«Du er så bipolar i dag» NEI.

Mange tror at det å ha bipolar bare er å ha oppturer og nedturer, ha svingninger. Ja det er en den enkle forklaringen, som mange som har sykdommen antageligvis gir om de er lei av å forklare. Jeg er blant dem. Fordi det er noen ganger for innviklet og sårt til å forklare hele sykdommen. Noen bruker sykdommen bipolar som et ord å beskrive om de har en dårlig dag eller hvis de kjenner noen som har en dag med humørsyke.

«Jeg føler meg så bipolar i dag.» Nei det gjør du ikke.
«Du er så bipolar i dag.» Nei.

Når jeg er deprimert så er jeg sengeliggende. Ute av stand til å gjøre de normale tingene som å dusje, spise, gå på do, gre håret, være ute blant mennesker. Jeg glemmer viktige ting. Som gjør at min mentale tilstand blir enda verre og jeg graver meg ned enda dypere. Jeg får mørke tanker som at jeg ikke orker mer, jeg vil bare få slippe nok en runde. Det er som å bare eksistere, i et helvete.

Når jeg er hypoman så får jeg minimalt med søvn, jeg stresser mer enn mitt eget beste, jeg lager tallevis med lister. Jeg får ekstraordinære tanker og ideer som er umulig å gjennomføre. Jeg shopper og bruker mer penger enn jeg har som igjen gjør at økonomien min dårlig. Jeg blir ekstra irritert og jeg får blackouts. Som går utover mine nærmeste. Jeg føler meg som dronningen av verden, en kort stund før jeg faller ekstra hardt ned i det svarte hullet igjen. Alt er en løgn men jeg innser det ikke før det er for sent.

Når jeg er stabil, sånn som jeg er nå for første gang på veldig lenge så klarer jeg endelig å tenke klart. Jeg lever ikke lenger i en tåke. Noen ganger syntes jeg synd på meg selv fordi jeg må leve sånn her, selv om jeg vet det ikke gagner noen å tenke sånn. Jeg tenker på at jeg må ta medisiner for å klare å være stabil, det er som om jeg sørger. Samtidig som jeg er så lykkelig for at jeg endelig har klart å komme meg hit. Jeg er stolt av å ha kommet hit jeg er i dag. Jeg har jobbet og jobber beinhardt med det hver eneste dag.

Men jeg har lært noe av å leve med denne sykdommen. Det er at jeg kan lære andre mennesker om hvordan det er å leve med den. Jeg kan være en lærer med livserfaring. Jeg er ikke flau over å ha bipolar, jeg er heller stolt fordi det å klare å leve med den er ikke en selvfølge. Det er beinhardt og jeg klarer det som vil si at jeg er tøff. Jeg går ikke stille i gangene og later som sykdommen ikke er der. Jeg vil bruke mine erfaringer og min kunnskap om sykdommen til å lære andre at å ha bipolar er ikke bare å ha humørsvingninger, det er ingen enkel forklaring på hva det er fordi det er ikke en enkel sykdom. Mennesker lever med alle slags forferdelige sykdommer og dette er den ene jeg har fått utdelt.

Så hvis vi alle snakker om sykdommen vi har fått utdelt så kan vi kanskje redde liv, ja så mye kan ord og lærdom påvirke. Vi kan kanskje få noen til å ikke føle seg så alene og kanskje vi kan få vekk disse setningene som «du er så bipolar i dag» og «jeg føler meg så bipolar i dag». Kunnskap er makt, ord er makt. Det er ikke så hyggelig å høre ens egen sykdom bli slengt så lett rundt når det er våres liv det er snakk om. Så vær så snill å snakk høyt men bruk ord med omhu.

