Ville slette bloggen ett sekund

I dag har jeg gravd litt i arkivet til bloggen og vipps så fant jeg mitt aller første innlegg. Der skrev jeg blant annet ”Min drøm og mitt mål er å nå ut til andre mennesker. Lære noe og få lærdom tilbake, spre glede og få glede. Og ikke minst vil jeg at mennesker skal spre litt mer uselvisk glede rundt seg og gjøre noe positivt for andre mennesker, bare fordi man kan og uten å forvente noe tilbake. Det kan faktisk redde liv, eller i det minste lette en ellers grå dag for noen. Det hadde vært noe det, hadde det ikke? Få verden til å bli litt bedre. Men man må jo starte med seg selv, og bare begynne ett sted hvis man vil oppnå noe.”

Jeg har sittet foran skjermen nå en lang stund, prøvd å finne noe å skrive om. Men jeg var helt blank, helt tom. Jeg vil ikke gjenta noe jeg har skrevet om før og jeg føler jeg har dekket mye. Ett sekund var jeg inne på tanken om at dette kapittelet er over for meg, at denne bloggen er historie. Kanskje litt lenger enn ett sekund også. Jeg var også inne på å starte en helt ny blogg, for å starte helt på nytt. Fra scratch du vet. Blanke sider.

Men jeg startet denne bloggen med ett mål om å nå ut til folk gjennom skrivingen min, få belyst temaer som fortsatt den dag i dag er tabubelagt og jeg føler ikke at den jobben er ferdig for min del. Jeg har fått høre at jeg må snevre inn på bloggingen, bare blogge om ett tema. Men hvordan kan jeg det når hele meg ikke passer inn i ett tema? Jeg vil skrive om psykisk helse, jeg vil skrive om hvordan det er å leve med ryggmargsbrokk, jeg vil skrive om hvordan det er for meg å være kjæreste med en som er alvorlig syk og jeg vil skrive om vår hverdag sammen. Alt det passer ikke inn i ett eneste tema, men for meg er det ikke så viktig hvordan jeg setter opp bloggen og høre på hva noen andre mener egentlig, men jeg blir jo også påvirket av hva andre mener.

Men igjen så er dette min plass, mitt territorium. I mitt aller første innlegg skrev jeg om at dette skulle være som en åpen dagbok, det har jeg feilet litt på for jeg sitter fortsatt med så mye jeg vil skrive men som jeg ikke helt tør. Det er skummelt at hvem som helst kan lese det her, men samtidig er det så ubeskrivelig befriende. Jeg tror jeg bare må gjøre det jeg skrev i mitt første innlegg, hoppe i det med hodet først.

Nå rabler jeg bare her, men hey – jeg har skrevet nesten en side og for bare noen minutter siden var jeg helt blank i toppen. Kanskje dette ikke er slutten for meg helt enda, nei jeg tror ikke det er det. Jeg skal fortsette å skrive om alt mulig mellom himmel og jord så lenge jeg bare kan. For det er så viktig, alle mennesker er ulike men noe alle har til felles er at man aldri blir ferdig utlært. Jeg vil så gjerne at alle skal føle seg inkludert i samfunnet, ingen skal behøve å stå på utsiden å se på imens andre lever livet i ren uvitenhet.

Jeg skal fortsette å kjempe for de som ikke har muligheten eller ikke tør, jeg skal fortsette å kjempe for at ordet tabu skal bort fra ordforrådet til mennesker. Ja, det er det jeg skal. Jeg skal fortsette å kjempe for at verden skal bli litt bedre. 

”Making one person smile can change the world. Maybe not the whole world, but their world. Start small, start now.” 

