Ville slette bloggen ett sekund

I dag har jeg gravd litt i arkivet til bloggen og vipps så fant jeg mitt aller første innlegg. Der skrev jeg blant annet ”Min drøm og mitt mål er å nå ut til andre mennesker. Lære noe og få lærdom tilbake, spre glede og få glede. Og ikke minst vil jeg at mennesker skal spre litt mer uselvisk glede rundt seg og gjøre noe positivt for andre mennesker, bare fordi man kan og uten å forvente noe tilbake. Det kan faktisk redde liv, eller i det minste lette en ellers grå dag for noen. Det hadde vært noe det, hadde det ikke? Få verden til å bli litt bedre. Men man må jo starte med seg selv, og bare begynne ett sted hvis man vil oppnå noe.”

Jeg har sittet foran skjermen nå en lang stund, prøvd å finne noe å skrive om. Men jeg var helt blank, helt tom. Jeg vil ikke gjenta noe jeg har skrevet om før og jeg føler jeg har dekket mye. Ett sekund var jeg inne på tanken om at dette kapittelet er over for meg, at denne bloggen er historie. Kanskje litt lenger enn ett sekund også. Jeg var også inne på å starte en helt ny blogg, for å starte helt på nytt. Fra scratch du vet. Blanke sider.

Men jeg startet denne bloggen med ett mål om å nå ut til folk gjennom skrivingen min, få belyst temaer som fortsatt den dag i dag er tabubelagt og jeg føler ikke at den jobben er ferdig for min del. Jeg har fått høre at jeg må snevre inn på bloggingen, bare blogge om ett tema. Men hvordan kan jeg det når hele meg ikke passer inn i ett tema? Jeg vil skrive om psykisk helse, jeg vil skrive om hvordan det er å leve med ryggmargsbrokk, jeg vil skrive om hvordan det er for meg å være kjæreste med en som er alvorlig syk og jeg vil skrive om vår hverdag sammen. Alt det passer ikke inn i ett eneste tema, men for meg er det ikke så viktig hvordan jeg setter opp bloggen og høre på hva noen andre mener egentlig, men jeg blir jo også påvirket av hva andre mener.

Men igjen så er dette min plass, mitt territorium. I mitt aller første innlegg skrev jeg om at dette skulle være som en åpen dagbok, det har jeg feilet litt på for jeg sitter fortsatt med så mye jeg vil skrive men som jeg ikke helt tør. Det er skummelt at hvem som helst kan lese det her, men samtidig er det så ubeskrivelig befriende. Jeg tror jeg bare må gjøre det jeg skrev i mitt første innlegg, hoppe i det med hodet først.

Nå rabler jeg bare her, men hey – jeg har skrevet nesten en side og for bare noen minutter siden var jeg helt blank i toppen. Kanskje dette ikke er slutten for meg helt enda, nei jeg tror ikke det er det. Jeg skal fortsette å skrive om alt mulig mellom himmel og jord så lenge jeg bare kan. For det er så viktig, alle mennesker er ulike men noe alle har til felles er at man aldri blir ferdig utlært. Jeg vil så gjerne at alle skal føle seg inkludert i samfunnet, ingen skal behøve å stå på utsiden å se på imens andre lever livet i ren uvitenhet.

Jeg skal fortsette å kjempe for de som ikke har muligheten eller ikke tør, jeg skal fortsette å kjempe for at ordet tabu skal bort fra ordforrådet til mennesker. Ja, det er det jeg skal. Jeg skal fortsette å kjempe for at verden skal bli litt bedre. 

”Making one person smile can change the world. Maybe not the whole world, but their world. Start small, start now.” 

«Du er så bipolar i dag» NEI.

Mange tror at det å ha bipolar bare er å ha oppturer og nedturer, ha svingninger. Ja det er en den enkle forklaringen, som mange som har sykdommen antageligvis gir om de er lei av å forklare. Jeg er blant dem. Fordi det er noen ganger for innviklet og sårt til å forklare hele sykdommen. Noen bruker sykdommen bipolar som et ord å beskrive om de har en dårlig dag eller hvis de kjenner noen som har en dag med humørsyke.

