• 05.10.2017 - 12:14
05.10.2017

1. En dag vil du være borte. Kanskje i morgen, eller kanskje om 50 år. Ingen vet, og derfor burde du leve hver dag som om det er din siste. Hva ville du gjort akkurat nå om dette var din siste dag? Gi alt i dag, legg energi i det som gjør det lykkelig og ikke det som er negativt i livet ditt. Det er en påminnelse om at materialistiske ting ikke betyr noe, det er hvordan du fikk andre til å føle seg som virkelig betyr noe og hvordan du føler deg i hjertet. Det er en påminnelse på at du må være ditt beste deg. I dag. 

2. Det er ingenting du ikke kan gjøre, bli, eller få. Når det er en person har gjort det før deg så betyr det at du også kan. Det kommer ikke til å være enkelt, men det er mulig. Du må arbeide hardt for det, du må legge blod, svette og tårer i det. Men du kan klare det. 

3. Det er ingenting som er verdt det om det gjør deg ulykkelig. Hvis det ikke gjør deg lykkelig eller en bedre person så er det ikke verdt det. Hvis det ikke gjør det lykkelig NÅ eller om resultatet ikke vil gjøre det lykkelig, så er det ikke verdt det. Du burde stille deg spørsmålet ''gjør dette meg lykkelig?'' i alt du gjør, hele tiden. Hvis svaret er nei, ikke gjør det. 

4. Alltid vær deg selv. Ikke streb etter å være en annen person enn den du virkelig er. Ikke dilt etter andre fordi de har eller gjør noe du ikke har eller gjør. Tør å skille deg ut fra mengden om det er den du virkelig er. Den eneste muligheten for ett lykkelig og suksessfullt liv er om du er deg selv hele tiden. Du vil aldri bli lykkelig om du alltid hører på hva alle andre sier og mener du burde gjøre. Du er unik, og det er din beste egenskap.

5. Alt du noen gang trenger er allerede på innsiden av deg. Materialistiske ting gjør deg ikke lykkelig, du ser mennesker som har alt men som egentlig ikke er lykkelige. Andre mennesker vil aldri få deg til å føle deg hel. Forventer du ingenting så åpner du deg opp for fantastiske ting. Om ting ikke går din vei, så gjør det ingenting. Du trenger ikke dem eller de. Ekte lykke er ikke funnet på utsiden, det er funnet på innsiden. Lykke er en måte å tenke på, en måte å leve på. Det er en tanke du kan bestemme deg for å tenke. Gjør det som føles godt, resten vil følge etter.

6. Det er ingen plass for mennesker som påvirker deg negativt, men det er uendelig plass for positiv energi og mennesker som gjør deg lykkelig. Å omgi deg med negative mennesker er noe av det verste du kan gjøre om du vil leve ett lykkelig liv. De som virkelig bryr seg om deg vil aldri gjøre noe som hindrer deg i å leve det livet du vil leve. Aldri forandre deg for andre mennesker eller for å gjøre en annen person lykkelig. 

7. Fokuser på hva du vil. Hvis du fokuserer på alt negativt i livet, så vil du finne det. Hvis du fokuserer på sinne eller tristhet så vil du finne det. Men det samme betyr om det motsatte. Hvis du kun fokuserer på å finne det positive, så vil du finne det. Det du vil skal være meningen med livet ditt blir livet ditt. Det kan være en skuffelse eller en lærdom. Hjertesorg eller lærdom. Livet er imot deg eller så gjør det deg sterkere. Vi velger vår egen virkelighet. Sørg for at din intensjon blir å søke etter det gode i livet, til å se det gode i andre mennesker, til å være takknemlig for det du har. Til å se utfordringer som muligheter. Husk at det du gir oppmerksomhet i livet blir dine erfaringer i livet. Tenk det beste, forvent deg det beste. Spør alltid deg selv om dette beriker livet ditt. Forlat den du var, elsk den du er og se frem mot den du vil bli. 

  • 25.09.2017 - 18:38
25.09.2017

For en stund siden, etter jeg hadde avsluttet terapien så følte jeg meg bedre enn på lenge. Jeg trodde det skulle vare, jeg trodde jeg var forbi den verste stormen. Men jeg tok visst feil. Jeg kan ikke bestemme over denne sykdommen og det er helt forjævlig å tenke på. Den siste tiden har jeg nesten kun kommet meg opp for å gå på skolen to dager i uken, ja jeg har faktisk begynt på skolen. Jeg stortrives og jeg klarer å komme meg gjennom det. Jeg er stolt over det. Men jeg er ikke stolt over at jeg faller tilbake i gamle mønstre. Jeg har ikke vært flink til å ta medisiner så jeg kan vel kanskje skylde en del på meg selv. Men jeg har bare ikke taklet tanken på at jeg må ta flere piller daglig for å ha ett normalt liv. Men nå har jeg begynt å innse at jeg må det uansett hvor vondt det er og jeg prøver å være flink til å ta de. Jeg må huske på at jeg ikke bare gjør det for meg selv men også de rundt meg. 

Jeg har ikke skrevet på lenge. Jeg har tenkt på det flere ganger hver eneste dag for det er min form for terapi. Jeg elsker å skrive fra meg, men jeg har ikke klart det. Jeg er vel kanskje redd for å innse hvordan jeg har hatt det i det siste for det kommer tydelig frem når jeg skriver. Det er så mye skam forbundet med psykiske sykdommer og jeg er ikke helt vandt til å snakke om det helt enda. Det er skummelt og rart å tenke på at jeg har en psykisk sykdom som jeg skal ha livet ut. Jeg er glad for at jeg har ett ord for hva jeg føler og ikke føler, men jeg er redd for den ''boksen'' jeg plutselig er i. Jeg føler meg ofte alene og ensom med tankene mine, og det er lett å tenke at ingen er som meg for det er jo så få som prater åpent om psykisk helse. Kanskje det er derfor jeg er her? Ikke vet jeg, men jeg vil at det skal forandre seg.

Jeg håper jeg er klar for å skrive igjen nå og at jeg klarer å opprettholde lidenskapen min. Jeg gjør dette for meg selv og jeg må bare huske på hvor mye det har hjulpet meg før og hvor mye det kan hjelpe meg nå. For jeg har det ikke så lett for tiden, men jeg vet at jeg kommer meg gjennom denne stormen også. Jeg vet hvor sterk jeg kan være og jeg skal være sterk nå. Heldigvis merker jeg allerede at jeg begynner å komme ut av det. Jeg skal hjem til Tønsberg denne uken og det skal bli så godt å klemme alle jeg er så glad i ekstra lenge.  

Blogges kanskje - tør ikke love meg selv noe. 

  • 11.07.2017 - 17:00
11.07.2017

For en liten stund tilbake ble jeg kontaktet av en journalist i KK.no! Hun spurte om jeg ville stille opp på intervju om mine psykiske sykdommer og handikap. Generelt hvordan jeg takler livet. Jeg takket selvfølgelig ja med glede. For det er dette jeg brenner for, å lære andre å tørre å være åpne om utfordringer i livet. Vise at det er greit å ikke ha det så bra iblant og bryte ned tabuer om psykisk helse og handikap. Etter jeg fikk min Bipolar diagnose har jeg jobbet hardt med meg selv hver eneste dag. Jeg har kjempet for meg selv og prøvd å hjelpe andre i liknende situasjoner. Ikke minst lære bort til andre som ikke er kjent med dette å akseptere at alle er ulike for at vi som lever med det kan bli sett på som likeverdige og ikke kjenne på skam. Derfor setter jeg så stor pris på disse mulighetene jeg får til å snakke om det og spre budskapet mitt. Det er fælt å leve i ett samfunn som har så mange fordommer innebygget. Vi må tørre å være åpne for å få de vekk. Vi er alle unike og flotte akkurat som vi er. Jeg er veldig fornøyd med hvordan saken ble og at jeg ble enda en erfaring rikere på min vei.

HER kan du lese intervjuet!