INNLEGGELSEN SOM SNUDDE ALT

Åh, dere. Jeg har det så bra for tiden, så stabil og glad som jeg er nå har jeg ikke vært på lenge. Jeg kan ikke huske sist faktisk. Denne innleggelsen som jeg var på nå for noen uker siden var gull verdt. Jeg var innlagt i 8 dager til sammen, siden jeg ble syk så ble den kortere enn de andre innleggelsene jeg har hatt. Men det ser ut som at det ikke hadde noe å si, for den korte perioden jeg var der snudde alt. Jeg klarer å ta medisinene mine til faste tider hver dag, jeg sover godt og jeg er generelt bare glad. Mye har ordnet seg på privaten, og nå er jeg i Tønsberg på sommerferie. Her er det jo så fint vær i tillegg!!

Jeg har rukket å fylt 25 år siden sist, jeg har vært på festival og jeg koser meg bare sånn med familie og venner. Jeg ville bare kikke innom og faktisk skrive litt når jeg har det bra også, at det ikke bare kommer negative innlegg som det har gjort i det siste. Jeg har det bra og jeg syntes det er litt skummelt for jeg har i bakhodet at det kan snu hvert sekund nå men jeg jobber hardt med å dempe den stemmen.

Jeg skal nyte denne tiden. Etter sommeren venter nye ting, og det blir spennende å se hvordan jeg takler. Men jeg har en glede nå og en stå på vilje som jeg ikke har kjent på før. Det føles nesten ut som jeg har en liten positiv jævel på skulderen som pusher meg i riktig retning, og den negative har blitt så mye mindre. Jeg ser nå at om jeg bare jobber hardt nok med meg selv så går det helt fint an å leve ett godt liv med bipolar og det er så godt. Håper dere alle har en super sommer så titter jeg innom litt her og der når jeg har tid og lyst til å skrive, for nå bare nyter jeg!!

KROPPEN DIN ER EN ROCKESTJERNE

(Bildene er brukt i tidligere innlegg, har ikke fått tatt nye for HEHE det er ikke sommer i trøndelag om dagen)

Vær stolt av den du er. Kroppen din er en rockestjerne. Den gjør så mye for deg hver eneste dag, det minste du kan gjøre da er å behandle den fint. Sett pris på den, hvordan den ser ut og fungerer. Med arr, uten arr, med stomi, uten stomi, med ekstra kg, uten ekstra kg, med bein å gå på, uten bein å gå på. Sett pris på de tingene ved din kropp som gjør den annerledes enn alle andre sin. Er det ikke kult da å ikke være som alle andre? Det syntes jeg! Det er ingen i hele verden som har akkurat like arr på kroppen som det jeg har. Før så hatet jeg arret jeg har på ryggen, det kan jeg genuint si at jeg ikke gjør lenger, og da lyver jeg ikke. Jeg tror jeg har utviklet meg så mye at jeg kan si at jeg er tilfreds med hvordan kroppen min er. Ingen er hundre prosent fornøyd, ikke jeg heller men jeg er tilfreds. Den får meg fra A til B. Men hvorfor skal det stoppe oss at vi ikke er helt fornøyd egentlig? Se at jeg skriver ‘’oss’’, ja for det gjelder for alle at man ikke er helt fornøyd.

Jeg begynner alltid å tenke på sånne her type ting på denne årstiden. Sol og bikini. Sommerfester, lite klær og bading i offentligheten. Ting jeg ble dårlig av bare å tenke på før, men som jeg nå kan glede meg over. Jeg har kommet langt, og jeg vil at du også skal komme dit en dag. Men det tar tid, vit det. Det er skritt for skritt. Kanskje du sammenlikner deg med vennene dine, sånn som jeg gjorde før. De som ikke hadde arr, de som ikke gikk rart. Men nå ser jeg heller på våre ulikheter som en fin ting. I tillegg har absolutt alle noe de er usikre på, så tror du ikke at på stranden så bryr folk seg mer om seg selv enn hvordan du ser ut?