«Jeg føler meg så bipolar i dag.» Nei det gjør du ikke.
«Du er så bipolar i dag.» Nei.

Når jeg er deprimert så er jeg sengeliggende. Ute av stand til å gjøre de normale tingene som å dusje, spise, gå på do, gre håret, være ute blant mennesker. Jeg glemmer viktige ting. Som gjør at min mentale tilstand blir enda verre og jeg graver meg ned enda dypere. Jeg får mørke tanker som at jeg ikke orker mer, jeg vil bare få slippe nok en runde. Det er som å bare eksistere, i et helvete.

Når jeg er hypoman så får jeg minimalt med søvn, jeg stresser mer enn mitt eget beste, jeg lager tallevis med lister. Jeg får ekstraordinære tanker og ideer som er umulig å gjennomføre. Jeg shopper og bruker mer penger enn jeg har som igjen gjør at økonomien min dårlig. Jeg blir ekstra irritert og jeg får blackouts. Som går utover mine nærmeste. Jeg føler meg som dronningen av verden, en kort stund før jeg faller ekstra hardt ned i det svarte hullet igjen. Alt er en løgn men jeg innser det ikke før det er for sent.

Når jeg er stabil, sånn som jeg er nå for første gang på veldig lenge så klarer jeg endelig å tenke klart. Jeg lever ikke lenger i en tåke. Noen ganger syntes jeg synd på meg selv fordi jeg må leve sånn her, selv om jeg vet det ikke gagner noen å tenke sånn. Jeg tenker på at jeg må ta medisiner for å klare å være stabil, det er som om jeg sørger. Samtidig som jeg er så lykkelig for at jeg endelig har klart å komme meg hit. Jeg er stolt av å ha kommet hit jeg er i dag. Jeg har jobbet og jobber beinhardt med det hver eneste dag.

Men jeg har lært noe av å leve med denne sykdommen. Det er at jeg kan lære andre mennesker om hvordan det er å leve med den. Jeg kan være en lærer med livserfaring. Jeg er ikke flau over å ha bipolar, jeg er heller stolt fordi det å klare å leve med den er ikke en selvfølge. Det er beinhardt og jeg klarer det som vil si at jeg er tøff. Jeg går ikke stille i gangene og later som sykdommen ikke er der. Jeg vil bruke mine erfaringer og min kunnskap om sykdommen til å lære andre at å ha bipolar er ikke bare å ha humørsvingninger, det er ingen enkel forklaring på hva det er fordi det er ikke en enkel sykdom. Mennesker lever med alle slags forferdelige sykdommer og dette er den ene jeg har fått utdelt.

Så hvis vi alle snakker om sykdommen vi har fått utdelt så kan vi kanskje redde liv, ja så mye kan ord og lærdom påvirke. Vi kan kanskje få noen til å ikke føle seg så alene og kanskje vi kan få vekk disse setningene som «du er så bipolar i dag» og «jeg føler meg så bipolar i dag». Kunnskap er makt, ord er makt. Det er ikke så hyggelig å høre ens egen sykdom bli slengt så lett rundt når det er våres liv det er snakk om. Så vær så snill å snakk høyt men bruk ord med omhu.