  • 11.07.2017 - 03:59
11.07.2017

Alle har kjent på angst og depresjon en gang i løpet av livet. Kanskje har du hatt angst før en viktig prøve, eller for ett stort og viktig valg du har måttet ta som kommer til å påvirke livet ditt. Kanskje du har kjent på depresjon uten å egentlig ha en grunn eller kanskje du har kjent på depresjon på grunn av noe trist du har opplevd. Uansett for hvilken grunn du har kjent på det så har vi alle kjent på disse stormende følelsene som plutselig kan skylle over oss. Hvorfor skal det da kjennes ut som vi må bære de med skam? Det er ingenting ved det å ha en mental helse som skal behøve å forbindes med skam.

Når jeg fikk min Bipolare diagnose så var en av de første følelsene jeg kjente på skam. Skam over hvem jeg var, og hvem jeg plutselig ble på denne dagen hvor jeg fikk det svart på hvitt. Nå snart ett år senere og mange timer hos psykolog forbigått så kjenner jeg på lettelse over å endelig forstå litt mer av hvem jeg er. Jeg har en Bipolar diagnose som alltid kommer til å være en del av meg, det er en del av min personlighet og det skal jeg ikke trenge å kjenne skam over. Det å føle på alle sidene av sin mentale helse er så viktig for å kunne lære seg selv å kjenne.

Det er greit å innrømme både for deg selv og andre at du er deprimert noen ganger og får angst iblant. Det er også greit å ha en psykisk sykdom eller flere. Det er en liten del av det store bildet. Alle kjenner på det men ikke alle tør å innrømme det og det er det som gjør at så mange forbinder disse følelsene og sykdommene med skam. Om vi alle sammen tør å være mer åpen om vår egen mentale helse jo fortere kommer vi til å klare å bryte ned disse tabuene som ikke hører hjemme der. For det gjør det ikke, tabuer hører ikke hjemme hos mental helse. Det gjør mange mennesker sykere, det gjør at mennesker som har det vanskelig bruker lenger tid til å søke den nødvendige hjelper de trenger. Det er å kaste bort kritisk tid.

Jeg vet dette fordi jeg har erfart det selv. Jeg brukte alt for lang tid på å være redd for å søke hjelp og være åpen om alle disse følelsene som jeg kjente på. Ikke minst alle jeg mistet underveis. Det har gjort at jeg nå må bruke lenger tid til på å bygge meg selv opp igjen. Jeg ble mer og mer en skygge av den jeg en gang var og jeg bruker fortsatt alle mine våkne sekunder for å prøve å finne tilbake til den personen. Jeg har måttet lære meg å leve på nytt med mer i bagasjen og det blir lettere for hver dag som går. Vi alle har ett ansvar for vår egen mentale helse, det er ingenting noen kan gjøre før man selv tar grep. Først da kan man få hjelp. 

Alle har en mental helse, ikke skam deg over din. 

  • 30.03.2017 - 13:09
30.03.2017

Husk å meld deg på konkurransen om å vinne ett gavekort her!

Hei <3 I går blogget jeg ikke, for ett sjokk! Haha. Har hatt noen dårlige dager rett å slett, kom meg ikke ut av sengen i går før veldig sent så bloggen var ikke så høyt på prioriteringslisten. Men det positive er at nå blir jeg ikke liggende i flere uker eller måneder. Det går bedre nå og nå sitter jeg bare å ser på YouTube imens Link ligger ved siden av meg å spiser griseøre - nammis. Om en time drar jeg på pasientkurs, noe jeg gleder meg til. Jeg trives veldig godt der og jeg lærer utrolig mye! I dag tror jeg vi skal ha om pårørende så det blir spennende. Når jeg er ferdig med kurset i slutten av april så kjører de i gang ett minikurs for de pårørende til de som har gått pasientkurset og det skal Sverre være med på. Syntes det er så fantastisk hvor engasjert han er, det gjør alt mye enklere for begge to. Det er nok ikke en lett oppgave å takle meg i hverdagen, haha. Så noen tips og triks for han er nok ikke så dumt ;-)

Har ikke så mange andre planer i dag, men kurset tar veldig på så tror igrunn det er like greit. Tenkte å ha litt vårrengjøring kanskje, i trua på at våren er her for å bli. Det ER lov å håpe. Vil også ordne ett lite kontorhjørne på rommet så jeg har en fast plass å skrive på sånn at det blir enda mer rutine i hverdagen, noe jeg trenger sårt. Men nå må Link ut å bajse så jeg må løpe før det skjer en eksplosjon i stua! Håper dere får en fin dag, nyt det gode været om dere har det :-) 

ღ Hva er dine planer for dagen?

  • 24.03.2017 - 14:08
24.03.2017

I dag er ingen god dag for meg. Jeg våknet opp femten minutter før jeg hadde en time på søvnklinikken svimmel, kvalm og tett. Men jeg kom meg dit fordet, og det er jeg stolt over. Når jeg er dårlig så blir angsten min ekstra dårlig og vond. Jeg ser for meg alt mulig galt som kan skje og bli sagt, jeg bryter meg selv ned. For ett år siden hadde jeg bare blitt hjemme, det hadde blitt for mye å komme seg ut av sengen. Men i dag dro jeg, og det ble en positiv opplevelse og ikke en dårlig en. Det har med meg å gjøre velger jeg å tro. Jeg velger å bygge meg selv opp isteden for ned. Så til tross for angsten kom jeg meg ut i dag og dagen ble litt bedre enn den hadde blitt om jeg ble hjemme i sengen. 



Men nå har jeg en liten valpe gutt som krever oppmerksomhet fra meg, han får meg til å glemme problemene mine litt mer i hverdagen og det er godt. I dag skal jeg gi meg selv ett klapp på skulderen og fokusere på å bli frisk for det fortjener jeg i dag. Det er jeg sikker på at du gjør også! Vi er alle våre egne hverdagshelter. 

Hva gir DU deg selv ett klapp på skulderen for i dag? :-)

  • 20.02.2017 - 23:01
20.02.2017

Halloisen folkens. Eller personen? Haha, nei ikke vet jeg lenger. Nå er faktisk bloggen min over ett år gammel, det er ganske sykt å tenke på egentlig. Den har jo vært like ustabil som meg det siste året. (ja jeg tåler en spøk på min egen bekostning) - bare ikke gjør det du da :):) tulla igjen. tullemor. jepp, det er meg det. 

Men fra spøk til alvor, haha. Jeg prøver å være stolt over hva jeg har fått til for meg selv iløpet av kanskje min største kamp noen sinne. For å konstant kjempe mot seg selv, istedenfor å kjempe for noen er faktisk jævlig vanskelig. Iløpet av det siste året har jeg gått gjennom så mye..dritt. There. I said it. Men fy søren så mye bra jeg har fått oppleve også! Det er så mye bloggen sin fortjeneste, som i bunn og grunn er min fortjeneste. Jeg har alltid visst at jeg har likt å skrive, at jeg kanskje var litt flink i det. Men ikke på denne måten, jeg har alltid lengtet etter den såkalte lidenskapen i livet som veldig mange prater om men jeg har aldri funnet den selv. Ikke før i den mørkeste perioden i livet mitt fant jeg den. Det var liksom som om det hang foran øynene mine hele tiden men at jeg ikke så det ordentlig før jeg lukket de. Før det ble helt mørkt. Livet er jævlig vanskelig og kjipt noen ganger. Det er det for alle sammen, men man må gjennom det mørke for å komme til det lyse. Det sa jeg alltid før når jeg ikke hadde veldig mye annet å lene meg på når kjæresten min var på det mest syke. Lite visste jeg da at det mørkeste ikke hadde kommet enda. Takk og lov for at jeg ikke visste at det kom, for da hadde jeg nok hoppet av for lengst. Livet altså. 

