Merethe Høili Johansen

''What makes you different, makes you beautiful''

INTERVJU I KK

  • Publisert: 11.07.2017, 17:00
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • For en liten stund tilbake ble jeg kontaktet av en journalist i KK.no! Hun spurte om jeg ville stille opp på intervju om mine psykiske sykdommer og handikap. Generelt hvordan jeg takler livet. Jeg takket selvfølgelig ja med glede. For det er dette jeg brenner for, å lære andre å tørre å være åpne om utfordringer i livet. Vise at det er greit å ikke ha det så bra iblant og bryte ned tabuer om psykisk helse og handikap. Etter jeg fikk min Bipolar diagnose har jeg jobbet hardt med meg selv hver eneste dag. Jeg har kjempet for meg selv og prøvd å hjelpe andre i liknende situasjoner. Ikke minst lære bort til andre som ikke er kjent med dette å akseptere at alle er ulike for at vi som lever med det kan bli sett på som likeverdige og ikke kjenne på skam. Derfor setter jeg så stor pris på disse mulighetene jeg får til å snakke om det og spre budskapet mitt. Det er fælt å leve i ett samfunn som har så mange fordommer innebygget. Vi må tørre å være åpne for å få de vekk. Vi er alle unike og flotte akkurat som vi er. Jeg er veldig fornøyd med hvordan saken ble og at jeg ble enda en erfaring rikere på min vei.

    HER kan du lese intervjuet!

  • Publisert: 11.07.2017, 17:00
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 0 kommentarer
  • ALLE HAR EN MENTAL HELSE, IKKE SKAM DEG OVER DIN

  • Publisert: 11.07.2017, 03:59
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Alle har kjent på angst og depresjon en gang i løpet av livet. Kanskje har du hatt angst før en viktig prøve, eller for ett stort og viktig valg du har måttet ta som kommer til å påvirke livet ditt. Kanskje du har kjent på depresjon uten å egentlig ha en grunn eller kanskje du har kjent på depresjon på grunn av noe trist du har opplevd. Uansett for hvilken grunn du har kjent på det så har vi alle kjent på disse stormende følelsene som plutselig kan skylle over oss. Hvorfor skal det da kjennes ut som vi må bære de med skam? Det er ingenting ved det å ha en mental helse som skal behøve å forbindes med skam.

    Når jeg fikk min Bipolare diagnose så var en av de første følelsene jeg kjente på skam. Skam over hvem jeg var, og hvem jeg plutselig ble på denne dagen hvor jeg fikk det svart på hvitt. Nå snart ett år senere og mange timer hos psykolog forbigått så kjenner jeg på lettelse over å endelig forstå litt mer av hvem jeg er. Jeg har en Bipolar diagnose som alltid kommer til å være en del av meg, det er en del av min personlighet og det skal jeg ikke trenge å kjenne skam over. Det å føle på alle sidene av sin mentale helse er så viktig for å kunne lære seg selv å kjenne.

    Det er greit å innrømme både for deg selv og andre at du er deprimert noen ganger og får angst iblant. Det er også greit å ha en psykisk sykdom eller flere. Det er en liten del av det store bildet. Alle kjenner på det men ikke alle tør å innrømme det og det er det som gjør at så mange forbinder disse følelsene og sykdommene med skam. Om vi alle sammen tør å være mer åpen om vår egen mentale helse jo fortere kommer vi til å klare å bryte ned disse tabuene som ikke hører hjemme der. For det gjør det ikke, tabuer hører ikke hjemme hos mental helse. Det gjør mange mennesker sykere, det gjør at mennesker som har det vanskelig bruker lenger tid til å søke den nødvendige hjelper de trenger. Det er å kaste bort kritisk tid.

    Jeg vet dette fordi jeg har erfart det selv. Jeg brukte alt for lang tid på å være redd for å søke hjelp og være åpen om alle disse følelsene som jeg kjente på. Ikke minst alle jeg mistet underveis. Det har gjort at jeg nå må bruke lenger tid til på å bygge meg selv opp igjen. Jeg ble mer og mer en skygge av den jeg en gang var og jeg bruker fortsatt alle mine våkne sekunder for å prøve å finne tilbake til den personen. Jeg har måttet lære meg å leve på nytt med mer i bagasjen og det blir lettere for hver dag som går. Vi alle har ett ansvar for vår egen mentale helse, det er ingenting noen kan gjøre før man selv tar grep. Først da kan man få hjelp. 

    Alle har en mental helse, ikke skam deg over din. 

  • Publisert: 11.07.2017, 03:59
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 0 kommentarer
  • BIPOLAR PASIENTKURS

  • Publisert: 30.03.2017, 13:09
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Husk å meld deg på konkurransen om å vinne ett gavekort her!

    Hei <3 I går blogget jeg ikke, for ett sjokk! Haha. Har hatt noen dårlige dager rett å slett, kom meg ikke ut av sengen i går før veldig sent så bloggen var ikke så høyt på prioriteringslisten. Men det positive er at nå blir jeg ikke liggende i flere uker eller måneder. Det går bedre nå og nå sitter jeg bare å ser på YouTube imens Link ligger ved siden av meg å spiser griseøre - nammis. Om en time drar jeg på pasientkurs, noe jeg gleder meg til. Jeg trives veldig godt der og jeg lærer utrolig mye! I dag tror jeg vi skal ha om pårørende så det blir spennende. Når jeg er ferdig med kurset i slutten av april så kjører de i gang ett minikurs for de pårørende til de som har gått pasientkurset og det skal Sverre være med på. Syntes det er så fantastisk hvor engasjert han er, det gjør alt mye enklere for begge to. Det er nok ikke en lett oppgave å takle meg i hverdagen, haha. Så noen tips og triks for han er nok ikke så dumt ;-)

    Har ikke så mange andre planer i dag, men kurset tar veldig på så tror igrunn det er like greit. Tenkte å ha litt vårrengjøring kanskje, i trua på at våren er her for å bli. Det ER lov å håpe. Vil også ordne ett lite kontorhjørne på rommet så jeg har en fast plass å skrive på sånn at det blir enda mer rutine i hverdagen, noe jeg trenger sårt. Men nå må Link ut å bajse så jeg må løpe før det skjer en eksplosjon i stua! Håper dere får en fin dag, nyt det gode været om dere har det :-) 

    ღ Hva er dine planer for dagen?

  • Publisert: 30.03.2017, 13:09
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 4 kommentarer
  • TIL TROSS FOR ANGSTEN

  • Publisert: 24.03.2017, 14:08
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • I dag er ingen god dag for meg. Jeg våknet opp femten minutter før jeg hadde en time på søvnklinikken svimmel, kvalm og tett. Men jeg kom meg dit fordet, og det er jeg stolt over. Når jeg er dårlig så blir angsten min ekstra dårlig og vond. Jeg ser for meg alt mulig galt som kan skje og bli sagt, jeg bryter meg selv ned. For ett år siden hadde jeg bare blitt hjemme, det hadde blitt for mye å komme seg ut av sengen. Men i dag dro jeg, og det ble en positiv opplevelse og ikke en dårlig en. Det har med meg å gjøre velger jeg å tro. Jeg velger å bygge meg selv opp isteden for ned. Så til tross for angsten kom jeg meg ut i dag og dagen ble litt bedre enn den hadde blitt om jeg ble hjemme i sengen. 



    Men nå har jeg en liten valpe gutt som krever oppmerksomhet fra meg, han får meg til å glemme problemene mine litt mer i hverdagen og det er godt. I dag skal jeg gi meg selv ett klapp på skulderen og fokusere på å bli frisk for det fortjener jeg i dag. Det er jeg sikker på at du gjør også! Vi er alle våre egne hverdagshelter. 

    Hva gir DU deg selv ett klapp på skulderen for i dag? :-)

  • Publisert: 24.03.2017, 14:08
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 10 kommentarer
  • JEG VELGER Å GÅ OPPOVER SELV OM JEG IKKE KAN SE TOPPEN

  • Publisert: 20.02.2017, 23:01
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Halloisen folkens. Eller personen? Haha, nei ikke vet jeg lenger. Nå er faktisk bloggen min over ett år gammel, det er ganske sykt å tenke på egentlig. Den har jo vært like ustabil som meg det siste året. (ja jeg tåler en spøk på min egen bekostning) - bare ikke gjør det du da :):) tulla igjen. tullemor. jepp, det er meg det. 

    Men fra spøk til alvor, haha. Jeg prøver å være stolt over hva jeg har fått til for meg selv iløpet av kanskje min største kamp noen sinne. For å konstant kjempe mot seg selv, istedenfor å kjempe for noen er faktisk jævlig vanskelig. Iløpet av det siste året har jeg gått gjennom så mye..dritt. There. I said it. Men fy søren så mye bra jeg har fått oppleve også! Det er så mye bloggen sin fortjeneste, som i bunn og grunn er min fortjeneste. Jeg har alltid visst at jeg har likt å skrive, at jeg kanskje var litt flink i det. Men ikke på denne måten, jeg har alltid lengtet etter den såkalte lidenskapen i livet som veldig mange prater om men jeg har aldri funnet den selv. Ikke før i den mørkeste perioden i livet mitt fant jeg den. Det var liksom som om det hang foran øynene mine hele tiden men at jeg ikke så det ordentlig før jeg lukket de. Før det ble helt mørkt. Livet er jævlig vanskelig og kjipt noen ganger. Det er det for alle sammen, men man må gjennom det mørke for å komme til det lyse. Det sa jeg alltid før når jeg ikke hadde veldig mye annet å lene meg på når kjæresten min var på det mest syke. Lite visste jeg da at det mørkeste ikke hadde kommet enda. Takk og lov for at jeg ikke visste at det kom, for da hadde jeg nok hoppet av for lengst. Livet altså. 

    Jeg skulle egentlig skrive om at jeg var på skogstur i går og skryte av de fine bildene jeg tok, bare for å bevise at jeg er på vei til å bli ett friluftsmenneske aka Lars Monsen. Men så begynner refleksjonene og blablabla. Jeg vil egentlig bare si tusen takk til alle dere som har støttet meg gjennom mitt tøffeste år hittil som menneske. Til alle dere som har hjulpet meg til å innse at det ikke er en skam å si at man har det tøft, at det ikke er en skam å be om hjelp. Tusen takk til alle dere som viser at det er okei å være annerledes både på utsiden og innsiden. Tusen takk til alle dere som har lest alle de rare ordene jeg har skrevet her det siste året, som har gjort at jeg har funnet min lidenskap i livet og kanskje poenget med hele greia også som blir kalt livet. Tusen takk for at alle mulighetene jeg har fått på grunn av alle dere som har lest, likt og delt. Hadde det ikke vært for dere hadde jeg ikke kunnet tvinge med meg kjæresten min på Nrk P3 for å snakke om bæsj, tiss og sex til hele norge! Livet er helt jævlig noen ganger, men det kan være jævlig fantastisk også. Ihvertfall når man er bipolar ;) Den der serverte jeg igrunn meg selv på sølvfat. 

