Merethe Høili Johansen

''What makes you different, makes you beautiful''

NÅR ALT GÅR I DASS

  • Publisert: 28.03.2017, 19:20
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Husk å meld deg på konkurransen om å vinne ett gavekort her!

    Veeel... denne dagen tok en helomvending for å si det mildt. Jeg har ikke satt føttene utenfor døren i dag en gang jeg. I dag som var en dag jeg faktisk skulle mye jeg hadde gledet meg til. Det er fryktelig typisk og noen ganger så begynner jeg å tenke om det faktisk er angsten min som skjuler seg bak ekstrem smerte. For i dag var det smerter som stoppet meg. Rett etter jeg postet forrige innlegg tidligere i dag fikk jeg utrolig vondt i det ene øret mitt, jeg sliter med trange øreganger (nei det er ikke en kvinnes unnskyldning for å slippe unna med å ikke høre på andre, haha) noe som gjør at når jeg først får vondt i ørene så får jeg ekstremt vondt. Jeg sliter veldig med å fly blant annet på grunn av det. Til slutt tok smertene så av at jeg måtte bare se meg slått og avlyse alle dagens aktiviteter, hive i meg smertestillende og legge meg. 

    Nå har jeg akkurat våknet og jeg føler meg litt bedre men jeg hører utrolig dårlig på det øret jeg hadde så vondt i. Men men, shit happens. Prøver på nytt i morgen! Det har jo skjedd to utrolig morsomme ting i dag uansett som min familie kommer til å leve på lenge ihvertfall. Det er ikke hver dag at den ene søsteren er på God Morgen Norge og den andre er i avisen, vi er så utrolig heldige som klarer å nå ut til litt flere med våre budskap. Jeg er så utrolig stolt over storesøsteren min, for dere som ikke vet (fordi jeg har faktisk aldri nevnt det her inne tror jeg) - så har den eldste storesøsteren min også ryggmargsbrokk. Så hun har alltid tråkket opp veien som jeg går i og vært en stor trygghet for meg. Nå har hun satt i gang ett utrolig stort og spennende prosjekt som jeg skal skrive enda mer om i ett helt eget innlegg! 

    Nå skal jeg bare slappe av i sofahjørnet resten av kvelden, jeg prøver å finne en ny serie som jeg kan bli hektet på men det er tydeligvis ganske vanskelig. Har du noen gode forslag? 

  • Publisert: 28.03.2017, 19:20
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 7 kommentarer
  • MIN MENING ER PUBLISERT I AVISEN!

  • Publisert: 28.03.2017, 11:22
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Jeg snakket om noe litt spennende som skulle skje de nærmeste dagene. Vel, nå er det ute! Jeg ble kontaktet av lederen for trd.by etter mitt innlegg om kroppspresset - hun spurte om de kunne få publisere innlegget som en mening i avisen deres og jeg sa selvfølgelig ja! Så fine muligheter burde man ikke takke nei til. Det er veldig surrealistisk å tenke på at lille meg har meninger, tanker og saker som klarer å engasjere andre. 

    Du kan lese artikkelen HER!



    En annen ting som fikk meg til å gråte på morgenkvisten i dag er at søsteren min var på God Morgen Norge! Jeg trodde jeg skulle sprekke av stolthet. Det kommer ett helt eget innlegg om dette litt senere <3 Nå skal jeg snart til psykologen for min ukentlige time og så skal jeg møte en venninne etter det, en veldig god dag i dag! Håper dere får en fin dag, nyt livet <3 

    ღ Hva er dine planer for dagen?

  • Publisert: 28.03.2017, 11:22
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 16 kommentarer
  • HVORFOR SKAL VI IKKE SNAKKE OM KROPP?

  • Publisert: 25.03.2017, 17:09
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Hvorfor skal vi ikke snakke om kropp? I det siste har jeg lest og hørt mye om at ''for at kroppspress skal bli borte må vi slutte å snakke om kropp''. Jeg er så uenig. Misforstå meg rett, jeg er helt for at aldersgrensene for kosmetiske operasjoner burde bli høyere. Det er ingen hemmelighet at både kropp og hjerne er mer utviklet i midten av tjueårene enn når man akkurat er blitt atten. Jeg er fullt klar over at mange personer i mediene har stor påvirkningskraft. Men til syvende og sist så er det opp til hvert individ hva man vil gjøre. Men det er ikke kosmetiske operasjoner jeg vil ta opp her. Det er ikke de som vil operere kroppen sin jeg vil kjempe for.

    Det er de små barna i samfunnet som da skal vokse opp til å tro at det er en skam å snakke om kropp jeg vil kjempe for. Som da må vokse opp til å tro at om man er litt annerledes så kan man ikke være stolt av hvem man er, som vokser opp til å tro at det er kropp som avgjører. Jeg vet dette for jeg har vært det lille barnet selv. Jeg vokste ikke opp med mennesker som viste stolt frem kroppen sin om man hadde noen arr på kroppen. Jeg vokste ikke opp med at man pratet om kropp på skolen, at man lærte at alle mennesker er vakre på sin egen måte. Jeg måtte bikke tjuetallet før jeg så smått begynte å innse selv at jeg ikke må leve med skammen. At det faktisk er en plass i samfunnet for oss også. 

    Om man vil lære barn at mangfold er positivt så må man ta det opp. Om man lærer bort til den yngre generasjonen at å prate om kropp er ett nei nei, så får vi til slutt ett samfunn som ikke forstår at man kan se litt annerledes ut men fortsatt være som alle andre. Nei, vi burde ikke være en heiagjeng for kosmetiske operasjoner men vi burde være en heiagjeng for at mangfold er vakkert. At mennesker med funksjonshemninger og sykdommer skal ha en like stor plass i samfunnet, en like stor sjanse til å vise at man kan være stolt av hvordan man ser ut. Selvfølelse og selvtillit er en viktig del av livet for å være lykkelig, om man mister muligheten til å ha det fordi å snakke om kropp ikke skal være lov så er samfunnet på vei i feil retning. 

    For at kroppspress skal bli borte så må vi lære bort at alle ser forskjellige ut. At det finnes like mange forskjellige kropper som mennesker i verden. Jeg kjemper for den lille jenta som satt på rommet sitt å gråt hver kveld fordi hun så helt annerledes ut enn de andre jentene. Jeg kjemper for den lille jenta som lærte at hun kunne skifte i en annen garderobe fordi de andre jentene kom til å stirre på hun fordi hun så annerledes ut. Fordi de andre ikke hadde lært at alle kropper ser forskjellig ut, fordi det var ikke snakket om at det er greit å snakke om kropp. Skal vi virkelig gå tilbake til gamle dager der man måtte dekke seg til, der det var kun en kroppstype som var akseptert? 

    Hva lærer vi om vi sier at å snakke om kropp ikke er lov?

    Vi lærer at ingen kropper er ulike. Vi lærer at om man har arr, pose på magen, sitter i rullestol - generelt at om man ikke ser ut som de andre så er man ikke akseptert. Man lærer at man skal stirre om man ikke har lært om det før. Man lærer at man skal føle skam om man blir stirret ned i garderoben. 

    Hva lærer man ikke om man ikke skal få lov å snakke om kropp?

    Man lærer ikke at man er vakker. Man lærer ikke hvordan man skal takle ord og blikk. Man lærer ikke at man er likeverdig. Man lærer ikke at man skal være stolt over hvem man er. Man lærer ikke at man kan vise seg frem med alt man har fått utdelt og elske det. Man lærer ikke at for at noen skal kunne elske deg så må du elske deg selv først. 

    Jeg kjemper for alle dere der ute som føler dere annerledes men som egentlig ikke er det. For det er ikke noe som heter annerledes. Jeg kjemper for det lille barnet som har ett eneste ønske på bursdagen sin, å se ut som alle de andre. Jeg kjemper for det lille barnet som ikke lærer at alle er ulike og at det heller ikke går ann å se ut som alle andre - for alle andre er ulike. Jeg kjemper for alle dere der ute som tydeligvis ikke skal få lære at mangfold er vakkert. Jeg kjemper for at du skal få vise deg frem og snakke deg selv opp uansett hvordan du ser ut. Jeg kjemper for mine fremtidige barn som ikke skal få vokse opp i ett samfunn der kropp ikke skal snakkes om. Jeg kjemper for den trettenårige Merethe som heller ville dø og bli født på ny fordi hun ikke lærte at alle kropper ser forskjellig ut og at det er sånn livet er. Jeg kjemper for dere som gruer dere til å dra på stranden, dere som gruer dere til å dra på overnatting i frykt for at dere må skifte foran andre. Jeg kjemper for at dere skal føle dere akseptert i ett mangfoldig og vakkert samfunn. Jeg kjemper for at dere skal syntes i samfunnet, men at dere ikke skal bli sett på to ganger når du går forbi. Det er dere jeg kjemper for og det skal jeg aldri slutte med for om man skal slutte å snakke stolt og høyt om kropp for at presset skal bli borte så er vi på feil vei. 

    Kroppslig mangfold skal snakkes om, vises frem og heies på. 

    ''Kode for å importere bloggen min til Nouw: 2453572388''

  • Publisert: 25.03.2017, 17:09
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 33 kommentarer
  • DET ER IKKE OPERASJONENE, SMERTENE ELLER REDSELEN JEG HUSKER

  • Publisert: 04.02.2017, 16:48
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Det er ikke redselen før en operasjon jeg husker fra jeg var liten. Det er pappa sin trygge hånd som jeg følte i min lille barnehånd helt til jeg sovnet jeg husker. Det er ikke de store skumle ordene og alle de skumle instrumentene inne på operasjonssalen jeg husker. Det er de trygge stemmene til de som jobbet i operasjonssalen som fortalte meg hvor godt de skulle ta vare på meg. Det er ikke smertene etter operasjonen når jeg våknet som jeg husker. Det er mamma sitt varme smil og gode klem som alltid var det første jeg våknet opp til. Det er ikke kvalmen og oppkastet etter en narkose jeg husker. Det er sykepleieren som alltid stod klar med ett stort glass med gul saft fordi det hadde mamma og pappa sagt ifra om at jeg alltid bad om for å få vekk den verste kvalmen. Det er ikke de skumle mennene og damene i hvite frakker eller alle de syke barna jeg husker fra mine opphold på sykehuset. Det er søstrene mine som alltid kom på besøk, og tegningene de hadde med av ting som hadde foregått hjemme iløpet av tiden jeg hadde vært borte. 

    Det er ikke ensomheten jeg husker fra alle gangene jeg var på sykehuset. Det er alle gangene klassen fra skolen, mine beste venner og familien kom på sykehuset bare for å være der med meg. Det er ikke de vonde beskjedene om at nå må jeg ta en ny operasjon jeg husker, det er familien som setter seg ned med meg for å forklare hvorfor jeg burde gjøre det. Det er storesøster som forteller hvordan hun opplevde det og gir meg styrke, det er min andre storesøster som legger en hånd i min og sier hvor sterk jeg er - at dette klarer jeg en gang til. Det er ikke de gretne ansatte på sykehuset jeg husker. Det er de som satt seg ned med meg for å roe meg ned, for å gi meg noe å le av, for å gjøre hverdagen på sykehuset litt lettere. Det er de jeg husker. 

    Det er ikke alt jeg gikk glipp av som jeg husker. Det er de tingene jeg var så heldig å fikk gjøre som jeg husker. Det er alle kortene jeg fikk av mennesker som var glad i meg og som tenkte på meg som jeg sparte på i en sko eske. Det er alle de små øyeblikkene som gjorde at vi alle kom enda litt nærmere. Det er ikke frustrasjonen av å ikke kunne gå på lenge som jeg husker, det er at jeg fikk ligge i en seng som jeg kunne styre selv i stuen foran tv'en jeg husker. Det er alle middagene jeg fikk ligge på kjøkkenbordet å spise. Det er kaninen jeg fikk av besteforeldrene mine når jeg kom hjem fra sykehuset den ene gangen. Det er tegningene av storesøsteren min, det er mamma som stryker meg på ryggen når jeg har vondt i magen, det er hele familien min som på skift satt med meg på badet å spilte når jeg tok tarmskylling. Det er ikke de mange stikkene og undersøkelsene før en stor operasjon jeg husker. Det er pappa som løper byen rundt for å finne en rosa Nintendo DS til meg imens jeg er innlagt på rikshospitalet, men som kommer tilbake med en blå fordi ingen av butikkene han hadde vært i hadde en rosa. Den fikk enn mye større betydning enn at den bare var leke. 

    Det er ikke den ekle sykehusmaten jeg husker. Det er alle menneskene rundt meg som kom til meg på besøk med alt de kunne finne av godt i butikkene. Det er ikke sommerferiene som ble tilbragt på sykehuset jeg husker. Det er de sommerferiene som vi ble tatt med ut på havet i flere uker, det er alt mamma og pappa gjorde for at jeg også skulle få kunne bade med de andre på tross av operasjonssår og gips. Det er ikke utålmodigheten med de lange ventetidene på sykehuset jeg husker, det er mamma og pappa som sa til meg at når man går inn disse dørene så må man legge fra seg utålmodigheten og sånn er det bare. Det er ikke de utallige kjedelige kjøreturene frem og tilbake til Oslo for undersøkelser jeg husker. Det er shoppingturene og kafè turene mamma og jeg alltid tok på veien hjem igjen. Det er ikke redselen av å være helt alene, for den har jeg aldri følt på fordi jeg alltid har hatt mennesker rundt meg når jeg har vært redd. Det er ikke alle gangene de måtte stikke meg på nytt fordi jeg hadde vanskelige årer jeg husker, det er kosebamsen Balder jeg alltid fikk ha med meg og som jeg fikk lov til å stikke på selv for å forstå at det ikke var farlig. Det er alle gangene han måtte sy på plass øret sitt fordi han ble min faste følgesvenn på sykehuset så han ble sliten. 