Jeg skulle egentlig skrive om at jeg var på skogstur i går og skryte av de fine bildene jeg tok, bare for å bevise at jeg er på vei til å bli ett friluftsmenneske aka Lars Monsen. Men så begynner refleksjonene og blablabla. Jeg vil egentlig bare si tusen takk til alle dere som har støttet meg gjennom mitt tøffeste år hittil som menneske. Til alle dere som har hjulpet meg til å innse at det ikke er en skam å si at man har det tøft, at det ikke er en skam å be om hjelp. Tusen takk til alle dere som viser at det er okei å være annerledes både på utsiden og innsiden. Tusen takk til alle dere som har lest alle de rare ordene jeg har skrevet her det siste året, som har gjort at jeg har funnet min lidenskap i livet og kanskje poenget med hele greia også som blir kalt livet. Tusen takk for at alle mulighetene jeg har fått på grunn av alle dere som har lest, likt og delt. Hadde det ikke vært for dere hadde jeg ikke kunnet tvinge med meg kjæresten min på Nrk P3 for å snakke om bæsj, tiss og sex til hele norge! Livet er helt jævlig noen ganger, men det kan være jævlig fantastisk også. Ihvertfall når man er bipolar ;) Den der serverte jeg igrunn meg selv på sølvfat. 

Iløpet av det neste året skal jeg prøve så godt jeg kan å fortsette å kjempe mot alle tabuene som finnes for psykisk og fysisk helse. Jeg skal prøve så godt jeg kan å være en stemme for de som ikke tør å snakke høyt og som ikke tør å vise stolt frem hvem man er. For den personen var jeg for bare kort tid siden, og jeg kommer nok kanskje alltid til å ha det litt i meg. Men er det en ting jeg har lært det siste året er det at alle har rett til å være stolt. Vi er alle så utrolig fine akkurat som vi er. Fra bunnen av mitt hjerte; tusen takk til dere som fortsatt gidder å henge rundt her selv om bloggen er like ustabil som meg. Ikke minst, tusen takk til meg selv som fortsatt er her for det var aldri noen selvfølge, livet er ingen selvfølge. 


Bilde fra fjellturen i går som nesten bare gikk oppover uten at jeg så toppen og som var utrolig slitsom men samtidig så utrolig fin, fin symbolisme for meg akkurat nå. For det er den veien jeg vil gå selv om det krever alt av meg. Peace out!

  • 17.02.2017 - 11:00
17.02.2017

Vi undervurderer oss selv alt for mye i dagens samfunn. Det er ikke så rart det da, med alt dette presset som finnes. Jeg hater det ordet. Press. Det er jo fader ikke rart at de aller fleste føler på en eller annen type angst iløpet av livet. Jeg vet hva jeg snakker om, men jeg kan bare snakke for meg selv. For noen uker siden fikk jeg enda en diagnose som nå er brettet utover den rimelige tjukke journalen min. Sosial angst. Angst. Smak litt på ordene. Hva betyr de egentlig? Jeg vet a'søren jeg og jeg lever med det. Det er noen ord psykologen min har skrevet ned i papirene mine. Lett oversatt betyr det at jeg er redd. Redd for mennesker. Redd for å gå i butikken. Redd for å snakke i telefonen. Redd for å snakke høyt foran mennesker. Redd for å spørre fremmede om noe. Redsel. For ett skummelt ord. Herregud jeg er redd for ett ord også nå. 

Jeg har vel alltid vært litt sjenert. Det var ihvertfall det jeg trodde at jeg var. Helt til jeg fikk ett megastort angstanfall på skolen. Det var som om en bombe slo ned i meg. Helt ut av det blå. Jeg trodde jeg skulle dø. I ettertid tenker jeg at jeg burde skjønt at det kom. Jeg var jo livredd for alt. Jeg kom fem minutter for sent til skolen den dagen, og på grunn av det kom jeg ikke lenger enn til døren inn til klasserommet. Jeg så inn i det minste vinduet som var i døren. Alt ble så lite, alt ble svart. Skjelvingen kom først, som ett jordskjelv. Alt ristet, jeg følte at bakken skulle gå i stykker. Så kom tårene, det var som en foss. Jeg så de dryppe ned på gulvet. Jeg måtte komme meg vekk. 

Heldigvis hadde jeg kjørt til skolen den dagen, hadde jeg måttet ta bussen hadde jeg sikkert ikke kommet meg hjem den dagen. Nevnte jeg at jeg er redd for å ta buss også? Jeg husker ikke kjøreturen bort til bensinstasjonen, som jeg ble værende på i tre timer før jeg kjørte hjem - den kjøreturen husker jeg heller ikke. Skummelt. Jeg ringte en av mine beste venninner, hun klarte å roe meg litt ned. Jeg dro til hun samme kvelden og vi kom frem til sammen at jeg måtte komme meg til legen. Men det var så skummelt, jeg var jo redd for det også. Jeg hadde også hørt om alle menneskene som var alvorlig psykisk syke som fikk avslag på hjelp, så jeg trodde ikke det var sjans i havet for at jeg skulle få det. Jeg hadde lite troa på psykisk helsevern. Jeg fikk tvunget meg til legen etterhvert men så kom redselen for hva som kom til å skje så jeg løy. Jeg sa jeg hadde det helt fint, jeg trengte ikke hjelp. 

Så kom depresjonen. Den mørkeste tiden i hele mitt liv. Tre måneder ble det med minimalt av søvn noen dager men aller mest så sov jeg gjennom mange døgn av gangen. Mat og hygiene stod det også dårlig til med. Kjæresten min måtte tvinge meg opp av sengen en gang i døgnet for at jeg skulle gå på do. Han måtte tvinge meg til å spise. Han måtte tvinge meg i dusjen. Noen ganger tok jeg bare vann i håret for å late som jeg hadde dusjet. Fordi jeg orket ikke. Jeg orket ingenting, jeg orket ikke livet. Hadde jeg hatt den kunnskapen jeg har nå den gangen hadde jeg lagt meg selv inn på psykiatrisk. Kanskje det hadde forhindret ønsket om å dø. Kanskje det hadde forhindret trangen etter å sulte meg selv for å i det hele tatt føle noe. 

Men jeg var jo ikke syk. Det var jo normalt å ha det sånn i perioder. Kjæresten min hadde hatt en lang periode uten sykehusopphold, så realiteten av alt vi hadde gått igjennom hadde bare tatt meg igjen. Det var jo bare normalt å ha det sånn da. Det var det jeg tenkte. Det var det de andre sa. Problemet var bare at de så meg ikke. Jeg så meg ikke. Men så kom spørsmålene. Hva har skjedd? Hvorfor klarer du ikke å spise? Hvorfor kom du ikke i går? Hvorfor er du lei deg? Jeg visste ikke. Jeg hadde jo ingen grunn til å ikke ha det bra. Alt annet i livet var jo så bra. Da ble jeg enda mer deprimert, enda mer irritert og enda mer skuffet over meg selv som ikke klarte å ha det bra. Isoleringen ble bare verre. 

Kanskje de har det bedre uten meg? Kanskje jeg er en byrde? Stakkars kjæresten min som må leve med meg. Stakkars vennene mine som må holde ut med meg. Kanskje jeg ikke vil leve mer? Kanskje om jeg bare gjør ett google søk på en kjapp løsning. Vil jeg dø? Kanskje om jeg bare prøver å slippe unna så får det meg til å føle noe. Tenk hvis det er så bra de sier på TV, himmelen? 

Heldigvis var jeg redd for det også. Døden. Heldigvis knakk jeg sammen i armene til kjæresten min, heldigvis klarte jeg å gråte. Heldigvis klarte jeg å føle på noe, redselen. Heldigvis var jeg redd for hva jeg kom til å gjøre mot meg selv om jeg ble liggende i sengen enda en dag. Heldigvis søkte jeg hjelp. Heldigvis ble jeg tatt på alvor og hjelpen ble satt i gang med en gang. Jeg var en hastesak, noe jeg innbilte meg at jeg ikke var men innså fort at jeg var. Jeg ble spurt om det var trygt å sende meg hjem i vente på start i behandling. Jeg svarte ja, og det var det eneste jeg var sikker på den gangen. At jeg hadde skremt meg selv med tankene mine så mye at det eneste jeg var sikker på i verden var at jeg ikke kom til å skade meg selv. 