Det har tatt meg så utrolig lang tid å komme meg hit jeg er i dag, men endelig er jeg her. Jeg har vært så langt nede mentalt at nå er jeg bare glad for å våkne opp til en ny dag. Denne sommeren vil jeg rocke den bikinien som en stjerne med ett stort jævla smil som stråler selvtillit. Håpet mitt er at du også kan gjøre det, i det minste ta ett skritt i den retningen. Alt er bedre enn ingenting. Som jeg har sagt før så er kropp bare kropp, det er virkelig det på innsiden som teller uansett hvor klisjé det høres ut. Alle har retten til å nyte sommeren, og jeg blir så lei meg både på vegne av den yngre meg selv som ikke trodde på det og på de som nå ikke tror på det. Start i det små, så skal du se at du en dag også kommer dit. Vi alle er rockestjerner akkurat som kroppen vår, fordi vi har en unik kropp som fungerer på forskjellige måter, finn din måte å sett pris på din.

Måtte bare ta med dette bildet av en liten lur Merethe som turte å gå barbeint selv om føttene så litt annerledes ut<3

Å MIN KJÆRE LYKKEPOSE

Å min kjære lykkepose. Du som har reddet meg og mitt liv. Deg som jeg forhåndsdømte før jeg møtte deg. Jeg var redd for deg før fordi du truet meg, du truet mitt ønske om å være som alle de andre. Jeg var redd for deg fordi jeg trodde du kom til å gjøre at jeg aldri kom til å bli tatt på igjen. Jeg var redd for deg fordi jeg trodde du kom til å ødelegge meg og min psyke. Å min kjære lykkepose, unnskyld. Unnskyld for at jeg dømte deg før jeg fikk møte deg. Unnskyld for at jeg trodde at du kom til å ødelegge mitt liv. Det er dumt å forhåndsdømme noen før man har møtt noen, det har jeg jo blitt lært opp til. Men med deg så klarte jeg ikke å la være. Jeg hadde hørt alle skrekkhistoriene, ikke lykkehistoriene. Jeg trodde ikke du kom til å havne i den siste kategorien. Men det gjorde du det. Så min kjære lykkepose, tusen takk for at du kom inn i mitt liv. Tusen takk for at muligheten for å få deg finnes. Tusen takk for at du legger til rette for at jeg kan leve på min egen måte nå. Tusen takk for at du reddet meg og mitt liv. Tusen takk for at du gjør at jeg ikke bæsjer på meg lenger som voksen. Tusen takk for at du reddet meg fra alle de dagene jeg lå og vridde meg i smerte, gråt og ville til mamma. Tusen takk min kjære lykkepose.

Før jeg fikk stomi var jeg livredd. Det var snakk om at jeg skulle få det en del år før jeg tok valget og ble operert, men da nektet jeg fordi jeg var livredd. Redd for at det kom til å ødelegge det siste som var igjen av meg. Jeg hadde hørt mange av skrekkhistoriene og få av lykkehistoriene, fordi det sistnevnte antageligvis ikke gir så mye oppmerksomhet. Men jeg vil dele min erfaring og den er utelukkende positiv. Jeg var ekstremt redd når jeg våknet opp fra operasjon og angret meg nesten med en gang, men det var fordi jeg ventet på at jeg skulle få en skummel reaksjon. Noe som aldri skjedde. Livet mitt forandret seg utelukkende til noe positivt etter jeg fikk utlagt tarm. Jeg fikk selvtillit noe som jeg aldri har hatt. Jeg kjente på en kontroll over meg selv som jeg aldri har hatt. Det finnes mange historier der ute, og dette er min. Jeg har fra dag en kalt stomien min for min lykkepose fordi det er det den er for meg. Jeg blir glad når jeg ser på den fordi den representerer så mye glede for meg og mitt liv. Den har latt meg få leve igjen og for det kommer jeg alltid til å være takknemlig og jeg skammer meg ikke for å si det men jeg elsker den stomien min. Det er min historie. En lykkehistorie om det å få utlagt tarm. 

 

SER DU STOMIEN MIN?