    Det er mye vondt jeg husker som jeg aldri kommer til å komme unna, men det er de gode øyeblikkene som viser ekte kjærlighet som blir med meg videre gjennom hele livet. Det er viktig å huske på for oss alle, alt i livet setter spor men det er viktig å la de vonde sporene blåse vekk sånn at de gode kan få bli litt dypere og litt lenger. 

  • Publisert: 04.02.2017, 16:48
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 10 kommentarer
  • JEG ELSKER MIN FUNKSJONSHEMNING

  • Publisert: 19.08.2016, 11:00
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Funksjonshemmet. Ryggmargsbrokk. Født annerledes. Tisse i buksa. Bæsje i buksa. Vanskelig for å gå. Sykehus. Operasjoner. Unormal. Rullestol. Stomi. Bleier. Kateter. Syk. 

    Fellesnevneren for alle disse er at de er forbundet med negativitet. Å Google disse ordene er dømt til å gå galt om du allerede sliter. Hele livet har jeg skammet meg, jeg har druknet i selvhat. Hvis vi hadde en runde på skolen hvor vi skulle si en positiv ting om oss selv så hadde jeg ikke noe svar. Jeg svarte kanskje øynene fordi det var det alle svarte, men jeg løy da også fordi jeg følte at alle kunne se at jeg var annerledes, at jeg var syk, at jeg var handikappet kun ved å kikke meg i øynene. Jeg følte det lyste av hele meg, jeg følte jeg kunne gått med en stor lapp i pannen og det ikke hadde gjort noe forskjell. Jeg hatet meg selv og min skjebne. ''Hvorfor meg?'' var noe jeg spurte om flere ganger hver eneste dag. Hvorfor kunne ikke jeg også få være som de andre jentene? Hvorfor måtte akkurat jeg gjennom alle disse tingene som ingen av vennene mine måtte gjennom? Jeg begynte å leke med tanken om døden, i håp om å våkne opp på nytt som frisk. 

    21 år tok det. 21 år tok det med ett ekstremt stort hat, skam, tårer, blod, bitterhet, sinne. 21 år tok det før jeg klarte å se at jeg må bli glad i meg selv. 21 år tok det før jeg faktisk begynte å elske meg selv, med min funksjonshemning og alt som følger med. 21 år tok det før jeg innså at jeg kaster bort ett liv som kan bli fantastisk om jeg bare endrer innstilling. 21 år tok det før jeg innså at det bare er arr, det er bare kropp, det er bare hjelpemidler jeg trenger for å leve. Det er ikke meg. 21 år tok det før jeg kunne si ordene ''ryggmargsbrokk'' og ''funksjonshemmet'' i en positiv setning. 21 år tok det før jeg turte å innrømme for andre og ikke minst meg selv at sånn er jeg født, og sånn er det bare.

    21 år tok det før jeg kunne si med rak rygg og med stolthet i stemmen ''jeg er født med ryggmargsbrokk, jeg er funksjonshemmet.''


    Jeg har til nå brukt 99 prosent av livet mitt på å bare ønske at jeg var en annen, at jeg var født normal, at jeg kunne få en ny sjanse. Jeg har til nå brukt 99 prosent av livet mitt på å være sjalu og forbannet på andre mennesker som kan leve ett normalt liv uten begrensninger, uten å sette en fot innenfor sykehusets fire vegger, uten å bæsje og tisse på seg hver dag. Jeg har til nå brukt 99 prosent av livet på å være bitter over alt jeg går glipp av. Jeg har til nå brukt 99 prosent av livet mitt på å si til meg selv at jeg ikke var normal. Jeg har til nå brukt 99 prosent av livet mitt på å være min egen største fiende.  

    Jeg har til nå brukt 99 prosent av livet mitt på å bruke alle mine krefter til å skjule hvem jeg virkelig er. 

    Lite visste jeg at den eneste som sto i veien for min egen selvfølelse, mitt eget liv, min egen lykke var meg selv. Man burde kunne elske seg selv akkurat som man er og ikke kaste bort livet på å ønske seg noe som aldri kommer til å gå i oppfyllelse. Man burde kunne se mulighetene og ikke begrensningene i livet sitt. Alle er verdt akkurat like mye uansett hvordan man er født, man må bare tro på det selv. Det tok meg 21 år, men nå i starten av mitt 22 år på denne jorden begynner jeg endelig å tro. Jeg har forstått at det ikke finnes noe ''normal'' - alle mennesker er unike på hver sin måte og man burde ønske det ukjente og spesielle velkommen. 

    Jeg har erfaringer mange bare kan drømme om. Jeg vet hva følelsen av å leve er fordi jeg vet veldig godt at livet ikke er en selvfølge. Jeg vet hva det virkelig betyr å elske andre mennesker for det er den følelsen som sitter i deg uansett hva. Det er den følelsen av ekte kjærlighet som brer seg rundt deg i det du faller i søvn under en narkose. Jeg vet hva det betyr å si hade og faktisk ikke vite om du sees igjen for det er aldri en garanti. Jeg vet hvor viktig det er å alltid ha håp og alltid finne det lille positive som alltid finnes der. Jeg vet at jeg er ubeskrivelig heldig fordi jeg har alt jeg noen gang kunne ønske meg og det er en familie som elsker meg, venner som elsker meg og en mann i livet mitt som elsker meg. Men det beste av alt er at jeg elsker dem og det vet jeg - for jeg elsker meg selv nå. 

    Jeg er funksjonhemmet og det er freakin' awesome. Nå skal jeg bruke 100% av resten av mitt liv på å være lykkelig og stolt av hvem jeg virkelig er!


    Jepp, den flekken der er bæsj. And I don't give a shit - because shit happens. Bokstavelig talt ;-) 

  • Publisert: 19.08.2016, 11:00
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 20 kommentarer
  • LEGEFEIL GJORDE AT JEG NESTEN IKKE FIKK UT NØDVENDIG UTSTYR

  • Publisert: 06.08.2016, 12:00
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Jeg bråvåkner, vi har sovnet og ikke hatt på alarm. Vi skulle egentlig ut å hente utstyr hos vår faste leverandør noen timer tidligere men nå er det allerede stengt. Vi banner litt for oss selv men finner ut at vi bare drar på det døgnåpne apoteket og tar ut utstyr så vi klarer oss over helgen. Jeg har brukt samme bleie i hele dag siden vi gikk tom på morgenen og jeg har vært i møter hele dagen. Med andre ord - det begynner å bli krise. 

    Når vi kommer dit får jeg beskjed om at jeg ikke kan få mine faste bleier som jeg har brukt i 22 år men jeg kan få noen andre typer. Jeg forstår ganske lite, og kjenner jeg begynner å bli stresset en sen fredagskveld med en bleie som allerede er godt oppbrukt. Jeg hadde fornyet resepten min noen uker før, tilogmed tatt ut utstyr med den tidligere i juli og trodde dermed alt var i orden. Det var det altså ikke, og de begynner å vise meg de andre typene jeg kan få ta med meg hjem men jeg prøver å forklare at det blir umulig for meg siden de er for små, om jeg bruker disse kommer jeg til å tisse på meg. Jeg må ha de jeg har brukt hele livet og jeg begynner å bli frustrert, jeg skjønner ikke hvor problemet ligger. 

    Det viser seg at legen som har skrevet resepten har lagt inn inkontinensutstyret under stomiutstyret og på grunn av dette får jeg ikke tatt ut mitt faste, nødvendige utstyr som jeg er avhengig av hver dag. Det er fredag kveld og jeg får ikke gjort noe med det før mandag morgen - hva faen skal jeg gjøre. Jeg er helt tom og jeg må ha det i kveld. Det ender med at jeg får beskjed om at jeg kan kjøpe det jeg trenger også ringe legen etter helgen, for så å søke om å få tilbake pengene. Det endte heldigvis ''godt'' for min del. Jeg kjøpte med meg en pakke bleier fordi det var alt jeg hadde råd til, det var kjipe penger når jeg egentlig skal få de gratis men det er jo livsnødvendig for meg, jeg hadde ikke akkurat noe annet valg. 

    Hva om det kom inn en person som ikke hadde penger? Hva om jeg var blakk og alene? Hva om dette var en viktig medisin som jeg ikke kunne gått uten? Hvorfor skal vi få svi for en legefeil? Jeg forstår veldig godt at systemet er lagd sånn for en grunn. Men noen ganger blir jeg ordentlig forbannet på hvordan systemet er laget. Jeg forstår at om det hadde vært en livsnødvendig medisin så hadde man ordnet opp i det tidligere, eller forhåpentligvis fått ordnet opp i det på en eller annen måte uansett om det var helg eller ei. Men livet kan faktisk komme i veien noen ganger, i dag rakk jeg ikke min faste leverandør og det var ingenting å gjøre med det. Ikke at det hadde vært så annerledes der uansett, fordi dette var en feil på resepten og det er det kun legen som får fikset opp i. 

    Jeg stod midt på apoteket å var på gråten fordi jeg ble så stresset av den her episoden. Det burde faktisk ikke være så jævla vanskelig å få en resept på så nødvendig utstyr riktig, jeg har hatt så og si samme resepten hele livet - denne legen kunne bare sett på mine tidligere resepter og fått det riktig. Hadde ikke jeg hatt noe penger nå måtte jeg tatt de andre bleiene som de tilbydde meg, som forsåvidt ikke var bleier engang - det var små bind. Hadde jeg måttet gjort det hadde jeg tisset på meg hele helgen, jeg hadde måttet holdt meg hjemme og sannsynligvis fått en kraftig urinveisinfeksjon. Jeg forstår at dette var en liten feil eller ''glipp'' fra legen sin side og det var virkelig ikke meningen selvfølgelig heller, men en så liten feil kan ha så utrolig store konsekvenser for andre mennesker. Det gikk bra denne gangen for meg heldigvis - jeg sitter her med mitt riktige utstyr men det er ikke sikkert neste person dette skjer med er så heldig som meg.. 

    Dagens utblåsning! 

     


    Sånn her ser jeg sikkert ut når jeg er irritert og det var jeg virkelig i går :):)
     

  • Publisert: 06.08.2016, 12:00
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 12 kommentarer
  • MIN FUNKSJONSHEMMING ER IKKE MEG

  • Publisert: 13.07.2016, 15:38
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Det tok meg lang tid, alt for lang tid å forstå. Forstå at jeg er meg. Jeg er ikke ryggmargbrokk. Tenk at det tok meg 21 år å forstå dette? Vi gir oss selv og hverandre alt for mange merker. Jeg er funksjonhemmet, men det er så absolutt ikke meg som person. Det er ikke min personlighet. Jeg ville aldri dømt andre mennesker for hva de har eller hvordan de er født. Så hvorfor har jeg dømt meg selv utifra det? Hele livet har jeg hatet meg selv. Vært så utrolig flau, jeg har gjort meg selv mye mer vondt enn det noen andre mennesker noen gang kunne gjort mot meg. Tårene renner igjen. De har gjort det mye i det siste. Jeg sitter å ser på føttene mine som jeg før hatet, som jeg før alltid dekket til. Som jeg før skadet fordi jeg syntes de var så utrolig stygge. Jeg stryker hånden over arrene mine, som jeg før hatet. Som jeg før kunne gråte meg i søvn for. Som ingen fikk lov til å røre. Jeg ser ned på posen min, som jeg heller ville dødd enn å få. Hvorfor levde jeg ikke? Hvorfor elsket jeg ikke meg selv? 

    I dag gikk jeg forbi speilene på kjøpesenteret. Speilene som jeg før unngikk med vilje. Om jeg ved en feiltagelse fikk se speilbildet mitt begynte jeg å gråte. Tårene rant over hvordan jeg så ut. Klær prøvde jeg sjeldent fordi i prøverommene var det speil på alle kanter. De viste alle kantene av meg som jeg hatet. I dag stoppet jeg opp og smilte til meg selv i speilene. I dag prøvde jeg klær med ett smil. Det er ingenting som har forandret seg utenpå, men innvendig har det skjedd en god del. Jeg har forstått at man er født som man er for en grunn. Jeg har forstått at man må elske seg selv, man må lære seg å leve livet akkurat som man er fordi man har bare en sjanse. Jeg kommer aldri til å bli frisk, jeg kommer aldri til å se ut som vennene mine eller de jentene jeg før var så utrolig misunnelig på. Jeg kommer aldri til å gå normalt, jeg kommer aldri til å vite hvordan det er å leve uten å gå med bleie, bruke kateter når man må tisse eller ha ett liv helt uten å ha satt foten sin innenfor sykehusets fire vegger. Jeg kommer aldri til å vite hvordan det er å leve ett liv uten å være livredd for å sovne og ikke våkne opp. Men det er helt greit. 