    Iløpet av det neste året skal jeg prøve så godt jeg kan å fortsette å kjempe mot alle tabuene som finnes for psykisk og fysisk helse. Jeg skal prøve så godt jeg kan å være en stemme for de som ikke tør å snakke høyt og som ikke tør å vise stolt frem hvem man er. For den personen var jeg for bare kort tid siden, og jeg kommer nok kanskje alltid til å ha det litt i meg. Men er det en ting jeg har lært det siste året er det at alle har rett til å være stolt. Vi er alle så utrolig fine akkurat som vi er. Fra bunnen av mitt hjerte; tusen takk til dere som fortsatt gidder å henge rundt her selv om bloggen er like ustabil som meg. Ikke minst, tusen takk til meg selv som fortsatt er her for det var aldri noen selvfølge, livet er ingen selvfølge. 


    Bilde fra fjellturen i går som nesten bare gikk oppover uten at jeg så toppen og som var utrolig slitsom men samtidig så utrolig fin, fin symbolisme for meg akkurat nå. For det er den veien jeg vil gå selv om det krever alt av meg. Peace out!

  • Publisert: 20.02.2017, 23:01
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 3 kommentarer
  • VÆR SÅ SNILL, BE OM HJELP FØR DET ER FOR SENT

  • Publisert: 17.02.2017, 11:00
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Vi undervurderer oss selv alt for mye i dagens samfunn. Det er ikke så rart det da, med alt dette presset som finnes. Jeg hater det ordet. Press. Det er jo fader ikke rart at de aller fleste føler på en eller annen type angst iløpet av livet. Jeg vet hva jeg snakker om, men jeg kan bare snakke for meg selv. For noen uker siden fikk jeg enda en diagnose som nå er brettet utover den rimelige tjukke journalen min. Sosial angst. Angst. Smak litt på ordene. Hva betyr de egentlig? Jeg vet a'søren jeg og jeg lever med det. Det er noen ord psykologen min har skrevet ned i papirene mine. Lett oversatt betyr det at jeg er redd. Redd for mennesker. Redd for å gå i butikken. Redd for å snakke i telefonen. Redd for å snakke høyt foran mennesker. Redd for å spørre fremmede om noe. Redsel. For ett skummelt ord. Herregud jeg er redd for ett ord også nå. 

    Jeg har vel alltid vært litt sjenert. Det var ihvertfall det jeg trodde at jeg var. Helt til jeg fikk ett megastort angstanfall på skolen. Det var som om en bombe slo ned i meg. Helt ut av det blå. Jeg trodde jeg skulle dø. I ettertid tenker jeg at jeg burde skjønt at det kom. Jeg var jo livredd for alt. Jeg kom fem minutter for sent til skolen den dagen, og på grunn av det kom jeg ikke lenger enn til døren inn til klasserommet. Jeg så inn i det minste vinduet som var i døren. Alt ble så lite, alt ble svart. Skjelvingen kom først, som ett jordskjelv. Alt ristet, jeg følte at bakken skulle gå i stykker. Så kom tårene, det var som en foss. Jeg så de dryppe ned på gulvet. Jeg måtte komme meg vekk. 

    Heldigvis hadde jeg kjørt til skolen den dagen, hadde jeg måttet ta bussen hadde jeg sikkert ikke kommet meg hjem den dagen. Nevnte jeg at jeg er redd for å ta buss også? Jeg husker ikke kjøreturen bort til bensinstasjonen, som jeg ble værende på i tre timer før jeg kjørte hjem - den kjøreturen husker jeg heller ikke. Skummelt. Jeg ringte en av mine beste venninner, hun klarte å roe meg litt ned. Jeg dro til hun samme kvelden og vi kom frem til sammen at jeg måtte komme meg til legen. Men det var så skummelt, jeg var jo redd for det også. Jeg hadde også hørt om alle menneskene som var alvorlig psykisk syke som fikk avslag på hjelp, så jeg trodde ikke det var sjans i havet for at jeg skulle få det. Jeg hadde lite troa på psykisk helsevern. Jeg fikk tvunget meg til legen etterhvert men så kom redselen for hva som kom til å skje så jeg løy. Jeg sa jeg hadde det helt fint, jeg trengte ikke hjelp. 

    Så kom depresjonen. Den mørkeste tiden i hele mitt liv. Tre måneder ble det med minimalt av søvn noen dager men aller mest så sov jeg gjennom mange døgn av gangen. Mat og hygiene stod det også dårlig til med. Kjæresten min måtte tvinge meg opp av sengen en gang i døgnet for at jeg skulle gå på do. Han måtte tvinge meg til å spise. Han måtte tvinge meg i dusjen. Noen ganger tok jeg bare vann i håret for å late som jeg hadde dusjet. Fordi jeg orket ikke. Jeg orket ingenting, jeg orket ikke livet. Hadde jeg hatt den kunnskapen jeg har nå den gangen hadde jeg lagt meg selv inn på psykiatrisk. Kanskje det hadde forhindret ønsket om å dø. Kanskje det hadde forhindret trangen etter å sulte meg selv for å i det hele tatt føle noe. 

    Men jeg var jo ikke syk. Det var jo normalt å ha det sånn i perioder. Kjæresten min hadde hatt en lang periode uten sykehusopphold, så realiteten av alt vi hadde gått igjennom hadde bare tatt meg igjen. Det var jo bare normalt å ha det sånn da. Det var det jeg tenkte. Det var det de andre sa. Problemet var bare at de så meg ikke. Jeg så meg ikke. Men så kom spørsmålene. Hva har skjedd? Hvorfor klarer du ikke å spise? Hvorfor kom du ikke i går? Hvorfor er du lei deg? Jeg visste ikke. Jeg hadde jo ingen grunn til å ikke ha det bra. Alt annet i livet var jo så bra. Da ble jeg enda mer deprimert, enda mer irritert og enda mer skuffet over meg selv som ikke klarte å ha det bra. Isoleringen ble bare verre. 

    Kanskje de har det bedre uten meg? Kanskje jeg er en byrde? Stakkars kjæresten min som må leve med meg. Stakkars vennene mine som må holde ut med meg. Kanskje jeg ikke vil leve mer? Kanskje om jeg bare gjør ett google søk på en kjapp løsning. Vil jeg dø? Kanskje om jeg bare prøver å slippe unna så får det meg til å føle noe. Tenk hvis det er så bra de sier på TV, himmelen? 

    Heldigvis var jeg redd for det også. Døden. Heldigvis knakk jeg sammen i armene til kjæresten min, heldigvis klarte jeg å gråte. Heldigvis klarte jeg å føle på noe, redselen. Heldigvis var jeg redd for hva jeg kom til å gjøre mot meg selv om jeg ble liggende i sengen enda en dag. Heldigvis søkte jeg hjelp. Heldigvis ble jeg tatt på alvor og hjelpen ble satt i gang med en gang. Jeg var en hastesak, noe jeg innbilte meg at jeg ikke var men innså fort at jeg var. Jeg ble spurt om det var trygt å sende meg hjem i vente på start i behandling. Jeg svarte ja, og det var det eneste jeg var sikker på den gangen. At jeg hadde skremt meg selv med tankene mine så mye at det eneste jeg var sikker på i verden var at jeg ikke kom til å skade meg selv. 

    Jeg vet hvor vondt det er å føle at alt håp er ute. Jeg vet hvor vondt det er å ikke ville være her mer. Jeg vet hvor vondt det er å vite at det er noe galt, men ikke hva. Jeg vet hvor vondt det er å være redd for å få stempelet ''psykisk syk''. Men jeg vet også hvor godt det er å bli trodd, hvor godt det er å få ett svar når det egentlig ikke er en fasit. Noen ganger er det ingen svar å få, det kan være utrolig vanskelig å takle men det er også godt å vite at jeg har en sykdom som gjør at jeg har det sånn i perioder. Fordi det er det det er. En sykdom, ikke ett valg. Akkurat som noen får en fysisk sykdom, får noen andre en psykisk sykdom.

    Det er ingen skam , det er en enorm styrke som vi alle har i oss men som bare må graves frem i de mørkeste stunder. Det er okey å være redd, det er okey å ha det sånn. Det er også okey å vite at du ikke er helt alene. For er det en ting jeg kan love så er det at det er man ikke men det er heller ingen andre enn deg selv som kan redde deg, vær så snill søk hjelp. Vi har ingen å miste. 

    Har du akutte tanker om å ta ditt eget liv, ring 113. Dersom du opplever et problem du trenger rask hjelp med, ring 116 117. Da kommer du til nærmeste legevakt.

    Mental helse hjelpetelefonen 116 123​. 


    Her hadde jeg det ikke så greit, men jeg kjente hånden som prøvde alt for å holde meg oppe. Heldigvis lyttet jeg til den. 

  • Publisert: 17.02.2017, 11:00
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 8 kommentarer
  • INTERVJUET OM MIN BIPOLARE LIDELSE

  • Publisert: 14.10.2016, 19:44
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Her om dagen ble jeg kontaktet av en journalist fra trd.by som hadde lest innlegget jeg skrev på mandag om min bipolare diagnose. Hun syntes det var ett tema som man må få belyst mer og at innlegget jeg skrev var veldig bra, så hun lurte på om hun kunne få ett intervju med meg. Jeg sa selvfølgelig ja, for det er jo dette jeg vil. Det MÅ bli snakket mer om såkalte ''tabu'' temaer og nettopp DET er grunnen til at jeg laget denne bloggen. Jeg har flere ganger iløpet av disse månedene tvilt på om jeg gjør det rette ved å være såpass åpen som det jeg er. For nå kan man lese bloggen min og vite så og si alt om meg og det er faktisk jævlig skummelt. For ett år siden turte jeg så vidt å gå ut døren i frykt for å bli dømt, og sånn har jeg faktisk hatt det hele livet. Jeg har hele livet latt som jeg er en annen og jeg håpet på at hvis jeg bare stengte det ute nok så gikk min største drøm i oppfyllelse. At jeg våknet opp som en helt annen person som ikke har alt det jeg har. Jeg kunne ønske jeg hadde hatt en person å strekke meg etter som hadde vært åpen om hvilken person man virkelig er og var stolt av det. Det er denne personen jeg har bestemt meg for å bli selv, for jeg vet så fryktelig godt at det er høyst nødvendig. Du skal ikke skamme deg over hvem du er, uansett hva. 


    HER kan du lese intervjuet. Jeg er så takknemlig for denne muligheten for å få en liten stemme <3 

  • Publisert: 14.10.2016, 19:44
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 9 kommentarer
  • TERSKELEN FOR Å SØKE HJELP MÅ BLI LAVERE

  • Publisert: 11.10.2016, 23:25
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Ja.. WOW. Først av alt så vil jeg si tusen hjertelig takk for den fantastiske responsen jeg fikk etter jeg la ut innlegget i går. Jeg hadde virkelig ikke forventet så utrolig mye støtte og fine ord, jeg satt å gråt lenge i går for å si det sånn. Jeg var usikker på om det var rett av meg å dele så mye så kort tid etter jeg hadde blitt diagnotisert, iogmed at jeg fortsatt prøver å finne en plass til det i hverdagen min og jeg prøver enda å forstå hvilken betydning det har på fremtiden. Men når jeg fant ut at det var verdensdagen for psykisk helse så tenkte jeg at det igrunn ikke var ett bedre tidspunkt å dele det på og det kom uansett alltid til å bli like skummelt. Grunnen til at jeg har vært så lenge borte fra bloggen er rett å slett fordi jeg trengte den tiden til å trekke meg tilbake og ta inn alt som var nytt og skummelt. Men nå er det ''out in the open'' og jeg er lettet over at jeg ikke trenger å ta på meg en maske og en ukjent rolle lenger. Jeg føler nesten at det er nå livet begynner, uansett hvor rart det enn høres ut. 