Bak det smilende ansiktet, det kullsvarte håret og de blåe øynene. Ser du stomien min da? Ser du den gjennom latteren min når jeg ler av en morsom vits, eller bak de gråtende øynene når jeg ser noe trist på tv? Ser du den når jeg har på meg de svarte favorittbuksene mine, eller det blå korte skjørtet om sommeren? Når jeg spankulerer lett forbi deg på gaten eller sitter ved siden av deg på bussen, ser du den da? 

Nei det gjør du ikke det. Den er usynlig for deg, men synlig for meg. Den er usynlig for deg så lenge jeg vil det. Men om sommeren da, ja da vil jeg vise deg den. Da vil jeg sole meg i parken, bade i samme sjø som deg og gå i bikini sånn som de andre jentene. Da vil jeg ikke at en pose på magen skal være forskjellen mellom deg og meg. Da vil jeg spise den saftigste vannmelonen de har på butikken og drikke iskaldt vann på stranden med vennene mine, da vil jeg ikke bekymre meg for om du syntes det er ekkelt eller ikke. Da vil jeg ikke tenke meg om to ganger før jeg tar av meg det blå skjørtet eller går ut i vannet med bikinien min på med posen fremme.

For ja, jeg kan skjule den men det vil jeg ikke. For meg så er stomi det som reddet meg i å leve ett tilnærmet normalt liv, den er der for en grunn og det skal ingen få ta fra meg. Den er en del av meg og den er vakker på en måte du aldri kommer til å forstå, så vær så snill – la meg være vakker på min egen måte. Ser du stomien min? Ja, la meg vise den frem da. Ta en titt om du vil, men sleng på ett smil. 

JEG HAR BLITT SÅ GLAD I STOMIEN MIN

En ting jeg savner og jeg savnet før jeg fikk utlagt tarm var disse såkalte lykkehistoriene rundt stomi. Når jeg googlet det så fikk jeg opp skrekkhistoriene og negative ting ved å ha det. Det syntes jeg er så ubeskrivelig synd for det er faktisk mye positivt rundt det å ha og få stomi. For meg så forandret livet mitt seg til det positive og jeg er sikker på at det ikke bare gjelder meg men så mange andre der ute også.

Før jeg fikk stomi turte jeg så vidt å gå ut døren i skrekk for å få lekkasje. Jeg hadde store smerter og mye angst for å gjøre ting. Jeg måtte alltid ha med meg masse skift for det slo aldri feil det at når jeg skulle gjøre noe, dra ut, ha det gøy så fikk jeg lekkasje. I andre ord – jeg bæsjet på meg. Det er ikke veldig gøy for en ungdom å bæsje på seg i sosiale sammenhenger. Det skjedde meg mange ganger, og jeg husker fortsatt mange av dem.

En gang skulle jeg besøke en venninne i Oslo og det som jeg fryktet kom til å skje, det skjedde. Jeg var ikke halvveis inn til Oslo engang når jeg fikk lekkasje. Jeg satt innerst mot vinduet og det satt en mann ved siden av meg. Jeg kjente jeg ble rød og flau når jeg kjente lukten begynte å spre seg, jeg ba stille inni meg om at verken han eller noen andre skulle lukte det men jeg visste at når jeg kunne lukte det så kunne alle andre gjøre det også. Jeg var for redd til å gå til nærmeste toalett, og uansett om jeg skulle tørre det betydde det at jeg måtte gå forbi han og hente bagasjen min oppe i bagasjeluken. Jeg måtte også gå forbi mange andre mennesker på toget for å eventuelt komme meg dit og å skifte alt av klær på et lite tog toalett var så og si umulig.