Overraskende symptomer ved min bipolare lidelse og sosiale angst lidelse

Hukommelsestap
Jeg har gjort og sagt ting enten når jeg har vært i en alvorlig depresjon eller når jeg er i en hypoman fase som jeg ikke husker noen ting av etterpå. Jeg går også på medisin nå som jeg tror gjør at jeg blir litt glemsk.
Ujevn søvn
. Når jeg er deprimert kan jeg ikke få nok søvn, samtidig som jeg snur helt på døgnet så jeg ligger våken og grubler på natten også sovner jeg av utmattelse på dagen. I en hypoman fase trenger jeg nesten ikke søvn fordi da har jeg så mye energi i kroppen og jeg vil helst bare få ting gjort hele tiden.
Energinivå
Energinivået mitt skifter utrolig fort. Når jeg er hypoman kan jeg ha mange forskjellige planer på en dag og det fungerer helt fint men når jeg er deprimert så orker jeg knapt å gå ut av sengen. Siden jeg har noe som heter «rapid cykling» så kan dette være ekstra slitsomt i en episode. For jeg kan skifte fra å være hypoman til å bli deprimert i løpet av en dag.
Klumsete
Når jeg er i en hypoman fase og har masse med energi kan jeg bli veldig klumsete. Det er som om hjernen bare beveger seg fortere enn hva kroppsdelene mine får med seg som utspiller seg sånn at jeg snubler veldig lett og glipper ting jeg har i hendene.
Ord og setninger
Når jeg er hypoman kan jeg lett snuble i ord og nesten føle det som om jeg må kjappe meg å bli ferdig med en setning så jeg kan fortsette med neste. Jeg blir veldig skravlete. Når jeg er deprimert så mumler jeg mye og har generelt lite lyst til å prate så jeg svarer med mange enstavelsesord. Hjernen min jobber veldig mye med andre ting når jeg er deprimert så å skulle måtte prate i tillegg blir veldig overveldende. Jeg har også fått høre fra flere at man kan høre det på stemmen min når jeg er dårlig (i en depresjon), og jeg tror det stemmer ganske godt.


Kløende hender
Når jeg får ett angst anfall så er det første som skjer at jeg fikler med hendene mine. Det er akkurat som de klør forferdelig mye så jeg klør og klemmer, til blods. Jeg fikk høre at dette var en form for veldig mild selvskading for litt siden. Men min grunn for at det skjer er for å unngå å være i situasjonen jeg syntes er ubehagelig, så i terapi nå fremover skal jeg jobbe med å slutte med det.
Irritasjon
Jeg blir mye fortere og mye mer irritert når jeg er i en deprimert fase og når jeg er i en hypoman fase. Dette er kanskje ett av punktene jeg syntes er verst fordi det går som regel utover Sverre som jeg bor med. Jeg angrer like fort som det kom men problemet er at jeg ikke kan huske hva jeg har sagt i en sånn episode (se punkt 1).
Hjertebank
Det føles noen ganger som om hjertet skal hoppe ut av brystet. Dette er spesielt om natten når jeg ligger å grubler og når jeg får angstanfall.
Hygiene
Dette er vel det flaueste punktet. Når jeg er i en alvorlig deprimert fase så kan det gå uker før jeg klarer å dusje, jeg ligger kun i sengen. Det har faktisk gått én måned før. Men sånn er det bare dessverre. Hygienen blir ikke prioritert.
Unnvikende atferd
Det jeg mener med dette er for eksempel når jeg har ett angstanfall og jeg får en SMS eller noen ringer. Da klarer jeg ikke svare, da unngår jeg situasjonen istedenfor å gjøre noe med den med en gang. Er jeg stabil pleier jeg som oftest å svare med en gang som altså gjør dette til et symptom på min sosiale angst.

Kjenner du deg igjen i noe av dette?  

Følg meg gjerne på:

Snapchat: merethejoha

Instagram: merethejohaa

Facebook-side: https://m.facebook.com/merethejohablogg/

 

REDSELEN FOR Å BLI DÅRLIG IGJEN

Redselen for å bli dårlig igjen. Selv om jeg føler meg bedre enn på lenge så er det en stemme langt bak der som sier at jeg ikke skal være for glad for da er fallet for høyt om jeg skulle bli dårlig igjen. Jeg prøver å dytte den unna men jeg tror nok at den alltid kommer til å være der og jeg tror at jeg bare må godta at jeg må leve med den. Jeg kan ikke la den styre meg for da tør jeg aldri å helt leve igjen, men jeg føler meg heldigvis helt annerledes nå enn tidligere ganger jeg har blitt «stabil», da har jeg aldri helt trodd at det kom til å vare men det tror jeg på nå. Jeg vet bare nå at jeg må jobbe beinhardt hver dag for å holde meg der, det er nesten så jeg kan sammenlikne det med en fulltidsjobb. Jeg må også være flink til å ta medisinene mine hver eneste dag for det er de i kombinasjon med å jobbe med meg selv at jeg kan klare å holde meg så stabil jeg er nå.