Overraskende symptomer ved min bipolare lidelse og sosiale angst lidelse

Hukommelsestap
Jeg har gjort og sagt ting enten når jeg har vært i en alvorlig depresjon eller når jeg er i en hypoman fase som jeg ikke husker noen ting av etterpå. Jeg går også på medisin nå som jeg tror gjør at jeg blir litt glemsk.
Ujevn søvn
. Når jeg er deprimert kan jeg ikke få nok søvn, samtidig som jeg snur helt på døgnet så jeg ligger våken og grubler på natten også sovner jeg av utmattelse på dagen. I en hypoman fase trenger jeg nesten ikke søvn fordi da har jeg så mye energi i kroppen og jeg vil helst bare få ting gjort hele tiden.
Energinivå
Energinivået mitt skifter utrolig fort. Når jeg er hypoman kan jeg ha mange forskjellige planer på en dag og det fungerer helt fint men når jeg er deprimert så orker jeg knapt å gå ut av sengen. Siden jeg har noe som heter «rapid cykling» så kan dette være ekstra slitsomt i en episode. For jeg kan skifte fra å være hypoman til å bli deprimert i løpet av en dag.
Klumsete
Når jeg er i en hypoman fase og har masse med energi kan jeg bli veldig klumsete. Det er som om hjernen bare beveger seg fortere enn hva kroppsdelene mine får med seg som utspiller seg sånn at jeg snubler veldig lett og glipper ting jeg har i hendene.
Ord og setninger
Når jeg er hypoman kan jeg lett snuble i ord og nesten føle det som om jeg må kjappe meg å bli ferdig med en setning så jeg kan fortsette med neste. Jeg blir veldig skravlete. Når jeg er deprimert så mumler jeg mye og har generelt lite lyst til å prate så jeg svarer med mange enstavelsesord. Hjernen min jobber veldig mye med andre ting når jeg er deprimert så å skulle måtte prate i tillegg blir veldig overveldende. Jeg har også fått høre fra flere at man kan høre det på stemmen min når jeg er dårlig (i en depresjon), og jeg tror det stemmer ganske godt.


Kløende hender
Når jeg får ett angst anfall så er det første som skjer at jeg fikler med hendene mine. Det er akkurat som de klør forferdelig mye så jeg klør og klemmer, til blods. Jeg fikk høre at dette var en form for veldig mild selvskading for litt siden. Men min grunn for at det skjer er for å unngå å være i situasjonen jeg syntes er ubehagelig, så i terapi nå fremover skal jeg jobbe med å slutte med det.
Irritasjon
Jeg blir mye fortere og mye mer irritert når jeg er i en deprimert fase og når jeg er i en hypoman fase. Dette er kanskje ett av punktene jeg syntes er verst fordi det går som regel utover Sverre som jeg bor med. Jeg angrer like fort som det kom men problemet er at jeg ikke kan huske hva jeg har sagt i en sånn episode (se punkt 1).
Hjertebank
Det føles noen ganger som om hjertet skal hoppe ut av brystet. Dette er spesielt om natten når jeg ligger å grubler og når jeg får angstanfall.
Hygiene
Dette er vel det flaueste punktet. Når jeg er i en alvorlig deprimert fase så kan det gå uker før jeg klarer å dusje, jeg ligger kun i sengen. Det har faktisk gått én måned før. Men sånn er det bare dessverre. Hygienen blir ikke prioritert.
Unnvikende atferd
Det jeg mener med dette er for eksempel når jeg har ett angstanfall og jeg får en SMS eller noen ringer. Da klarer jeg ikke svare, da unngår jeg situasjonen istedenfor å gjøre noe med den med en gang. Er jeg stabil pleier jeg som oftest å svare med en gang som altså gjør dette til et symptom på min sosiale angst.

Kjenner du deg igjen i noe av dette?  

Følg meg gjerne på:

Snapchat: merethejoha

Instagram: merethejohaa

Facebook-side: https://m.facebook.com/merethejohablogg/

 

REDSELEN FOR Å BLI DÅRLIG IGJEN

Redselen for å bli dårlig igjen. Selv om jeg føler meg bedre enn på lenge så er det en stemme langt bak der som sier at jeg ikke skal være for glad for da er fallet for høyt om jeg skulle bli dårlig igjen. Jeg prøver å dytte den unna men jeg tror nok at den alltid kommer til å være der og jeg tror at jeg bare må godta at jeg må leve med den. Jeg kan ikke la den styre meg for da tør jeg aldri å helt leve igjen, men jeg føler meg heldigvis helt annerledes nå enn tidligere ganger jeg har blitt «stabil», da har jeg aldri helt trodd at det kom til å vare men det tror jeg på nå. Jeg vet bare nå at jeg må jobbe beinhardt hver dag for å holde meg der, det er nesten så jeg kan sammenlikne det med en fulltidsjobb. Jeg må også være flink til å ta medisinene mine hver eneste dag for det er de i kombinasjon med å jobbe med meg selv at jeg kan klare å holde meg så stabil jeg er nå.