    Jeg sitter å ser på føttene mine som jeg nå elsker fordi de er en del av meg. Jeg stryker hånden over arrene mine som jeg nå er så utrolig stolt av fordi de viser alt jeg har vært gjennom og fortsatt går gjennom, men som også viser at jeg har overlevd. Jeg gliser også ekstra stort fordi jeg nå ikke rykker til om noen kommer borti de, de gjør meg ingenting lenger. Jeg vil endelig vise de frem med glede, og ikke skjemmes. Jeg ser ned på posen min som nå er blitt min beste venn, som jeg nå er utrolig takknemlig for. Jeg lever. Jeg elsker meg selv. Jeg er gitt dette livet fordi jeg er sterk nok til å takle det. Nå skal jeg nyte fire dager med festival, musikk, øl, venner og kjæreste. Jeg skal storkose meg oppe på handikap rampen uten å være flau over å se kjente som gir meg ett ekstra blikk når de går forbi. Denne gangen skal jeg ikke gjemme meg, jeg skal stolt vise meg frem og jeg skal faen meg smile og være glad i livet akkurat som det er ment for meg. Jeg er født med en funksjonshemming, men det er ikke meg. Jeg er bare jævlig stolt av det ;-) 


    Om du ser meg på fjellet så kom å si hei da vel <3 

     

  • Publisert: 13.07.2016, 15:38
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 8 kommentarer
  • AT DEN JENTA SITTER HER I DAG..

  • Publisert: 02.07.2016, 17:40
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Hei! Gjett hvaaaa. I går ble jeg kontaktet av ei fra Trd.by som hadde lest dette innlegget og hun spurte om de kunne få legge det ut på deres side. Ehm JAA!! Det gir meg en så stor glede og motivasjon at sånt her skjer. At jeg faktisk blir lagt merke til blant tusenvis av andre bloggere. At jeg som hele livet har gjemt meg bak en maske og ikke turt for fem flate øre å være meg selv. At jeg som var den lille grå musa som var så sjenert at jeg kunne besvimt om noen sa hei til meg. At jeg som hele livet har ett eneste stort ønske, ett ønske om å gli inn blant mengden og bare få bli frisk.


     

    At den jenta sitter her i dag bak tastaturet og er så åpen og personlig, skriver om alle oppturer og nedturer, alle positive og alle negative sider ved min funksjonshemming og vårt liv, at den jenta i dag stolt legger ut bilde av kroppen sin akkurat som den er med alle arr, merker, og stomi er for meg helt ubeskrivelig. Det kommer alltid til å være dårlige dager hvor jeg ikke kommer til å ville vise frem kroppen min, det kommer alltid til å være dager hvor jeg bare kunne ønske å være en annen, det kommer alltid til å være dager hvor alt jeg vil er å være frisk. Forskjellen er at det definerer ikke meg lenger, jeg har en selvtillit på vei opp mot overflaten og jeg er klar for å ta fatt på livet som jeg er lagd for. Alt det her har gjort det mulig for meg. Jeg hadde nok kommet dit en dag uansett, men på grunn av dette kommer jeg dit fortere. Jeg hadde ett mål for denne sommeren og det var å sprade rundt på stranden stolt, det skal jeg gjøre og jeg gleder meg. Sola må bare titte frem snart ;-) 



    Skål for å nyte livet akkurat som man er folkens! Vær stolt og ha troen på deg selv. Omring deg med mennesker som aksepterer deg for den du er og ha det gøy. Det er nemlig livet. 

  • Publisert: 02.07.2016, 17:40
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 16 kommentarer
  • KROPP ER BARE KROPP

  • Publisert: 30.06.2016, 15:32
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Kropp er bare kropp, det som teller er det indre. Vi har alle hørt det tusenvis av ganger gjennom oppveksten, men det er vanskelig å tro på det. Det er for mange faktorer rundt som motviser det. Sånn har jeg tenkt hele livet. Hvis kropp bare er kropp hvorfor får jeg blikk og kommentarer? Hvis kropp bare er kropp ,hvorfor er det så vanskelig å få venner eller kjæreste? Hvis kropp bare er kropp, hvorfor blir jeg holdt utenfor? Hvis kropp bare er kropp, hvorfor går jeg glipp av alt det morsomme i livet? Hvis kropp bare er kropp, hvorfor er det vanskeligere for meg å få meg jobb enn en annen som ikke ser ut som meg? Hvis kropp bare er kropp, hvorfor føles det ut som samfunnet jobber mot meg? Hvis kropp bare er kropp, hvorfor føler jeg at jeg må forandre hvordan jeg ser ut for å bli akseptert? Hvis kropp bare er kropp, hvorfor har ønsket jeg meg hver bursdag at jeg bare kunne bli normal og frisk?

    Fordi jeg har ikke trodd på det. 

    Hele livet har jeg brukt på å føle på skammen, skuffelsen og sinnet. Skammen over at jeg er født med ett handikap, skuffelsen over at jeg ikke er som andre og sinnet over alt jeg går glipp av. Jeg kan ikke huske en eneste gang at jeg har vært stolt over meg selv, eller spradet rundt med en glød av selvtillit. Jeg har som regel hatt på ett smil, men det har aldri vært ekte. Jeg har brukt hele livet på løgn. Både mot meg selv og andre. Jeg har ikke hatt det bra. Vi er alt for flinke til å trykke oss selv ned, og vi er ganske flinke på å trykke ned de rundt oss også. Man ser blikkene, man føler de. Man hører nesten tankene til andre mennesker i det man går forbi. Tanken på at jeg har tilbragt hver eneste sommer med å skamme meg, være redd for å være blant andre, til og med sluttet å bade offentlig på grunn av måten jeg er født på er for meg ubeskrivelig trist. Tanken på at jeg har takket nei til tilbud hele livet fordi jeg er for redd for å vise frem hvordan jeg ser ut knuser meg i dag. Hvorfor skal ikke alle kunne gjøre akkurat det man vil uten å bekymre seg over hva andre måtte tenke? Det kommer alltid til å være blikk, snakk og tanker. Men det som kan bli borte er de negative tankene om deg selv. Jeg er selvsagt ikke helt i mål enda, jeg har fortsatt en lang vei å gå. Men jeg har i det minste tatt på meg skoene å begynt på turen. Turen til det som skal bli mitt liv, og ikke andre sine tanker om mitt liv. Jeg vil ikke lenger kaste bort livet mitt på å bekymre meg over hva andre tenker om meg. Utviklingen min de siste månedene er utrolig. Det er ikke noe på kroppen min som er blitt borte, ikke en cm rundt livet og heller ikke noen arr som på mystisk vis har forsvunnet. Alt er der enda. Men jeg har fått noe ekstra i bagasjen min isteden; selvtillit. Det er ingenting som forandrer seg med mindre du virkelig går inn for det og tror på deg selv. 

    Jeg tror på det nå. Kropp er bare kropp. 


    Dette er meg - bare min kropp, og jeg kan endelig si at er jeg stolt. I dag stråler jeg for faen, og det er ekte. Damn girl, jeg ser bra ut - og det gjør du også ;-) 

  • Publisert: 30.06.2016, 15:32
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 28 kommentarer
  • JEG TROR DEN REDDET LIVET MITT

  • Publisert: 15.06.2016, 19:59
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • PS: Har alt for mye å gjøre før vi reiser så har ikke rukket å ta noen nye bilder, derfor litt feil og gamle bilder til dette innlegget.

    Det begynte vel for mange år siden. Jeg begynte å grave meg ett hull som har blitt dypere og dypere iløpet av årene som har gått. Jeg har vært så utrolig forbannet på livet, sjalu på menneskene rundt meg som var friske og fikk gjøre alt de ville, men aller mest har jeg vært forbannet på meg selv. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje er du der selv at du har ett handikap eller en sykdom og du skjønner ikke hvorfor akkurat meg. Sånn følte jeg det også, sånn så jeg på livet. Hvorfor meg. Selv om alle rundt meg alltid har vært flinke til å tenke på alt man faktisk kan gjøre til tross for handikappet så klarte ikke jeg å la være å tenke på alt jeg gikk glipp av. Jeg følte at jeg måtte late som jeg var en annen person. Jeg husker når jeg gikk på barneskolen så var vi på en tur i skogen med klassen og jeg var med noen av jentene. Vi hadde gått ett stykke unna de andre og en av de sa de måtte tisse. Jeg måtte tisse selv men jeg kunne jo ikke gå på do normalt, jeg måtte bruke kateter. Men jeg turte ikke si det, jeg turte ikke å være noe annerledes enn de andre jentene. Så jeg satt meg ned bak ett tre akkurat som hun andre å lot som jeg gikk på do. Når vi kom tilbake til de andre så hadde jeg tisset på meg. Jeg måtte gå til assistenten min å få hjelp til å gå på do og skifte klær imens de andre lekte og koste seg. 


    Så langt tilbake jeg kan huske har jeg latet som jeg har vært en annen person. Den ekte Merethe la jeg alltid igjen når jeg gikk ut døra om morgenen. Jeg tenkte alltid at hvis jeg bare prøvde godt nok så kom jeg til å bli godtatt som normal. Jeg tenkte at alle kom til å tro jeg var frisk. Hvert eneste år gikk jeg i 17 mai toget med skolen. Hvert år fikk jeg høre at jeg kunne bruke rullestolen, at jeg burde bruke den fordi det var veldig langt å gå. Hvert år nektet jeg, hvert år var jeg så sliten og hadde så vondt at jeg kunne falt om før vi hadde gått halvveis. Hvert år kneip jeg tennene sammen og klistret på meg det største smilet jeg fant og lot som jeg var normal. Hvert år angret jeg i lang tid etterpå fordi jeg presset meg selv for hardt, men hvert år holdt jeg kjeft. Jeg tenkte bare at det var prisen jeg måtte betale, jeg tenkte det var verdt det. Hele tiden fra jeg var veldig liten har familien og helsevesenet kjempet mot meg om at jeg måtte bruke spesialsko og såler. Hver gang nektet jeg, og de få gangene de vant så lyvde jeg om at jeg brukte de. Jeg tok de av så fort jeg kom meg ut av døra. Til og med noe som ingen andre så ville jeg ikke ha på kroppen min fordi da følte jeg meg annerledes. Jeg brydde meg ikke om helsen min, jeg brydde meg kun om å være så normal som mulig. Så mye smerte, operasjoner og sykdom kunne helt sikkert vært forhindret om jeg bare brydde meg litt mer om meg selv. Jeg ble en veldig god skuespiller men det finnes en grense for hvor lenge man kan ha på seg en maske uten at den begynner å gnage. 


    Når man er født med ett handikap og helt sikkert også når man får en sykdom iløpet av livet så er det vanskelig å godta at det er sånn. Det tok meg utrolig lang tid å godta meg selv som jeg var, for å være helt ærlig så har det ikke vært før det siste halvåret at jeg faktisk har begynt å bli helt komfortabel med det. Jeg startet vel denne bloggen i ren desperasjon. Jeg trengte noe å stå opp for, jeg trengte en grunn til å fortsette livet. Når man havner så langt nede som jeg var og kanskje fortsatt er i perioder så glemmer man alt og alle rundt seg. Det hjelper ikke hva du sier til meg for jeg tror ikke på det. Jeg følte at det var bedre om jeg ikke var her. Jeg satt hos legen for en stund siden og hun spurte meg om jeg hadde selvmordstanker, jeg sa at jeg hadde ikke gått så langt at jeg hadde planlagt det men jeg hadde begynt å få tanker om at det kanskje hadde vært bedre om jeg ikke var her mer. Jeg ville bare slippe alt det vonde. Jeg hadde ingen livsglede lenger, det var ingenting igjen. Jeg var tom, jeg var ferdig, hadde ikke noe energi til å kjempe mer.


    Men jeg vil jo ikke dø, jeg hadde aldri gjort noe sånt men bare det at tankene begynte å komme skremte meg. Jeg skjønte endelig at jeg trengte hjelp. Det hadde jeg ikke gjort om jeg ikke hadde opprettet bloggen. Her fikk jeg det svart på hvitt hvordan jeg følte det inni meg. Jeg har også skrevet mange innlegg som aldri har blitt publisert fordi det har vært før mørkt. Men de var nok mer ment for mine egne øyne, rett å slett for å åpne øynene mine. Innse at jeg må kjempe videre. Finne tilbake til den livsglade jenta som er ett realt stabeist og som tåler en støyt. Jeg har vel vært gjennom for mye til å gi meg nå? Dette var bare enda en hump i veien. Endelig har jeg innsett at jeg kan være meg selv og det er bra nok. Endelig er jeg stolt over at jeg er annerledes og jeg vil ikke lenger være normal. Endelig har jeg skjønt at jeg ikke kan kaste bort livet mitt på å være forbannet og tenke hvorfor meg for sånn er det bare, det er ingenting man kan gjøre med det. Jeg trenger ikke late som mer, skuespiller karrieren har jeg lagt på hylla, og masken har jeg kastet i søpla. Livet mitt kan endelig starte, og på ordentlig denne gangen. Tårene renner men jeg er ikke lei meg lenger, jeg er lettet fordi jeg endelig begynner å skimte livsgleden min igjen. Kanskje bloggen reddet livet mitt?  