Jeg syntes det er kjipt å måtte ta medisiner for å bli stabil men jeg har godtatt det nå og jeg vet at det er ingenting å skamme seg for. Jeg kommer aldri til å skrive noe om hva slags medisin eller hva slags dose jeg tar for det har ingen noe med men jeg tror jeg kommer til å skrive om hvordan jeg har slitt med å ta det, men det blir som sagt i ett senere innlegg. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette her men jeg vil bare få frem at jeg tror det er normalt å ikke helt tro på bedring selv, jeg tror det er normalt å ha en stemme langt bak som passer litt på men jeg tror også da at det er viktig at den ikke får for stor plass i livet.

Det er viktig å nyte og ta en dag om gangen. Man må heller ikke bli skuffet om man skulle bli dårlig igjen for med en sykdom som bipolar så er det normalt å ha svingninger, men det er også viktig å huske på at alle har dårlige dager så om jeg får en dårlig dag etterhvert så må jeg huske på at det er normalt og at det går over. Det er vanskelig å tro på at ting går over når man er midt oppi det men det er mulig. Bedring er en lang vei å gå, men jeg er på god vei og det skal jeg huske å sette stor pris på. Nå skal jeg hjem igjen til Trondheim til forloveden min, dyra og vennene mine. Jeg skal i bryllup, noe jeg gleder meg til for da skal vi feire kjærligheten og det passer bra akkurat nå.

TATOVERINGEN SOM BETYR MEST

Nå har jeg 4 tatoveringer, den siste tok jeg etter innleggelse nummer 2. Det var ganske spontant som de fleste av mine tatoveringer, men det er den som har endt opp med å bety mest for meg. Jeg får en del spørsmål om noen ser den så jeg tenkte egentlig bare å forklare litt rundt den.

Det er to hender som holder hverandre, den ene hånden har semikolon på seg og det semikolonet betyr er at man kunne valgt å avslutte men valgte å fortsette. Dere har kanskje hørt om «semicolon project» som er en kampanje som ble startet for mental helse.

Tatoveringen tok jeg til ære for alle mine nære som alltid er der for meg og som har hjulpet meg gjennom mine verste perioder. Jeg kunne valgt å avslutte men på grunn av alle mine kjære som alltid er her for meg og som er så glad i meg så har jeg valgt å fortsette å kjempe. Rett før jeg tok denne tatoveringen hadde jeg vært innlagt i to uker, den gangen var det ikke jeg selv som ordnet det men mennesker som jeg er så utrolig glad i og som så hvor dårlig jeg var, på grunn av dem så fikk jeg hjelp og jeg fikk en ny gnist til å fortsette. Så denne er rett å slett for alle som bare vil meg godt, som bryr seg så utrolig mye, og dere vet veldig godt selv hvem dere er. Tusen takk ❤️

INNLEGGELSEN SOM SNUDDE ALT

Åh, dere. Jeg har det så bra for tiden, så stabil og glad som jeg er nå har jeg ikke vært på lenge. Jeg kan ikke huske sist faktisk. Denne innleggelsen som jeg var på nå for noen uker siden var gull verdt. Jeg var innlagt i 8 dager til sammen, siden jeg ble syk så ble den kortere enn de andre innleggelsene jeg har hatt. Men det ser ut som at det ikke hadde noe å si, for den korte perioden jeg var der snudde alt. Jeg klarer å ta medisinene mine til faste tider hver dag, jeg sover godt og jeg er generelt bare glad. Mye har ordnet seg på privaten, og nå er jeg i Tønsberg på sommerferie. Her er det jo så fint vær i tillegg!!

Jeg har rukket å fylt 25 år siden sist, jeg har vært på festival og jeg koser meg bare sånn med familie og venner. Jeg ville bare kikke innom og faktisk skrive litt når jeg har det bra også, at det ikke bare kommer negative innlegg som det har gjort i det siste. Jeg har det bra og jeg syntes det er litt skummelt for jeg har i bakhodet at det kan snu hvert sekund nå men jeg jobber hardt med å dempe den stemmen.