Jeg vet hvor vondt det er å føle at alt håp er ute. Jeg vet hvor vondt det er å ikke ville være her mer. Jeg vet hvor vondt det er å vite at det er noe galt, men ikke hva. Jeg vet hvor vondt det er å være redd for å få stempelet ''psykisk syk''. Men jeg vet også hvor godt det er å bli trodd, hvor godt det er å få ett svar når det egentlig ikke er en fasit. Noen ganger er det ingen svar å få, det kan være utrolig vanskelig å takle men det er også godt å vite at jeg har en sykdom som gjør at jeg har det sånn i perioder. Fordi det er det det er. En sykdom, ikke ett valg. Akkurat som noen får en fysisk sykdom, får noen andre en psykisk sykdom.

Det er ingen skam , det er en enorm styrke som vi alle har i oss men som bare må graves frem i de mørkeste stunder. Det er okey å være redd, det er okey å ha det sånn. Det er også okey å vite at du ikke er helt alene. For er det en ting jeg kan love så er det at det er man ikke men det er heller ingen andre enn deg selv som kan redde deg, vær så snill søk hjelp. Vi har ingen å miste. 

Har du akutte tanker om å ta ditt eget liv, ring 113. Dersom du opplever et problem du trenger rask hjelp med, ring 116 117. Da kommer du til nærmeste legevakt.

Mental helse hjelpetelefonen 116 123​. 


Her hadde jeg det ikke så greit, men jeg kjente hånden som prøvde alt for å holde meg oppe. Heldigvis lyttet jeg til den. 

  • 14.10.2016 - 19:44
14.10.2016

Her om dagen ble jeg kontaktet av en journalist fra trd.by som hadde lest innlegget jeg skrev på mandag om min bipolare diagnose. Hun syntes det var ett tema som man må få belyst mer og at innlegget jeg skrev var veldig bra, så hun lurte på om hun kunne få ett intervju med meg. Jeg sa selvfølgelig ja, for det er jo dette jeg vil. Det MÅ bli snakket mer om såkalte ''tabu'' temaer og nettopp DET er grunnen til at jeg laget denne bloggen. Jeg har flere ganger iløpet av disse månedene tvilt på om jeg gjør det rette ved å være såpass åpen som det jeg er. For nå kan man lese bloggen min og vite så og si alt om meg og det er faktisk jævlig skummelt. For ett år siden turte jeg så vidt å gå ut døren i frykt for å bli dømt, og sånn har jeg faktisk hatt det hele livet. Jeg har hele livet latt som jeg er en annen og jeg håpet på at hvis jeg bare stengte det ute nok så gikk min største drøm i oppfyllelse. At jeg våknet opp som en helt annen person som ikke har alt det jeg har. Jeg kunne ønske jeg hadde hatt en person å strekke meg etter som hadde vært åpen om hvilken person man virkelig er og var stolt av det. Det er denne personen jeg har bestemt meg for å bli selv, for jeg vet så fryktelig godt at det er høyst nødvendig. Du skal ikke skamme deg over hvem du er, uansett hva. 


HER kan du lese intervjuet. Jeg er så takknemlig for denne muligheten for å få en liten stemme <3 

  • 11.10.2016 - 23:25
11.10.2016

Ja.. WOW. Først av alt så vil jeg si tusen hjertelig takk for den fantastiske responsen jeg fikk etter jeg la ut innlegget i går. Jeg hadde virkelig ikke forventet så utrolig mye støtte og fine ord, jeg satt å gråt lenge i går for å si det sånn. Jeg var usikker på om det var rett av meg å dele så mye så kort tid etter jeg hadde blitt diagnotisert, iogmed at jeg fortsatt prøver å finne en plass til det i hverdagen min og jeg prøver enda å forstå hvilken betydning det har på fremtiden. Men når jeg fant ut at det var verdensdagen for psykisk helse så tenkte jeg at det igrunn ikke var ett bedre tidspunkt å dele det på og det kom uansett alltid til å bli like skummelt. Grunnen til at jeg har vært så lenge borte fra bloggen er rett å slett fordi jeg trengte den tiden til å trekke meg tilbake og ta inn alt som var nytt og skummelt. Men nå er det ''out in the open'' og jeg er lettet over at jeg ikke trenger å ta på meg en maske og en ukjent rolle lenger. Jeg føler nesten at det er nå livet begynner, uansett hvor rart det enn høres ut. 

Psykisk sykdom er for mange ett skummelt og ukjent ord, for meg også. Det er mange fordommer og ett stort tabu, men det kan bli mindre av det om man tør å være åpen om det og viser andre hvordan det egentlig er. Det her er langt ifra enkelt for meg, å trykke ''publiser'' og vite at hvem som helst kan lese om meg og hva som foregår i mitt hode. Det er ubeskrivelig skummelt. Men det er nødvendig, ikke bare for meg men for så mange andre også. Vi er nødt til å få den terskelen for å søke hjelp og å være åpen lavere. 

I dag har jeg vært hos psykologen min, noe jeg gleder meg til hver eneste uke nå. Jeg ler mye der, og gråter - det er godt. Jeg kjenner jeg begynner å få litt bedre kontroll over meg selv igjen og det er noe jeg har savnet lenge. Det er en lang vei å gå enda, men jeg er i det minste på vei og det er jeg stolt over. Jeg har også vært med ei av mine beste venninner og det trengte jeg så sårt i dag. Jeg er så takknemlig for menneskene i livet mitt, for at de viser at de prøver å forstå. Det er det eneste jeg trenger, ett ønske om å forstå. Jeg har mye å glede meg til fremover, og jeg har mange mennesker å være glad i. Det er godt å endelig kjenne litt på det. 


Ta vare på deg selv for til syvende og sist er det kun ditt eget ønske om å hjelpe deg selv som faktisk hjelper. 

  • 10.10.2016 - 18:58
10.10.2016

Denne dagen trodde jeg aldri skulle komme. Tårene som fosser nedover kinnene mine nå forventet jeg aldri. For kun en måned siden fikk jeg ett stykke papir i hånden. Dette papiret skulle snu min verden opp ned iløpet av ett sekund. 

Jeg har alltid tenkt at det er normalt. Jeg har alltid fått høre at jeg liker å ligge lenge i sengen og at jeg alltid sovner så sent. Det er lettere å spøke det vekk enn å se alvoret i det. Jeg tenkte i flere år at det ikke var noe galt, det er jo normalt for tenåringer å være litt deppa innimellom. Det er jo normalt for tenåringer å være litt lei av livet, være sent oppe og sove lenge. Humørsvingninger følger med det å være en tenåringsjente. Når jeg flyttet ut ble det verre. Alkohol ble en selvmedisinering hver eneste dag, da fikk jeg i det minste sove om kvelden. Men det var jo ikke noe galt, det er jo normalt for ungdom som nettopp har blitt myndig å feste mye. Men når det blir en enmannsfest er det noe galt. De mørke dagene begynte å ta over, smilet ble lagt mer og mer vekk. Men det var jo normalt, jeg hadde jo så mye å tenke på. Kjæresten min var alvorlig syk, jeg var funksjonshemmet. Det er mye å leve med i ung alder, da er det jo normalt å ha det litt vanskelig innimellom. 

Jeg flyttet til Trondheim sammen med kjæresten min for to år siden. Jeg gledet meg så utrolig mye, det skulle bli så bra med miljøforandring. I starten gikk det bra, jeg begynte på skolen og gledet meg stort til fadderuke. Men det tok ikke lang tid før angsten kom snikende. Jeg fikk angstanfall på byen og følte meg bekjempet av en greie jeg ikke forstod. Neste gang jeg skulle på byen drakk jeg enda mer enn forrige gang, tenkte at det kom til å gjøre at det ikke skjedde på nytt. Sånn holdt jeg på og hver eneste gang endte det med at jeg drakk meg så sanseløs full at kjæresten min ikke turte å legge seg i frykt for at det skulle skje meg noe. Jeg forstod ikke at det gikk over styr før jeg en kveld drakk meg så full at jeg nesten måtte bli pumpet og kjæresten min var livredd og forbannet over at jeg hadde satt livet mitt i så stor fare.