    ''TO BE BEAUTIFUL MEANS TO BE YOURSELF, YOU DON'T NEED TO BE ACCEPTED BY OTHERS. YOU NEED TO ACCEPT YOURSELF.''

  • Publisert: 15.06.2016, 19:59
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 12 kommentarer
  • NØKKELEN ER Å FINNE DET POSITIVE

  • Publisert: 10.06.2016, 20:35
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Dette innlegget skulle jeg jo som lovet legge ut i går, men i går sleit jeg meg halvt ihjel for å få publisert det men det gikk altså ikke. Noe var galt! Men her kommer det :-) Jeg skrev ett innlegg for to dager siden om de negative tingene ved å være funksjonshemmet eller å ha en sykdom, blant annet at jeg må gå med bleie! Det kan du lese HER. Nå kommer de positive tingene ved å være funksjonshemmet eller ha en sykdom, for tro det eller ei - det er en del punkter på denne listen også :-) 

    ❤ VENNER FOR LIVET! Når man er født med en funksjonhemming som meg, eller får en sykdom iløpet av livet så er sjansen veldig stor for at du møter likesinnede. Altså mennesker med det samme som deg. Disse menneskene får en helt spesiell plass i livet ditt fordi de har en helt annen forståelse enn mennesker rundt deg som ikke vet hvordan det er å ha det du har. Disse er gull verdt! Om du har en funksjonshemming eller en sykdom så er det mest sannsynlig en forening du kan melde deg inn i, og det anbefaler jeg på det sterkeste. Jeg er medlem av både ryggmargsbrokkforeningen og Norilco, og her har jeg møtt mange jeg kommer til å være venner med for resten av livet! 

    ❤ LIVSERFARING! Man får tidlig erfaringer som ikke alle er unt. Mange vil kanskje si at dette er en negativ ting, og det føles kanskje sånn ut når man er veldig ung men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg i dag er glad for alle erfaringer jeg er rikere. All tid på sykehus, alle nedturer har gjort meg til personen jeg er i dag. Man må manne seg opp og bli moden for alderen fort, og det gjør at man tenker litt annerledes på ting. Livserfaring er alltid bra!

    ❤ MAN SETTER PRIS PÅ MYE MER! Man vet at livet ikke er evig, man opplever mye vondt som gjør at man setter virkelig pris på de gode stundene og de små øyeblikkene som har så utrolig mye å si. 


    ❤ MAN FÅR SJANSEN TIL Å HJELPE ANDRE! Det er alltid mennesker som er yngre enn deg, som går gjennom det samme som du gjør bare noen år etter deg. Disse kan du hjelpe om du vil til å takle forskjellige ting. Dette er helt spesielt, og man føler virkelig at alt man tidligere har gått gjennom er verdt det fordi det kan hjelpe andre mennesker. 

    ❤ OPPLEVELSER ANDRE IKKE FÅR! Man får dra på turer, leirer, kurs og så utrolig mye mer som andre mennesker ikke får oppleve iløpet av livet. Altså, how lucky are we!!

    ❤ FRAMBU! Frambu fortjener virkelig å være ett eget punkt på lista. Bedre sommerleir finnes ikke! Noen av de aller beste tidene i livet mitt har jeg hatt på Frambu. Der glemmer man alt, man legger fra seg alle bekymringer hjemme og bare koser seg i ett par uker med verdens beste mennesker. Dette har alltid vært mitt fristed hvor jeg alltid har følt at jeg kan være 100% meg selv. Rett å slett en fantastisk plass hvor jeg har møtt mange av mine aller beste venner! 

    ❤ MAN FÅR FORDELER! Jeg visste ikke helt om jeg skulle ta med dette men jeg gjør det uansett, haha. Dette punktet handler rett å slett om at vi kan få en del fordeler iløpet av livet. Da tenker jeg spesielt i skolesammenhenger o.l. For eksempel så ble jeg alltid kjørt rundt, fordi jeg ikke klarte å gå så mye. Det er kanskje ikke så positivt i seg selv tenker du, og ja jeg syntes jo det var dritflaut der og da men nå har jeg lært meg å sette mer pris på sånne type ''fordeler''. Det er jo ikke til så stikke under en stol at når man får slike typer fordeler så blir man litt ''kul'' ;-) I voksen alder så kan jeg jo kanskje nevne handikap bevis til bil, som gjør at man får mye gratis parkering og nærme parkering. En nødvendighet selvfølgelig, men også en fordel som vi får og ikke friske får :-) Man må prøve å finne det positive i alt!

    ❤ GAVER! Her kan jeg love deg at de aller fleste kjenner seg igjen, haha. Når man er innlagt på sykehus så får man altlid, og da mener jeg alltid gaver. Godteri, lesestoff, penger, klær, turer, bamser, dyr og lista fortsetter! Ja jeg har faktisk fått dyr etter ett sykehusopphold. Jeg fikk nemlig min første kanin etter jeg hadde operert ryggen (tror jeg det var) - av besteforeldrene mine. Da blir det plutselig ikke så gærent å operere og være syk likevel! Føles ut som jul og bursdag på samme tid, hele året. WOHO!

    ❤ KULE HISTORIER! Når man har fått ting litt på avstand og kan begynne å le litt av ting så finnes det ett hav av kule historier fra sykehus, operasjoner, uhell, legetimer, skolen - you name it, som man kan fortelle til folk! Alle mine arr har sine historier, og med litt innlevelse er historiene bak gaaanske kule altså ;-) Own it! 


    Her mimret jeg tilbake til den gangen jeg bæsjet på meg herfra til månen når jeg var på byen! Ikke så veldig morsomt den gangen, men hey - i dag er det en veldig morsom historie å fortelle :-) 
     

  • Publisert: 10.06.2016, 20:35
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 10 kommentarer
  • Å GÅ MED BLEIE I VOKSEN ALDER

  • Publisert: 08.06.2016, 16:47
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Å være funksjonshemmet - som i mitt tilfelle betyr å være født med ryggmargsbrokk, har sine ups and downs. I natt jeg lå oppe å tenkte på dette når jeg egentlig skulle ha sovet. En merkelig og tilfeldig tanke, som absolutt ikke ville slippe taket i meg. Har vel kanskje noe med at kroppen verket noe fryktelig og jeg ble litt (veldig) lei. Så når jeg stod opp dro jeg frem pcen og nå tenkte jeg rett å slett å ramse opp noen negative ting ved å være funksjonshemmet i dagens samfunn. Men fortvil ikke, det er haugevis av positive ting også - disse kommer i morgen! Men man begynner alltid med det dårlige, eller? ;-) Dette er mine egne personlige meninger og erfaringer, men det er selvfølgelig veldig individuelt. Jeg har også fått litt hjelp av noen flotte jenter til noen av disse punktene! Tusen takk til dere <3 Det er også mye man kanskje kjenner seg igjen i om man er født med en funksjonshemming eller har en sykdom? Let me know i kommentarfeltet da vel :-) 

    Å måtte gå med bleie i voksen alder! Jeg har pose på magen for avføring og jeg tar botox i blæren for å unngå å tisse på meg. Men til tross for dette tør jeg altså enda ikke å gå uten bleie. (Noen velger også å kalle dette store bind men hey, her gidder jeg ikke gå rundt grøten.) Jeg går med BLEIER jeg i en alder av 22 og hvem bryr seg? Det er faktisk veldig mange ungdommer og voksne som gjør det, det er ikke så fryktelig uvanlig som mange skal ha det til fordi det er veldig mange som sliter med inkontinensproblemer. Å gå med bleie har selvfølgelig blitt en vanesak etter 22 år, og jeg tenker ikke mye over det i hverdagen men det er fortsatt noe av det verste jeg vet ved å ha ryggmargsbrokk og jeg har gått mange runder med meg selv opp gjennom årene på grunn av dette. Har vært livredd for å bli kastet ut i basseng på fester for eksempel for da får jeg jo DEN bleierumpa!! Det er ikke akkurat noe man roper ut høyt at man går med bleie, men nå har jeg jo skrevet det her så hele Norge kan se det så da driter jeg vel litt i det likevel da? Fuck tabuer. Det burde jo egentlig ikke være noe å være flau over fordi det er ikke ens egen skyld at man må det, rett å slett :-) I sommer skal jeg prøve å bruke noen mindre typer da, hurra! Det er hverdagsglede for meg det :-) 


    ❤ Å bli stirret ned! Virkelig, lever vi ikke i 2016? Vet man ikke at noen mennesker kanskje går litt annerledes, eller ser litt annerledes ut? Har du virkelig ikke sett noen sitte i en rullestol, eller gå på krykker før? Det er kanskje ok å se en ekstra gang men å åpenlyst stirre i noe som føles en time i tillegg til å fnise litt eller hviske til sidemannen mens man peker er ikke greit altså. Og forresten så varer ett bilde mye lenger hvis du absolutt syntes det er så fryktelig spennende! :-) Noen sliter kanskje med å gå mye offentlig når man har forskjellige ting man sliter med og det hjelper ingenting å bli stirret ned av andre mennesker i tillegg. Tenk litt på det neste gang du er ute! Og forresten, hvis du er denne personen som opplever dette så er det helt greit å stirre tilbake eller si noe syntes nå ihvertfall jeg, man skal kunne gå rundt uten å bli flau og skamme seg. ''Smile because people will stare, so you better make it worth their while.'' 

    Få kommentarer og blikk når man bruker heisen! Dette blir jeg like forbannet på hver eneste gang. Jeg klarer faktisk ikke si det nok! Jeg er så heldig at jeg ikke sitter i rullestol, men jeg må fortsatt bruke heis de aller fleste plasser fordi jeg blir faktisk utrolig fort sliten i kroppen når jeg er ute å går. Så når jeg da bruker heisen og får kommentarer slengt etter meg på hvorfor jeg ikke bare tar trappen så blir jeg utrolig grinete og faktisk litt lei meg for jeg skal ikke behøve og forsvare meg til vilt fremmede. Bare la oss ta heisen og bry deg med dine egne saker! Heisen er der faktisk fordi at mennesker skal bruke den. 

    Få kommentarer og blikk når man bruker handikap toalettet! Dette er kanskje noe av det ekleste å måtte forsvare seg for. Jeg går faktisk ikke på do som friske mennesker, jeg bruker kateter når jeg tisser og jeg har en pose jeg bæsjer i så det sier seg kanskje selv hvorfor jeg bruker handikap toalettet? Jeg vil være i fred med alt styret det er når jeg må på do. Det har skjedd så utrolig mange ganger at jeg enten har fått kommentarer slengt etter meg eller lange ekle blikk når jeg kommer ut derfra. De aller fleste gangene ender det at jeg drar opp alt av utstyr jeg bruker (foran alle som alltid står i nærheten som er fælt i seg selv) og sier at DERFOR bruker jeg handikap toalettet! Det burde være unødvendig for oss som må bruke det toalettet å få kommentarer og blikk, noen ganger vil vi bare gli blant mengden vi også. Du har faktisk ingenting med det hvorfor man går inn der og ikke inn på det vanlige toalettet


    ❤ Få høre at det er bra at det er vanskelig å se at man har en funksjonshemming! Jeg får så utrolig ofte høre at man ikke kan se på meg at jeg har ryggmargsbrokk, og at det er bra. Vel.. det er kanskje på en side positivt, men samtidig så er det faktisk ikke det. Jeg må altfor ofte forsvare meg, forklare meg hundrevis av ganger bare fordi mennesker ikke ser det ved første øyekast. Det er utrolig slitsomt og noen ganger kunne jeg ønske jeg satt i en rullestol fordi da hadde ihvertfall mennesker sett at det er noe. Jeg blir ekstremt fort sliten i hele kroppen, jeg henger ikke så godt med når det skjer noe. Ofte orker jeg ikke være med på ting, eller jeg må ta mye pauser om jeg er med. Spesielt i møte med nye mennesker så er det en utrolig stor påkjenning å måtte fortelle hele min historie på nytt, noe jeg må om jeg merker at denne personen kommer til å være en del av mitt liv. Men det er like slitsomt å møte tilfeldige mennesker i forskjellige settinger som gjør at jeg er nødt til å fortelle fordi det ikke syntes så godt. Jeg er selvfølgelig glad for at jeg slipper rullestolen men jeg må få lov til å si at noen ganger kunne jeg ønske at jeg hadde den for å slippe å forklare meg for tusende gangen. Dette henger blant annet mye sammen med de to punktene over her! Jeg har også en samboer med en typisk skjult sykdom og jeg vet hvor vanskelig det er for han blant andre mennesker fordi han er alvorlig syk og utrolig mye dårlig men det syntes ikke utenpå fordi det foregår på innsiden. Det tærer mye på mennesker rett å slett. 

    ❤ Å høre mennesker bruke ordet ''funksjonshemmet'' i en negativ forstand! Det er ikke å legge skjul på at mange, spesielt barn/ungdommer slenger rundt seg med ord som de kanskje ikke helt tenker over. Både jeg og mange flere opplever at mange bruker ordet funksjonshemmet om man skal slenge dritt til noen. For eksempel ''Du er så hemma'' betyr egentlig at ''du er så funksjonshemmet'' - det er ikke veldig hyggelig å høre dette bli slengt rundt som om det ikke betyr noe når det faktisk er vår livssituasjon som blir slengt rundt som ''banneord''. Slutt med det!! Det er utrolig sårt, og du vet aldri hvem som hører det. Man skal være forsiktig med ord!