Jeg skal nyte denne tiden. Etter sommeren venter nye ting, og det blir spennende å se hvordan jeg takler. Men jeg har en glede nå og en stå på vilje som jeg ikke har kjent på før. Det føles nesten ut som jeg har en liten positiv jævel på skulderen som pusher meg i riktig retning, og den negative har blitt så mye mindre. Jeg ser nå at om jeg bare jobber hardt nok med meg selv så går det helt fint an å leve ett godt liv med bipolar og det er så godt. Håper dere alle har en super sommer så titter jeg innom litt her og der når jeg har tid og lyst til å skrive, for nå bare nyter jeg!!

KROPPEN DIN ER EN ROCKESTJERNE

(Bildene er brukt i tidligere innlegg, har ikke fått tatt nye for HEHE det er ikke sommer i trøndelag om dagen)

Vær stolt av den du er. Kroppen din er en rockestjerne. Den gjør så mye for deg hver eneste dag, det minste du kan gjøre da er å behandle den fint. Sett pris på den, hvordan den ser ut og fungerer. Med arr, uten arr, med stomi, uten stomi, med ekstra kg, uten ekstra kg, med bein å gå på, uten bein å gå på. Sett pris på de tingene ved din kropp som gjør den annerledes enn alle andre sin. Er det ikke kult da å ikke være som alle andre? Det syntes jeg! Det er ingen i hele verden som har akkurat like arr på kroppen som det jeg har. Før så hatet jeg arret jeg har på ryggen, det kan jeg genuint si at jeg ikke gjør lenger, og da lyver jeg ikke. Jeg tror jeg har utviklet meg så mye at jeg kan si at jeg er tilfreds med hvordan kroppen min er. Ingen er hundre prosent fornøyd, ikke jeg heller men jeg er tilfreds. Den får meg fra A til B. Men hvorfor skal det stoppe oss at vi ikke er helt fornøyd egentlig? Se at jeg skriver ‘’oss’’, ja for det gjelder for alle at man ikke er helt fornøyd.

Jeg begynner alltid å tenke på sånne her type ting på denne årstiden. Sol og bikini. Sommerfester, lite klær og bading i offentligheten. Ting jeg ble dårlig av bare å tenke på før, men som jeg nå kan glede meg over. Jeg har kommet langt, og jeg vil at du også skal komme dit en dag. Men det tar tid, vit det. Det er skritt for skritt. Kanskje du sammenlikner deg med vennene dine, sånn som jeg gjorde før. De som ikke hadde arr, de som ikke gikk rart. Men nå ser jeg heller på våre ulikheter som en fin ting. I tillegg har absolutt alle noe de er usikre på, så tror du ikke at på stranden så bryr folk seg mer om seg selv enn hvordan du ser ut?

Det har tatt meg så utrolig lang tid å komme meg hit jeg er i dag, men endelig er jeg her. Jeg har vært så langt nede mentalt at nå er jeg bare glad for å våkne opp til en ny dag. Denne sommeren vil jeg rocke den bikinien som en stjerne med ett stort jævla smil som stråler selvtillit. Håpet mitt er at du også kan gjøre det, i det minste ta ett skritt i den retningen. Alt er bedre enn ingenting. Som jeg har sagt før så er kropp bare kropp, det er virkelig det på innsiden som teller uansett hvor klisjé det høres ut. Alle har retten til å nyte sommeren, og jeg blir så lei meg både på vegne av den yngre meg selv som ikke trodde på det og på de som nå ikke tror på det. Start i det små, så skal du se at du en dag også kommer dit. Vi alle er rockestjerner akkurat som kroppen vår, fordi vi har en unik kropp som fungerer på forskjellige måter, finn din måte å sett pris på din.