Jeg begynte å slite mer og mer på skolen, jeg lå i sengen helt til jeg absolutt måtte dra for å rekke skolen på sekundet. Jeg hadde ikke blitt kjent med noen fordi jeg hadde bare turt å være med to dager i fadderuken og de to gangene drakk jeg meg alt for full på grunn av angsten. Vi ble satt i grupper som vi skulle jobbe med stort sett hele tiden og jeg taklet det ikke. Jeg var livredd for disse menneskene, jeg ble livredd for alt. Alt endte den dagen jeg kom ett par minutter for sent til skolen, jeg skulle til å ta i dørhåndtaket og jeg fikk fullstendig panikk. Jeg fikk satt meg i bilen og kjørte til en bensinstasjon, en kjøretur jeg ikke husker den dag i dag. På denne bensinstasjonen satt jeg i tre timer å pratet med bestevenninnen min på telefon før jeg turte å kjøre hjem. Jeg dro aldri tilbake. 


#IAMWHOLE - er en anti stigmatiserende kampanje som er lansert i dag for å sette lys på mental helse. Håpet er at mennesker poster en selfie med en sirkel i håndflaten og får det til å gå viralt for å vise at sammen er vi hele og øke bevisstheten for mental helse. 

Det kunne ta en måned før jeg stod opp og gjorde noe fornuftig. Jeg kunne ligge i sengen i en måned og kun stå opp for å gå på do en gang i døgnet. Jeg slang på meg en maske til menneskene rundt meg. Det var ganske enkelt å si til familien og vennene mine hjemme i Tønsberg at alt gikk bra på skolen, og at jeg hadde det skikkelig bra. De visste jo ikke at jeg lå i sengen på syvende dagen uten å ha fått gjort de enkleste ting som å dusje og spise. Ingen så meg, så jeg var jo egentlig ikke så syk. Det eneste mennesket som virkelig så meg under de mørkeste periodene og som prøvde alt for å hjelpe meg, skyvde jeg vekk. Jeg ble kald og fjern, ingenting ga meg glede lenger, ingenting ga meg noe som helst lenger. Jeg ville ikke innrømme for meg selv at jeg var alvorlig syk, det var en så utrolig skremmende tanke at jeg skulle ha en psykisk sykdom så jeg bare feiet det under bordet. Jeg som alltid har taklet alt så bra og vært så sterk. Jeg som ikke lot meg så lett vippe av pinnen. I to år har jeg hatt jeg det sånn. Dagene mine bestod til slutt av å ligge i sengen, kjefte på kjæresten min om han spurte meg om det gikk bra og sulte meg selv for å bare kjenne følelsen av hva som helst. Om noen spurte meg om hva det var ble jeg frustrert fordi jeg hadde ikke noe svar på det. Hvorfor meg? Det må være en grunn til at jeg har det sånn her. 

Det kom til ett punkt hvor jeg innså at jeg ikke kunne ha det sånn lenger. Jeg ville begynne å leve igjen og kjenne på følelser. Vendepunktet for meg var den kvelden jeg tenkte at det var greit om jeg døde, om jeg ble borte så var det en lettelse for meg og de rundt meg. Den kvelden brøt jeg sammen i armene til kjæresten min og alle tårene som jeg ikke hadde latt komme ut før kom ut iløpet av den kvelden. Den kvelden skremte jeg meg selv med mine egne tanker. Dagen etterpå fikk jeg time hos legen. Kort tid etter det satt jeg inne på kontoret til min nåværende psykolog. 

For kun en måned siden fikk jeg ett stykke papir i hånden. Dette papiret skulle snu min verden opp ned iløpet av ett sekund. Der stod det svart på hvitt hva grunnen til at jeg hadde vært som jeg hadde de siste årene. Jeg har Bipolar type 2. En følelse av lettelse og frykt på samme tid. En lettelse fordi jeg nå hadde en grunn. En frykt fordi jeg visste at jeg nå tok steget inn i ett nytt liv hvor jeg hadde en psykisk sykdom. Jeg kom jo til å bli dømt opp og ned, jeg skammet meg. Psykisk helse er fortsatt fryktelig tabu, man får inntrykket av at man ikke skal snakke høyt om det. Har man en psykisk sykdom er man jo gal, klin kokkos, rar, psykotisk, gæren. 

Feil.


Den beste avgjørelsen jeg har gjort i hele mitt liv var å be om hjelp for min psykiske helse. Om jeg ikke hadde gjort det vet jeg helt ærlig ikke om jeg hadde sittet her å skrevet her i dag. Jeg var på mitt aller mørkeste, aller laveste når jeg så at jeg hadde alt for mye å leve for til å ha det sånn. Jeg vet jo at jeg har mennesker som er glad i meg, jeg vet at livet er verdt å leve, men jeg har en sykdom som gjør at nettopp det er vanskelig å se hver eneste dag. Det er mange som lever med psykiske sykdommer. Så mange flere enn man tror, nettopp fordi vi er helt vanlige mennesker vi også. Det er vanskelig å se utenpå at man sliter innvendig. Jeg tenkte ikke at jeg skulle fortelle om min sykdom nå. Kanskje aldri. Men hvorfor skal jeg ikke det? Fordi jeg er redd for at andre mennesker skal dømme meg? Det er ingenting å skamme seg over, det er ikke min feil at akkurat jeg har fått denne sykdommen. At flere mennesker er åpne om psykisk helse gjør at terskelen for å dømme andre blir lenger. Det at jeg har fått denne diagnosen nå gjør at jeg kan konsentrere meg om å bli bedre, det har gjort at jeg ser ett lys i enden av tunnelen. 

I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Denne dagen er til for å skape åpenhet og gi kunnskap om psykisk helse - vi har alle en psykisk helse. Ta vare på den, og vær så snill ikke skam deg. Jeg er bipolar og jeg er stolt over det fordi det viser at jeg har tatt kontrollen over mitt eget liv igjen, jeg har fått hjelp. Jeg har fått en ny sjanse og jeg vil vise for både meg selv og ikke minst andre at vi er akkurat som alle andre, vi kan leve ett helt normalt liv vi også. Vi må bare tørre å få hjelp. Vi må snakke høyt om det så terskelen for å søke hjelp bli lavere, den hjelpen er nemlig det som kan skille mellom liv og død. 

  • 21.09.2016 - 09:30
21.09.2016

Ikke av den morsomme typen. Ikke av den sommerfugler i magen og latter typen. Ikke av den hvor du og alle vennene dine har gledet dere til denne dagen i flere uker og endelig er dere her typen. Ikke av den som du kan bestemme selv om du vil ta typen. 

Men av den typen hvor du sitter fast i en karusell og ikke får komme av. Det er ikke lenger du som har kontrollen, du kan ikke bare hoppe ut av setet etter en runde. Det er ingen ved siden av deg, det er ingen på bakken. Det er ingen som styrer den. Hvem er det som egentlig styrer den? For det er ihvertfall ikke deg selv. Hvor ble det av alle de andre som var med deg? De har nok blitt lei av å vente på at du skulle komme ut av karusellen og dratt fra deg. 

Alt du vil er å komme deg av og stå på to bein på en flat bakke. For når var egentlig sist gang du følte stødig grunn under deg? Husker ikke. Når var det du egentlig tok skrittet opp i denne karusellen? Husker ikke. Det eneste det er å sammenlikne med er en karusell. Den største karusellen du kan tenke deg, med de høyeste toppene og de dypeste nedturene. Med de verste loopene og den raskeste farten. 

De høye toppene er ikke lenger morsomme. Man skulle tro de var gode men det er de ikke. De får deg til å bli en annen person enn det du er, akkurat som de dype nedturene. Man skriker ikke lenger av glede men av frustrasjon og redsel. Den gode energien er blitt negativ. Du må holde deg litt ekstra godt fast i setet så du ikke faller ut. Hva skjer om du faller ut? 