    ❤ Går glipp av mye! For meg så gjelder dette punktet spesielt i skolesammenheng fordi det alltid har vært så fryktelig dårlig tilrettelegging. Jeg fikk så og si alltid beskjed om at jeg kunne ta meg fri fra skolen om de skulle noe spesielt og de måtte tilrettelegge for meg - noe de nesten aldri gadd. Med mindre mamma eller pappa kunne være med eller ordne i stand så endte det nesten alltid med at jeg måtte holde meg hjemme. Dette gjorde at jeg følte meg mye utenfor og gikk glipp av fryktelig mye som er veldig kjedelig når man er liten. Håper virkelig dette har blitt bedre på skoler i dag! Hvis ikke, skjerpings lærere - ALLE skal bli inkludert!! Men dette gjelder også generelt i livet. Det er mye man ikke kan gjøre om man har en funksjonshemming eller sykdom, mye tid går på å være på sykehuset, oppfølging og møter også skal man ta vare på seg selv oppi alt det her også fordi det er veldig lite oppfølging av hvordan du faktisk har det med deg selv. (Som jeg forresten har blitt veldig bevisst på i det siste, kommer ett eget innlegg om dette senere!) Så når man først enten er i god form eller er ute av sykehuset så er det ikke alltid man orker å være med på masse aktiviteter. Dette er vel noe av det aller såreste ved å være funksjonshemmet eller å ha en sykdom, det tar mye krefter og energi bare på å overleve de enkleste ting som friske kanskje ikke tenker over.

    ❤ Alt må planlegges! Enten det er en tur ut på butikken, man skal på skolen, ut med venner eller på ferie. You name it - we plan it! Her er det snakk om å være sikker på at det er tilrettelagt, at man har med seg nok utstyr, at det er do i nærheten, at det er hygienisk og lista fortsetter. Men man får til absolutt alt man vil bare man planlegger godt nok, det skal sies! Men det er ett evig slit og mas, og det stikker litt ekstra at man så og si aldri kan være spontant for det er jo selve livet noen ganger i følge mange.


    ❤ Mangel på forståelse! Dette er kanskje det viktigste og aller vondeste punktet på listen. Det er ikke til å stikke under en stol at det er ekstremt lite forståelse om forskjellige handikap og sykdommer rundt omkring. Dette kan i mange tilfeller igjen føre til mobbing i både ung og voksen alder, dessverre. Mobbing er aldri greit (!!!) og det er utrolig vondt å gå igjennom. Mangel på forståelse er i seg selv veldig vondt fordi det fører ofte til misforståelser og vonde situasjoner. 

    Man blir undervurdert! Jeg har virkelig ikke telling på hvor mange ganger jeg har fått høre at jeg ikke kan og ikke kommer til å klare forskjellige ting fordi jeg har ryggmargsbrokk. Vi blir ofte dratt under samme kam alle sammen, og blir servert den samme smørja uten at de i det hele tatt har tatt seg tiden til å bli kjent med oss som mennesker. Vi klarer så utrolig mye skal jeg si deg! Men til tross for at vi kjemper for vår rett her i verden så kommer vi ikke unna at vi som oftest havner nederst på lista når det gjelder for eksempel jobb, idrett, sosialt o.l. her i verden. Vi blir rett å slett undervurdert til de grader! 

    Gjerne del! I morgen kommer innlegget om de positive sidene ved å være født med en funksjonshemming eller å ha en sykdom, for tro det eller ei - det er mange punkter på den listen også! 

    Mange klemmer ❤ Merethe 

  • Publisert: 08.06.2016, 16:47
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 36 kommentarer
  • KROPPEN MIN ER IKKE SOM DIN

  • Publisert: 03.06.2016, 15:45
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Jeg fikk en forespørsel for en stund tilbake om ikke jeg kunne skrive litt om kroppspresset som var ett tema som eksploderte i media en periode og som fortsatt herjer stort. Jeg tenkte først at jeg selvfølgelig kunne gjøre det siden det er ett tema som aldri går ut på dato. Men jeg forstod fort at det var lettere sagt enn gjort. Hvordan skal jeg skrive om noe som jeg aldri har opplevd? Noe jeg aldri kommer til å oppleve? Jeg har ikke forstått hva jeg kunne skrive om før nå. Klokken er bikket 3 på natten, jeg har tatt av meg alle klærne og jeg er på vei i seng. Speilet på badet er ikke til å unngå. Under klærne foregår det en helt annen historie enn jeg forteller til verden. Uten klær kan jeg ikke skjule noe. Uten klær er jeg..meg. Den jeg alltid har prøvd å rømme fra. 


    Jeg har en helt annen oppfatning på kroppspress enn kanskje du har eller så har vi kanskje ganske lik oppfatning, jeg vet ikke. Men en ting jeg vet er at jeg kommer aldri til å få de perfekte beina eller den plettfrie magen med sixpack. Jeg kan ikke trene eller spise meg til den perfekte kroppen fordi i samfunnets oppfatning får man aldri det med sånn kropp som jeg har. Jeg har gjennom livet kjent på ett helt annet press enn det mange andre har. Jeg har bekymret meg til sykdom fordi jeg skjønte tidlig at uansett hva jeg gjør så kommer jeg aldri til å se ut som venninnen min eller hun på forsiden av Vi Menn som alle gutta sikler etter. Jeg har følt meg som ett utskudd. Som en som ikke var meningen. I mitt hode var jeg en feilvare. Når jentene rundt meg klaget over en liten valk som mest sannsynlig ikke var der så føltes det som om verden min raste. Jeg hadde arr over hele kroppen og bekymret meg over hvor neste arr skulle komme. Jeg hadde valgt en valk over ett arr hver eneste dag. Men ingenting jeg gjorde kunne noen gang ta de vekk, dette var hvordan jeg kom til å være resten av livet.


    Du er ikke pen om du har krøllete tær, arr over hele kroppen og en pose på magen. Dette har jeg fortalt meg selv fordi det er dette samfunnet har fortalt meg. For hadde det vært pent hadde vel de også blitt vist frem? Da hadde vel de også blitt inkludert og likt? Jeg kledde meg ikke etter kroppsfasongen min som man blir fortalt at man skal gjøre. Jeg kledde meg etter hvordan jeg kunne skjule mest mulig av hvem jeg egentlig var. Jeg vet ikke om jeg husker dette eller om jeg bare husker det fordi jeg har blitt fortalt det så mange ganger, men når jeg var yngre var det en person som sa at h*n var så redd for å vise seg frem om sommeren på grunn av ett lite arr. Da hadde jeg ropt ''det er BARE ett arr!''. Jeg kunne ønske noen hadde sagt det til meg også og jeg kunne ønske så inderlig at jeg trodde på mine egne ord. 


    Man blir alltid fortalt at man kan bli alt man vil her i livet. Med mindre man ser annerledes ut enn a4 mennesket. Da kan man ikke det. Det gjelder liksom ikke oss det. Vi blir glemt. Jeg kan for eksempel ikke bli modell eller skuespiller. Fordi jeg ser ikke ut som deg. Hvem er det som forteller det til oss? Hvem har fortalt meg det? Jo, det er samfunnet det. Det er deg. Det er meg. Det er oss. Hvorfor kan ikke vi få vise oss frem også? Hvorfor kan vi ikke bare begynne å skryte av alle kropper og ikke bare ''sommerkroppen''?. Jeg har sett meg lei av denne operasjonsgenerasjonen. Flott at man kan gjøre noe med det om man har alvorlige komplekser, men å bare gjøre det fordi det er det samfunnet forventer? Nei takk. Jeg har operert nok ufrivillig iløpet av livet, at jeg kommer aldri til å legge meg frivillig under kniven i søken på den perfekte kroppen. For gjett hva, den finnes ikke! Uansett om jeg hadde hatt lyst hadde jeg ikke kunnet operere meg finere, for uansett hva jeg gjør kommer jeg alltid til å ha krøllete tær, arr over hele kroppen og pose på magen. Men vet du hva jeg endelig begynner å innse? FYFAEN JEG ER FIN UANSETT!!


    Fuck dette kroppspresset, og hysteriet. Det er vi som lager for høye forventninger til hverandre. Spis det du vil, gjør det du vil og du? Det inngrepet du føler deg presset til å gjøre, dropp det. Ta heller av deg klærne, lev livet med de du er glad i og vis alle at DU er stolt over hvordan kroppen din ser ut. DA er du fin da. Kroppen min er ikke som din og det er nettopp det som gjør oss alle så utrolig vakre. Nyt sommeren, nyt hele året med DIN kropp og ikke gråt av bildet som er i hodet ditt av hvordan du egentlig burde ha sett ut. Ikke sammenlikn deg med noen andre, for sånn kommer du aldri til å se ut. Men det er jo det som er så utrolig vakkert med mennesker. At vi kommer i alle ulike former og fasonger er en bra ting. Jeg kunne ønske noen fortalte meg dette for ti år siden, men jeg forteller det nå og denne gangen skal jeg tro på mine egne ord. Jeg elsker kroppen min akkurat som den er med noen kilo ekstra, krøllete tær, arr over hele kroppen og en pose på magen. For det er nettopp dette som gjør meg til meg. Det er så forbanna fint og jeg vil ikke være som samfunnet forventer. Jeg er ingen feilvare og det er ikke du heller. Vi er de som skal vise at unikt.. det er fint det. Vi må begynne å heie alle kropper frem og vise at absolutt alle kropper uansett hva er så forbanna vakre. Jeg kan virkelig ikke få sagt det nok, og jeg mener det med hele mitt hjerte - DU ER VAKKER. 

    Kroppspress er nok noe som alltid kommer til å eksistere fordi verden er for stor til å forandres så mye. Men om bare du eller jeg klarer å legge det litt vekk er vi allerede i gang. Husk alltid det at for å få til en forandring i verden må du begynne med deg selv. Imens jeg skriver dette kommer sangen ''what makes you different (makes you beautiful)'' på. Det sier alt. 

    Nyt sommeren akkurat som du er, vær så snill. Det skal jeg gjøre for aller første gang i mitt liv. 


     

    Mange klemmer ❤ Merethe

  • Publisert: 03.06.2016, 15:45
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 40 kommentarer
  • JEG HAR TATT BOTOX

  • Publisert: 26.05.2016, 11:13
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Dette innlegget skulle egentlig bli publisert i går men av private årsaker valgte jeg å vente til i dag. 

    Dette er kanskje det mest personlige innlegget jeg har skrevet hittil og kanskje noen gang kommer til å skrive. Det er intimt og flaut. Jeg har tenkt en god stund over om jeg skal dele dette eller ikke. I første omgang tenkte jeg at jeg ikke skulle det. Det ble alt for personlig, mange kom til å tenke sitt og jeg kom kanskje til å få mange ubehagelige tilbakemeldinger. Jeg turte rett å slett ikke. Jeg la det litt fra meg og bestemte meg for å heller være stille noen dager i forveien så det ikke ble ett åpenbart glipp denne dagen. Men nå sitter jeg hjemme i sengen igjen, litt døsig og jeg skriver kanskje i en svak rus. Kanskje er det feil at jeg deler dette, eller kanskje det er rett for akkurat meg å dele. Det er jo bare opp til meg uansett, og det er kun meg det går utover om jeg en gang finner ut at jeg heller skulle holdt kjeft. 


    Men vet du hva, dette er en av mange ''konsekvenser'' av å være født med ryggmargsbrokk og det er dette jeg vil med denne bloggen. Jeg vil at det skal være okei å være åpen om hvem man er og hva man går gjennom. For det trengs søren meg en forandring i verden når det gjelder disse temaene. Vi må vise at man ikke er alene om ting, og man må tørre å snakke ut for det kan virkelig hjelpe både deg selv og andre. I dag lå jeg på operasjonsbordet og gråt etter mamma. Det er en plass jeg alltid kommer til å føle meg som ett lite barn, hvor alle følelsene tar overhånd og det er inne på det bordet hvor jeg er omringet av mennesker i grønt. Jeg kan være hvor tøff jeg bare vil og late som at jeg ikke blir påvirket, men så fort jeg ligger på det kalde bordet og blir koblet opp til alle mulige maskiner så bretter frykten seg rundt meg som ett pledd. Jeg kjemper mot tårene, men jeg taper alltid. 