Jeg satt og ventet og ventet. Håpet at mannen ved siden av meg skulle gå av før meg så jeg slapp å gå forbi han når jeg skulle av. Jeg begynte sakte å innse at han ikke kom til å gå av før meg når vi nærmet oss mitt stopp. Jeg begynte å grue meg så mye at jeg kjente at jeg ble fysisk kvalm og klam over hele kroppen. Jeg måtte gå forbi han. Når toget begynte å sakke ned og det var tid for å gå av nærmest spratt jeg opp. Jeg prøvde å ta ned bagasjen min så fort som mulig og jeg sprang ut av toget. Der stod venninnen min, henne turte jeg heller ikke si ifra til fordi jeg var så flau. Så jeg håpet vi kom hjem til hun raskt, men denne gangen måtte jeg på en t-bane. Der satt jeg da, med en god venninne på en t-bane og hadde bæsjet på meg. Det stanket nok godt men hun sa ikke noe, snill som hun er. Jeg kom meg hjem til hun og sprang på badet, det var kjempe lite og dusjen var nesten oppi doen så jeg visste at det kom til å bli en ordentlig jobb å få vekk etterpå. Jeg var full av avføring men kom meg inn i dusjen og måtte spyle meg selv ned fra topp til tå. Det tok vel godt over en time før jeg endelig kunne slappe av i rene klær og prøve å nyte oppholdet mitt hjemme hos min gode venninne, men ikke søren om jeg turte å gå ut døra og gjøre noe store greier resten av helgen i frykt at det skulle skje igjen. 

Dette er en av hendelsene som har brent seg fast i minnet mitt, det er ikke noe godt minne. Men nå slipper jeg å ha alle disse bekymringene og det er minimale sjanser for at dette skjer nå for tiden med meg, alt på grunn av en stomi. På grunn av en pose jeg har på magen. Ja, jeg får selvfølgelig lekkasjer på stomien også men det er sjeldent for jeg har en helt annen kontroll. Nå føler jeg at det er jeg som er sjefen over min egen kropp og det er en så god følelse. Jeg slipper å være redd når jeg har vondt i magen for å få lekkasje, og jeg slipper å være redd for å gå ut døra. Jeg kan nyte livet og fungere som andre mennesker. Man kan gjøre så å si alt det andre mennesker gjør, man har bare en pose på magen. Jeg har lært meg å like kroppen min på en helt annen måte. Jeg har blitt så glad i stomien min og jeg smiler når jeg skriver det. Jeg vil bare få frem at det finnes så mange solskinnshistorier der ute også når det gjelder stomi, og jeg er en av de – jeg er en av de som velger å fortelle om både det negative men også ikke minst alt det positive det innebærer. 

MANGE SPENNENDE PLANER

Åååå dere.

Jeg er så gira på livet akkurat nå, det er så utrolig lenge siden jeg har kjent på denne følelsen. Eller har jeg noen gang gjort det? Jeg tror dette er en annen følelse enn jeg har hatt før. Vi jobber med noe som vi virkelig vil satse på, noe som vi håper blir tatt godt i mot. Vi har sett ett behov i samfunnet, og lagt hodene i kok for hva vi kan gjøre. Vi har mange planer for fremtiden men vi må begynne en plass og nå gjør vi nettopp det. Vi håper på å få ”lansert” (eller hva jeg skal si) det veldig veldig snart. Jeg håper det blir så bra som vi ser for oss, vi vet vi må jobbe beinhardt for det men det er vi mer enn klar for nå. Jeg vet dette bare blir å ”gå rundt grøten” type innlegg men jeg måtte bare skrive litt om det for jeg er så utrolig spent nå at jeg tror jeg sprekker snart. Dette er noe jeg og Sverre skal gjøre sammen som er uavhengig av bloggen men jeg kommer selvfølgelig til å ha en del om det her også fremover. Jeg håper dere er like spente som oss og at dere vil følge med fremover for å se hva vi finner på!


