Å MIN KJÆRE LYKKEPOSE

Å min kjære lykkepose. Du som har reddet meg og mitt liv. Deg som jeg forhåndsdømte før jeg møtte deg. Jeg var redd for deg før fordi du truet meg, du truet mitt ønske om å være som alle de andre. Jeg var redd for deg fordi jeg trodde du kom til å gjøre at jeg aldri kom til å bli tatt på igjen. Jeg var redd for deg fordi jeg trodde du kom til å ødelegge meg og min psyke. Å min kjære lykkepose, unnskyld. Unnskyld for at jeg dømte deg før jeg fikk møte deg. Unnskyld for at jeg trodde at du kom til å ødelegge mitt liv. Det er dumt å forhåndsdømme noen før man har møtt noen, det har jeg jo blitt lært opp til. Men med deg så klarte jeg ikke å la være. Jeg hadde hørt alle skrekkhistoriene, ikke lykkehistoriene. Jeg trodde ikke du kom til å havne i den siste kategorien. Men det gjorde du det. Så min kjære lykkepose, tusen takk for at du kom inn i mitt liv. Tusen takk for at muligheten for å få deg finnes. Tusen takk for at du legger til rette for at jeg kan leve på min egen måte nå. Tusen takk for at du reddet meg og mitt liv. Tusen takk for at du gjør at jeg ikke bæsjer på meg lenger som voksen. Tusen takk for at du reddet meg fra alle de dagene jeg lå og vridde meg i smerte, gråt og ville til mamma. Tusen takk min kjære lykkepose.

Før jeg fikk stomi var jeg livredd. Det var snakk om at jeg skulle få det en del år før jeg tok valget og ble operert, men da nektet jeg fordi jeg var livredd. Redd for at det kom til å ødelegge det siste som var igjen av meg. Jeg hadde hørt mange av skrekkhistoriene og få av lykkehistoriene, fordi det sistnevnte antageligvis ikke gir så mye oppmerksomhet. Men jeg vil dele min erfaring og den er utelukkende positiv. Jeg var ekstremt redd når jeg våknet opp fra operasjon og angret meg nesten med en gang, men det var fordi jeg ventet på at jeg skulle få en skummel reaksjon. Noe som aldri skjedde. Livet mitt forandret seg utelukkende til noe positivt etter jeg fikk utlagt tarm. Jeg fikk selvtillit noe som jeg aldri har hatt. Jeg kjente på en kontroll over meg selv som jeg aldri har hatt. Det finnes mange historier der ute, og dette er min. Jeg har fra dag en kalt stomien min for min lykkepose fordi det er det den er for meg. Jeg blir glad når jeg ser på den fordi den representerer så mye glede for meg og mitt liv. Den har latt meg få leve igjen og for det kommer jeg alltid til å være takknemlig og jeg skammer meg ikke for å si det men jeg elsker den stomien min. Det er min historie. En lykkehistorie om det å få utlagt tarm. 

 

SER DU STOMIEN MIN?

Bak det smilende ansiktet, det kullsvarte håret og de blåe øynene. Ser du stomien min da? Ser du den gjennom latteren min når jeg ler av en morsom vits, eller bak de gråtende øynene når jeg ser noe trist på tv? Ser du den når jeg har på meg de svarte favorittbuksene mine, eller det blå korte skjørtet om sommeren? Når jeg spankulerer lett forbi deg på gaten eller sitter ved siden av deg på bussen, ser du den da? 

Nei det gjør du ikke det. Den er usynlig for deg, men synlig for meg. Den er usynlig for deg så lenge jeg vil det. Men om sommeren da, ja da vil jeg vise deg den. Da vil jeg sole meg i parken, bade i samme sjø som deg og gå i bikini sånn som de andre jentene. Da vil jeg ikke at en pose på magen skal være forskjellen mellom deg og meg. Da vil jeg spise den saftigste vannmelonen de har på butikken og drikke iskaldt vann på stranden med vennene mine, da vil jeg ikke bekymre meg for om du syntes det er ekkelt eller ikke. Da vil jeg ikke tenke meg om to ganger før jeg tar av meg det blå skjørtet eller går ut i vannet med bikinien min på med posen fremme.

For ja, jeg kan skjule den men det vil jeg ikke. For meg så er stomi det som reddet meg i å leve ett tilnærmet normalt liv, den er der for en grunn og det skal ingen få ta fra meg. Den er en del av meg og den er vakker på en måte du aldri kommer til å forstå, så vær så snill – la meg være vakker på min egen måte. Ser du stomien min? Ja, la meg vise den frem da. Ta en titt om du vil, men sleng på ett smil. 