Måtte bare ta med dette bildet av en liten lur Merethe som turte å gå barbeint selv om føttene så litt annerledes ut<3

JEG SKAL IKKE BARE OVERLEVE

Jeg har vært så langt nede så lenge nå at det har kun handlet om overlevelse. Komme meg gjennom dag for dag. ‘’Hvis jeg bare klarer meg gjennom denne dagen så kanskje..’’ Når det er så mørkt at man må ta dag for dag, time for time, minutt for minutt så handler det kun om overlevelse. Man slutter å leve. Jeg har sluttet å leve. Dagene bare går, jeg føler jeg kaster bort livet og det er en forferdelig følelse. Jeg kjemper med alt jeg har hver eneste dag. Bare for å overleve.

Men det er noe på innsiden som har forandret seg nå. Jeg er lei, så dritt lei av å ikke leve. Av å bare overleve. Jeg ser nå at jeg fortjener å ha det bra, jeg skylder meg selv og alle rundt meg å ikke bare overleve, men å leve livet. Jeg fortjener å ha ett genuint smil, en genuin lykke. Jeg har en lang vei å gå, men jeg kjenner nå at jeg har tatt de første skrittene.

Jeg tror det er vanskelig for de rundt meg å tro på meg når jeg sier at denne gangen er annerledes, for det er vanskelig for meg også å tro på det. Men det er bare en følelse jeg har. En ny glød, det er en stahet og en kamp jeg er klar for å ta opp nå. Jeg hater denne psykdommen, men samtidig så må jeg tro på at det er en grunn til at jeg har fått den. Den skal brukes til noe godt. Alt faller tilbake på det. Det gjør det alltid for meg, jeg tror alt skjer for en grunn. Håpet er at jeg går gjennom alt dette for å komme ut på den andre siden mer sterk, og mer stødig en noensinne. Men mitt største håp er at jeg kan hjelpe noen andre med liknende opplevelser. Jeg håper jeg går gjennom dette helvete for å gjøre ting bare litt enklere for noen andre.

Jeg har endelig begynt å skrive igjen. Det er ett halvt år siden sist. Det siste halvåret har vært veldig vanskelig. Men det er lysere tider, både bokstavelig talt og ikke. Det at jeg har begynt å skrive igjen er ett stort positivt tegn. Jeg har tenkt mange ganger på å bare gi opp, men jeg har kommet frem til den konklusjonen at det er ikke ett alternativ. Psykiske lidelser er ett helvete å leve med, men jeg har stor tro på at det også kan være fult mulig å leve ett godt liv med det. Jeg ser det nå, ett lite lys i enden av tunellen. Jeg skal ikke bare overleve lenger, jeg skal leve for både meg selv og andre. Noe annet skal ikke være ett alternativ.

MONSTERET I HODET

Rullegardinene er trekt ned, dyna er godt opp mot halsen, hodet er langt ned i puten. Sola stråler utenfor, barnelatter, småprat og fuglekvitter høres gjennom glippen i vinduet. Men der ligger jeg altså igjen, i det mørke rommet. Ute av stand til å gjøre noe som helst. Alt er ett eneste stort ork. Det er noen uker siden jeg sist var i dusjen, ekkelt tenker kanskje du. Bryr meg ikke, tenker jeg.

Alt er kaos. Det er når mørket kommer at tankene stormer som verst. All grublingen tar snart livet av meg. Hypotetisk skulle man kanskje tro, virkeligheten frykter jeg om ikke jeg snart «tar meg sammen» som mange tenker og faktisk sier også. Hadde det bare vært så enkelt så hadde jeg jo gjort det for lenge siden. Vit det i det minste.

Det mørket rommet som jeg ligger i dag og natt, døgn etter døgn, time etter time er blitt en del av meg. Det mørke rommet fyller hele meg. Det er sånn det føles. De små lysglimtene som jeg før skimtet blir slukt av mørket. Du kan se for deg en solskinnsdag uten noen skyer på himmelen, men helt ut av det blå så skimter du en mørkegrå sky langt der borte. Du håper den bare skal bli borte men den blir større og kommer fort. Plutselig har den tatt over den blå himmelen, den sluker solen. Poff, der var det svart. Plutselig blir det storm og du må løpe for å få ly.