Men (!!!) – Jeg har noen planer for bloggen fremover også som jeg er så spent på. Det kan jeg heller ikke si så mye om akkurat nå, haha sorriiii. Men jeg er så sikker på at det blir utrolig gøy, spennende og ikke minst lærerikt for veldig mange – blant annet meg. Nei gurimalla, det skal bli mye gøy fremover. Spennende tider! Føler virkelig jeg holder på å finne meg selv for tiden. Jeg finner mer og mer ut av hva jeg vil og jeg føler jeg vokser mer hver eneste dag som går. Tenk at lille meg startet en blogg helt tilfeldig midt på natten for 6 måneder siden i desperasjon for å egentlig overleve – og nå har jeg vært i avisen to ganger og i går var jeg og Sverre på radioen. Jeg har fått bekreftelse på at det er noe jeg er flink på og at jeg har noe jeg kan lære bort til andre. Livet dere, det tar mange uventede retninger. Hvis man tør å satse og håpe så kan det være ganske så ålreit også. Jeg trodde aldri at jeg kom til å tørre å skrive om meg selv på en blogg som hvem som helst kan lese, og jeg trodde ihvertfall ikke at jeg skulle tørre å snakke om både diagnosen min, bæsj, tiss, stomi og sex på en av de største radiokanalene i Norge under rushtiden. Men det skjedde fader meg det også! Heldigvis har jeg min aller beste venn og supermann ved min side og da går alt bra uansett – for ekte kjærlighet trumfer alt. 


Følg med fremover – jeg lover at vi skal ha det veldig morsomt!

VI SNAKKET OM BÆSJ, TISS & SEX TIL HELE NORGE

(Link til radioprogrammet finner du nederst!)

I dag kan vi stryke en ting av bucket listen vår. Nemlig å snakke helt åpent og uten filter (noe som bevises av min banning, hehe sorriii men det er sånn jeg prater) på radioen i dag om bæsj, tiss, stomi, sex & kjærlighet. Vi måtte skrive på punktet på bucketlisten først før vi kunne stryke den av igjen, fordi at vi skulle få denne muligheten hadde vi aldri trodd. Noen av de mest nervepirrende, spennende og er det lov å si stolteste (?) minuttene av vårt liv har vært i dag. Skjelvende og på gråten av latter satt vi i bilen istad for å høre stemmene våres på radioen. Noe som forresten var helt jævlig, haha. At vi skulle sitte her i dag å snakke om hvordan det er å leve livet vårt hadde jeg aldri trodd for kun ett år siden. Jeg har skammet meg hele livet for hvordan jeg er født. Jeg fortalte ingen at jeg gikk rundt å ikke hadde kontroll på tarm og blære. Vi som kjærestepar gjorde ingen stor greie ut av oss, selv om vår definisjon på forhold var ganske annerledes enn mange andre sine. 

Fy søren som jeg elsker denne mannen. Jeg sprekker av stolthet i dag!! Min superhelt.

I dag? I dag har vi snakket om hvordan jeg bæsjet på meg under sex, at jeg ikke turte å sove normalt i samme seng som kjæresten min fordi jeg var livredd for å tisse på meg men også om hvordan han prøvde sitt beste å ta det kult. I dag har vi snakket om hvordan det er å leve som kjærestepar når begge har stomi, og dette har vi fader meg gjort på NRK P3 så hele Norge kan høre på om de vil. Vi er ferdige med å være flaue, skamme oss og vi er fader meg lei av at temaer som er en helt normal hverdag for så utrolig mange skal være tabu å snakke om. Vi er alle mennesker, vi er alle ganske så like på innsiden – vi er bare pakket inn litt annerledes. Vi gleder oss til fortsettelsen, for dette var kun begynnelsen for oss. JA TIL ÅPENHET!

HER KAN DU HØRE OSS SNAKKE OM STOMI, BÆSJ, TISS, SEX (& BANNE) LITT PÅ NRK P3!

Vi vil også takke så utrolig mye for alle tilbakemeldinger i dag, vi setter så utrolig stor pris på alle og enhver. Vi vil også takke Tuva og Remi på P3 for den fantastisk fine velkomsten og for at dere fikk oss til å føle oss så trygge og ikke minst for at dere satte ett så viktig tema på dagsordenen. 

Hørte du på oss? 🙂 

HØR OSS PÅ NRK P3 I DAG!