HVORDAN ANGST PÅVIRKER MEG FYSISK

Det kan være ett brått hei, en plutselig telefonsamtale eller en endring i planene. Det kan i grunn være hva som helst som får angsten til å bryte ut. Det kan komme på skolen, butikken, det kan komme når jeg er med jentegjengen. Det kan til og med komme når jeg er med familien eller kjæresten min. Det kan ikke alltid kontrolleres og det er poenget. Poenget mange ikke forstår.

Ja angst kan kontrolleres med metoder man kan lære seg, det kan bli bedre og det kan helt sikkert plutselig forsvinne. Men det har jeg ikke erfart så det skal jeg da heller ikke utdype meg i. Jeg er diagnostisert med sosial angst. På NHI står det dette “Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker”. Som jeg sa, overalt kan det skje. Når jeg får et anfall kjenner jeg først på klamme hender, kroppen begynner å skjelve og jeg merker stemmene begynner å falle mer i bakgrunnen. For meg så kommer anfallene i forskjellige grader, jeg kjenner nesten alltid på angst uansett hva slags situasjon jeg er i og uansett hvor jeg er. Men i de verste anfallene så føles det ut som jeg skal dø, og det er alt tankene mine går i. Jeg vil flykte, vekk fra situasjonen – komme meg så langt vekk som overhodet mulig.

Jeg fikk diagnosen samtidig som bipolar type 2 diagnosen og jeg tror selv det har en sammenheng. Når jeg har en dårlig periode med bipolaren så har jeg mer angst. Jeg blir redd for å gå ut, redd for å ta telefonen, redd for å i det hele tatt sjekke telefonen. Jeg blir mer oppmerksom på hva folk sier, mer redd for hva andre tenker om meg. Jeg får flere fysiske symptomer som kan resultere i at jeg generelt føler meg syk. I de verste periodene med angst så stenger jeg meg inne, samme som når jeg er dypt deprimert. Det er en ond sirkel, i grunn. Jeg føler jeg store deler av tiden at jeg må gå med en maske på meg, at alt skal være så greit. Jeg vil jo også gjerne at angsten ikke skal være der, men den er det. Alltid. 

Jeg er redd for å snakke med fremmede, foran flere mennesker, for å snakke i telefonen, ja for å si hei til dama i kassa på Rema. Jeg har egentlig alltid vært litt sånn, men alltid trodd at jeg har vært veldig sjenert. Som de fleste rundt meg også alltid har sagt at de har trodd. Men det var før jeg fikk mitt første anfall. Det endte med at jeg satt alene tre timer i bilen før jeg turte å kjøre hjem, og jeg husker kun bruddstykker av hele situasjonen. Da skjønte jeg at det var noe mer, men det var altså ikke før jeg tok steget å dro til psykolog at jeg fikk en endelig diagnose.

Angst er forskjellig for alle, men dette er en liten brøkdel av hvordan jeg har det til tider. Jeg går til psykolog og jeg får hjelp til å finne metoder som funker for meg i hverdagen til å takle det. Angst er ikke “bare” å være redd for noe, det er så mye mer. Angst er en reel diagnose og det skal taes på alvor.

DEN USIKRE LILLE JENTA

Hei! Hvem skriver jeg egentlig til? Jeg skriver vel egentlig mest for og til meg selv, men disse spørsmålene dukker stadig opp. For meg er det bare nummer på en statistikk, vanskelig å se for seg ansikt og faktiske mennesker bak en skjerm som orker å lese alt jeg legger ut. De siste dagene har jeg følt meg uinspirert. Umotivert. For alt egentlig. Men jeg elsker jo å skrive, jeg elsker å lese. Jeg gjør egentlig det, men så er det perioder som kommer som bare gjør at jeg føler at alt blir feil. Hva er interessant å lese om, hva er ikke. Hva liker jeg å skrive om, hva liker jeg ikke. Sånne spørsmål som gjør at jeg begynner å tvile på meg selv. Jeg elsker å engasjere, å få mennesker til å sitte igjen med noe. Lærdom kanskje. Spesielt om disse tabubelagte temaene som jeg snakker så mye om. Men så er det den usikre lille jenta i meg som kommer frem å river ned alt jeg har brukt tid på å bygge opp. 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg babler om nå, det føles bare ut som fingrene løper over tastaturet uten at jeg stopper opp for å faktisk se hva det er jeg skriver. Jeg er bare usikker. Lei og usikker. Lei av å være usikker. Kunne ønske det fantes en magisk oppskrift for å bli selvsikker og modig, for nå føler jeg meg alt annet enn det. Når jeg startet denne bloggen så turte jeg mye, turte å skrive mye uten å bli usikker i etterkant. Men nå er det som om alt jeg skriver blir lagt under en lupe å undersøkt nøye, ord for ord. Av meg selv. Jeg vil så gjerne, men noe i meg stopper meg i å gi meg helt hen og gi alt. Jeg håper det går over snart, for den usikre lille jenta er egentlig ikke meg, hun er bare en del av meg som dukker opp iblant. 