    Psykisk sykdom er for mange ett skummelt og ukjent ord, for meg også. Det er mange fordommer og ett stort tabu, men det kan bli mindre av det om man tør å være åpen om det og viser andre hvordan det egentlig er. Det her er langt ifra enkelt for meg, å trykke ''publiser'' og vite at hvem som helst kan lese om meg og hva som foregår i mitt hode. Det er ubeskrivelig skummelt. Men det er nødvendig, ikke bare for meg men for så mange andre også. Vi er nødt til å få den terskelen for å søke hjelp og å være åpen lavere. 

    I dag har jeg vært hos psykologen min, noe jeg gleder meg til hver eneste uke nå. Jeg ler mye der, og gråter - det er godt. Jeg kjenner jeg begynner å få litt bedre kontroll over meg selv igjen og det er noe jeg har savnet lenge. Det er en lang vei å gå enda, men jeg er i det minste på vei og det er jeg stolt over. Jeg har også vært med ei av mine beste venninner og det trengte jeg så sårt i dag. Jeg er så takknemlig for menneskene i livet mitt, for at de viser at de prøver å forstå. Det er det eneste jeg trenger, ett ønske om å forstå. Jeg har mye å glede meg til fremover, og jeg har mange mennesker å være glad i. Det er godt å endelig kjenne litt på det. 


    Ta vare på deg selv for til syvende og sist er det kun ditt eget ønske om å hjelpe deg selv som faktisk hjelper. 

  • Publisert: 11.10.2016, 23:25
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 6 kommentarer
  • Å FÅ DIAGNOSEN BIPOLAR #VERDENSDAGEN FOR PSYKISK HELSE

  • Publisert: 10.10.2016, 18:58
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Denne dagen trodde jeg aldri skulle komme. Tårene som fosser nedover kinnene mine nå forventet jeg aldri. For kun en måned siden fikk jeg ett stykke papir i hånden. Dette papiret skulle snu min verden opp ned iløpet av ett sekund. 

    Jeg har alltid tenkt at det er normalt. Jeg har alltid fått høre at jeg liker å ligge lenge i sengen og at jeg alltid sovner så sent. Det er lettere å spøke det vekk enn å se alvoret i det. Jeg tenkte i flere år at det ikke var noe galt, det er jo normalt for tenåringer å være litt deppa innimellom. Det er jo normalt for tenåringer å være litt lei av livet, være sent oppe og sove lenge. Humørsvingninger følger med det å være en tenåringsjente. Når jeg flyttet ut ble det verre. Alkohol ble en selvmedisinering hver eneste dag, da fikk jeg i det minste sove om kvelden. Men det var jo ikke noe galt, det er jo normalt for ungdom som nettopp har blitt myndig å feste mye. Men når det blir en enmannsfest er det noe galt. De mørke dagene begynte å ta over, smilet ble lagt mer og mer vekk. Men det var jo normalt, jeg hadde jo så mye å tenke på. Kjæresten min var alvorlig syk, jeg var funksjonshemmet. Det er mye å leve med i ung alder, da er det jo normalt å ha det litt vanskelig innimellom. 

    Jeg flyttet til Trondheim sammen med kjæresten min for to år siden. Jeg gledet meg så utrolig mye, det skulle bli så bra med miljøforandring. I starten gikk det bra, jeg begynte på skolen og gledet meg stort til fadderuke. Men det tok ikke lang tid før angsten kom snikende. Jeg fikk angstanfall på byen og følte meg bekjempet av en greie jeg ikke forstod. Neste gang jeg skulle på byen drakk jeg enda mer enn forrige gang, tenkte at det kom til å gjøre at det ikke skjedde på nytt. Sånn holdt jeg på og hver eneste gang endte det med at jeg drakk meg så sanseløs full at kjæresten min ikke turte å legge seg i frykt for at det skulle skje meg noe. Jeg forstod ikke at det gikk over styr før jeg en kveld drakk meg så full at jeg nesten måtte bli pumpet og kjæresten min var livredd og forbannet over at jeg hadde satt livet mitt i så stor fare.

    Jeg begynte å slite mer og mer på skolen, jeg lå i sengen helt til jeg absolutt måtte dra for å rekke skolen på sekundet. Jeg hadde ikke blitt kjent med noen fordi jeg hadde bare turt å være med to dager i fadderuken og de to gangene drakk jeg meg alt for full på grunn av angsten. Vi ble satt i grupper som vi skulle jobbe med stort sett hele tiden og jeg taklet det ikke. Jeg var livredd for disse menneskene, jeg ble livredd for alt. Alt endte den dagen jeg kom ett par minutter for sent til skolen, jeg skulle til å ta i dørhåndtaket og jeg fikk fullstendig panikk. Jeg fikk satt meg i bilen og kjørte til en bensinstasjon, en kjøretur jeg ikke husker den dag i dag. På denne bensinstasjonen satt jeg i tre timer å pratet med bestevenninnen min på telefon før jeg turte å kjøre hjem. Jeg dro aldri tilbake. 


    #IAMWHOLE - er en anti stigmatiserende kampanje som er lansert i dag for å sette lys på mental helse. Håpet er at mennesker poster en selfie med en sirkel i håndflaten og får det til å gå viralt for å vise at sammen er vi hele og øke bevisstheten for mental helse. 

    Det kunne ta en måned før jeg stod opp og gjorde noe fornuftig. Jeg kunne ligge i sengen i en måned og kun stå opp for å gå på do en gang i døgnet. Jeg slang på meg en maske til menneskene rundt meg. Det var ganske enkelt å si til familien og vennene mine hjemme i Tønsberg at alt gikk bra på skolen, og at jeg hadde det skikkelig bra. De visste jo ikke at jeg lå i sengen på syvende dagen uten å ha fått gjort de enkleste ting som å dusje og spise. Ingen så meg, så jeg var jo egentlig ikke så syk. Det eneste mennesket som virkelig så meg under de mørkeste periodene og som prøvde alt for å hjelpe meg, skyvde jeg vekk. Jeg ble kald og fjern, ingenting ga meg glede lenger, ingenting ga meg noe som helst lenger. Jeg ville ikke innrømme for meg selv at jeg var alvorlig syk, det var en så utrolig skremmende tanke at jeg skulle ha en psykisk sykdom så jeg bare feiet det under bordet. Jeg som alltid har taklet alt så bra og vært så sterk. Jeg som ikke lot meg så lett vippe av pinnen. I to år har jeg hatt jeg det sånn. Dagene mine bestod til slutt av å ligge i sengen, kjefte på kjæresten min om han spurte meg om det gikk bra og sulte meg selv for å bare kjenne følelsen av hva som helst. Om noen spurte meg om hva det var ble jeg frustrert fordi jeg hadde ikke noe svar på det. Hvorfor meg? Det må være en grunn til at jeg har det sånn her. 

    Det kom til ett punkt hvor jeg innså at jeg ikke kunne ha det sånn lenger. Jeg ville begynne å leve igjen og kjenne på følelser. Vendepunktet for meg var den kvelden jeg tenkte at det var greit om jeg døde, om jeg ble borte så var det en lettelse for meg og de rundt meg. Den kvelden brøt jeg sammen i armene til kjæresten min og alle tårene som jeg ikke hadde latt komme ut før kom ut iløpet av den kvelden. Den kvelden skremte jeg meg selv med mine egne tanker. Dagen etterpå fikk jeg time hos legen. Kort tid etter det satt jeg inne på kontoret til min nåværende psykolog. 

    For kun en måned siden fikk jeg ett stykke papir i hånden. Dette papiret skulle snu min verden opp ned iløpet av ett sekund. Der stod det svart på hvitt hva grunnen til at jeg hadde vært som jeg hadde de siste årene. Jeg har Bipolar type 2. En følelse av lettelse og frykt på samme tid. En lettelse fordi jeg nå hadde en grunn. En frykt fordi jeg visste at jeg nå tok steget inn i ett nytt liv hvor jeg hadde en psykisk sykdom. Jeg kom jo til å bli dømt opp og ned, jeg skammet meg. Psykisk helse er fortsatt fryktelig tabu, man får inntrykket av at man ikke skal snakke høyt om det. Har man en psykisk sykdom er man jo gal, klin kokkos, rar, psykotisk, gæren. 

    Feil.


    Den beste avgjørelsen jeg har gjort i hele mitt liv var å be om hjelp for min psykiske helse. Om jeg ikke hadde gjort det vet jeg helt ærlig ikke om jeg hadde sittet her å skrevet her i dag. Jeg var på mitt aller mørkeste, aller laveste når jeg så at jeg hadde alt for mye å leve for til å ha det sånn. Jeg vet jo at jeg har mennesker som er glad i meg, jeg vet at livet er verdt å leve, men jeg har en sykdom som gjør at nettopp det er vanskelig å se hver eneste dag. Det er mange som lever med psykiske sykdommer. Så mange flere enn man tror, nettopp fordi vi er helt vanlige mennesker vi også. Det er vanskelig å se utenpå at man sliter innvendig. Jeg tenkte ikke at jeg skulle fortelle om min sykdom nå. Kanskje aldri. Men hvorfor skal jeg ikke det? Fordi jeg er redd for at andre mennesker skal dømme meg? Det er ingenting å skamme seg over, det er ikke min feil at akkurat jeg har fått denne sykdommen. At flere mennesker er åpne om psykisk helse gjør at terskelen for å dømme andre blir lenger. Det at jeg har fått denne diagnosen nå gjør at jeg kan konsentrere meg om å bli bedre, det har gjort at jeg ser ett lys i enden av tunnelen. 

    I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Denne dagen er til for å skape åpenhet og gi kunnskap om psykisk helse - vi har alle en psykisk helse. Ta vare på den, og vær så snill ikke skam deg. Jeg er bipolar og jeg er stolt over det fordi det viser at jeg har tatt kontrollen over mitt eget liv igjen, jeg har fått hjelp. Jeg har fått en ny sjanse og jeg vil vise for både meg selv og ikke minst andre at vi er akkurat som alle andre, vi kan leve ett helt normalt liv vi også. Vi må bare tørre å få hjelp. Vi må snakke høyt om det så terskelen for å søke hjelp bli lavere, den hjelpen er nemlig det som kan skille mellom liv og død. 