Jeg syntes det er kjipt å måtte ta medisiner for å bli stabil men jeg har godtatt det nå og jeg vet at det er ingenting å skamme seg for. Jeg kommer aldri til å skrive noe om hva slags medisin eller hva slags dose jeg tar for det har ingen noe med men jeg tror jeg kommer til å skrive om hvordan jeg har slitt med å ta det, men det blir som sagt i ett senere innlegg. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette her men jeg vil bare få frem at jeg tror det er normalt å ikke helt tro på bedring selv, jeg tror det er normalt å ha en stemme langt bak som passer litt på men jeg tror også da at det er viktig at den ikke får for stor plass i livet.

Det er viktig å nyte og ta en dag om gangen. Man må heller ikke bli skuffet om man skulle bli dårlig igjen for med en sykdom som bipolar så er det normalt å ha svingninger, men det er også viktig å huske på at alle har dårlige dager så om jeg får en dårlig dag etterhvert så må jeg huske på at det er normalt og at det går over. Det er vanskelig å tro på at ting går over når man er midt oppi det men det er mulig. Bedring er en lang vei å gå, men jeg er på god vei og det skal jeg huske å sette stor pris på. Nå skal jeg hjem igjen til Trondheim til forloveden min, dyra og vennene mine. Jeg skal i bryllup, noe jeg gleder meg til for da skal vi feire kjærligheten og det passer bra akkurat nå.

TATOVERINGEN SOM BETYR MEST

Nå har jeg 4 tatoveringer, den siste tok jeg etter innleggelse nummer 2. Det var ganske spontant som de fleste av mine tatoveringer, men det er den som har endt opp med å bety mest for meg. Jeg får en del spørsmål om noen ser den så jeg tenkte egentlig bare å forklare litt rundt den.

Det er to hender som holder hverandre, den ene hånden har semikolon på seg og det semikolonet betyr er at man kunne valgt å avslutte men valgte å fortsette. Dere har kanskje hørt om «semicolon project» som er en kampanje som ble startet for mental helse.

Tatoveringen tok jeg til ære for alle mine nære som alltid er der for meg og som har hjulpet meg gjennom mine verste perioder. Jeg kunne valgt å avslutte men på grunn av alle mine kjære som alltid er her for meg og som er så glad i meg så har jeg valgt å fortsette å kjempe. Rett før jeg tok denne tatoveringen hadde jeg vært innlagt i to uker, den gangen var det ikke jeg selv som ordnet det men mennesker som jeg er så utrolig glad i og som så hvor dårlig jeg var, på grunn av dem så fikk jeg hjelp og jeg fikk en ny gnist til å fortsette. Så denne er rett å slett for alle som bare vil meg godt, som bryr seg så utrolig mye, og dere vet veldig godt selv hvem dere er. Tusen takk ❤️

INNLEGGELSEN SOM SNUDDE ALT

Åh, dere. Jeg har det så bra for tiden, så stabil og glad som jeg er nå har jeg ikke vært på lenge. Jeg kan ikke huske sist faktisk. Denne innleggelsen som jeg var på nå for noen uker siden var gull verdt. Jeg var innlagt i 8 dager til sammen, siden jeg ble syk så ble den kortere enn de andre innleggelsene jeg har hatt. Men det ser ut som at det ikke hadde noe å si, for den korte perioden jeg var der snudde alt. Jeg klarer å ta medisinene mine til faste tider hver dag, jeg sover godt og jeg er generelt bare glad. Mye har ordnet seg på privaten, og nå er jeg i Tønsberg på sommerferie. Her er det jo så fint vær i tillegg!!

Jeg har rukket å fylt 25 år siden sist, jeg har vært på festival og jeg koser meg bare sånn med familie og venner. Jeg ville bare kikke innom og faktisk skrive litt når jeg har det bra også, at det ikke bare kommer negative innlegg som det har gjort i det siste. Jeg har det bra og jeg syntes det er litt skummelt for jeg har i bakhodet at det kan snu hvert sekund nå men jeg jobber hardt med å dempe den stemmen.

Jeg skal nyte denne tiden. Etter sommeren venter nye ting, og det blir spennende å se hvordan jeg takler. Men jeg har en glede nå og en stå på vilje som jeg ikke har kjent på før. Det føles nesten ut som jeg har en liten positiv jævel på skulderen som pusher meg i riktig retning, og den negative har blitt så mye mindre. Jeg ser nå at om jeg bare jobber hardt nok med meg selv så går det helt fint an å leve ett godt liv med bipolar og det er så godt. Håper dere alle har en super sommer så titter jeg innom litt her og der når jeg har tid og lyst til å skrive, for nå bare nyter jeg!!