    Jeg sendte en snap til de nærmeste i dag hvor jeg skrev ''Man vet at man er blitt voksen når man gjør dette uten mamma eller pappa.'' Det er kanskje sant men jeg føler meg fortsatt som ett lite barn som gråter etter en mamma eller pappa hånd å holde i. Men jeg er mange mil unna de og jeg klare meg alene nå selv om jeg alltid kommer til å føle at jeg har en fot på begge sider. I dag har jeg tatt botox. Men ikke der du sikkert tror. Jeg har tatt botox i blæren for å ikke få lekkasjer. For gjett hva, det er ikke bare små babyer eller eldre mennesker som må gå med bleier fordi de får lekkasjer. Det er unge mennesker som meg også fordi man tilfeldigvis ble tildelt disse kortene i livet og vi er mange flere enn man tror som har inkontinensproblemer. Men igjen så er dette ett tema som er fryktelig tabu, hvorfor det? Jeg har merket at bare ved å være mer åpen om ting så har jeg begynt å få bedre selvfølelse og jeg er mer glad. Helt ærlig så er dette er en av de verste ''konsekvensene'' ved å ha ryggmargsbrokk for meg fordi det er en nedverdigende følelse å aldri vite om man tisser på seg eller ikke. Jeg har null kontroll. Derfor er dette ett inngrep som er forbundet med glede og lettelse istedenfor med frykt og sinne. Det er fantastisk at det finnes noe å gjøre for mennesker som har dette problemet, det løser så utrolig mye både fysisk og psykisk. 


    Jeg kjempet lenge mot systemet for å få botox. Jeg ville ikke tisse på meg lenger, jeg ville ikke gå med bleier men det var noen andre som bestemte for meg at det måtte jeg bare fortsette med. Akkurat der og da føltes det ut som verden min raste og jeg var rett å slett forbannet på legene. Men jeg ga meg ikke, jeg skulle ha det. Mitt største ønske den gangen kom i oppfyllelse, da de endelig skjønte hvor stort problemet faktisk var for meg. Dette er ett problem som er ydmykende og som går så utover livskvaliteten. Det å stadig gå rundt å vite at man kan tisse på seg når som helst fordi man har null kontroll, det er en forferdelig følelse. Du kan ikke be meg holde meg, for jeg kjenner så vidt at jeg må på do. Jeg har siden jeg har vært liten gått på do etter ett tidsskjema og dette sammen med de andre problemene mine har til tider vært veldig overveldende. Derfor var dette så utrolig viktig for meg å få hjelp til og endelig fikk jeg det. Nå har jeg gjort dette i ett par år og jeg er så utrolig glad for at jeg gjør det. 



    Det har vært nok fjas og mas på denne bloggen i det siste. Med dette innlegget styrer jeg tilbake i den retningen jeg i all hovedsak opprettet denne bloggen for, dette er nemlig den ekte meg på godt og vondt. Sykehus er noe som alltid kommer til å være en stor del av livet mitt. Noen ganger blir jeg også dritt lei av alt man må gjennom for å få en bedre livskvalitet, og noen ganger gråter jeg å vil bare ha mamma og pappa. Men det er virkelig verdt det til slutt, man kommer alltid sterkere ut av det og smilet er rett rundt hjørnet skal du se. Nå svir det som fy - akkurat der du tenker ja! Så jeg skal ta meg en paracet, en cola og sove for det fortjener jeg faktisk nå. Så.. da er jeg vel også en av disse bloggbertene som tar botox da? Forskjellen er bare at jeg gjør det for å ikke tisse på meg, ikke for å se ut som en porselensdukke og fjerne rynker som absolutt ikke er der ;-) 

  • Publisert: 26.05.2016, 11:13
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 28 kommentarer
  • NÅR HELSEVESENET KNUSER DEG

  • Publisert: 05.05.2016, 14:11
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Heldigvis er ikke majoriteten dette. Heldigvis har jeg mest positive erfaringer. Heldigvis kan jeg trekke frem hundrevis, ja kanskje tusenvis av gode eksempler på helsevesenet i Norge. Og de er mer enn gull verdt, de er fantastiske mennesker som gjør en uvurderlig jobb hver eneste dag. Men, det er ett stort men. Det er ikke de man husker best. Det er dessverre de gangene man blir trykt ned man husker best. De gangene de knuser drømmene dine, de gangene de sier ord som stikker så fryktelig dypt. De gangene de gir deg sure miner, når alt du ønsker og trenger er ett smil. De gangene du kunne ønske de gikk i dine sko, for de aner virkelig ikke hvordan det er bare fordi de har sittet bak en pult i tre år eller jobbet i helsevesenet i ti år. Hvorfor kan man ikke snakke med respekt, gi ett ekstra smil, og få en til føle seg som en likeverdig person? Det er noe jeg har spurt meg selv om mange ganger. Hva får deg til å føle at jeg ikke er like mye verdt som deg, eller noen andre? Kanskje du ikke føler det sånn, men det er følelsen jeg sitter med når du snakker nedlatende til meg. Jeg trodde jobben din var å hjelpe meg når jeg ikke klarer å hjelpe meg selv, eller la meg gå hjem med ett smil om munnen, og en stolthetsfølelse i kroppen. Jeg trodde ikke jobben din var å ødelegge resten av dagen min, få meg til å gråte meg i søvn, eller sitte med følelsen av skam i kroppen. 


    Hvorfor sammenlikner du meg med noen andre? Jeg er meg selv, ikke en annen. Alle mennesker er forskjellige, selv om vi har samme handikap eller sykdom. Lærte du ikke det på skolen? Lærte du ikke at alle skal behandles individuelt og med respekt? Jeg vet at jobben din er å veilede, gjøre hverdagen min litt lettere, og få meg til å føle på mestringsfølelsen. Men jeg vet også at jobben din er å gjøre det med varsomhet, å gjøre det med respekt, med trygge og varme hender. Hvis du sitter på skolebenken å leser dette nå, så vil jeg gjerne få si deg noe. Vit at når du kommer ut i felten, så er det med hjertet ditt du må jobbe. Du må legge fra deg skolebøkene og foreleserne i det du går ut døren. Jobber du med syke mennesker så jobber du med noe av det såreste, vanskeligste, og viktigste i hele verden. Jeg har erfaring fra både sykesengen og fra stolen ved siden av. Behandle oss med respekt, gi oss ett smil, en varm hånd å holde i. La oss få en god opplevelse oppi en dårlig situasjon. Jeg ber deg, vær så snill. Jeg har kanskje ikke erfaring fra skole, eller fra arbeidslivet - men jeg har ekte livserfaring. Jeg er i denne situasjonen hver eneste dag. Jeg er pasient og pårørende hele tiden. Det er mitt liv. Kanskje du ikke vet hvor mye ett smil eller en varm hånd betyr, men det vet jeg så inderlig godt. Du kan forandre så mye mer enn du tror. Vit det når du går inn dørene på jobb.


    Jeg fikk beskjed om at om jeg kanskje kom til å klarte å få lappen om jeg tok automat og brukte GPS. Hvorfor sa du det? Hva var meningen med den kommentaren? Den har jeg aldri glemt og jeg kommer aldri til å glemme. Den 15 år gamle Merethe kom aldri til å glemme det fordi det knuste meg, det fikk meg til å føle på skammen, den fikk meg til å gråte meg i søvn. Men den 21 årige Merethe kommer aldri til å glemme det fordi jeg sitter her den dag i dag med førerkortet på manuell bil og jeg bruker ekstremt sjeldent GPS. Jeg bruker den dag i dag den setningen til motivasjon, du knuste meg ikke - selv om jeg trodde det den dagen for mange år siden. Når jeg fortalte hva jeg ville utdanne meg til så fikk jeg beskjed om at det kunne jeg bare glemme, det kom jeg aldri til å klare. Det var for fysisk tungt, for vanskelig for en som meg. Jeg måtte få meg en kontorjobb, og ikke kom jeg til å klare å jobbe hundre prosent. Det gikk innpå meg, så fryktelig mye mer enn jeg først trodde.


    Jeg ga opp drømmen min så fryktelig lett, på grunn av hva en annen person sa. Hvorfor fikk du meg til å gjøre det? Jeg har kastet bort så mye tid fordi jeg alltid egentlig har visst innerst inne hva jeg er ment å å gjøre. Jeg har aldri helt glemt drømmen min. Som er å hjelpe andre, bruke mine erfaringer til å bedre andres liv. Jeg er på mitt aller lykkeligste når jeg får hjelpe andre i situasjoner som jeg kan relatere meg til. Jeg har bestemt meg nå, jeg skal bruke den setningen som en motivasjon også. Jeg skal klare det, jeg må ta en litt lengre vei enn mange andre kanskje - men søren heller om helsevesenet skal knuse meg. Jeg skal gjøre helsevesenet bedre, for det vet jeg at jeg kan klare. Jeg skal bli den beste sykepleieren jeg kan bli. For jeg vet akkurat hvordan jeg ikke skal bli, og det er en som knuser andre som kjemper hver eneste dag for å takle den vanskelige hverdagen. Jeg skal bli en som gir deg ett smil når tårene sitter løst, jeg skal bli en som har varme hender du kan holde i, jeg skal bli en som gir deg en mestringsfølelse og en stolthetsfølelse. Jeg skal bli en som gjør at du husker helsevesenet med ett smil, og ikke tårer. 

    Du kan klare absolutt alt du vil hvis du virkelig går inn for det. Kanskje ikke i dag, kanskje ikke om ett år - men har du en drøm så kan du klare det uansett hvilken situasjon du er i. Ikke la andre knuse deg, bruk det heller til en motivasjon. Vis de at de tok så fryktelig feil, vis hvor sterk du er - for det vet jeg at du er. 

    Gjerne del! Mange klemmer ❤ Merethe

  • Publisert: 05.05.2016, 14:11
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 26 kommentarer
  • DET HAR KOMMET TILBAKE

  • Publisert: 19.04.2016, 06:09
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Plutselig gikk det ett par dager uten oppdatering her gitt.. Holdt på å skrive en unnskyldning, men for hvilken grunn? Lørdagen var vellykket, hodet traff puta utpå morgenkvisten og jeg har kun ett par bilder til bevis som jeg pleier å si er ett godt tegn på en bra kveld! For er det en bra kveld står man gjerne ikke med nesa langt oppi snapchat filteret, eller? Søndagen gikk bort til søvn og familie bursdag. Nå blir det her sånn oppsummering som jeg egentlig ikke er noe fan av da.. haha. Jaujau! I går så våknet jeg opp til den verste formen jeg har hatt på lenge. Hodet mitt banket uten like, øynene mine var dobbel størrelse og hummerrøde, for å ikke snakke om halsen - føltes ut som det var en hårball på vei opp. Men opp av senga måtte jeg fordi jeg hadde en time på sykehuset. Som gikk sånn..midt på treet forresten. Begynner å forberede meg på nok en operasjon nå, men krysser alt jeg har for at det ikke blir det. Får se om en måneds tid. 

    Jeg har slitt veldig lenge nå med utrolig dårlig form, og ikke minst mageproblemer. Har liksom ikke orket å brydd meg så himla mye fordi før jeg fikk utlagt tarm så sleit jeg med det konstant i flere år så det er på en måte blitt en vanesak. Har bare tatt meg til takke for at det alltid kommer til å være sånn. Selv om det ble jo mye bedre etter jeg opererte, men den siste tiden har det kommet tilbake for fullt. Den siste måneden nå så har det altså blitt så ekstremt, og så plagsomt at jeg klarer ikke ignorere det mer. Så etter litt frem og tilbake nå skal jeg kutte ut gluten og laktose, og se om det blir bedre. Starting today! 

    Har selvfølgelig også bestilt time hos legen siden jeg er 99 prosent sikker på at jeg er allergisk mot noe siden jeg generelt har vært i så utrolig dårlig form siste tiden utenom mageproblemene. Så da skal jeg slå to fluer i en smekk, og få sjekket alt sammen. Orker ihvertfall ikke ha det sånn her lenger, spesielt ikke når jeg har hatt det sånn før, da reagerte jeg på absolutt alt som gikk inn i kjeften på meg. Det er virkelig helt grusomt å nesten ikke tørre å spise eller drikke fordi jeg vet at jeg får ekstreme smerter og dårlig form i lang tid etterpå, så noen grep må taes rett å slett. Så nå kom vel denne unnskyldningen for at jeg ikke har oppdatert her likevel da, haha. Har ligget i sengen i snart ett døgn nå og ikke orket noe som helst, ihvertfall ikke sitte på pcn. Senere i dag kommer innleggene som hører til den challengen jeg egentlig holder på med, får se om jeg legger ut flere iløpet av dagen eller om jeg bare starter der jeg slapp.. Skal se hvor mange innlegg jeg orker å skrive i dag, ja jeg får se hva formen tillater rett å slett. Nå må jeg lukke pcn fordi den hodeverken ble ikke akkurat noe bedre av å sitte her å skrive. Skal hive i meg en paracet til å legge meg litt igjen, så blogges vi forhåpentligvis litt senere i dag <3 

  • Publisert: 19.04.2016, 06:09
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 20 kommentarer
  • FLAUT Å VOKSE OPP SOM HANDIKAPPET

  • Publisert: 13.04.2016, 10:00
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Det er ekkelt å tenke på at om jeg hadde blitt født for noen tiår tilbake hadde jeg mest sannsynlig ikke overlevd. Jeg er fortsatt i dag ikke lovet alderdom, gull og grønne skoger men utsiktene er så mye bedre enn før. Men fortsatt noen andre steder i denne lille store verdenen hører vi om barn som blir etterlatt på gaten for å overleve på egenhånd. De blir spyttet på, sparket på, ledd av, utstøtt av samfunnet. Hvorfor? Fordi de er handikappet. Jeg priser meg heldig som er født i Norge, jeg lever nok mest sannsynlig på grunn av det. Jeg har mange ganger tenkt ''hva om?''. Hva om jeg hadde blitt født på andre siden av verden? Hva om jeg hadde blitt født inn i en dårlig fungerende familie? Hva om jeg var uønsket fordi jeg var handikappet? Mest sannsynlig har jeg slektninger veldig langt bak i tid som også ble født med ryggmargsbrokk, men disse vet jeg ikke om fordi de overlevde ikke. De var ikke ønsket. 