  • Publisert: 10.10.2016, 18:58
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 11 kommentarer
  • IT'S LIKE A NEVER ENDING ROLLERCOASTER

  • Publisert: 21.09.2016, 09:30
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Ikke av den morsomme typen. Ikke av den sommerfugler i magen og latter typen. Ikke av den hvor du og alle vennene dine har gledet dere til denne dagen i flere uker og endelig er dere her typen. Ikke av den som du kan bestemme selv om du vil ta typen. 

    Men av den typen hvor du sitter fast i en karusell og ikke får komme av. Det er ikke lenger du som har kontrollen, du kan ikke bare hoppe ut av setet etter en runde. Det er ingen ved siden av deg, det er ingen på bakken. Det er ingen som styrer den. Hvem er det som egentlig styrer den? For det er ihvertfall ikke deg selv. Hvor ble det av alle de andre som var med deg? De har nok blitt lei av å vente på at du skulle komme ut av karusellen og dratt fra deg. 

    Alt du vil er å komme deg av og stå på to bein på en flat bakke. For når var egentlig sist gang du følte stødig grunn under deg? Husker ikke. Når var det du egentlig tok skrittet opp i denne karusellen? Husker ikke. Det eneste det er å sammenlikne med er en karusell. Den største karusellen du kan tenke deg, med de høyeste toppene og de dypeste nedturene. Med de verste loopene og den raskeste farten. 

    De høye toppene er ikke lenger morsomme. Man skulle tro de var gode men det er de ikke. De får deg til å bli en annen person enn det du er, akkurat som de dype nedturene. Man skriker ikke lenger av glede men av frustrasjon og redsel. Den gode energien er blitt negativ. Du må holde deg litt ekstra godt fast i setet så du ikke faller ut. Hva skjer om du faller ut? 

    I de dype nedturene er det ikke lenger lettelse av å komme ned fra toppen. Det er flere av disse her, de varer mye lenger. Den energien som kommer på toppen av karusellen er ikke her nede. Her nede har man ikke engang lysten til å gå ut av karusellen. Her er det ingenting. Her er det mørkere enn man noen gang kan tenke seg. Her er det ikke en eneste stråle av lys og toppen virker så fjern. Men du vet også at den kommer i skremmende fart, du klamrer deg fast her også i frykt for å falle av. Hva skjer om du faller ut? 

    Jeg hører stemmer i det fjerne. Kjente stemmer, ukjente stemmer. Stemmer som bare vil at jeg skal komme ut av karusellen. Vet de ikke at det er det eneste jeg vil også? Stemmer som spør meg om hvorfor jeg gikk å satt meg i karusellen i utgangspunktet. Vet de ikke at noen ganger så bare tar man en karusell uten noen grunn? Det er disse karusellene som er vanskeligst å gå ut av. Men det er mulig når man endelig innser at man ikke hører hjemme i denne evige karusellen. Når man forstår at man ikke trenger å være redd for å falle ut og løsner grepet. Når man forstår at man kan gå ut selv og når man kommer på stødig grunn igjen så ser man at de man en gang dro med fortsatt står der klar for å holde fast i deg. De dro aldri fra deg, de ventet på bare på at du skulle gå av karusellen frivillig. 

    Jeg ser det står en skikkelse ved kontrollene nå. Betyr det at jeg endelig skal få komme av karusellen? Jeg kjenner det sakker ned og jeg kjenner den ene foten min beveger seg sakte ut mot bakken. 

  • Publisert: 21.09.2016, 09:30
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 7 kommentarer
  • SPISEFORSTYRRELSER KOMMER I ALLE FORMER OG FASONGER

  • Publisert: 07.06.2016, 15:27
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Etter det forrige innlegget jeg skrev om at jeg har slitt lenge med dette så tenkte jeg å legge denne ballen død. Jeg tenkte vel egentlig at det var mitt første og siste innlegg om dette temaet på denne bloggen, nettopp fordi det er ett utrolig vanskelig og sårt tema å snakke om. Men også fordi jeg har blitt så og si frisk, om man noen gang kan si at man blir det. Når jeg tar det opp, snakker om det, kjenner på følelsene igjen så kjenner jeg at den får litt bedre grep om meg enn det den gjør til vanlig når jeg presser det vekk, Den følelsen skremmer meg. Det kommer alltid til å ligge i meg og det er en evig kamp, men for meg så blir den litt lettere for hver dag. For meg har det vært en stor hemmelighet så utrolig lenge, jeg skammet meg så fryktelig mye. Ingen visste om det, og det følte jeg at var den eneste måten jeg kunne ha litt kontroll igjen på en situasjon som var helt ute av kontroll. Å skulle fortelle det til menneskene rundt meg via bloggen var en skummel, ekkel og kanskje en dum måte å si det på men det var helt nødvendig for meg. Jeg hadde ikke klart å fortalt det på noen annen måte. Jeg følte meg også klar til å fortelle, jeg hadde for første gang på mange år mye mer kontroll på den enn den hadde på meg. Grunnen til at jeg fortalte var fordi det begynner å ligge bak meg, jeg har kontroll og jeg ville ikke gå rundt å bære på en så stor hemmelighet lenger. Kanskje også det ga svar på noen ubesvarte spørsmål, kanskje ting ga litt mer mening. Det var ett nødvendig skritt på min vei til ett bra liv uten at sykdommen har ett stort grep om meg. Jeg ville legge det bak meg for første og siste gang. Men det skulle være lettere sagt enn gjort..


    Det er noe med det at når man begynner å snakke om noe, så legger man merke til liknende ting i omgivelsene rundt seg. Jeg vet ikke om dette kun er innbilning men jeg føler det har eksplodert litt med spiseforstyrrelser rundt omkring den siste tiden. Alle snakker om det, alle har det. Det er plutselig blitt greit å snakke høyt om som for så vidt er veldig bra men det er nesten blitt en trend føler jeg. Det er skummelt. Det er en forferdelig sykdom som tar fra mennesker så utrolig mye, og det er så forferdelig vanskelig å kjempe mot den. Ihvertfall alene. Men det jeg også syntes er veldig skummelt er at så fort man hører ordet spiseforstyrrelse så tenker man på sykelig tynne jenter og gutter som lever på brødsmuler og vann. Det er disse som blir trekt frem i media, det er disse som alt søkelyset stråler på. Det er ikke riktig. For er man overvektig, eller har en helt normal kropp nei da kan man så absolutt ikke ha spiseforstyrrelse. Jeg vet ikke om det er feil av meg å føle meg truffet på en rar måte, men jeg gjør det likevel. Dette er en helt jævlig kamp å kjempe og den blir enda mer jævlig om jeg skal måtte forsvare at jeg faktisk har det fordi jeg ikke er tynn. Det finnes spiseforstyrrelser i alle former og fasonger og det er på tide å ta alle sammen på alvor. I mitt tilfelle så har jeg bulimi. Forrige gang jeg skrev om dette så gikk jeg rundt grøten på å nevne det, fordi jeg hater det ordet. Jeg blir kvalm bare av å skrive det. Det gjør alt så ekte. Mange med bulimi er faktisk ikke sykelig tynne. Man overspiser. Man spiser til man kaster opp og så ligger man der på gulvet i svette og tårer. Man kaster opp fordi man ikke vil legge på seg enda mer. Men det blir en ond sirkel som blir altfor vanskelig å komme seg ut av. Det handler om kontroll. Den dårlige samvittigheten legger seg som en tvangstrøye rundt en etter en runde med overspising. 


    I mitt tilfelle begynte jeg å få det på grunn av en simpel uheldig kommentar, men det ligger så mye mer bak. Selvfølgelig var det ikke denne personen sin feil, og det var heller ikke hovedgrunnen til at jeg fikk det. Det fikk det bare til å renne over, jeg følte meg forferdelig stygg. Men for meg har det alltid handlet om kontroll. Jeg har levd hele mitt liv uten å ha kontroll på noe. Jeg var forbannet på verden fordi jeg ble født med ryggmargsbrokk, hvorfor meg? Jeg måtte operere uendelig mye, jeg mistet mye tid med venner og skole, jeg har hele mitt liv gått glipp av ting på grunn av en ting jeg ikke kan kontrollere. Så når jeg da opplevde for første gangen i mitt liv at det var noe jeg kunne kontrollere så fikk jeg en følelse av lykke og lettelse. Jeg kunne kontrollere vekten, når jeg spiste, hvordan det skulle foregå. Jeg fikk en stor følelse av makt der jeg satt på kvelden å planla alle måltidene mine dagen etterpå, og hvordan jeg skulle få til alt uten å bli oppdaget. Det å hoppe over måltid for så å overspise med alt jeg kom over noen timer etterpå gjorde at jeg fikk en slags rus. I mitt hode hadde jeg jo kontroll, jeg hadde makten. Det var sånn det føltes i starten, for jeg skulle jo bare prøve det ut en liten stund. Når det hadde gått flere år og jeg fortsatt holdt på, og mamma og pappa begynte å merke at det lå emballasjer rundt omkring så begynte skammen å komme. Hver eneste dag etter skolen lagde jeg meg en stor kjele med sjokoladeglasur og satt å spiste den på badet, når jeg hørte noen tok i inngangsdøra løp jeg opp på rommet å gjemte den bakerst i skapet. Det hadde gått for langt, men jeg innså det for sent. Poenget mitt med dette innlegget er vel at jeg vil at man skal forstå at spiseforstyrrelse ikke nødvendigvis bare gjelder når man er sykelig tynn, det finnes andre spiseforstyrrelser enn anoreksia. Det kommer i alle former og fasonger og det er kritisk å ta det på alvor. Ikke gjør kampen til noen enda verre, enda skumlere, enda lenger fordi du har ett bilde i hodet av hvordan en skal se ut når man har en spiseforstyrrelse.

    Jeg vil også poengtere hvor viktig det er at om du har eller kjenner noen som du tror har spiseforstyrrelse så er det viktig å få hjelp! Absolutt ikke gjør som meg å vent for lenge. Det gjør det så mye mer vanskelig å bli bedre. Ta kontakt med familie, venner, lærere eller hvem som helst som du stoler på. Jeg er også bare ett tastetrykk unna om du trenger å prate med noen som vet hvordan det er. Nedenfor er det også litt informasjon om hvem du kan kontakte:

    Interressegruppa for spiseforstyrrelser støttetelefon: 22 94 00 10

    ROS - rådgivning om spiseforstyrrelser: 948 17 818

    Del gjerne videre! 

