JEG SKAL IKKE BARE OVERLEVE

Jeg har vært så langt nede så lenge nå at det har kun handlet om overlevelse. Komme meg gjennom dag for dag. ‘’Hvis jeg bare klarer meg gjennom denne dagen så kanskje..’’ Når det er så mørkt at man må ta dag for dag, time for time, minutt for minutt så handler det kun om overlevelse. Man slutter å leve. Jeg har sluttet å leve. Dagene bare går, jeg føler jeg kaster bort livet og det er en forferdelig følelse. Jeg kjemper med alt jeg har hver eneste dag. Bare for å overleve.

Men det er noe på innsiden som har forandret seg nå. Jeg er lei, så dritt lei av å ikke leve. Av å bare overleve. Jeg ser nå at jeg fortjener å ha det bra, jeg skylder meg selv og alle rundt meg å ikke bare overleve, men å leve livet. Jeg fortjener å ha ett genuint smil, en genuin lykke. Jeg har en lang vei å gå, men jeg kjenner nå at jeg har tatt de første skrittene.

Jeg tror det er vanskelig for de rundt meg å tro på meg når jeg sier at denne gangen er annerledes, for det er vanskelig for meg også å tro på det. Men det er bare en følelse jeg har. En ny glød, det er en stahet og en kamp jeg er klar for å ta opp nå. Jeg hater denne psykdommen, men samtidig så må jeg tro på at det er en grunn til at jeg har fått den. Den skal brukes til noe godt. Alt faller tilbake på det. Det gjør det alltid for meg, jeg tror alt skjer for en grunn. Håpet er at jeg går gjennom alt dette for å komme ut på den andre siden mer sterk, og mer stødig en noensinne. Men mitt største håp er at jeg kan hjelpe noen andre med liknende opplevelser. Jeg håper jeg går gjennom dette helvete for å gjøre ting bare litt enklere for noen andre.

Jeg har endelig begynt å skrive igjen. Det er ett halvt år siden sist. Det siste halvåret har vært veldig vanskelig. Men det er lysere tider, både bokstavelig talt og ikke. Det at jeg har begynt å skrive igjen er ett stort positivt tegn. Jeg har tenkt mange ganger på å bare gi opp, men jeg har kommet frem til den konklusjonen at det er ikke ett alternativ. Psykiske lidelser er ett helvete å leve med, men jeg har stor tro på at det også kan være fult mulig å leve ett godt liv med det. Jeg ser det nå, ett lite lys i enden av tunellen. Jeg skal ikke bare overleve lenger, jeg skal leve for både meg selv og andre. Noe annet skal ikke være ett alternativ.

MONSTERET I HODET

Rullegardinene er trekt ned, dyna er godt opp mot halsen, hodet er langt ned i puten. Sola stråler utenfor, barnelatter, småprat og fuglekvitter høres gjennom glippen i vinduet. Men der ligger jeg altså igjen, i det mørke rommet. Ute av stand til å gjøre noe som helst. Alt er ett eneste stort ork. Det er noen uker siden jeg sist var i dusjen, ekkelt tenker kanskje du. Bryr meg ikke, tenker jeg.

Alt er kaos. Det er når mørket kommer at tankene stormer som verst. All grublingen tar snart livet av meg. Hypotetisk skulle man kanskje tro, virkeligheten frykter jeg om ikke jeg snart «tar meg sammen» som mange tenker og faktisk sier også. Hadde det bare vært så enkelt så hadde jeg jo gjort det for lenge siden. Vit det i det minste.

Det mørket rommet som jeg ligger i dag og natt, døgn etter døgn, time etter time er blitt en del av meg. Det mørke rommet fyller hele meg. Det er sånn det føles. De små lysglimtene som jeg før skimtet blir slukt av mørket. Du kan se for deg en solskinnsdag uten noen skyer på himmelen, men helt ut av det blå så skimter du en mørkegrå sky langt der borte. Du håper den bare skal bli borte men den blir større og kommer fort. Plutselig har den tatt over den blå himmelen, den sluker solen. Poff, der var det svart. Plutselig blir det storm og du må løpe for å få ly.

Jeg tenker alltid at det skal gå over, det må jo bare gå over snart. Jeg tenker at de rundt meg må være lei av at dette skjer nok en gang. Jeg får skyldfølelse for at jeg drar de gjennom dritten nok en gang. Jeg får skyldfølelse for meg selv også, at jeg lar det gå så langt til dette punktet. Til at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Jeg raser ned i vekt, mister all matlyst. Jeg mister all energi. Jeg får så fryktelig angst. Men det vondeste er den forbanna depresjonen som spiser meg opp innvendig. Det skumle monsteret som lever inni hodet mitt. Hadde noen spurt meg om hva jeg frykter mest her i verden så hadde det vært at monsteret i hodet mitt skal vinne. Om slaget ble tapt.

Men jeg kan ikke la det jævla monsteret vinne. Derfor tar jeg opp kampen nok en gang. Tør ikke si for siste gang, sannsynligvis er dette en kamp jeg må ta om igjen resten av livet men jeg kan love alle dere rundt meg og meg selv én ting. Jeg kjemper med alt jeg har hver eneste dag, jeg skal aldri gi opp. Jeg kjemper for at de dagene på det mørke rommet skal bli færre og den mørke skyen skal lette, for at den blå himmelen skal få sin plass. Derfor har jeg lagt meg selv inn på åpen psykiatrisk avdeling igjen, og det skammer jeg meg ikke for å si høyt. Noen ganger trenger man å be om hjelp, det trengte jeg nå og jeg trengte å skrive litt fra meg igjen. Det er lenge siden nå.