HVORDAN DET VIRKELIG ER Å VÆRE ALVORLIG DEPRIMERT DEL 2

Advarer mot sterke inntrykk. Dette skrev jeg for en tid tilbake (jeg er mye friskere i dag) under mitt første opphold på psykiatrisk avdeling, litt engstelig for å være så åpen og ærlig om hvordan jeg hadde det i den verste perioden men for at å snakke om og ufarliggjøre, ikke minst for at mental helse skal bli mindre tabu så er jeg villig til å gjøre det meste. Så her er det jeg skrev når jeg var alvorlig deprimert og endte opp med å søke hjelp som resulterte i en innleggelse på åpen psykiatrisk avdeling. Her kan du lese om min opplevelse av hvordan det var på åpen psykiatrisk avdeling. Med disse to innleggene håper jeg også på at man forstår at man må søke hjelp om man sliter. Du kan ringe mental helse sin hjelpetelefon på 116 123, din lokale legevakt, fastlegen din og ikke minst familie og venner om du trenger noen å snakke med.

Del 2

Neste dag ble jeg vekt av kjæresten min, han hadde ringt fastlegen. Fått akutt time på mine vegne, alt jeg måtte var å komme meg i bilen og kjøre de få hundre meterne bort dit. Jeg ble sint. Ufattelig sint. Hvordan våget han å gjøre noe sånt mot meg, gå i mot meg på den måten. Det var utilgivelig i mine øyne. Men så kom jeg på det foreldrene mine hadde sagt dagen før, så jeg dro. Jeg slang på meg noen møkkete klær, satt opp det fettete håret og smatt en lue på toppen. Vi kjørte bortover, og ingen ord ble utvekslet på veien. Jeg måtte sitte litt igjen i bilen når vi kom frem, jeg prøvde pusteteknikker men ingenting funket. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var der, det her skulle jo gå over. Ikke faen at jeg var så dårlig at jeg trengte profesjonell hjelp. Men jeg gikk inn med tunge og lange skritt, mumlet noen dårlige ord i det jeg tok i døren. Døren som skulle åpne mange dører for meg fremover.

Den hyggelige legen hilste på meg med ett varmt smil, som om hun så hva jeg skulle si. Som om hun så hvor deprimert jeg var. Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?. Ingen svarte. Hva skulle jeg si? Jeg ville rope ut at jeg ikke ville dø, men tenkte det ikke var en så god idè på ett legekontor fult av små barn. Jeg begynte å gråte, igjen. Hadde det ikke kommet nok tårer kvelden før? Tydeligvis ikke. Jeg fikk knapt frem ett ord. Så kom ordene jeg hadde ventet meg, men som knuste meg totalt. Trenger du å bli lagt inn?. Tårene strømmet. Hendene mine skalv, føttene mine skalv. Alt raknet. ”ja”. Sa jeg med skjelvende stemme og med tårer i øynene. Jeg hadde klart det, jeg hadde endelig turt å be om hjelp, jeg kunne endelig skimte ett lite lysglimt i det fjerne. 

Er det noe jeg vil at du skal ta med deg fra disse to innleggene så er det at du tør å be om hjelp om du sliter, vær så snill. 

4 kommentarer

Siste innlegg