabubelagt og som mange mener mye om men som få vet noe om. Derfor er jeg åpen, og derfor kommer jeg alltid til å kjempe for åpenhet.

DAG 4 PÅ INNSIDEN

  • 21.02.2018 - 14:02

Fredag 9.februar 2018

Dag 4 på innsiden

Jeg har blitt ekstra glad i frokosten og kveldsmaten her. Ikke fordi det er så god mat, selv om det er det også. Men fordi frokosten har blitt ett symbol på at dagen er i gang for meg, kveldsmaten har blitt ett symbol på at jeg har kommet meg gjennom dagen og jeg har begynt å glede meg til å sove om natta. Det er lenge siden jeg ikke nettopp har sovnet av utmattelse på denne tiden av døgnet, sånn rundt kl 9 om morgenen.

I dag har jeg vært på MR av hodet, for å bare sjekke at alt er i orden egentlig. Jeg ble fortalt at det er sånn de liker å sjekke når man er her inne, like greit tenker jeg. For å være helt ærlig så kunne jeg nesten ønske at det var noe de fant som de kunne fikse, selv om jeg hører hvor morbid det kan høres ut. Men når man lever med en sykdom som gjør at hjernen lever sitt eget liv så kan det være ganske utmattende at det ikke finnes en såkalt ''kjapp løsning.'' Det kan være utmattende å konstant jobbe med seg selv for at hjernen skal henge med og være på samme siden som deg hvert eneste sekund, hvert eneste minutt, hver eneste dag.

Jeg dro hjem på permisjon i ett par timer i dag. Hjem for å være med de jeg er aller mest glad i, den lille familien min på firbeinte og forloveden min. Herlighet så rart det er å si, forlovede. Jeg skal gifte meg. Hvor rart og voksent er ikke det. Stor kontrast til hvor liten jeg føler meg for tiden. Det var godt å være hjemme i dag, jeg klarer å slappe av på en helt annen måte. Leve etter mine egne regler for bare noen få timer gjør en godt. Selv om jeg klarer å koble av på en helt annen måte her inne også, her er det ingen forpliktelser som jeg må tenke på. Her inne skal jeg bare konsentrere meg om å bli bedre. Få makten over hjernen min igjen, vise at det er jeg som er sjef. For det er jeg. Jeg er min egen sjef. Det skal jeg begynne å si til meg selv hver kveld før jeg sovner. Jeg er sjefen. Jeg skal vinne. Jeg skal klare å begynne å leve igjen. 

DAG 3 PÅ INNSIDEN

  • 20.02.2018 - 08:00

Torsdag 8. februar 2018

Dag 3 på innsiden

I natt sov jeg enda bedre enn natten før. Jeg kjenner jeg har blitt enda litt tryggere. Det er godt å vite at noen ser inn til deg tre ganger fra du sovner til du våkner. Bare for å se at det går bra. Tenk det, noen helt fremmede bryr seg så mye om lille meg. Det er godt å ha mennesker som er her for meg 24/7, jeg føler meg litt som ett lite barn som trenger tilsyn hele tiden men det er vel sånn det blir. Man blir ett lite barn igjen, man faller litt ned til det stadiet når noe er vanskelig og når man ikke helt klarer livet mer.

I dag var jeg med på trening. Først skulle jeg bare se på for å sjekke om det var noe jeg kunne være med på, jeg har jo ryggmargsbrokk som gjør at jeg ikke kan være med på absolutt alt. Jeg har noen grenser. Jeg har også sosial angst som gjør det vanskelig å være i ett lite rom med mange mennesker så jeg gjemte meg bakerst i ett hjørne og gjorde lite ut av meg. Plutselig kjente jeg at jeg fikk litt lyst til å være med, overraskende nok.

Så jeg gjorde det, jeg satt meg på en diger ball og gjorde som de andre. Det var som om luften ble slått ut av meg, men på en positiv måte. Jeg kjente mestringsfølelse, jeg la meg ned på ballen som jeg fikk beskjed om og så ut av vinduet. Det var masse snø, ganske mye vind. Men her inne var alt helt stille. Ett rom fult av mennesker, men helt stille. Alle tenkte på sitt eget, eller kanskje ingen tenkte på noe? Det gjorde i hvert fall ikke jeg. Det var derfor jeg følte at luften ble slått ut av meg. For første gang på lenge tenkte jeg ikke på noe. Jeg bekymret meg ikke over noe. Jeg konsentrerte meg bare om å ligge på ballen, se på snøen og fokuserte på å høre vinden utenfor vinduene. Men det var stille. Stille overalt. Stille. Jeg kjente på følelsen av håp for første gang på lenge.

DAG 2 PÅ INNSIDEN

  • 19.02.2018 - 08:00

Onsdag 7.februar 2018

Dag 2 på innsiden

Jeg sov godt i natt, ingen monstre. Ble vekket kl 0800 og da spratt jeg opp akkurat som en helt ny sprettball. Jeg gikk opp til frokost og satte meg for meg selv. Der observerte jeg alle menneskene imens jeg spiste sakte men sikkert. Det er rart det der, man har så mange tanker i hodet om mennesker som er på akkurat en sånn her plass jeg er på nå. Bare på grunn av tabuer. Tabuer som må brytes. Men det er helt vanlige mennesker. Gamle som unge. Jeg lurer på hva de gjør når de ikke er her. Går de på skole? Jobber de? Har de barn og familie? Eller er de alene?

Jeg håper og tror at de aller fleste har mennesker rundt seg som støtter de imens de kanskje har tatt sitt livs viktigste valg ved å være her. For meg er dette det viktigste jeg kunne gjort for meg selv tror jeg. Etter å bare ha vært her ett døgn kjenner jeg at jeg er på riktig vei. Det er utrolig skummelt og nytt men samtidig godt. Det er utrolig hva det kan gjøre med en å bare få sove om natta, stå opp om morgenen å spise frokost og se andre mennesker.

