HVORDAN ER DET Å HA BIPOLAR TYPE 2?

(Dette er ett innlegg som jeg skrev for en stund tilbake når jeg var i en veldig dårlig periode men som jeg ikke turte å legge ut, før nå – har også laget en video om hvordan det er å leve med bipolar lidelse med ca samme innhold som dette innlegget. Den kan du se HER

For meg er det er som å ha gode og dårlig dager. Bortsett fra at det skjer hele tiden. Noen ganger kommer jeg meg knapt ut av sengen og alle ting frustrerer meg. Jeg ignorerer mennesker som er viktige for meg, det er så forbanna vanskelig. Depresjonen kommer snikende på deg. I begynnelsen er det de små tingene som er vanskelig men man klarer som regel å ignorere de. Det er som en hodepine, det går over snart.  Bortsett fra at det gjør det ikke. Det blir verre og verre. Du putter på deg en maske blant andre mennesker. For det er det du må gjøre.

Men etter hvert blir det vanskelige å ignorere det. Masken holder ikke i lengden. Så du isolerer deg. Det er sånn det går nedover og du begynner å ignorere venner og familie. All tilfredstillelse er borte. Det som før ga deg glede er nå borte. Alt blir smertefullt, selv de små tingene. Det føles ut som du aldri kommer til å kjenne glede igjen. Det er ikke det at jeg ikke vil være glad og lykkelig. Det er det at uansett hvor mye jeg prøver så klarer jeg det bare ikke. Jeg føler meg kvalt, jeg skammer meg. Hvorfor måtte jeg bli sånn her? Jeg har en fantastisk familie og forlovede, gode venner. Ingenting på utsiden tilsier at jeg skal være sånn her.

Noen dager er bedre. Andre er verre. Depresjon sniker på deg sakte. I starten så er det de små tingene. Det er bare en dårlig dag. Jeg hadde så lyst til å stå opp i dag. Det var vanskelig. Det var enda vanskeligere å holde seg der. Alt jeg vil når jeg er deprimert er å ligge i sengen, helt alene. Lukke meg ut fra omverdenen. Jeg burde ta kontakt med noen. Jeg orker ikke. Jeg burde rydde. Jeg orker ikke. Jeg burde gjøre mye, men jeg orker bare ikke. Ikke tanken på det engang. Jeg burde være glad. Jeg burde sette pris på alt jeg har. Den fine familien min, de gode vennene mine, min fantastiske forlovede. Jeg klarer ikke. Okei, så hva kan jeg gjøre da? Jeg kan putte på ett smil, tvinge frem latteren og late som at smertene ikke er der. 

På utsiden syntes det ikke. De tenker at hvis man ikke ser det så finnes det ikke. Som om all smerte kommer fra ett brukket ben, eller ett skrubbsår på knærne. Men noen ganger er de verste smertene de man ikke ser. Det føles ut som hver celle i kroppen verker. Som om hjernen har tatt over kontrollen. Jeg føler meg ikke som meg selv lenger. Det er noe inni meg, noe mørkt som holder på å sprekke. Det føles ut som om det aldri kommer til å bli borte. Det er ingen grunn, det er som alle følelsene mine er borte. Tatt over av mørket. Jeg stenger folk ute. Får angst for alt. Til og med angst for å ta telefonen. Selv om det er familien. Jeg orker ikke, jeg vil bare være alene med meg og de mørke tankene. Angsten tar meg. den skyller over meg som en bølge, fort.

Men noen ganger har jeg gode dager og jeg lærer meg å ta vare på de. Noen ganger våkner jeg og vil stå opp. Jeg er fortsatt som alle de andre. Jeg er fortsatt ett menneske. Jeg har lyspunkter her og der. Jeg har dager jeg kan gå ut å være glad og ikke tenke over at dagen før så lå jeg i sengen hele dagen med mørke tanker og ekstrem angst. Bipolar lidelse er en alvorlig psykisk sykdom. Den rammer mange men få snakker om det. Få snakker om de verste periodene hvor du ikke klarer å gå ut av sengen, ikke klarer å dusje på noen uker, eller spise mer enn en brødskive om dagen. Få snakker om at man har selvmordstanker men samtidig ikke er suicidal, for det går ann. Det går ann å ha tanker om at man ikke orker mer, at man vil slippe å ha det sånn men det betyr ikke at man vil sette de tankene ut i aksjon. Bipolar lidelse kan holdes i sjakk med medisiner og behandling hos psykolog og andre instanser. Det er lov å be om hjelp, det er nødvendig å be om hjelp. Snakk med noen, hvem som helst. Det skal ikke være tabu å trenge hjelp. Det skal være en fin ting å få hjelp til å takle livet når det er på sitt verste. Noen ganger har jeg gode dager og jeg lærer meg å ta vare på de. Jeg er fortsatt som alle de andre. Jeg er fortsatt ett menneske selv om jeg har en usynlig psykisk sykdom som jeg kjemper imot hver eneste dag med hele meg. 

4 kommentarer

Siste innlegg