I dag har jeg vært på biblioteket, jeg plukket med meg noen bøker –  tre faktisk. Håper de skal gi meg litt inspirasjon og motivasjon til å tørre igjen. Tørre å skrive det jeg egentlig vil. Det er Linnéa Myhre sine bøker om noen skulle lure på det. Hun inspirerer meg, åpen og modig. Skriver så bra og hun tør å si det som det er. Jeg er allerede godt ned i første boka. Måtte bare ta en pause for å skrive litt, ser du – har allerede blitt litt inspirert. 

HVORFOR JEG ER SÅ ÅPEN

Hele livet har jeg følt at jeg har levd to liv. Spesielt de siste før jeg startet denne bloggen. I det ene livet var jeg en normal tenåringsjente som hadde stå på vilje og ikke sleit så mye med at jeg hadde en funksjonsnedsettelse. Jeg var glad og var mye med venner, hadde det greit på skolen. For andre så jeg helt vanlig ut, det var ikke noe galt. Har alltid hørt at jeg er så sterk, så modig som etter alt fortsatt smiler.

Men den andre siden av meg sleit hver eneste dag med å ikke være som alle de andre. Jeg sleit med å holde ut, jeg hadde egentlig ikke den stå på viljen som jeg viste utad. Jeg var ikke så glad, når jeg var med venner følte jeg det som om jeg var utenfor kroppen. Det var ikke meg, jeg turte ikke å vise den ekte meg. Jeg hadde det egentlig ikke så greit på skolen for der ble jeg konstant påmint om at jeg ikke var som alle de andre.

 Jeg var ikke så sterk som folk sa, ei heller modig. Jeg smilte kanskje blant folk, men når jeg var alene så gråt jeg. Mye. Jeg bare turte ikke å vise det, for da kom veggene til å falle ned. Jeg husker spesielt en gang det var en som spurte meg hvordan jeg klarte å fortsatt smile etter så mange operasjoner og så mange sykehusbesøk i så ung alder. Da svarte jeg at jeg ikke alltid smiler, jeg gråter i sengen om natta når jeg er alene. Kanskje det var ett rop om hjelp, kanskje det bare var jeg som var lei av at samfunnet tvang meg til å ha det bra når det egentlig ikke var så bra.

Jeg var bare så lei av å gå med det inne i meg. Jeg har gått i så mange år med masse tanker, engstelse, angst, bekymring, depresjon og irritasjon. Irritasjon over at det ikke skulle snakkes om. Hele barndommen min har jeg følt at jeg ikke kan snakke høyt om de tingene jeg går igjennom, de tingene jeg har opplevde. Fordi samfunnet ikke tillot det. Men til slutt skjønte jeg at det kanskje ikke var samfunnet som gjorde det, det var kanskje jeg. Jeg som ikke turte, jeg som ikke ville at alle på skolen skulle vite at jeg hadde en funksjonsnedsettelse, hadde mye angst og var mye deprimert. Jeg som var redd for å ikke være kul.

Jeg ble til slutt drit lei av at psykisk helse og funksjonsnedsettelser skulle være ukult. Etter jeg ble åpen om det jeg har på denne bloggen har jeg fått det så mye bedre. Ja jeg vet at når jeg går forbi tidligere klassekamerater så har de kanskje lest denne bloggen og vet alt jeg ikke ville at de skulle vite før. Kanskje i dem sine øyne så er jeg ikke kul, kanskje jeg aldri har vært det. Kanskje det er noen som syntes jeg er teit og dum som er så åpen på en offentlig blogg. Men vet du hva – det er helt greit, for jeg vet at det kan hjelpe andre at jeg er det og det kan gjøre at disse temaene blir mindre tabu å snakke om. Kanskje det forhindrer andre å føle det sånn jeg følte det når jeg var yngre. Det er kult det.

HEI HALLO HADE

Alt jeg vil si nå er blæh. Klarer ikke skrive noe og det irriterer meg grønn. Vil ikke bare skrive meningsløse innlegg heller men shit au. I dag har jeg vært på noen møter, og nå skal jeg straks ut døren for å møte ei venninne. Vi skal på brudekveld! Vet ikke helt hva det går ut på men alt som har med bryllup å gjøre er jeg gira for sååå. Ja, hei hallo hade. Håper dere har hatt en fin dag så langt, så blogges vi igjen i morgen med forhåpentligvis ett mer meningsfullt innlegg. Holder på med ett, men det har stoppet opp litt så vi får se. Ikke har jeg noen bilder heller, æh. Jaja, i dag var jeg en dårlig blogger haha. 

<3