  • Publisert: 07.06.2016, 15:27
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 16 kommentarer
  • SOL UTE, SOL I HJERTET

  • Publisert: 04.06.2016, 20:40
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • I dag har det vært en veldig fin dag, selv om jeg ikke har gjort så mye. Men det er noe med det at når smilet er lett tilgjengelig og viser seg mye, og de vonde tankene har tatt seg en pause så er nettopp det en fantastisk dag for meg. Jeg håper jeg er på vei inn i en god periode nå og at jeg får en fin sommer uten så mange nedturer men det får bare tiden vise. Uansett så kan jeg takle det som kommer, det vet jeg. I dag har jeg vært på en liten shoppingrunde med meg selv og det var veldig deilig å komme seg en liten tur ut alene faktisk! Skulle finne kjole til bryllup men jeg fant ingenting nå, jeg er så kresen.. Jeg får prøve på nytt til uka. Om dere har noen gode tips til hvor jeg kan finne en fin kjole til sommer bryllup så si gjerne ifra - da blir jeg gla' ;-)

    Etter jeg kom hjem så satt jeg meg i sola med en bok og ett glass med noe godt og kaldt i. Solen stekte selv om klokken var bikket seks, kan ikke unngå å være glad da :-) Nå ser jeg på sommer i dyreparken, jeg syntes det er ett så koselig program, haha. Etterpå så tenkte jeg å farge håret, må jo freshe det opp litt til sommer og bryllup. Mon tro hvilken farge det blir nå daaa..? Jeg er jo så vinglepetter! Må også få ryddet og ordnet litt her hjemme fordi i morgen får vi nemlig koselig besøk, det gleder jeg meg veldig til! Hva har dere gjort i dag? <3

    Sol ute, sol i hjertet <3

  • Publisert: 04.06.2016, 20:40
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 12 kommentarer
  • STYGGEN PÅ RYGGEN

  • Publisert: 02.06.2016, 18:54
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Nok en dag har gått. Nok en dag er kastet bort liggende i sengen. Nok en dag er kastet bort til depresjonen, tårene, angsten og de vonde, mørke tankene. Nok en gang har jeg tapt. Det er vondt. Så fryktelig vondt. Jeg vil bare være som alle andre, komme meg ut av dette mørke hullet jeg har falt så altfor langt ned i..

    "Føles som jeg er i helvete
    Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste
    På skulderen min og minner meg på
    Jævla skeis det'erre livet mitt går
    Er det rart jeg er redd
    Når Styggen på ryggen er han jeg prater med mest?
    Oppå skulder'n min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet."

  • Publisert: 02.06.2016, 18:54
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 16 kommentarer
  • JEG VIL SÅ GJERNE

  • Publisert: 20.05.2016, 19:03
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Forstå. Ha forståelse. Jeg vil så gjerne at du skal si du skjønner hva jeg går gjennom. Men du kan ikke, for du er ikke meg. Du er ikke i mitt hode, du vet ikke hvordan jeg føler det fordi jeg ikke forteller det. Selv om jeg hadde fortalt det hadde du ikke forstått, ikke hundre prosent. Det går ikke, for du er ikke meg. Når jeg er nede er jeg nede, når jeg er oppe er jeg oppe. Det er ingenting midt i mellom. Det er slitsomt. Det sliter meg så ut at jeg ikke får sove. Når jeg først får sove får jeg mareritt. Fordi i drømmene så får de vonde tankene tak i meg og de holder seg godt fast. Jeg visste før jeg i det hele tatt var i gang at dette var noe jeg ikke kom til å klare. Staheten og en god periode var det som skulle til for at jeg fortalte meg noe annet.

    Men det var ikke sant. Jeg har skjønt det nå. I disse periodene er det ingenting som er sant. Det er ikke meg som snakker, det er denne perioden. Jeg lyver til meg selv men jeg forstår det ikke før det er for sent. Det er vondt å innrømme for seg selv at man ikke klarer de målene man setter seg. Enda vanskeligere er det å innrømme for de rundt deg at du ikke klarer det. Skuffelsen i stemmen er stor, men vit at du kan ikke være mer skuffet over meg enn jeg er selv. Men noen ganger går det bare ikke, noen ganger må man innrømme nederlaget og man må bare kjempe videre. Det er det jeg gjør nå. Man kan kanskje ikke forstå hverandre hundre prosent, men man kan ha forståelse og man må vite at man er aldri alene. Dette er vondt nå, men det går over. Det gjør alltid det. I mellomtiden så får man klistre på ett smil, det får dagene til å gå.


    ''I like to pretend that everything's alright. Because when everybody else thinks you're fine, sometimes you forget for a while that you're not.''

  • Publisert: 20.05.2016, 19:03
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 4 kommentarer
  • DET VANSKELIGSTE JEG HAR GJORT

  • Publisert: 10.05.2016, 20:40
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Etter altfor få timer søvn i natt trasket jeg inn på legekontoret, bare noen timer etter solen stod opp. Kvelden i går brukte jeg på å gå gjennom i hodet hundrevis av ganger hva jeg skulle si når jeg satt foran dette mennesket som jeg håpet kunne hjelpe meg. Etter litt småprat så fikk jeg mannet meg opp å sagt at jeg har noe på hjertet. ''Jeg har det vanskelig, jeg trenger hjelp. Jeg orker ikke leve sånn her mer.'' Få sekunder etterpå satt jeg med skjelvende hender som leitet etter øynene mine, en automatisk refleks. Jeg skal jo ikke vise at jeg er svak. Jeg skal ikke vise frem alle tårene som har bygget seg opp etter alt for lang tid innestengt. Men det skjedde noe. Jeg fikk en tillit, en ro i meg. Jeg følte meg hørt, tatt på alvor. Jeg turte å slippe meg løs, jeg turte å la meg knekke. Endelig skal jeg få hjelp til å plukke opp bitene å sette de på plass der de hører hjemme. Som hun sa; nå har du tatt det aller første skrittet i riktig retning, dette skal gå bra. 

    Tusen takk for alle tilbakemeldinger de siste dagene, jeg hadde faktisk ikke klart dette uten dere og det mener jeg av hele mitt hjerte. Nå skal jeg sette meg ned å svare hver og en av dere, jeg trengte bare litt tid for meg selv for det her er virkelig det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Men samtidig det aller beste. Jeg har håp nå, håp om en bedre fremtid - håp om at jeg kan få flere gode dager enn dårlige. Jeg er stolt av meg selv, jeg har endelig spurt om hjelp. Det er ikke alt man klarer alene, jeg forstår det nå. Det er lett å forveksle det med svakhet, men det er heller det største tegnet på styrke å be om hjelp. 



    BE STRONG ENOUGH TO STAND ALONE, SMART ENOUGH TO KNOW WHEN YOU NEED HELP, AND BRAVE ENOUGH TO ASK FOR IT. 

  • Publisert: 10.05.2016, 20:40
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 16 kommentarer
  • LIVREDD FOR Å KNEKKE SAMMEN

  • Publisert: 09.05.2016, 22:07
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Gjett hvem som presterte å sovne med en gang hun kom inn dørene hjemme og ikke fikk gjort noe av det hun egentlig skulle gjøre? Jo, det var visst meg det! Først så tenkte jeg å gi meg selv en ordentlig skyllebøtte, sitte å syntes synd på meg selv og kjenne på den grå følelsen som oftest bygger seg større enn meg selv. Men nei, ikke i dag. Jeg skal heller snu det om til noe positivt, jeg har faktisk være på to møter i dag. Jeg har hatt en utrolig spennende og positiv dag med tanke på fremtiden min, jeg har gjort noe bra for meg selv. Fader heller, jeg har hatt en innmari bra dag selv om jeg ikke fikk tatt den storhandelen eller satt på den klesvasken. Det er ikke det som teller på slutten av dagen. 


    Men nå da, selv om jeg har gitt meg selv litt ro. Litt rom for å være stolt av meg selv. Så merker jeg den store, stygge grå følelsen uansett. I morgen er det nemlig en ny stor dag for meg. En dag jeg aldri hadde trodd kom til å komme. Hadde du sagt det til meg for ett år siden hadde jeg ledd av deg. Det er da ingenting for meg. Så syk er jeg da virkelig ikke. Eller? Jo, jeg er det. Jeg må huske på det i alt jeg gjør, jeg er faktisk syk. Hodet mitt er ikke alltid på rett plass, faktisk så er det for det meste ikke det. Jepp, i morgen er det den store dagen nemlig. Kl 0830 i morgen tidlig går jeg inn på legekontoret for å be om hjelp. Hjelp til å fikse opp mitt forvridde syn på meg selv, på verden. Jeg ber om hjelp for å fikse meg selv. Dette er noe jeg også gjør for meg selv, for å få en bedre fremtid. Jeg får huske å tenke på det mens jeg sitter der å er livredd for å knekke sammen. Jeg må tørre å bryte meg selv ned, det er det som skal til - og det vet jeg. Men jeg har aldri sittet fysisk ovenfor en annen person å lettet på sløret. En ting er å sitte foran tastaturet slik jeg gjør nå å fortelle dere, en annen ting er å sitte foran en annen person uten den masken på som jeg er avhengig av hver eneste dag. Jeg har forberedt meg, jeg har skrevet mange punkter ned på ett papir for jeg er redd for å glemme noe. Men er det så farlig da? Kanskje det kommer av seg selv, hvem vet. Jeg vet hvertfall ikke, for dette er vel topp tre av det skumleste jeg har gjort i hele mitt liv hittil. Det er fryktelig skummelt å innrømme for seg selv og andre at man trenger hjelp, men det er ett tegn på styrke og at man vil ta livet tilbake.

    Det skal jeg huske på mens jeg sitter der å tårene triller for harde livet og føler meg svak - for er det er jeg ikke. 

  • Publisert: 09.05.2016, 22:07
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 14 kommentarer
  • TI SANGER SOM GARANTERT FÅR DEG I BEDRE HUMØR!

  • Publisert: 07.05.2016, 18:14
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Musikk er en veldig stor del av mitt liv, og jeg mener virkelig at det kan forandre humør på bare noen få minutter. Så her har jeg satt sammen min topp ti liste på sanger som ihvertfall får meg i bedre humør på en dag hvor hodet krangler med meg! 



     

    NO - MEGHAN TRAINOR 

    cMTAUr3Nm6I
    Denne funker like bra i sofakroken med ørepluggene godt planta i ørene som på jentevorset! GIRA blir man :-)
     

    KISS MY ASS - SIRIUS 

    L3IFmeKSVX0
    Denne spilles OFTE av meg om jeg må ''blow of some steam!''. Innen sangen er over er jeg alltid i bedre humør :-) 


    TA EN SJANSE - ENDLESS

    YyRm1Wvq2LU

    Endless var jeg faktisk blodfan av som fjortis <3 Men han har i det siste kommet med mange nye bra sanger, denne er en stor favoritt og får meg alltid i bedre humør og på bedre tanker! Blodfanen begynner å komme tilbake ;-) 

     

    GET BACK UP - MIKE LOOKEE FEAT. STIAN EHI

    kkeRvxUK1bk

    Dette må være min favoritt når de vonde tankene tar over hodet mitt, for den har ett så fryktelig bra budskap. Her må man faktisk se musikkvideoen også fordi den er veldig bra! 

     

    GOTTA HAVE YA - KALLE ENGSTROM 

    EymNuUfxOI8

    Denne fant jeg faktisk etter å ha sett Hotel Cæsar her om dagen, haha! Ble fort en favoritt fordi den er er så utrolig behagelig å høre på :-) 

     

    FIGHT BACK MOTIVATIONAL SPEECH - TEAM FEARLESS 

    ou_zUSML1qA
    Jeg måtte ta med den her fordi når jeg er på bunn og jeg ikke har noen motivasjon for noe, når jeg føler at livet kun går imot meg så pleier jeg å finne motivasjons filmer på YouTube. Dette er en av de jeg liker best, og denne kanalen har mange som er verdt å se og høre på! Alt sitter i hodet dere, man skal ikke kimse av tankenes kraft.
     