Jeg tenker alltid at det skal gå over, det må jo bare gå over snart. Jeg tenker at de rundt meg må være lei av at dette skjer nok en gang. Jeg får skyldfølelse for at jeg drar de gjennom dritten nok en gang. Jeg får skyldfølelse for meg selv også, at jeg lar det gå så langt til dette punktet. Til at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Jeg raser ned i vekt, mister all matlyst. Jeg mister all energi. Jeg får så fryktelig angst. Men det vondeste er den forbanna depresjonen som spiser meg opp innvendig. Det skumle monsteret som lever inni hodet mitt. Hadde noen spurt meg om hva jeg frykter mest her i verden så hadde det vært at monsteret i hodet mitt skal vinne. Om slaget ble tapt.

Men jeg kan ikke la det jævla monsteret vinne. Derfor tar jeg opp kampen nok en gang. Tør ikke si for siste gang, sannsynligvis er dette en kamp jeg må ta om igjen resten av livet men jeg kan love alle dere rundt meg og meg selv én ting. Jeg kjemper med alt jeg har hver eneste dag, jeg skal aldri gi opp. Jeg kjemper for at de dagene på det mørke rommet skal bli færre og den mørke skyen skal lette, for at den blå himmelen skal få sin plass. Derfor har jeg lagt meg selv inn på åpen psykiatrisk avdeling igjen, og det skammer jeg meg ikke for å si høyt. Noen ganger trenger man å be om hjelp, det trengte jeg nå og jeg trengte å skrive litt fra meg igjen. Det er lenge siden nå.

DEN USIKRE LILLE JENTA

Hei! Hvem skriver jeg egentlig til? Jeg skriver vel egentlig mest for og til meg selv, men disse spørsmålene dukker stadig opp. For meg er det bare nummer på en statistikk, vanskelig å se for seg ansikt og faktiske mennesker bak en skjerm som orker å lese alt jeg legger ut. De siste dagene har jeg følt meg uinspirert. Umotivert. For alt egentlig. Men jeg elsker jo å skrive, jeg elsker å lese. Jeg gjør egentlig det, men så er det perioder som kommer som bare gjør at jeg føler at alt blir feil. Hva er interessant å lese om, hva er ikke. Hva liker jeg å skrive om, hva liker jeg ikke. Sånne spørsmål som gjør at jeg begynner å tvile på meg selv. Jeg elsker å engasjere, å få mennesker til å sitte igjen med noe. Lærdom kanskje. Spesielt om disse tabubelagte temaene som jeg snakker så mye om. Men så er det den usikre lille jenta i meg som kommer frem å river ned alt jeg har brukt tid på å bygge opp. 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg babler om nå, det føles bare ut som fingrene løper over tastaturet uten at jeg stopper opp for å faktisk se hva det er jeg skriver. Jeg er bare usikker. Lei og usikker. Lei av å være usikker. Kunne ønske det fantes en magisk oppskrift for å bli selvsikker og modig, for nå føler jeg meg alt annet enn det. Når jeg startet denne bloggen så turte jeg mye, turte å skrive mye uten å bli usikker i etterkant. Men nå er det som om alt jeg skriver blir lagt under en lupe å undersøkt nøye, ord for ord. Av meg selv. Jeg vil så gjerne, men noe i meg stopper meg i å gi meg helt hen og gi alt. Jeg håper det går over snart, for den usikre lille jenta er egentlig ikke meg, hun er bare en del av meg som dukker opp iblant. 

I dag har jeg vært på biblioteket, jeg plukket med meg noen bøker –  tre faktisk. Håper de skal gi meg litt inspirasjon og motivasjon til å tørre igjen. Tørre å skrive det jeg egentlig vil. Det er Linnéa Myhre sine bøker om noen skulle lure på det. Hun inspirerer meg, åpen og modig. Skriver så bra og hun tør å si det som det er. Jeg er allerede godt ned i første boka. Måtte bare ta en pause for å skrive litt, ser du – har allerede blitt litt inspirert.