Nå kan jeg endelig fortelle, for nå er det skumle overstått. For en uke siden ble jeg kontaktet av P3, de hadde lest bloggen min og ville gjerne ha ett intervju med meg fordi de ville ha meg med på radioen. Det gikk over all forventning og radiointervju skulle det bli, og de ville også gjerne ha med seg Sverre. Vi takket selvfølgelig JA, og nå har vi altså vært der. Ubeskrivelig nervøse trappet vi opp på NRK sine kontorer i Trondheim hvor vi ble tatt så godt imot!

Temaet er åpenhet, stomi & sex. Hvordan er det å leve med stomi? Hvordan er det å leve som kjærestepar med stomi?Når man lever sammen i ett forhold som det vi har så har man ikke noe annet valg å være åpne med hverandre fra dag én, men å være åpen om det til hele Norge er jo noe helt annet. Det er skummelt og spennende på en gang. Men ikke minst så er det nødvendig i dagens samfunn, det skal ikke være skummelt og farlig å være åpen om ting som for mange er en helt normal hverdag. Nå er det altså ingen vei tilbake, vi skal dele vår åpenhet med hele Norge i dag og vi håper dette på ett eller annet vis kan hjelpe andre mennesker. For en ting er sikkert og det er at dette hjelper virkelig oss.

Du kan høre oss ca kl 17.10 på NRK P3 i dag. Der får du høre oss snakke om vårt liv sammen helt uten filter. Vi snakker om ting som egentlig ikke burde være så skummelt å prate om, men som kanskje er det likevel. Vi er så ubeskrivelig takknemlig for å ha fått denne muligheten og dette er kun begynnelsen – det er helt sikkert.

JEG BÆSJET PÅ MEG PÅ BYEN MEN DET SKULLE IKKE FÅ ØDELEGGE MIN KVELD

Det er lørdag kveld. To bestevenninner har brukt de siste to timene på å ordne seg. Sminken ligger perfekt på den unge huden, parfymen lager en god eim i det du går forbi og champagnen bobler ivrig i de billige plastglassene fra Europris. Det er første gangen venninnen din skal på byen i Trondheim, og da vil du jo at kvelden skal bli perfekt. Antrekket er byttet minst tre ganger før man finner det som passer perfekt for akkurat denne kvelden, det er ikke ett eneste hårstrå som ligger feil. Alt ligger til rette for at denne kvelden skal bli fantastisk og det er akkurat denne kvelden man har i bakhodet at det som absolutt ikke må skje, kanskje nettopp gjør det. Men det blir fort glemt. Bussen kommer snart, vi må forte oss ut døra. Jeg ofrer det ikke en tanke til, enda. 

Jeg merker det allerede i det vi går inn på bussen. Det kommer til å gå galt, jeg begynner å få litt panikk. Har jeg husket det? Nei, jeg har ikke det. Jeg begynner å holde på magen min, fingrene mine presser jeg inn mot posen. Ikke søren om dette skal ødelegge vår kveld sammen. Ikke akkurat denne kvelden, vær så snill. Hun ser at noe er galt og spør meg rett ut. Jeg svarer ærlig, hun sier vi kan snu men det nekter jeg. Dette skal ikke ødelegge kvelden vår sier jeg. Som den fantastiske personen hun er sier hun at det gjør det ikke uansett. Jeg tror ikke på det, selvfølgelig gjør det jo nettopp det. Jeg har ett lite håp om at det skal gå bra, det kjennes sånn foreløpig. Selv om jeg vet veldig godt bakerst i hodet at det ikke kommer til å gå bra, jeg kjenner kroppen min såpass etter alle disse årene. 