I de dype nedturene er det ikke lenger lettelse av å komme ned fra toppen. Det er flere av disse her, de varer mye lenger. Den energien som kommer på toppen av karusellen er ikke her nede. Her nede har man ikke engang lysten til å gå ut av karusellen. Her er det ingenting. Her er det mørkere enn man noen gang kan tenke seg. Her er det ikke en eneste stråle av lys og toppen virker så fjern. Men du vet også at den kommer i skremmende fart, du klamrer deg fast her også i frykt for å falle av. Hva skjer om du faller ut? 

Jeg hører stemmer i det fjerne. Kjente stemmer, ukjente stemmer. Stemmer som bare vil at jeg skal komme ut av karusellen. Vet de ikke at det er det eneste jeg vil også? Stemmer som spør meg om hvorfor jeg gikk å satt meg i karusellen i utgangspunktet. Vet de ikke at noen ganger så bare tar man en karusell uten noen grunn? Det er disse karusellene som er vanskeligst å gå ut av. Men det er mulig når man endelig innser at man ikke hører hjemme i denne evige karusellen. Når man forstår at man ikke trenger å være redd for å falle ut og løsner grepet. Når man forstår at man kan gå ut selv og når man kommer på stødig grunn igjen så ser man at de man en gang dro med fortsatt står der klar for å holde fast i deg. De dro aldri fra deg, de ventet på bare på at du skulle gå av karusellen frivillig. 

Jeg ser det står en skikkelse ved kontrollene nå. Betyr det at jeg endelig skal få komme av karusellen? Jeg kjenner det sakker ned og jeg kjenner den ene foten min beveger seg sakte ut mot bakken. 

  • 07.06.2016 - 15:27
07.06.2016

Etter det forrige innlegget jeg skrev om at jeg har slitt lenge med dette så tenkte jeg å legge denne ballen død. Jeg tenkte vel egentlig at det var mitt første og siste innlegg om dette temaet på denne bloggen, nettopp fordi det er ett utrolig vanskelig og sårt tema å snakke om. Men også fordi jeg har blitt så og si frisk, om man noen gang kan si at man blir det. Når jeg tar det opp, snakker om det, kjenner på følelsene igjen så kjenner jeg at den får litt bedre grep om meg enn det den gjør til vanlig når jeg presser det vekk, Den følelsen skremmer meg. Det kommer alltid til å ligge i meg og det er en evig kamp, men for meg så blir den litt lettere for hver dag. For meg har det vært en stor hemmelighet så utrolig lenge, jeg skammet meg så fryktelig mye. Ingen visste om det, og det følte jeg at var den eneste måten jeg kunne ha litt kontroll igjen på en situasjon som var helt ute av kontroll. Å skulle fortelle det til menneskene rundt meg via bloggen var en skummel, ekkel og kanskje en dum måte å si det på men det var helt nødvendig for meg. Jeg hadde ikke klart å fortalt det på noen annen måte. Jeg følte meg også klar til å fortelle, jeg hadde for første gang på mange år mye mer kontroll på den enn den hadde på meg. Grunnen til at jeg fortalte var fordi det begynner å ligge bak meg, jeg har kontroll og jeg ville ikke gå rundt å bære på en så stor hemmelighet lenger. Kanskje også det ga svar på noen ubesvarte spørsmål, kanskje ting ga litt mer mening. Det var ett nødvendig skritt på min vei til ett bra liv uten at sykdommen har ett stort grep om meg. Jeg ville legge det bak meg for første og siste gang. Men det skulle være lettere sagt enn gjort..


Det er noe med det at når man begynner å snakke om noe, så legger man merke til liknende ting i omgivelsene rundt seg. Jeg vet ikke om dette kun er innbilning men jeg føler det har eksplodert litt med spiseforstyrrelser rundt omkring den siste tiden. Alle snakker om det, alle har det. Det er plutselig blitt greit å snakke høyt om som for så vidt er veldig bra men det er nesten blitt en trend føler jeg. Det er skummelt. Det er en forferdelig sykdom som tar fra mennesker så utrolig mye, og det er så forferdelig vanskelig å kjempe mot den. Ihvertfall alene. Men det jeg også syntes er veldig skummelt er at så fort man hører ordet spiseforstyrrelse så tenker man på sykelig tynne jenter og gutter som lever på brødsmuler og vann. Det er disse som blir trekt frem i media, det er disse som alt søkelyset stråler på. Det er ikke riktig. For er man overvektig, eller har en helt normal kropp nei da kan man så absolutt ikke ha spiseforstyrrelse. Jeg vet ikke om det er feil av meg å føle meg truffet på en rar måte, men jeg gjør det likevel. Dette er en helt jævlig kamp å kjempe og den blir enda mer jævlig om jeg skal måtte forsvare at jeg faktisk har det fordi jeg ikke er tynn. Det finnes spiseforstyrrelser i alle former og fasonger og det er på tide å ta alle sammen på alvor. I mitt tilfelle så har jeg bulimi. Forrige gang jeg skrev om dette så gikk jeg rundt grøten på å nevne det, fordi jeg hater det ordet. Jeg blir kvalm bare av å skrive det. Det gjør alt så ekte. Mange med bulimi er faktisk ikke sykelig tynne. Man overspiser. Man spiser til man kaster opp og så ligger man der på gulvet i svette og tårer. Man kaster opp fordi man ikke vil legge på seg enda mer. Men det blir en ond sirkel som blir altfor vanskelig å komme seg ut av. Det handler om kontroll. Den dårlige samvittigheten legger seg som en tvangstrøye rundt en etter en runde med overspising. 


I mitt tilfelle begynte jeg å få det på grunn av en simpel uheldig kommentar, men det ligger så mye mer bak. Selvfølgelig var det ikke denne personen sin feil, og det var heller ikke hovedgrunnen til at jeg fikk det. Det fikk det bare til å renne over, jeg følte meg forferdelig stygg. Men for meg har det alltid handlet om kontroll. Jeg har levd hele mitt liv uten å ha kontroll på noe. Jeg var forbannet på verden fordi jeg ble født med ryggmargsbrokk, hvorfor meg? Jeg måtte operere uendelig mye, jeg mistet mye tid med venner og skole, jeg har hele mitt liv gått glipp av ting på grunn av en ting jeg ikke kan kontrollere. Så når jeg da opplevde for første gangen i mitt liv at det var noe jeg kunne kontrollere så fikk jeg en følelse av lykke og lettelse. Jeg kunne kontrollere vekten, når jeg spiste, hvordan det skulle foregå. Jeg fikk en stor følelse av makt der jeg satt på kvelden å planla alle måltidene mine dagen etterpå, og hvordan jeg skulle få til alt uten å bli oppdaget. Det å hoppe over måltid for så å overspise med alt jeg kom over noen timer etterpå gjorde at jeg fikk en slags rus. I mitt hode hadde jeg jo kontroll, jeg hadde makten. Det var sånn det føltes i starten, for jeg skulle jo bare prøve det ut en liten stund. Når det hadde gått flere år og jeg fortsatt holdt på, og mamma og pappa begynte å merke at det lå emballasjer rundt omkring så begynte skammen å komme. Hver eneste dag etter skolen lagde jeg meg en stor kjele med sjokoladeglasur og satt å spiste den på badet, når jeg hørte noen tok i inngangsdøra løp jeg opp på rommet å gjemte den bakerst i skapet. Det hadde gått for langt, men jeg innså det for sent. Poenget mitt med dette innlegget er vel at jeg vil at man skal forstå at spiseforstyrrelse ikke nødvendigvis bare gjelder når man er sykelig tynn, det finnes andre spiseforstyrrelser enn anoreksia. Det kommer i alle former og fasonger og det er kritisk å ta det på alvor. Ikke gjør kampen til noen enda verre, enda skumlere, enda lenger fordi du har ett bilde i hodet av hvordan en skal se ut når man har en spiseforstyrrelse.