     
    MARRY YOU - BRUNO MARS 

    Denne hadde jeg faktisk helt glemt, men så var det ei venninne av meg som snakket om den i går og da måtte jeg bare høre på den igjen - gjett om den har gått på repeat siden da! Man kan ikke gjøre annet enn å smile av den :-) Og krysse fingrene for at det skjer en dag kanskje ;);) 

     

    ATTITUDEPROBLEM (P3 REMIX)

    03-8exSu6jg

    Haha, denne bare gjør noe med meg.. jeg føler meg sykt badass mens jeg digger til denne sangen. GO KVINNFOLK!!! Man må se musikkvideoen også, den er noe for seg selv..

     

    BEST FRIEND - YELAWOLF FT. EMINEM

    To av mine all time favourites i en og samme sang! Har du ikke vært på konsert med Yelawolf enda, så må du gjøre det ihvertfall en gang iløpet av livet. Kan med hånden på hjertet si at det var den beste konserten jeg har vært på noensinne - han er helt syk live! Jeg skal definitivt ta med meg kjæresten og reise rundt å dra på flere konserter med han. 
     

    CRAZY IN LOVE - BEYONCÉ REMIX 

    Alle dere som er like SKAM blodfan som meg, skjønner denne ;);) Fyttiiii. Ja. Blir bare som nyforelsket når jeg hører denne, hahaha.

     

    Hvilket er dine favoritt sanger som du hører på når du trenger å komme i bedre humør & har vi noen av de samme på lista? 

    Mange klemmer ❤ Merethe

     


     

     




     

     




  • Publisert: 07.05.2016, 18:14
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 10 kommentarer
  • HEMMELIGHETEN

  • Publisert: 26.04.2016, 11:03
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • God morgen <3 Har dere det fint? 

    I dag er det den store rydde og vaske dagen her i heimen. Har utsatt det aaalt for lenge altså.. Skittentøyhaugen bare vokser og vokser mens vi ser på, haha - æsj. Så jeg er igrunn bare innom for å si hei før jeg må finne frem vaskekjerringa i meg :-) Fikk tre timer sammenhengende søvn i natt da, mye bedre enn vanlig for å si det sånn så jeg skal si meg fornøyd med deeet. Så jeg har litt mer energi enn vanlig i dag og da må jeg jo bare utnytte det til det fulle! Jeg har også fått time til legen om to uker.. men jeg skal prøve å få en time før fordi jeg vet rett å slett ikke om jeg klarer å vente såpass lenge. Er så sliten. 

    Jeg tenkte jeg skulle begynne med sånn ''uken som gikk'' innlegg, så det kommer faktisk ut senere i dag! Har sett mange gjør det, og jeg syntes egentlig det er en veldig fin greie. Man må på en måte sette seg ned å reflektere litt, og i tillegg så har man noe å se tilbake til senere. Wow, deep. Men den derre challengen tror jeg at jeg bare gir opp, dessverre. Med mitt hode og min helse om dagen så vet jeg rett å slett ikke hvordan jeg fungerer fra dag til dag, og jeg kan ikke ''låse'' meg til sånt da, tydeligvis. Men jeg tenkte heller jeg kunne bruke den som en ''inspirasjon'' til innlegg de dagene jeg ikke har noe særlig å skrive om :-) Smarte Merra. 

    Nå skal jeg komme i gang med å rydde hus og hode ;-) Vel, snart ihvertfall! Tenkte faktisk jeg skulle få til å se ''The Secret'' i dag - eller hemmeligheten på godt norsk, har hørt den er veldig bra. Ihvertfall når man har det litt vanskelig i livet.. Er det noen av dere som har sett den? Har også lastet ned masse apper på mobilen som har med den filmen og boken å gjøre, haha. Nå er jeg gira på å få orden på ting altså, man må ta litt tak i seg for å få til ting. Er vel det jeg har skjønt de siste dagene.. Velvel. Nok småprat. Vi blogges senere <3 


    Bildet er tatt herfra

    ❤ Merethe

     

  • Publisert: 26.04.2016, 11:03
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 14 kommentarer
  • JEG ER DEN JENTA SOM...

  • Publisert: 24.04.2016, 17:18
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Helt seriøst, igjen så blir jeg så ufattelig flau av det her... Jeg skriver sånn.. kanskje annenhver dag og bruker alt for lang tid til å svare dere som skriver til meg. Unnskyld. Jeg har rett å slett vært dritdårlig på bloggfronten siste uken. Eller kanskje ukene? Who can tell anymore. Jeg blir supergira en dag for at neste dag skal bli mye bedre, men så blir den bare verre enn den forrige. Men grunnen til at jeg var fraværende i går var fordi.. jeg våknet typ 2030 på kvelden - jadda. You guys, im struggling. Jeg trodde jeg hadde fått til en OK døgnrytme men der tok jeg grundig feil! Så i natt har jeg døgnet igjen da, ikke smart - jeg vet det. Men jeg klamrer meg til håpet om at det kanskje hjelper denne gangen. Jeg ble så overveldet av responsen på mitt forrige innlegg, som jeg som oftest blir - fordi dere er så snille mot meg. Jeg håper dere vet nå at jeg setter så utrolig stor pris på dere alle sammen, og jeg er faktisk blitt glad i alle og enhver. Jeg får kanskje ikke sagt det nok.. nei tror ikke det. På grunn av dere så hadde jeg en ordentlig opptur den kvelden, som gjorde at jeg fikk min første natt med god søvn på faktisk flere måneder. 


    Meeen. Jeg har faktisk allerede vært innom tanken om å gi meg nå, flere ganger. Med bloggen altså. Fordi jeg har følt meg så utrolig dårlig i det siste. Jeg føler at ALT blir halvveis, og ingenting jeg planlegger blir gjennomført. Den stemmen jeg sliter så fælt med som sier jeg ikke er god nok den er der enda, og den skriker i hodet mitt hver dag. Jeg har nok rett å slett ikke vært så dårlig som jeg er nå på lenge. Men så er det den staheten i meg, som jeg etterhvert har blitt ganske glad i som gjør at jeg gir meg ikke så lett. Jeg skal faen ikke tape. For jeg trives jo med dette, men på mine premisser. Jeg kan ikke gå med ett press på meg for at jeg må slenge ut ett innlegg hver dag. Fordi noen dager, de fleste dager i det siste - så kommer jeg meg ikke opp av sengen engang. Jeg har det rett å slett helt jævlig noen ganger. No filter her, hvorfor skal man skjule det? Jeg er lei av å late som. Er ikke du? Men ja, da klarer jeg ihvertfall ikke ta opp pcn å skrive her. Jeg er heller ikke så veldig fan av å forhåndsskrive innlegg, for hele poenget med denne bloggen var å være ærlig og vise at livet ikke er en dans på roser som så mange later som. Da nytter det ikke å skrive ett innlegg en uke i forveien, for mitt liv og mine følelser kan forandre seg på ett sekund. 


    Jeg vet at de siste innleggene mine egentlig bare har vært unnskyldninger, og klaging. Negativt. Men det er jo sånn livet mitt er akkurat nå. Igjen så er dette ett innlegg med bare rot, og skravling. Fingrene mine løper over tastaturet uten at jeg leser over setningene førti ganger. Orker ikke rettskriving, orker ikke redigere - for dette er meg. Tusen takk for dere trofaste som er inne her hver dag selv om jeg er verdens kjipeste og kjedeligste for tiden. Jeg er den jenta som for det meste sitter alene dag ut og dag inn, bekymrer meg for alt, tenker på hundre ting om gangen - og har humørsvingninger som en jojo. Jeg har ikke noe spennende liv, men jeg har utfordringer som jeg trodde jeg var alene om, men som jeg har skjønt mange andre har også. Jeg har også valgt å bruke den ene tingen jeg har funnet ut at jeg elsker og føler jeg mestrer, som en måte å vise at ting ikke alltid er som det ser ut som. Vise at det er OKEI å være annerledes, og ikke minst vise at man aldri er alene. Jeg har brukt for mye av mitt liv på alt dette, og jeg er lei. Jeg har for første gang i mitt liv fått en lidenskap, og jeg føler jeg har fått en ny sjanse. Jeg skal ikke kaste bort denne. Jeg skal ikke tape. Ikke denne gangen. Gir det her mening? Jeg vet ikke. Men jeg føler at bitene starter så smått å falle på plass, ihvertfall..


    Kan vi stoppe ett sekund, og tenke på.. hva søren som har skjedd med håret mitt her? What the... Sånn som håret mitt ser ut nå, er definisjonen på hva som foregår inni hodet mitt for tiden. If that makes sense. 

    Anywhooo. Tusen takk for all støtte, og alle meldinger og kommentarer i det siste. Det betyr så fryktelig mye mer enn dere tror, og jeg lover å svare dere alle. Jeg begynner faktisk å se frem til å dra til legen for å en gang for alle få hjelp. Det var noe jeg aldri trodde jeg kom til å si før. Dere blir ikke kvitt meg så lett nei - dette er jo bare begynnelsen :):) Vi blogges <3

    ❤ Merethe 

  • Publisert: 24.04.2016, 17:18
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 16 kommentarer
  • JEG HAR TATT ETT TØFT VALG

  • Publisert: 22.04.2016, 17:07
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Jeg merker det begynner å bli litt flaut det greiene her. Skriver ting her på bloggen i håp om at jeg klarer å gjennomføre det, og lover meg selv masse som aldri skjer. Men sannheten er at jeg har det veldig vanskelig. Det har vært sånn lenge. Opp og ned, opp og ned, berg og dalbane. Jeg klamrer meg fast i nedoverbakkene, men jeg holder alltid på å falle ut. Nedoverbakkene føles bare dypere og dypere for hver dag som går, og toppen ser jeg snart ikke lenger. Jeg går gjennom en periode hvor jeg ikke klarer helt å ta ett skritt frem uten å ta to tilbake. Jeg vet ikke hva det er, eller hva som skjer. Men jeg kjenner alltid igjen tegnene, jeg får alltid små varsler før det skjer. Jeg fikk det i helgen, jeg ignorerte det og det fikk jeg svi for. Jeg vet jo egentlig hva det er men jeg vil ikke innrømme det for meg selv. Jeg tar ikke meg selv på alvor, og jeg tør ikke be om hjelp når jeg vet jeg trenger det. Det er så lett å se på det som en skam i dagens samfunn, hvor alle skal være så gode i alt. Absolutt alt er en konkurranse, men hvem er egentlig vinneren? Og hvem er taperne? Man kan aldri vinne om man har bestemt seg på forhånd at man skal tape. Det er umulig. 