Jeg er ivrig til å komme meg av bussen, så fort dørene åpnes løper jeg ut og stiller meg mot en vegg i det alle menneskene går forbi. Jeg må lette på skjørtet og stå der å vise frem magen min i en mørk gate på en lørdag i Trondheim for å sjekke om jeg har bæsjet gjennom klærne mine. ‘‘Det går bra enda.” Sier jeg til venninnen min. Men jeg må komme meg på en do og går derfor til nærmeste kebabsjappe. Der ser jeg fort at avføringen er på vei ut av platen på posen, om bare få minutter kommer jeg til å stinke bæsj om vi ikke finner på noe lurt fordi denne frøkna har glemt alt av stomiutstyr hjemme og ikke søren om min dumhet skal få ødelegge vår kveld sammen. Hun sier ”vent her litt.” og løper ut døren mens jeg står der og prøver å presse avføringen tilbake i posen selv om jeg vet at det ikke funker sånn. Plutselig er hun tilbake med en teiprull og spør ”kan dette funke?”. Jeg tror aldri jeg har vært mer glad i jenta enn akkurat da.

Er ikke dette friendship goals så vet ikke jeg.

Der stod vi altså inne på do på en litt sliten kebabsjappe midt i byen, fine i farta begge to, jeg med alle klærne nede på knærne og venninnen min stod å teipet bæsjeposen min for at jeg ikke skulle få lekkasje på byen. Jeg stappet masse papir rundt i trusa i tilfelle vår lille nødløsning ikke skulle holde, så ruslet vi bort til utestedet. Godt plantet med en drink hver kjenner jeg at det begynner å røre på seg nede i magen, og det begynner å lukte. Jeg måtte løpe på do igjen og der så jeg at det har begynt å lekke gjennom teipen, men det var ikke på klærne på grunn av all papiret. Jeg bare puttet enda litt mer papir nedi og løp ut igjen. Nå var vi kommet så langt at jeg bestemte meg for at litt bæsj har aldri skadet noen, og det skal ikke stoppe meg fra å leve livet lenger. Resten av kvelden skulle nytes med bestevenninnen min uansett hva. Uansett med litt bæsj på ville veier. 


Vi koste oss masse siste timen på byen, hun med krykker og jeg med bæsj i strømpebuksa. Vel hjemme stod kjæresten min å tok oss i mot og jeg hadde en lang historie å fortelle. Som selvfølgelig måtte fortelles før jeg kom meg på do. Jeg måtte klippe opp alle klærne mine og kjæresten min måtte bytte posen min og hjelpe meg i dusjen fordi det var så mye avføring over alt at jeg ikke fikk det til selv. Men hey, det ble en god historie å fortelle og vi kommer ihvertfall ikke til å glemme denne kvelden på en god stund. Jeg har også skjønt at jeg har ubeskrivelig fantastiske venner og kjæreste som holder ut med all min dritt, bokstavelig talt

Livet med stomi er ikke alltid rosenrødt. Livet er ikke alltid rosenrødt uansett, punktum. Jeg slipper fortsatt ikke unna å bæsje på meg, fæl lukt, prompelyder, ødelagte kvelder, tårer, sinne og bitterhet. Men jeg elsker min stomi fordi den lærer meg å takle ting, den får meg til å innse hva ekte vennskap er, hva ekte kjærlighet er og at man må ikke alltid stoppe det man gjør bare på grunn av litt bæsj. Jeg har virkelig lært å se det positive i ting, lete etter løsninger og ikke minst får jeg opplevelser jeg aldri kommer til å glemme, på godt og vondt 😉 Når jeg klarte å kose meg på byen en lørdagsnatt med en stomipose som var halvveis av og bæsj utover hele magen så kan du klare det meste av utfordringer også. Livet er fult av de, man må bare lære seg å akseptere det og tenke litt utenfor boksen. Det hjelper også å ta det meste med ett smil og latter. 


Her feiret jeg at jeg kom meg gjennom en kveld på byen med masse bæsj, men fortsatt fikk jeg en utrolig fin kveld. Da var det sjekket ut av bucketlisten min – jeg er stolt av min lykkepose selv om den ikke alltid er helt venn med meg. (Jeg gledet meg også fryktelig til å få meg en god, varm dusj!!) 

Gjerne del og følg meg på facebook & instagram <3