Jeg vil også poengtere hvor viktig det er at om du har eller kjenner noen som du tror har spiseforstyrrelse så er det viktig å få hjelp! Absolutt ikke gjør som meg å vent for lenge. Det gjør det så mye mer vanskelig å bli bedre. Ta kontakt med familie, venner, lærere eller hvem som helst som du stoler på. Jeg er også bare ett tastetrykk unna om du trenger å prate med noen som vet hvordan det er. Nedenfor er det også litt informasjon om hvem du kan kontakte:

Interressegruppa for spiseforstyrrelser støttetelefon: 22 94 00 10

ROS - rådgivning om spiseforstyrrelser: 948 17 818

Del gjerne videre! 

  • 04.06.2016 - 20:40
04.06.2016

I dag har det vært en veldig fin dag, selv om jeg ikke har gjort så mye. Men det er noe med det at når smilet er lett tilgjengelig og viser seg mye, og de vonde tankene har tatt seg en pause så er nettopp det en fantastisk dag for meg. Jeg håper jeg er på vei inn i en god periode nå og at jeg får en fin sommer uten så mange nedturer men det får bare tiden vise. Uansett så kan jeg takle det som kommer, det vet jeg. I dag har jeg vært på en liten shoppingrunde med meg selv og det var veldig deilig å komme seg en liten tur ut alene faktisk! Skulle finne kjole til bryllup men jeg fant ingenting nå, jeg er så kresen.. Jeg får prøve på nytt til uka. Om dere har noen gode tips til hvor jeg kan finne en fin kjole til sommer bryllup så si gjerne ifra - da blir jeg gla' ;-)

Etter jeg kom hjem så satt jeg meg i sola med en bok og ett glass med noe godt og kaldt i. Solen stekte selv om klokken var bikket seks, kan ikke unngå å være glad da :-) Nå ser jeg på sommer i dyreparken, jeg syntes det er ett så koselig program, haha. Etterpå så tenkte jeg å farge håret, må jo freshe det opp litt til sommer og bryllup. Mon tro hvilken farge det blir nå daaa..? Jeg er jo så vinglepetter! Må også få ryddet og ordnet litt her hjemme fordi i morgen får vi nemlig koselig besøk, det gleder jeg meg veldig til! Hva har dere gjort i dag? <3

Sol ute, sol i hjertet <3

  • 02.06.2016 - 18:54
02.06.2016

Nok en dag har gått. Nok en dag er kastet bort liggende i sengen. Nok en dag er kastet bort til depresjonen, tårene, angsten og de vonde, mørke tankene. Nok en gang har jeg tapt. Det er vondt. Så fryktelig vondt. Jeg vil bare være som alle andre, komme meg ut av dette mørke hullet jeg har falt så altfor langt ned i..

"Føles som jeg er i helvete
Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste
På skulderen min og minner meg på
Jævla skeis det'erre livet mitt går
Er det rart jeg er redd
Når Styggen på ryggen er han jeg prater med mest?
Oppå skulder'n min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet."

  • 20.05.2016 - 19:03
20.05.2016

Forstå. Ha forståelse. Jeg vil så gjerne at du skal si du skjønner hva jeg går gjennom. Men du kan ikke, for du er ikke meg. Du er ikke i mitt hode, du vet ikke hvordan jeg føler det fordi jeg ikke forteller det. Selv om jeg hadde fortalt det hadde du ikke forstått, ikke hundre prosent. Det går ikke, for du er ikke meg. Når jeg er nede er jeg nede, når jeg er oppe er jeg oppe. Det er ingenting midt i mellom. Det er slitsomt. Det sliter meg så ut at jeg ikke får sove. Når jeg først får sove får jeg mareritt. Fordi i drømmene så får de vonde tankene tak i meg og de holder seg godt fast. Jeg visste før jeg i det hele tatt var i gang at dette var noe jeg ikke kom til å klare. Staheten og en god periode var det som skulle til for at jeg fortalte meg noe annet.

Men det var ikke sant. Jeg har skjønt det nå. I disse periodene er det ingenting som er sant. Det er ikke meg som snakker, det er denne perioden. Jeg lyver til meg selv men jeg forstår det ikke før det er for sent. Det er vondt å innrømme for seg selv at man ikke klarer de målene man setter seg. Enda vanskeligere er det å innrømme for de rundt deg at du ikke klarer det. Skuffelsen i stemmen er stor, men vit at du kan ikke være mer skuffet over meg enn jeg er selv. Men noen ganger går det bare ikke, noen ganger må man innrømme nederlaget og man må bare kjempe videre. Det er det jeg gjør nå. Man kan kanskje ikke forstå hverandre hundre prosent, men man kan ha forståelse og man må vite at man er aldri alene. Dette er vondt nå, men det går over. Det gjør alltid det. I mellomtiden så får man klistre på ett smil, det får dagene til å gå.


''I like to pretend that everything's alright. Because when everybody else thinks you're fine, sometimes you forget for a while that you're not.''

  • 10.05.2016 - 20:40
10.05.2016

Etter altfor få timer søvn i natt trasket jeg inn på legekontoret, bare noen timer etter solen stod opp. Kvelden i går brukte jeg på å gå gjennom i hodet hundrevis av ganger hva jeg skulle si når jeg satt foran dette mennesket som jeg håpet kunne hjelpe meg. Etter litt småprat så fikk jeg mannet meg opp å sagt at jeg har noe på hjertet. ''Jeg har det vanskelig, jeg trenger hjelp. Jeg orker ikke leve sånn her mer.'' Få sekunder etterpå satt jeg med skjelvende hender som leitet etter øynene mine, en automatisk refleks. Jeg skal jo ikke vise at jeg er svak. Jeg skal ikke vise frem alle tårene som har bygget seg opp etter alt for lang tid innestengt. Men det skjedde noe. Jeg fikk en tillit, en ro i meg. Jeg følte meg hørt, tatt på alvor. Jeg turte å slippe meg løs, jeg turte å la meg knekke. Endelig skal jeg få hjelp til å plukke opp bitene å sette de på plass der de hører hjemme. Som hun sa; nå har du tatt det aller første skrittet i riktig retning, dette skal gå bra. 

Tusen takk for alle tilbakemeldinger de siste dagene, jeg hadde faktisk ikke klart dette uten dere og det mener jeg av hele mitt hjerte. Nå skal jeg sette meg ned å svare hver og en av dere, jeg trengte bare litt tid for meg selv for det her er virkelig det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Men samtidig det aller beste. Jeg har håp nå, håp om en bedre fremtid - håp om at jeg kan få flere gode dager enn dårlige. Jeg er stolt av meg selv, jeg har endelig spurt om hjelp. Det er ikke alt man klarer alene, jeg forstår det nå. Det er lett å forveksle det med svakhet, men det er heller det største tegnet på styrke å be om hjelp. 



BE STRONG ENOUGH TO STAND ALONE, SMART ENOUGH TO KNOW WHEN YOU NEED HELP, AND BRAVE ENOUGH TO ASK FOR IT. 

  • 09.05.2016 - 22:07
09.05.2016

Gjett hvem som presterte å sovne med en gang hun kom inn dørene hjemme og ikke fikk gjort noe av det hun egentlig skulle gjøre? Jo, det var visst meg det! Først så tenkte jeg å gi meg selv en ordentlig skyllebøtte, sitte å syntes synd på meg selv og kjenne på den grå følelsen som oftest bygger seg større enn meg selv. Men nei, ikke i dag. Jeg skal heller snu det om til noe positivt, jeg har faktisk være på to møter i dag. Jeg har hatt en utrolig spennende og positiv dag med tanke på fremtiden min, jeg har gjort noe bra for meg selv. Fader heller, jeg har hatt en innmari bra dag selv om jeg ikke fikk tatt den storhandelen eller satt på den klesvasken. Det er ikke det som teller på slutten av dagen. 