    Jeg har ikke sovet på ett døgn nå, jeg husker ikke en gang sist gang jeg var ordentlig trøtt og heller ikke helt uthvilt. Jeg trodde jeg hadde ting under kontroll, jeg trodde ting gikk fremover så jeg dyttet meg selv lenger frem enn jeg var i stand til å klare. Det er en stund siden jeg har kjent ordentlig på angsten og depresjonen, men den kom plutselig over meg igjen. Hardt. Jeg er fryktelig flink til å skjule det, flink til å dytte den unna. Det er farlig. Men den er flinkere enn meg til å ta meg igjen, til å slå meg ut i lang tid etterpå. Jeg er lei. Jeg er lei av å falle i den samme fella hver eneste gang. Lei av å bli skuffet over meg selv hver eneste dag. Lei av å aldri føle at ting går min vei. Lei av å være deprimert. Lei av å ha angst. Lei av meg selv. Men jeg vet også at når man har kommet langt nok ned i kjelleren, så kan man begynne å skimte lyset i døråpningen. Det er en vei ut, men man må ville det selv. Det første skrittet opp trappen, det er det deg selv som må ta. Men du må tørre å spørre om en hånd å holde i. Det er det jeg har innsett i dag, etter å ha pratet med en av mine beste venninner har jeg skjønt at jeg trenger hjelp og det er slett ingen skam. Jeg skal være stolt av meg selv som gir meg selv en sjanse til å bli bedre. Takk. Du var min hjelpende hånd. 

    Kan jeg være din? 

    Så nå har jeg tatt ett valg, som har vært veldig tøft for meg. Jeg har nå bestilt time hos legen, og jeg skal forsøke å få meg en psykolog. For jeg trenger virkelig hjelp, og det er absolutt ingen skam. Det tok meg bare veldig lang tid før jeg innså det, dessverre. 

    Noen sår leges med sting og plaster. Andre krever mer tid. Alle trenger en hjelpende hånd. 

    ❤ Merethe

  • Publisert: 22.04.2016, 17:07
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 47 kommentarer
  • DU SA JEG VAR FEIT

  • Publisert: 11.03.2016, 11:00
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Min hemmelighet.

    Jeg var 12 år, akkurat fått min første kjæreste, lykkelig og endelig fått litt selvtillit. Skulle på den årlige legesjekken, du skrøyt av meg som gikk så fint. Rett i ryggen, lange skritt. Jeg ble stolt. Så fikk jeg beskjed om å stå rett inntil veggen, måle høyden. Hadde jeg vokst? Ja, jeg hadde det. Målet mitt ble nådd, 160 cm. Stolt, smilet var stort. Opp på vekta, du snudde deg å begynte å skrive. Nå var jeg ferdig. Dette var en bra dag, fått skryt, nådd målet mitt, jeg var lykkelig. Du sa jeg flink. Men jeg så du hadde et rart blikk...

    Du så bort på pappa, så litt ekstra lenge før du så tilbake på meg. En 12 år gammel jente som for første gang i livet var ordentlig lykkelig og hadde god selvtillit. Du sa jeg var litt stor for alderen min, litt tung for høyden min. Du sa jeg var feit. Ordene brant seg inn i hodet mitt, jeg var feit. Jeg som for to minutter siden var mer lykkelig enn jeg noen gang har vært, jeg som var stolt over meg selv som hadde vært flink til å gå fint. Jeg var feit. Det var noe med BMI sa du. Hva betydde det? Var det ett fancy ord for å fortelle meg at jeg var stor? At jeg var stygg?

    Jeg så bort på pappa, jeg skjønte ikke hva som skjedde. Han så bort. Så på han at dette var vanskelig. For hva skal man si? Jeg prøvde å feste blikket mitt ett sted, men det gikk ikke. Hva skulle jeg gjøre nå? Hvordan skulle jeg forholde meg til andre når jeg visste at jeg var feit? Dette var starten på en kamp mot meg selv, en kamp jeg enda ikke har vunnet og som jeg ikke vet om jeg noen gang kommer til å vinne. Mat ble fienden. Lyving ble min venn. I ti år har jeg husket på den ene setningen, det ene minuttet som forandret meg for resten av mitt liv. Hvilken rett hadde du til å fortelle en 12 år gammel jente, at hun var feit? 

    Du sa jeg måtte passe på litt fremover. Spise litt mindre, bevege meg litt mer. Middagen hadde vært mitt favorittmåltid, hele familien samlet rundt bordet, kvalitetstid. Nå ble det en ting jeg hatet, gruet meg til. Vi snakket om hvordan det hadde gått hos legen, måtte fortelle at jeg var litt stor. Da kjente jeg noe rart, maten ville opp igjen. Det ble en kamp, jeg tvang det i meg. Spurte om å gå fra bordet, løp opp og begynte å gråte. Jeg skreik i puta, ingen måtte høre. Jeg ble kvalm. Kvalm av mitt eget speilbilde. 


    Ingen har visst, ingen vet enda. Før nå. Følelsen av kontroll når bare jeg har visst om det var nødvendig. Har alltid vært flink til å skjule, til å holde kjeft. Tvinge frem smilet, late som jeg har ett normalt forhold til mat. De nærmeste tror jeg elsker mat, er jo det jeg har fortalt i alle år. At jeg elsker middag. Overspising. For å døyvve smertene, høres rart ut for mange. Sånn er det for meg. Har ingen kontroll, hodet og fornuften blir borte når maten kommer på bordet. En liten periode ble det bedre, hadde en som sa til meg hver dag at jeg var fin, det hjalp. Men så var det en som sa jeg hadde lagt på meg litt i det siste, sikkert ett kompliment eller god kritikk. For meg var det ikke det. Kampen kom veltende over meg igjen, enda større mens jeg ble enda svakere. Måtte gjøre noe annet. Så jeg sluttet å spise, raste ned i vekt, fikk komplimenter. Nå gjorde jeg noe riktig. 

    Mat ble en konstant tanke i hodet, kunne gå flere dager uten nesten noe mat. Til så å overspise en hel dag, løp rundt i huset og reiv ut alt fra alle skuffer og skap i jakt på å finne noe jeg kunne presse i meg. Etterpå kom skyldfølelsen, følelsen av at jeg hadde puttet i meg noe kroppen min ikke skulle ha. Låste meg inne på do, lå på gulvet i flere timer. Embalasjene lå strødd over alle kriker og kroker på rommet, gamle matpakker lå bakerst i skapet. Selvfølgelig ble jeg tatt, men jeg lo det vekk. Latet som det ikke var noe stor greie. Hvorfor sa jeg ingenting? Hvorfor ba jeg ikke om hjelp? Jo, fordi ønsket om kontroll var større enn ønsket om hjelp. 

    Stod opp flere timer før kjæresten i dag, han vet ingenting. Det er forferdelig dårlig gjort av meg. Jeg har ikke spist ordentlig på flere dager, men i dag overspiste jeg. Jeg har klart å skjule det for absolutt alle, før var jeg stolt av det. Det var så enkelt å skjule det, fordi jeg er jo ikke tynn. Spiseforstyrrelse blir assosiert med å være tynn, sykelig tynn. Men du må vite at det finnes flere typer, dette er en av de. Nå blir jeg lei meg av tanken på at jeg ikke har klart å være ærlig, de fortjener å vite. Dette er min sjanse til å fortelle, dette er eneste måten jeg klarer det på. 

    Kampen min er ikke over, men den blir svakere mens jeg blir sterkere. Jeg holder på å ta tilbake kontrollen, håpet er at nå som jeg er ærlig om det skal jeg få ett annet fokus, jeg skal bli frisk. Jeg vet det finnes mange der ute som er som meg. Jeg vet jeg ikke er alene, jeg håper at du også vet at du ikke er alene. La oss være her for hverandre, få dette til å bli ett mer åpent tema. Det er så altfor mange som sliter med dette i hemmeliget helt alene. Jeg har jo vært en av de, frem til nå. Nå har jeg endelig bestemt meg for at dette er ikke ett liv jeg ønsker å leve lenger, jeg vil ikke lyve mer. Unnskyld for at du får vite det på denne måten, tro meg når jeg har hatt lyst til å fortelle det men jeg har ikke klart. Dette er eneste utvei for meg, jeg er ikke sterk nok til å fortelle deg det ansikt til ansikt. For det er vanskelig nok for meg å skrive det.

    Unnskyld. 



    ❤ Merethe 

    ------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

    Gjerne del dette innlegget videre og følg meg på facebook HER!

    #hverdag #blogg #helse #helg #foto #spiseforstyrrelse #psykiskhelse #kamp #stemme #mat #selvtillit #selvfølelse #tabu #sykdom #funksjonshemning

  • Publisert: 11.03.2016, 11:00
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 52 kommentarer
  • JEG SER DU SLITER

  • Publisert: 08.03.2016, 21:54
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Jeg ser det i de triste øynene dine som egentlig er så fulle av liv. Jeg ser du sliter med å takle hverdagen, den hverdagen som er så enkel for alle andre å komme gjennom. Jeg ser du sliter med noe så enkelt som å stå opp om morgenen. Jeg ser du sliter med å tvinge frem smilet som en gang alltid var klistret på det vakre ansiktet ditt. Jeg ser det på de skjelvende hendene dine som en gang var stø som fjell. Jeg ser det på tårene som renner, som du børster vekk mens du sier ''det går bra''. Jeg ser det på holdningen din som en gang var rakrygget, men som nå er lutrygget som en gammel dame. Jeg ser det på det flakkende blikket ditt mens vi snakker, som en gang ga all sin oppmerksomhet til mine øyne. Jeg hører du sier det går bra men den svake, skjelvende, gråtkvalte stemmen din forteller meg noe annet.

    Jeg ser det på deg, du som en gang brydde deg om hvordan du så ut. Du som elsket å sminke deg, pynte deg og ditt beste tilbehør var smilet ditt. Alt dette er borte nå, jeg ser det. Jeg ser deg. Jeg ser du trenger en pause. En pause fra det som for alle andre er det letteste i verden, men som for deg er det vanskeligste du vet om. Jeg ser du er rød i øynene etter det du kaller for søvnmangel, men som jeg vet er tårer. Jeg ser gløden din som en gang lyste for fullt, nå er blåst ut for lengst. Jeg ser det hver eneste dag, jeg ser at du sliter og at du trenger meg. 

    Hvis du ser det, hvorfor sier du ingenting da? 

    ❤  Merethe 
     

  • Publisert: 08.03.2016, 21:54
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 13 kommentarer
  • DET ER LOV Å INNRØMME AT MAN ER SLITEN

  • Publisert: 04.03.2016, 20:59
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Jeg har sittet lenge nå å prøvd å skrive noe. Jeg har så mye jeg vil skrive om, så mange ideer og temaer jeg syntes er viktig å ta opp. Men jeg klarer bare skrive et par setninger før det stopper opp. Kjenner armene mine skjelver og tårene presser på. Jeg skjønte først nå hva som er galt. Jeg er sliten. Og det å fortelle andre at du er sliten, er ikke så enkelt som det egentlig burde være. I dagen samfunn skal du nærmest være en superhelt på alle områder. Og mange later som man er det også, men la meg sprekke den boblen med en gang. INGEN er det, det er umulig. Du kan lure alle andre så mye du bare vil, men du lurer ikke deg selv. Og du velger selv om du vil lære det på den gode eller den dårlige måten. 