    Ja jeg har vært unektelig heldig med oppveksten min. Den dag i dag kan jeg sitte her å være takknemlig for at jeg ble født litt annerledes enn andre. Jeg sitter med erfaringer andre bare kan drømme om, og kanskje ikke det en gang. Jeg ble født inn i en familie som ønsket meg, som aldri har vært flau over meg, og som hadde midler til å gi meg all hjelp jeg trengte for å kunne overleve i denne skumle verdenen. Denne verdenen som blir ekstra skummel om man blir født med ett handikap. For det er flaut å vokse opp som handikappet uansett hvor privilegert man er. Det blir en vane å kikke seg over skulderen overalt. Det blir en vane å analysere alle setninger som blir sagt. Det blir en vane å analysere alle mennesker. Man lærer seg fort at de fleste mennesker har andre intensjoner enn det du tror. De du tror er støtteapparatet ditt, de som egentlig er her for å skulle hjelpe deg er de som mest sannsynlig gjør det motsatte. Alt som ser ut til å være så enkelt for alle andre, er vanskelig for oss. Jeg sitter her i dag som snart 22 år ung og har aldri hatt en jobb i hele mitt liv, jeg går på nav og har ikke klart å fullføre en utdanning enda. Jeg vet det er tull i andre sine ører at jeg stresser med en utdanning når jeg er så ung. Men jeg ønsker meg en jobb for alt det er verdt, og jeg kvier meg fordi jeg vet det kommer til å bli vanskelig for meg å få det fordi jeg er handikappet. Det har jeg jo hørt hele livet. Derfor må jeg ha utdanning først. I mitt hode. Jeg har utsatt arbeidslivet så lenge fordi jeg har vært flau. Flau fordi jeg er meg. 


    Jeg har aldri vært den som har ropt høyest, eller stukket meg mest frem. Jeg har alltid diltet etter, aldri hatt sterke meninger så andre hører det. Aldri turt å stå opp for meg selv. Jeg ville ikke bli sett mer enn jeg allerede ble. For sett det ble jeg, jeg var jo den som var annerledes. Jenta med handikappet. Det var flaut å være meg. Jeg kunne ønske jeg kunne sagt til meg selv som liten at det ikke var noe å være flau over. Jeg kunne ønske jeg ikke kastet bort så mye tid på å gjemme meg bort, at jeg turte å være meg selv tidligere. Jeg kunne ønske jeg skjønte at det ikke var flaut å vokse opp som handikappet. Jeg kunne ønske at jeg skjønte tidligere hvor privilegert jeg er som er født i Norge. Jeg kunne ønske jeg skjønte tidligere at det som er flaut er holdningen til samfunnet. Jeg kunne ønske jeg skjønte at det ikke var min skyld. At det ikke var meg det var noe galt med men de som får meg til å føle det sånn som det er noe galt med. Jeg kunne ønske jeg kunne spart meg for alle tårer og vonde tanker om meg selv. Jeg kunne ønske at jeg skjønte tidligere at det å ha ryggmargsbrokk åpner mange dører istedenfor å lukke dem. Jeg kunne ønske jeg skjønte tidligere at handikappet ikke definerer meg som person, men det er en vakker del av meg. Jeg kunne ønske jeg skjønte tidligere at jeg ikke var alene. 

    Jeg kunne så gjerne ønske at du skjønte nå at det ikke er flaut å vokse opp som handikappet og at du aldri er alene. 

     

  • Publisert: 13.04.2016, 10:00
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 20 kommentarer
  • VI KAN IKKE FORVENTE FORSTÅELSE

  • Publisert: 29.03.2016, 11:00
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Hvis det bare hadde vært ett hint av forståelse ute å gått hadde livet vært  mye lettere. Det tør jeg banne på at mange i samme situasjon som meg tenker. Det begynner allerede før man kan snakke, før man kan gå, før man forstår. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har blitt holdt utenfor i mangel på forståelse av både barn og voksne. Det sårer så mye mer enn du tror. Hvorfor var det lettere å ''la meg slippe'' istedenfor å prøve å inkludere? Hvorfor ble alltid den letteste utveien for deg valgt? For det ble gjerne pakket inn. Jeg var jo heldig påstod de. ''Men du kan ta fri du den dagen, slappe av hjemme.'' Jeg ville jo ikke det, jeg ville så gjerne få være med på moroa jeg også. Er man ikke klar over hvor viktig sosialisering er i ung alder? Jeg tør å påstå at det er enda viktigere for barn med spesielle behov. Vi har ikke like lett for å få venner, for å ''passe inn.'' 

    Jeg har brukt mye tid og energi på å være forbannet. Forbannet på samfunnet, på mennesker, på livet. Det var så jævlig urettferdig, hvorfor skulle akkurat jeg få ett så vanskelig liv? Når jeg da ble møtt med motstand overalt i tillegg så gjorde det vondt verre. Barn ser på voksne som en trygghet, men hva gjør man når det ikke finnes? Jeg har vært heldig fordi jeg har foreldre som kjemper for meg når andre har gitt opp, hva med de som ikke har det? Hvem skal kjempe for dem? Man sier at barn kan være så utrolig slemme, men hvem har egentlig lært dem det? Jo, det er deg det. Den voksne. Den som skal stå frem som ett godt eksempel. Jeg har ikke barn selv enda engang, men jeg føler ett stort ansvar. Mitt tantebarn vet allerede mye fordi både jeg og resten av familien har lært bort, svart når det har vært spørsmål. Man burde ikke være redd for det. Man burde heller omfavne barns nysgjerrighet, bruke det til en fordel.

    Hvorfor er det ikke en natulig del av oppdragelsen, og samfunnet generelt at det blir lært bort om mennesker som er annerledes? Hvorfor skal det være opp til en fjerdeklassing selv å bestemme om man skal ta sjangsen på å fortelle noe så skremmende til de rundt seg? Jeg var livredd, og fortalte så og si aldri noe hvis jeg ikke stolte på personen. Det har ødelagt mye for meg. Det har skapt ufattelig mange ubehagelige situasjoner fordi det er mye jeg ikke har kontroll over, og ikke minst har det skapt stress. Hadde man lært om det fra ung alder så hadde det ikke vært ett så stort problem som det er i dag, for det er det. Ett problem. Hvordan kan vi forvente forståelse når det ikke blir lært bort? For det er det livet er, en læringskurve og det begynner mye tidligere enn man tror. 

    Jeg har ett håp til den fremtidige generasjonen; at de blir lært forståelse på godt og vondt. Livet er ikke bare en dans på roser og det er det på tide at man lærer. Ingen er like og det skal man respektere. Jeg vil ikke at mitt barn en gang i fremtiden skal vokse opp i dette samfunnet med så mye hat, og da spesielt til de som ikke er helt som alle andre. Jeg har uheldigvis lært på den tøffe måten, og det er ikke noe jeg ønsker for andre. 



     

    ❤ Merethe 

  • Publisert: 29.03.2016, 11:00
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 6 kommentarer
  • JEG KLARTE Å LEGGE FRYKTEN BAK MEG

  • Publisert: 28.03.2016, 22:14
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Jeg kunne ønske det var sant. Jeg kunne ønske jeg stolt kunne si at jeg overhodet ikke brydde meg. Jeg kunne ønske at jeg slappet av hundre prosent, jeg kunne ønske jeg ikke brukte ukene før til å grue meg. Jeg kunne ønske at når jeg bestemte meg for å bruke bikini istedenfor badedrakt så var det med glede og ikke frykt. Jeg kunne ønske jeg ikke trengte en hel uke etterpå til å fordøye alle følelser og tanker. Jeg kunne ønske jeg kunne satt mer pris på hva vi faktisk hadde fått i gave. Jeg kunne ønske jeg kunne sette mer pris på at søsteren min faktisk slapp det hun hadde i hendene for å komme til meg når jeg trengte det som mest. Jeg kunne ønske jeg kunne driti i den badekåpen som jeg på død og liv måtte ha på meg.

    Jeg kunne ønske jeg klarte å gå forbi de jentene uten å se ned i bakken. Jeg kunne ønske jeg klarte å sette meg i boblebadet selv om det var andre mennesker der. Jeg kunne ønske jeg ikke ble flau når massøren spurte om arret på ryggen. Jeg kunne ønske jeg ikke begynte å skjelve når jeg merket at det kom lyder fra posen på magen. Jeg kunne ønske jeg sovnet med ett smil. Jeg kunne ønske jeg ikke felte en tåre av usikkerhet. Jeg kunne ønske jeg ikke hadde brukt så lang tid på å skrive disse setningene. Jeg kunne ønske dette var ett positivt innlegg med masse skrytebilder og oppsummering av noen fantastiske dager. Jeg kunne ønske jeg turte å ta bilde av meg selv i bikini med ett stort smil som fylte ansiktet mitt. Jeg kunne ønske jeg kunne vise andre at det ikke er noe å være redd for. Jeg kunne ønske det var en stolt jente som satt å skrev nå. 

    Ja jeg gruet meg i lang tid. Ja jeg brydde meg om hva de andre mente. Ja jeg var usikker. Ja jeg var redd. Ja jeg var avhengig av badekåpen. Ja jeg så ned i bakken. Ja jeg ble flau av hvordan kroppen min ser ut. Ja jeg har brukt lang tid på å skrive dette. Men vet du hva? Jeg gjorde det. Jeg klarte det. ​Ja det var med en god dose frykt, negative tanker og stille tårer. Men det er så mye mer enn hva jeg kunne si for en tid tilbake. Jeg klarte å ikke la frykten ta overhånd. Det var ikke lenger det som styrte meg. Jeg klarte å ta ett skritt frem, og ikke tilbake.

     Mens vi var der, og jeg kjente på en liten følelse av mestring så sa jeg til B ''vet du hva? jeg skal sette meg noen mål. Jeg klarte søren meg dette, da kan jeg klare mer.'' Jeg skal dra til Pirbadet her i Trondheim snart, og da skal jeg gå i bikini. Jeg har ikke vært i en svømmehall på mange år. Mitt aller største mål er at til sommeren skal jeg klare å dra på stranden i bikini som ikke skjuler alt og jeg skal kose meg uten alle disse negative tankene. Jeg husker ikke sist jeg gjorde det. Jeg har startet med små skritt nå. 

    Jeg er faktisk jævlig stolt av at jeg gjorde dette til tross for frykten. Jeg skal klare dette, denne sommeren skal bli den beste. Det er ett personlig valg og ikke en mulighet.  



     


    Takk for at du slapp alt og kom hit. Takk for at du utfordret meg og fikk meg til å føle på mestringsfølelsen, dette hadde jeg ikke klart uten deg. 

     

    ❤ Merethe

     

  • Publisert: 28.03.2016, 22:14
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 12 kommentarer
  • Å LEVE MED EN SJELDEN DIAGNOSE

  • Publisert: 29.02.2016, 20:34
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • I dag er det sjeldendagen, og i land over hele verden blir denne dagen markert. Den blir markert med glede, stolthet, latter og tårer. Det var Europeiske brukerforeninger for sjeldne diagnoser som i 2008 bestemte seg for å bruke skuddårsdagen til å sette fokus på sjeldne diagnoser, og det er jeg så glad for. I hele dag har jeg sett videoer, bilder o.l på sosiale medier om hvordan det er å ha en sjelden diagnose, i et forsøk på å sette fokus på de som ikke ''passer inn''. 

    Jeg, Merethe, for kun en liten stund tilbake ville ha sett på alt dette i smug og ikke snakket om det, hvertfall ikke delt noe. Men i dag så deler jeg med stolthet og glede. Jeg er så stolt av å få være en av dere, og det gleder meg å se at sjeldene diagnoser endelig blir fremmet. Det er ikke lenger en skam, det skulle faktisk aldri ha vært en skam. Vi er annerledes, vi er ikke som alle andre. Det er KULT, og det burde vi for alltid være stolt av! 

    Kunne jeg skrudd tiden tilbake, ville jeg så gjerne få snakket med meg selv som barn. Fortelle at det går bra til slutt. Fortelle at det er helt greit å ikke være som de andre barna. Det er helt greit å gråte når du er redd, det er bra å vise følelser. Det er helt greit å fortelle de andre barna at i morgen kommer du ikke på skolen for du skal få hjelp av voksne i hvite frakker. Det er helt greit at du ikke ser ut som de andre barna under klærne, det er helt greit at føttene dine er litt mer sårbare enn andre barneføtter så de må beskyttes av rare ting. Det er helt greit å bade sammen med de andre selv om barnekroppen din allerede er full av arr. Det er helt greit at du ikke klarer å løpe eller leke i gymtimen som de andre barna. Det er helt greit at du ikke har sluttet å bruke bleie selv om du har begynt på skolen, det er ingen skam. Det er helt greit at du ikke kjenner når du må på do og det er greit at du ikke går på do som alle andre, så du trenger hjelp til det hver eneste dag. Det er greit at du ikke klarer å gå så bra og langt så du trenger å bli kjørt mens de andre barna går, ikke bry deg om blikkene. Det er greit å bruke rullestolen iblant når du blir sliten, det er ikke flaut. Det er greit at du må få en pose på magen som kan redde livet ditt, du finner en mann som elsker deg fordet. Ikke vent. Det er greit at ikke alle forstår deg. Det er greit at mange ikke skjønner hvordan det er å være deg, som igjen gjør at du er mye alene. Jeg lover at du får mange som elsker deg for akkurat den du er, nøkkelen er tålmodighet.  