Men nå da, selv om jeg har gitt meg selv litt ro. Litt rom for å være stolt av meg selv. Så merker jeg den store, stygge grå følelsen uansett. I morgen er det nemlig en ny stor dag for meg. En dag jeg aldri hadde trodd kom til å komme. Hadde du sagt det til meg for ett år siden hadde jeg ledd av deg. Det er da ingenting for meg. Så syk er jeg da virkelig ikke. Eller? Jo, jeg er det. Jeg må huske på det i alt jeg gjør, jeg er faktisk syk. Hodet mitt er ikke alltid på rett plass, faktisk så er det for det meste ikke det. Jepp, i morgen er det den store dagen nemlig. Kl 0830 i morgen tidlig går jeg inn på legekontoret for å be om hjelp. Hjelp til å fikse opp mitt forvridde syn på meg selv, på verden. Jeg ber om hjelp for å fikse meg selv. Dette er noe jeg også gjør for meg selv, for å få en bedre fremtid. Jeg får huske å tenke på det mens jeg sitter der å er livredd for å knekke sammen. Jeg må tørre å bryte meg selv ned, det er det som skal til - og det vet jeg. Men jeg har aldri sittet fysisk ovenfor en annen person å lettet på sløret. En ting er å sitte foran tastaturet slik jeg gjør nå å fortelle dere, en annen ting er å sitte foran en annen person uten den masken på som jeg er avhengig av hver eneste dag. Jeg har forberedt meg, jeg har skrevet mange punkter ned på ett papir for jeg er redd for å glemme noe. Men er det så farlig da? Kanskje det kommer av seg selv, hvem vet. Jeg vet hvertfall ikke, for dette er vel topp tre av det skumleste jeg har gjort i hele mitt liv hittil. Det er fryktelig skummelt å innrømme for seg selv og andre at man trenger hjelp, men det er ett tegn på styrke og at man vil ta livet tilbake.

Det skal jeg huske på mens jeg sitter der å tårene triller for harde livet og føler meg svak - for er det er jeg ikke. 

  • 07.05.2016 - 18:14
07.05.2016

Musikk er en veldig stor del av mitt liv, og jeg mener virkelig at det kan forandre humør på bare noen få minutter. Så her har jeg satt sammen min topp ti liste på sanger som ihvertfall får meg i bedre humør på en dag hvor hodet krangler med meg! 



 

NO - MEGHAN TRAINOR 

cMTAUr3Nm6I
Denne funker like bra i sofakroken med ørepluggene godt planta i ørene som på jentevorset! GIRA blir man :-)
 

KISS MY ASS - SIRIUS 

L3IFmeKSVX0
Denne spilles OFTE av meg om jeg må ''blow of some steam!''. Innen sangen er over er jeg alltid i bedre humør :-) 


TA EN SJANSE - ENDLESS

YyRm1Wvq2LU

Endless var jeg faktisk blodfan av som fjortis <3 Men han har i det siste kommet med mange nye bra sanger, denne er en stor favoritt og får meg alltid i bedre humør og på bedre tanker! Blodfanen begynner å komme tilbake ;-) 

 

GET BACK UP - MIKE LOOKEE FEAT. STIAN EHI

kkeRvxUK1bk

Dette må være min favoritt når de vonde tankene tar over hodet mitt, for den har ett så fryktelig bra budskap. Her må man faktisk se musikkvideoen også fordi den er veldig bra! 

 

GOTTA HAVE YA - KALLE ENGSTROM 

EymNuUfxOI8

Denne fant jeg faktisk etter å ha sett Hotel Cæsar her om dagen, haha! Ble fort en favoritt fordi den er er så utrolig behagelig å høre på :-) 

 

FIGHT BACK MOTIVATIONAL SPEECH - TEAM FEARLESS 

ou_zUSML1qA
Jeg måtte ta med den her fordi når jeg er på bunn og jeg ikke har noen motivasjon for noe, når jeg føler at livet kun går imot meg så pleier jeg å finne motivasjons filmer på YouTube. Dette er en av de jeg liker best, og denne kanalen har mange som er verdt å se og høre på! Alt sitter i hodet dere, man skal ikke kimse av tankenes kraft.
 
 
MARRY YOU - BRUNO MARS 

Denne hadde jeg faktisk helt glemt, men så var det ei venninne av meg som snakket om den i går og da måtte jeg bare høre på den igjen - gjett om den har gått på repeat siden da! Man kan ikke gjøre annet enn å smile av den :-) Og krysse fingrene for at det skjer en dag kanskje ;);) 

 

ATTITUDEPROBLEM (P3 REMIX)

03-8exSu6jg

Haha, denne bare gjør noe med meg.. jeg føler meg sykt badass mens jeg digger til denne sangen. GO KVINNFOLK!!! Man må se musikkvideoen også, den er noe for seg selv..

 

BEST FRIEND - YELAWOLF FT. EMINEM

To av mine all time favourites i en og samme sang! Har du ikke vært på konsert med Yelawolf enda, så må du gjøre det ihvertfall en gang iløpet av livet. Kan med hånden på hjertet si at det var den beste konserten jeg har vært på noensinne - han er helt syk live! Jeg skal definitivt ta med meg kjæresten og reise rundt å dra på flere konserter med han. 
 

CRAZY IN LOVE - BEYONCÉ REMIX 

Alle dere som er like SKAM blodfan som meg, skjønner denne ;);) Fyttiiii. Ja. Blir bare som nyforelsket når jeg hører denne, hahaha.

 

Hvilket er dine favoritt sanger som du hører på når du trenger å komme i bedre humør & har vi noen av de samme på lista? 

Mange klemmer ❤ Merethe

 


 

 




 

 




  • 26.04.2016 - 11:03
26.04.2016

God morgen <3 Har dere det fint? 

I dag er det den store rydde og vaske dagen her i heimen. Har utsatt det aaalt for lenge altså.. Skittentøyhaugen bare vokser og vokser mens vi ser på, haha - æsj. Så jeg er igrunn bare innom for å si hei før jeg må finne frem vaskekjerringa i meg :-) Fikk tre timer sammenhengende søvn i natt da, mye bedre enn vanlig for å si det sånn så jeg skal si meg fornøyd med deeet. Så jeg har litt mer energi enn vanlig i dag og da må jeg jo bare utnytte det til det fulle! Jeg har også fått time til legen om to uker.. men jeg skal prøve å få en time før fordi jeg vet rett å slett ikke om jeg klarer å vente såpass lenge. Er så sliten. 

Jeg tenkte jeg skulle begynne med sånn ''uken som gikk'' innlegg, så det kommer faktisk ut senere i dag! Har sett mange gjør det, og jeg syntes egentlig det er en veldig fin greie. Man må på en måte sette seg ned å reflektere litt, og i tillegg så har man noe å se tilbake til senere. Wow, deep. Men den derre challengen tror jeg at jeg bare gir opp, dessverre. Med mitt hode og min helse om dagen så vet jeg rett å slett ikke hvordan jeg fungerer fra dag til dag, og jeg kan ikke ''låse'' meg til sånt da, tydeligvis. Men jeg tenkte heller jeg kunne bruke den som en ''inspirasjon'' til innlegg de dagene jeg ikke har noe særlig å skrive om :-) Smarte Merra. 

Nå skal jeg komme i gang med å rydde hus og hode ;-) Vel, snart ihvertfall! Tenkte faktisk jeg skulle få til å se ''The Secret'' i dag - eller hemmeligheten på godt norsk, har hørt den er veldig bra. Ihvertfall når man har det litt vanskelig i livet.. Er det noen av dere som har sett den? Har også lastet ned masse apper på mobilen som har med den filmen og boken å gjøre, haha. Nå er jeg gira på å få orden på ting altså, man må ta litt tak i seg for å få til ting. Er vel det jeg har skjønt de siste dagene.. Velvel. Nok småprat. Vi blogges senere <3 


Bildet er tatt herfra

❤ Merethe

 

Merethe Høili Johansen

Hei og velkommen! Jeg er en 23 år gammel jente fra Nøtterøy men som nå bor i Trondheim. Jeg er født med ryggmargsbrokk og har også blitt diagnotisert med bipolar type 2 og sosial angst. Kjæresten min har sykdommen Morbus Crohn og vi har begge to stomi (pose på magen). Skriving er blitt min lidenskap og terapi så her deler jeg åpenhjertig små og store, positive og negative øyeblikk fra vår hverdag som er litt annerledes enn normen. For hendvendelser: merethejoha@hotmail.com

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Bloggdesign

hits