    Hva gjør du da når livet ditt slettes ikke er normalt? Når det føles ut som livet setter deg konstant på en prøve, og at du aldri får full score? De siste ukene har vært vanskeligere for meg enn jeg har villet innrømme selv. Ting har skjedd, og det har ikke gått som jeg i utgangspunktet tenkte. Det kan være vanskelig å takle, men man må bare ''ri på bølgen'' og komme seg bedre ut på den andre siden. Man må vise for SEG SELV at man kan, ingen andre. For til syvende og sist er kun seg selv man har, er det ikke? Jeg har brukt for mye av mitt liv på negative ting, følelser og tanker. For mye tid på å tenke hva andre mennesker tenker og føler om meg, det å bruke opp min egen energi på dette er noe jeg nå i det siste har lært er helt unødvendig. Dette er jeg i en forandringsfase på nå, men det tar tid. For det er vanskelig å hele tiden prøve å tenke positivt og gjøre det beste man bare kan, når livet kommer med et slag i trynet på deg gang på gang.  

    Jeg har vært sengeliggende i to uker nå, og må få hjelp til så og si alt og det er utrolig kjedelig. Heldigvis har jeg hatt bloggen, det har gjort at jeg har hatt litt å sette tankene mine på, men jeg føler ikke her heller at jeg gjør det bra nok. Ikke så bra som jeg vet jeg egentlig kan gjøre det. Men jeg er veldig takknemlig nå for at jeg en stund før jeg opprettet bloggen hadde begynt å gå inn i meg selv og begynt å jobbe med meg selv. Det gjør at jeg nå ikke har gitt opp bare på grunn av litt motgang, for jeg vet jeg kan. Men jeg må gjøre det på min egen måte, på min egen tid. 

    Jeg kommer sterkere tilbake, jeg har så mye på hjertet som jeg gleder meg til å dele med dere på godt og vondt, men jeg må først klare å være komfortabel med å dele, og nyte å skrive om det. 

    Så dette er meg som innrømmer at jeg er sliten, og det er helt greit. 

    Klarer du å si ifra om at du er sliten? Hva føler du om dagens samfunn som mener man må være en ''superhelt'' på alle områder?

    ❤ Merethe 
    

    ---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

    PS! Meld deg på giveawayen HER!

  • Publisert: 04.03.2016, 20:59
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 10 kommentarer
  • HVA GJØR MAN NÅR LIVET TAR OVER STYRINGEN?

  • Publisert: 04.02.2016, 00:06
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • Heihei! 

    Ble et sent innlegg i dag. Skrev ett innlegg i går som jeg skulle publisere i dag men jeg feiget ut rett og slett, angsten tok meg igjen så det ble heller lagret i arkivet og kommer ut når jeg er klar for det. Jeg har hatt en dårlig dag, eller døgn. Jeg vet ikke hvorfor men det gjør man vel ikke alltid? Er blitt vant til at jeg har det sånn. Den følelsen kommer alltid veltende over meg helt uten forvarsel og spesielt når jeg har det ganske bra, og da blir jeg sittende igjen og skjønner ikke helt hva som skjedde. Og sånn har det vært det siste døgnet. Jeg har så mye å tenke på, mange tanker som 21 åringer ikke skal trenge å bekymre seg over. Hvor er jeg eller vi om 1 mnd, 1 år, 10 år? Jeg vet virkelig ikke, og det skremmer meg så sinnsykt. Du som leser dette, kan du gjøre en ting for meg? Ta vare på alle små øyeblikk. Alle øyeblikkene du tror ikke er så viktig, de er det. I det lange løp så er det de som teller mest.

     De som kjenner meg aller best vet at jeg liker å ha kontroll over ting som skjer, jeg liker ikke å la andre ta over. I dette tilfellet la livet ta over. Jeg hater det, men det er sånn det er blitt og jeg må visst bare godta det. Men så er det ikke så enkelt noen ganger. Jeg har virkelig ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har tenkt ''hvorfor meg, hvorfor oss?''. Det er vanskelig å godta at det er sånn. Det er vanskelig å godta at dette livet har blitt valgt for oss, det er ikke vi som har valgt livet. Jeg ville ikke ønsket dette for min verste fiende engang, det er virkelig ikke rettferdig.

    Men vet du hva? Jeg ville ikke ha valgt dette bort for alt i verden heller, hadde jeg ikke fått utdelt dette kortet i livet hadde jeg aldri hatt min fantastiske familie, eller møtt alle de fantastiske menneskene jeg har møtt. Jeg hadde aldri møtt mannen jeg elsker mer enn noe annet i hele verden, og det er en enda mer skremmende tanke. Men alt er bittersøtt, hvorfor kunne vi ikke vært foruten noe hvertfall, hvordan skal vi takle alt som blir slengt vår vei? Mens jeg sitter her å skriver så kommer sangen ''Beautiful pain'' på, og den beskriver akkurat følelsen jeg sitter med nå. 

    Så hva gjør man når livet tar over styringen? Blir man sittende passivt i passasjersetet, og håper på at man ikke kræsjer? Nei, man hopper i førersetet, og tar kontroll. Man tar kontroll over livet man har blitt utdelt, og lager sin egen lykke. Du på din måte, og jeg på min. 

    Nå skal jeg legge meg litt ekstra godt til i armkroken på min kjære, skyve vekk negative tanker og heller tenke over alt jeg er takknemlig for i livet. 

    Hva er du takknemlig for? Nevn en ting 

     Vi snakkes i morgen, god natt!

    ❤ Merethe 
     

     
     #motivasjon #helse #blogg #takknemlig #fremtid #kontroll #frykt #livet #feig #angst #psykiskhelse 

     

  • Publisert: 04.02.2016, 00:06
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 3 kommentarer
  • NÅR MAN ER SIN EGEN STØRSTE FIENDE

  • Publisert: 02.02.2016, 12:00
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • God formiddag! - eller morgen til dere som er heldige og har fri i dag. 

    Er det tid for en typisk hverdags post kanskje? Dette innlegget skrev jeg i natt før jeg la meg, må jo prøve å ha noenlunde rutine her så skal prøve å poste innlegg til faste tider hver dag. Så når dette innlegget legges ut så sitter jeg pent på skolebenken og forhåpentligvis lærer jeg noe nytt om avtale- og kjøpsrett. Ja for i fjor så fikk jeg plutselig for meg at jeg skulle søke på bachelor i rettsvitenskap aka jus nemlig, jeg som aldri har vært særlig skoleinteressert. Dumt? tja, jeg har ikke bestemt meg enda, det er fortsatt oppe til vurdering. De fleste rundt meg fikk store øyne når jeg avslørte den nyheten for å si det sånn, det kan jeg love dere! Til min store forundring derimot, så sa alle at de hadde troen på meg, etter sjokket hadde lagt seg da selvfølgelig. Så egentlig var det vel jeg som var min største fiende, igjen? Men for å være ærlig, så var den største grunnen til at jeg valgte dette studiet at jeg vil bevise for meg selv at jeg kan hvis jeg vil - og jeg vil og skal slutte å være min egen største fiende i livet.

    Nå mens jeg sitter her å skriver, så kikket jeg ut vinduet så ser jeg at det snør igjen. Den første tanken som streifer meg er at jeg må stå opp en god del tidligere enn planlagt i morgen tilfelle jeg må grave frem bilen. Før hadde det vært en negativ ting, for jeg er kanskje det verste B-mennesket man kan tenke seg. Eller, kan vel egentlig ikke si B-menneske, heller D-menneske. Men nå? Det er som en lampe har skrudd seg på innvendig, kan jeg gå så langt å si at jeg har fått ny livsgnist? Ja det kan jeg og det gjør jeg. Så nå kan jeg faktisk si at jeg gleder meg til å stå opp tidligere i morgen for å grave frem kjerra mi, og nyte dagen som den kommer. Men mest av alt så gleder jeg meg til å endelig kunne være meg selv, og sette meg ned å skrive akkurat hva jeg tenker og føler i denne åpne dagboken min. 

    Men du vet disse tankene som oppstår når det skjer noe positivt i livet ditt? De kalles negative tanker. Vet du hvorfor de tankene kommer? Fordi du er din egen største fiende. Hver eneste gang jeg opplever noe positivt, så kommer den stemmen inni hodet mitt som forteller meg at jeg må ikke bli for glad, for rundt neste hjørne venter noe enda verre enn tidligere. De kommer uansett hvor lite det er. Jeg kan ta et eksempel på noe som skjedde nå nettopp; den fantastiske samboeren min som jeg verdsetter mer enn selve livet kom inn med mat han hadde laget til meg, kjempekoselig og jeg setter så utrolig stor pris på sånne små oppmerksomheter i hverdagen. Men, så er det denne stemmen igjen da. Den forteller meg stille i bakgrunnen at jeg må ikke bli for glad da, jeg må få litt dårlig samvittighet også fordi jeg har sittet på rommet hele dagen og skrevet. Jeg har vært egoistisk, det er det jeg har vært. Ja, sånn er det og det er de tankene som til slutt tar størst plass og det er de som vises mest på utsiden for de påvirker humøret mitt og igjen responsen jeg gir tilbake. Og tror du jeg slipper unna med det? Da tar du feil, for denne stemmen sier nemlig at jeg skal få dårlig samvittighet for at jeg får dårlig samvittighet også. Slitsomt? Ja, det kan du si. Jeg tror de aller fleste har eller har hatt det sånn, i større eller mindre grad i en periode i livet. Kanskje det er samfunnet som gjør at det blir sånn? Unner man ikke hverandre all lykke? Noen (mange) ganger føler jeg det ikke er lov å vise at man er lykkelig og har det bra, for man må jo alltid tenke på andre som ikke har det så bra, ikke sant? Ja man skal ha en samvittighet, man skal ha omsorg for andre og vite at alt er ikke svart/hvitt her i livet, men skal det gå på bekostning av egen lykke? Nei, det burde ikke det - men det gjør det og det er faktisk jævlig trist. 

    Ble dette bare rot? Det ble kanskje det, men jeg skriver bare rett ned på tastaturet hva jeg føler akkurat her og nå - og nå er det bare rot i hodet mitt. Noen ganger er det vanskelig å tilogmed forstå seg selv, men må man alltid forstå da? Nå har du kanskje fått noe å tenke over, og det er mitt eneste mål med alt dette her. Du trenger ikke forstå. Bare prøv å tenk litt utenfor den firkantede boksen vi er fanget i altfor ofte, så skal du se at du får et helt annet syn på verden. Alle disse tankene raser rundt i hodet mitt 24/7 og det er så godt å endelig få tatt de med ut på en luftetur. Dette ble ikke akkurat en typisk hverdags post likevel dette her. Eller? Jo, det ble faktisk det for dette.. det er min hverdag. Er det kanskje en liten del av din også?

     


     

     

    ❤ Merethe
    #hverdag #blogg #fiende #motgang #rot #psykiskhelse #positiv #negativ #motivasjon #helse #livet
  • Publisert: 02.02.2016, 12:00
  • Kategori: PSYKISK HELSE
  • 10 kommentarer
  • hits