De vil at jeg skal sitte på stua med de andre men det er litt for mye å be om for meg i dag. Jeg trenger denne tiden alene i starten, jeg trenger å bli vandt til min nye hverdag. Det er mye tilvenning her, men det er sånn det skal være. Miljøtrening kaller de det. Døgnrytme, spise til faste tider, sosialisering. Helt dagligdagse ting som nesten alle forventer er normalt og enkelt, men som for noen kan være det vanskeligste i livet. Noen som i meg og tydelig mange andre også. Det ser jeg jo nå, for det er jo helt vanlige mennesker her som bare trenger litt hjelp til å komme i gang med livet igjen. Men hva er egentlig ett helt normalt liv?

Jeg vet ikke. Ikke enda i hvert fall.

 

DAG 1 PÅ INNSIDEN

  • 18.02.2018 - 19:19

Tirsdag 6.februar 2018

Dag 1 på innsiden

Nytt og skummelt. Møter og spørsmål. Blodprøver og målinger. Masse nytt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme hit, det var så fjernt i mitt hode. Jeg var jo ikke så dårlig. Jeg nektet å bli så dårlig igjen. Men så plutselig var jeg her da, på innsiden av fire hvite vegger og en lås. For aller første gang måtte jeg innse nederlaget, jeg hadde tapt. Tapt for den forbanna sykdommen. Tapt for hjernen min, for noen rare ord å skrive. Hjernen min lever ett liv for seg selv, den trenger medisiner for å være tilnærmet normal. Medisiner jeg sluttet å ta. Det var vel som å gi sykdommen vinnerloddet rett i hendene. Men jeg ville bare være normal på egenhånd. Jeg ville føle på følelsene mine. Men så tenkte jeg ikke på at det er sykdommen tar vekk følelsene mine, det er ikke medisinen. Medisinen gjør at jeg kan leve ett liv utenfor sengen og veggene på soverommet. Jeg har selvfølgelig også utviklet angst for å ta medisinene mine fordi jeg ikke klarer å ta de uten å brekke meg. Det gjør ikke situasjonen her noe lettere hvor jeg skal starte på de igjen og i tillegg noen nye medisiner. Men jeg stoler på at de skal hjelpe meg på veiene med det her. De er jo her nettopp for det, å hjelpe meg å få livet tilbake. Jeg må stole på de. 

Før jeg kom hit i dag har jeg ligget en måned i sengen. I helgen dusjet jeg for første gang siden nyttårsaften, bestevenninnen som også er den ene forloveren min måtte hjelpe meg å gre håret mitt som var en eneste stor floke. Sa jeg at jeg skal gifte meg? Det er det beste som har skjedd meg i livet, og det er nytt. Det er den største grunnen til at jeg må kjempe meg tilbake til livet nå. Datoen er satt, og den dagen skal være min lykkeligste dag i livet. Den dagen skal jeg føle på alle følelsene i spekteret mitt. Det skal jeg. Jeg skal gifte meg med sjelevennen min. Han som får meg til å kjempe videre. 

Det har skjedd en gang tidligere også det med denne floken. Forskjellen da var at jeg hadde ligget tre måneder i sengen uten å dusje og måtte til frisøren for å klippe vekk halvparten av håret mitt for det gikk ikke an å få ut floken. Forskjellen på den gangen og nå er at jeg lot det ta alt for lang tid før jeg innså at jeg trengte hjelp den gangen. Det er positivt i seg selv at noen (les; samboeren min) tok tak i problemene mine så fort denne gangen. Det er positivt at jeg er her nå. Jeg tror det i hvert fall. Jeg må tro på det hvis ikke orker jeg det bare ikke. Hygienen er kanskje noe av det flaueste med denne sykdommen, man slutter først å ordne seg, så blir man liggende i sengen og klarer ikke gå ut. Man slutter å dusje, det er bare ett eneste stort tiltak. Jeg har knapt nok energi til å tvinge meg selv til å gå på do en gang i døgnet og spise ett måltid om dagen. Alt blir ett nederlag. Den floken er ett symbol på hvor dårlig jeg er, det er ikke snakk om en floke i håret. Selv om det også er en fysisk floke i håret mitt så er det en eneste stor forbanna floke i hodet mitt som det tar lang tid å få nøstet ut. 

I går skulle jeg egentlig ha tatt eksamen, men jeg måtte utsette den. Jeg har ikke klart å åpne en eneste bok. Det var nok ett nederlag. Men jeg har innsett i dag at det ikke er verdens undergang. Jeg kan ta den når jeg er friskere. Da har jeg større sjanse til å gjøre det bra. Nå må jeg konsentrere meg om meg selv. Jeg må bli frisk igjen. Jeg må gjøre alt i min makt til å ta over nettopp det, makten. Det på natten at monstrene i hodet kommer, de lar meg ikke få sove. Men her er det mennesker hele døgnet, så jeg håper på at monstrene lar meg være i fred i natt og at jeg får sove. Bare la meg få sove, vær så snill.

Merethe Høili Johansen

Hei og velkommen! Jeg er en 24 år gammel jente fra Nøtterøy men som nå bor i Trondheim. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har også blitt diagnotisert med bipolar type 2 og sosial angst. Kjæresten min har sykdommen Morbus Crohn og vi har begge to stomi (pose på magen). Skriving er blitt min lidenskap og terapi så her deler jeg åpenhjertig små og store, positive og negative øyeblikk fra vår hverdag som er litt annerledes enn normen. For hendvendelser: merethejoha@hotmail.com

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no