    Nå kan jeg ikke dra tilbake i tid for å fortelle meg selv dette her som jeg så sårt kunne trengt å høre. Så jeg forteller deg dette, du som har en diagnose, du som er pårørende, du som jobber med mennesker som har en diagnose. Ja jeg forteller det til dere alle sammen fordi alle møter en eller annen gang i livet et menneske som har en annen livshistorie enn deg. Du kommer til å møte en som har en diagnose og jeg vil at du skal vite at de er akkurat like mye verdt som alle andre, husk på det. Alt vi vil er å bli behandlet helt vanlig som alle andre, la oss få en pust i bakken, for i vår hverdag er det ingenting som er helt vanlig.

    Jeg vil fortelle deg dette, du som føler at livet er jævlig urettferdig, du som føler at livet aldri kommer til å bli bra, du som føler deg helt alene i verden. Det er greit å være seg selv, du trenger ikke ta på deg en rolle i hverdagen eller bli usynlig og gjemme deg alene i et hjørne. Det er greit å vise alle sammen at du er stolt av å være annerledes, stolt av å være et unikt menneske. Klarer du det ikke enda? Det er helt greit det også, du kommer dit til slutt. Men husk at jeg er her for deg. Det er nemlig ikke så viktig hvordan, eller hvor lang tid det tar men på et punkt i livet kommer du til å bli lykkelig, og du kommer til å være takknemlig, prøv å husk det i de vanskelige stundene. Jeg er selv født med en sjelden diagnose, og jeg er så sinnsykt stolt av å få være en av dem som er sterke nok for den oppgaven. For det er vi søren meg! Jeg er klar for å la min stemme bli hørt, og som jeg har begynt å si, det er ikke kult å være som alle andre. 

     


    Dette er meg med pose på magen, valker her og der, og arr - men jeg er lykkelig uansett. Ryggmargsbrokk er ikke meg, det er en del ​av meg og jeg elsker det. 

     

    Vi kan alle sammen klare absolutt alt i verden, vi som har en diagnose starter bare med et litt annet utgangspunkt. Noen av de mest fantastiske menneskene jeg har møtt, de har en diagnose de. Du skulle bare ha sett oss når vi er samlet på en plass, for mer glede, latter og tårer av lykke skal du lete lenge etter. Jeg har alltid innbilt meg at jeg føler meg mest komfortabel blant såkalt ''friske'' mennesker. Det er feil, jeg trives såklart best med mine egne. Vi kan være oss selv 100%  med hverandre, uten å få lange, dømmende blikk. Det er ingen bak neste hjørne som ler, eller hvisker slemme ord. Det er kun mennesker som strekker ut en hånd, tilbyr kjærlighet, forståelse og evig vennskap. Vi er søren meg en god gjeng!

    Det er synd at det har tatt meg så mange år å innse det, men vet du hvorfor det har gjort det? Fordi mennesker som er litt annerledes enn normalen, de blir dømt av altfor mange mennesker. De blir stengt ute fra samfunnet, de blir undervurdert til de grader. Vi er faktisk mennesker vi også, bak diagnosen vår. Det er jo skjellsords som blir slengt rundt som om det ikke er noe galt i det, hvor sykt er ikke det? At du bruker noen sitt liv, som man ikke har valgt selv forresten, til skjellsord mot andre mennesker det er faktisk helt jævlig. Slutt med det! For tro du meg, jeg har vært vitne til og fått slengt det etter meg selv for mange ganger, det uten at du vet noe om meg og mitt liv. Det heter funksjonshemmet, og det er ikke ett skjellsord, det er en vakker betegnelse på at man er en unik og spesiell person. 

    La oss bruke denne dagen og alle andre dager til å hylle mennesker som er annerledes, la oss hylle de med alle slags diagnoser, for de gjør en sinnsykt bra jobb hver eneste dag. DU er unik og så innmari bra, akkurat som du er. I dag er vår dag, la oss feire. 

    Ta en titt på disse fantastiske menneskene som er med i disse videoene. Bare ta inn over dere smilene og gleden av å være unik. 

    op5MTHuL3Xk


     

    LexylmXhYAc
     
     
     
    fp8yjXEtVJM

    Slenger også med en sang som har betydd mye for meg, hør på teksten og husk at  det som gjør deg annerledes, det gjør deg vakker <3  
     

    ❤ Merethe - gjerne del dette innlegget så det når ut til mange!

    ------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

    Følg meg på facebook HER!

  • Publisert: 29.02.2016, 20:34
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 66 kommentarer
  • FØDT ANNERLEDES.

  • Publisert: 06.02.2016, 17:35
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • Dette sitter så langt inne for meg.. Har sittet å stirret på lagre og publiser knappen så lenge nå, tenkt meg om hundrevis av ganger om jeg tør, holdt på å slette alt flere ganger.. men nå gjør jeg det bare. Her er litt av min historie, og den ekte meg. 

    Dette skulle jo være en åpen og ærlig blogg, et sted hvor jeg kunne være meg selv. Ikke skrive om hva jeg spiste til frokost i går, eller hva slags klær jeg kjøpte på Nelly istad. Dette skulle være en blogg som skilte seg ut fra mengden, som forhåpentligvis gjorde at flere mennesker turte å være seg selv, og begynne å elske seg selv akkurat som man er. Men det er virkelig lettere sagt enn gjort. Jeg tør å si A men ikke B. De siste dagene har jeg gått rundt med vondt i magen og vært fysisk kvalm, fordi jeg vet jeg må gjøre dette, jeg vil gjøre dette men jeg vet bare ikke hvordan. Fordi jeg vil så gjerne bli likt og ikke dømt. Men jeg må slutte å gå rundt grøten, jeg må gi litt mer faen og tørre litt mer. Min største drøm er å kunne hjelpe andre mennesker, og kanskje gjøre en liten forskjell i verden. Men jeg kommer ikke dit om jeg ikke stoler på meg selv, tør å være meg selv og ikke minst elsker meg selv. De som støtter deg og liker deg for den du er, ja de kommer alltid til å være der. Resten skal man ikke trenge å bry seg om. Men så er det det da, jeg bryr meg om hva alt og alle mener. Jeg tenker mer over mennesker som kanskje ikke liker meg enn de som faktisk gjør det. Så mye av min energi daglig går på å bekymre meg, gå rundt å ha angst og være deprimert. Jeg er så sinnssykt lei av å ha det sånn her. Jeg vil så gjerne begynne å gjøre det jeg virkelig vil, og ikke det samfunnet mener jeg skal gjøre. Det er et så stort press på å være normal, men hva er egentlig det? Jeg har alltid tenkt at det er å passe inn, gjøre det alle andre gjør. For all del ikke skille seg ut. Ikke være født annerledes, noe jeg er. 

    Alt starter den dagen mamma og pappa fikk beskjed at de ventet en frisk og fin jente baby, til deres store glede selvfølgelig. Det var feil. Den 9. juli 1994 ble jeg født til alle sin store overraskelse med ryggmargsbrokk. Jeg ble hastet til operasjon som nyfødt, før mamma i det hele tatt fikk hilse på meg. Sånn var mitt første møte med denne verdenen. Iløpet av mine 21 år har jeg operert godt over 20 ganger, sykehuset har vært mitt andre hjem. De aller fleste av mine operasjoner ble gjort før jeg begynte på videregående, det har vært vanskelig å takle at mens de andre barna er ute å leker har jeg vært innestengt på et sykehusrom eller lenket til en rullestol. Jeg har måttet ligge på magen på ett slags ''brett'' i tre mnd, og jeg har ligget i en sykehusseng i stua. Det meste av barndommen min er preget av operasjoner, inn og ut av sykehus og smerter. Der du kanskje husker at du og vennene dine lekte i skolegården etter skoletid, husker jeg nålestikk, narkose og tårer. Jeg har alltid fått høre at jeg er så sterk, at man aldri ser at jeg gråter. Jeg husker et spørsmål jeg fikk en gang fra et familiemedlem. ''Er du aldri redd? For jeg har aldri sett deg gråte'' Jo, jeg har vært livredd. Men jeg har aldri hatt lyst til å vise det for de nærmeste, jeg visste hvor vanskelig det var for dem allerede og ville ikke gjøre det enda verre. Jeg gråt mye når jeg var alene, om natten. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg måtte sove på sykehuset når alle andre barna sov trygt hjemme i sin egen seng hos familien sin. 

    Først og fremst vil jeg si at jeg har hatt en veldig god oppvekst, tross alt. Takket være min fantastiske familie og venner.Men jeg har helt siden jeg kan huske kjempet mot meg selv, kjempet mot stemmen bak i hodet som sa '''du er annerledes, du er ikke som alle andre.'' Men jeg ville ikke være annerledes, jeg ville være normal som alle andre. Jeg ville også gå barbeint i friminuttene på barneskolen, som alle andre. Jeg ville så gjerne bade på klasseturer på ungdomsskolen og være med i gym timene på videregående. Jeg ville så gjerne, men jeg kunne ikke fordi jeg ville ikke la andre vite at jeg ikke var som dem. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har latet som jeg har vært syk fordi jeg ikke ville på skolen. Noen ganger fikk jeg bare nok, jeg orket ikke mer av blikkene og hviskingen bak hjørnet når jeg gikk forbi eller de falske ordene. Samtidig så har skolen vært mitt fristed, det var min mulighet til å være litt normal i en ellers unormal hverdag men det var også mitt helvete. Jeg har aldri blitt fysisk mobbet. Jeg er ikke det typiske mobbeofferet, og dette er heller ikke en sånn historie.  Men så finnes det mange versjoner av mobbing. Det er vel individuelt hva man ser på som det. Jeg har blitt utestengt av både unge og voksne. Fått beskjed uendelig mange ganger av lærere at ''du kan jo bare ta fri og bli hjemme når vi skal på klassetur, siden det er for vanskelig å tilrettelegge''  Hvordan føles den beskjeden for en tenåring åring, tror du? Ikke godt skal jeg si deg. Jeg følte meg til bry, at jeg ødela for alle andre. Heldigvis har jeg foreldre som kjemper kamper for meg som jeg ikke orker selv, tusen takk mamma og pappa.

     Ikke tro at jeg ikke har fått med meg blikkene, hviskingen, og latteren. Jeg har alltid følt meg mindreverdig, og alltid følt meg som en som bare har vært der men aldri blitt sett. Men tro meg, jeg har sett og jeg har lagt merke til alt. Men jeg har vært heldig også, fordi jeg har alltid hatt venner, aldri gått alene. Bestevenninnen som jeg fikk i 1.klasse på barneskolen, har jeg enda. Jeg tror hun har reddet meg fra mye som kunne sett annerledes ut. Hun har alltid godtatt meg akkurat som jeg var. Hun har dratt meg med, med henne og familien hennes trengte jeg ikke å late som jeg var en annen og det var så uendelig deilig. Jeg har vel aldri sagt det til hun, så nå skal jeg si det. Tusen takk for at du alltid har støttet meg, godtatt meg for den jeg er og for at du er den personen du er. Ting hadde nok sett veldig annerledes ut om det ikke hadde vært for deg.  

    Tårene triller nedover kinnet mitt mens jeg skriver dette, er det noe jeg aldri har villet er det å vise verden hvem jeg egentlig er. Alt jeg noen gang har ønsket er å være normal, passe inn i samfunnet. Jeg har alltid kommet på unnskyldninger til mennesker jeg møter som ''jeg har bare skadet foten min, derfor går jeg annerledes.'' Nei, jeg har ikke bare skadet foten min. Jeg er født med en funksjonshemning. Jeg kommer aldri til å bli frisk, og det er noe som jeg har brukt lang tid på å godta. Dette er den jeg er og alltid kommer til å være. Så hei, jeg heter Merethe og jeg er født annerledes. Kroppen min er full av arr, jeg går ikke likt som deg, det du kanskje aldri tenker over daglig er noe jeg tenker på hele tiden og jeg har alltid hatet meg selv på grunn av det. Men det skal forandre seg nå, jeg vil lære å elske meg selv og omfavne at jeg er annerledes. For det er ikke kult å være som alle andre vel? 





    ''Scars remind us that our past is real, that we have grown beyond it and that we have survived it.'' 

    ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
     

    ❤ Merethe
    Trondheim bloggurat #blogg #helse #hverdag #funksjonshemming #psykiskhelse #verdier #fortid #fremtid #tårer #sorg #frykt #depresjon #glede #barndom
  • Publisert: 06.02.2016, 17:35
  • Kategori: RYGGMARGSBROKK
  • 36 kommentarer
  • hits