HVORDAN ANGST PÅVIRKER MEG FYSISK

Det kan være ett brått hei, en plutselig telefonsamtale eller en endring i planene. Det kan i grunn være hva som helst som får angsten til å bryte ut. Det kan komme på skolen, butikken, det kan komme når jeg er med jentegjengen. Det kan til og med komme når jeg er med familien eller kjæresten min. Det kan ikke alltid kontrolleres og det er poenget. Poenget mange ikke forstår.

Ja angst kan kontrolleres med metoder man kan lære seg, det kan bli bedre og det kan helt sikkert plutselig forsvinne. Men det har jeg ikke erfart så det skal jeg da heller ikke utdype meg i. Jeg er diagnostisert med sosial angst. På NHI står det dette “Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker”. Som jeg sa, overalt kan det skje. Når jeg får et anfall kjenner jeg først på klamme hender, kroppen begynner å skjelve og jeg merker stemmene begynner å falle mer i bakgrunnen. For meg så kommer anfallene i forskjellige grader, jeg kjenner nesten alltid på angst uansett hva slags situasjon jeg er i og uansett hvor jeg er. Men i de verste anfallene så føles det ut som jeg skal dø, og det er alt tankene mine går i. Jeg vil flykte, vekk fra situasjonen – komme meg så langt vekk som overhodet mulig.

Jeg fikk diagnosen samtidig som bipolar type 2 diagnosen og jeg tror selv det har en sammenheng. Når jeg har en dårlig periode med bipolaren så har jeg mer angst. Jeg blir redd for å gå ut, redd for å ta telefonen, redd for å i det hele tatt sjekke telefonen. Jeg blir mer oppmerksom på hva folk sier, mer redd for hva andre tenker om meg. Jeg får flere fysiske symptomer som kan resultere i at jeg generelt føler meg syk. I de verste periodene med angst så stenger jeg meg inne, samme som når jeg er dypt deprimert. Det er en ond sirkel, i grunn. Jeg føler jeg store deler av tiden at jeg må gå med en maske på meg, at alt skal være så greit. Jeg vil jo også gjerne at angsten ikke skal være der, men den er det. Alltid. 

Jeg er redd for å snakke med fremmede, foran flere mennesker, for å snakke i telefonen, ja for å si hei til dama i kassa på Rema. Jeg har egentlig alltid vært litt sånn, men alltid trodd at jeg har vært veldig sjenert. Som de fleste rundt meg også alltid har sagt at de har trodd. Men det var før jeg fikk mitt første anfall. Det endte med at jeg satt alene tre timer i bilen før jeg turte å kjøre hjem, og jeg husker kun bruddstykker av hele situasjonen. Da skjønte jeg at det var noe mer, men det var altså ikke før jeg tok steget å dro til psykolog at jeg fikk en endelig diagnose.

Angst er forskjellig for alle, men dette er en liten brøkdel av hvordan jeg har det til tider. Jeg går til psykolog og jeg får hjelp til å finne metoder som funker for meg i hverdagen til å takle det. Angst er ikke “bare” å være redd for noe, det er så mye mer. Angst er en reel diagnose og det skal taes på alvor.

6 kommentarer

Siste innlegg