JEG SKAL IKKE BARE OVERLEVE

Jeg har vært så langt nede så lenge nå at det har kun handlet om overlevelse. Komme meg gjennom dag for dag. ‘’Hvis jeg bare klarer meg gjennom denne dagen så kanskje..’’ Når det er så mørkt at man må ta dag for dag, time for time, minutt for minutt så handler det kun om overlevelse. Man slutter å leve. Jeg har sluttet å leve. Dagene bare går, jeg føler jeg kaster bort livet og det er en forferdelig følelse. Jeg kjemper med alt jeg har hver eneste dag. Bare for å overleve.

Men det er noe på innsiden som har forandret seg nå. Jeg er lei, så dritt lei av å ikke leve. Av å bare overleve. Jeg ser nå at jeg fortjener å ha det bra, jeg skylder meg selv og alle rundt meg å ikke bare overleve, men å leve livet. Jeg fortjener å ha ett genuint smil, en genuin lykke. Jeg har en lang vei å gå, men jeg kjenner nå at jeg har tatt de første skrittene.

Jeg tror det er vanskelig for de rundt meg å tro på meg når jeg sier at denne gangen er annerledes, for det er vanskelig for meg også å tro på det. Men det er bare en følelse jeg har. En ny glød, det er en stahet og en kamp jeg er klar for å ta opp nå. Jeg hater denne psykdommen, men samtidig så må jeg tro på at det er en grunn til at jeg har fått den. Den skal brukes til noe godt. Alt faller tilbake på det. Det gjør det alltid for meg, jeg tror alt skjer for en grunn. Håpet er at jeg går gjennom alt dette for å komme ut på den andre siden mer sterk, og mer stødig en noensinne. Men mitt største håp er at jeg kan hjelpe noen andre med liknende opplevelser. Jeg håper jeg går gjennom dette helvete for å gjøre ting bare litt enklere for noen andre.

Jeg har endelig begynt å skrive igjen. Det er ett halvt år siden sist. Det siste halvåret har vært veldig vanskelig. Men det er lysere tider, både bokstavelig talt og ikke. Det at jeg har begynt å skrive igjen er ett stort positivt tegn. Jeg har tenkt mange ganger på å bare gi opp, men jeg har kommet frem til den konklusjonen at det er ikke ett alternativ. Psykiske lidelser er ett helvete å leve med, men jeg har stor tro på at det også kan være fult mulig å leve ett godt liv med det. Jeg ser det nå, ett lite lys i enden av tunellen. Jeg skal ikke bare overleve lenger, jeg skal leve for både meg selv og andre. Noe annet skal ikke være ett alternativ.

MONSTERET I HODET

Rullegardinene er trekt ned, dyna er godt opp mot halsen, hodet er langt ned i puten. Sola stråler utenfor, barnelatter, småprat og fuglekvitter høres gjennom glippen i vinduet. Men der ligger jeg altså igjen, i det mørke rommet. Ute av stand til å gjøre noe som helst. Alt er ett eneste stort ork. Det er noen uker siden jeg sist var i dusjen, ekkelt tenker kanskje du. Bryr meg ikke, tenker jeg.

Alt er kaos. Det er når mørket kommer at tankene stormer som verst. All grublingen tar snart livet av meg. Hypotetisk skulle man kanskje tro, virkeligheten frykter jeg om ikke jeg snart «tar meg sammen» som mange tenker og faktisk sier også. Hadde det bare vært så enkelt så hadde jeg jo gjort det for lenge siden. Vit det i det minste.

Det mørket rommet som jeg ligger i dag og natt, døgn etter døgn, time etter time er blitt en del av meg. Det mørke rommet fyller hele meg. Det er sånn det føles. De små lysglimtene som jeg før skimtet blir slukt av mørket. Du kan se for deg en solskinnsdag uten noen skyer på himmelen, men helt ut av det blå så skimter du en mørkegrå sky langt der borte. Du håper den bare skal bli borte men den blir større og kommer fort. Plutselig har den tatt over den blå himmelen, den sluker solen. Poff, der var det svart. Plutselig blir det storm og du må løpe for å få ly.

Jeg tenker alltid at det skal gå over, det må jo bare gå over snart. Jeg tenker at de rundt meg må være lei av at dette skjer nok en gang. Jeg får skyldfølelse for at jeg drar de gjennom dritten nok en gang. Jeg får skyldfølelse for meg selv også, at jeg lar det gå så langt til dette punktet. Til at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Jeg raser ned i vekt, mister all matlyst. Jeg mister all energi. Jeg får så fryktelig angst. Men det vondeste er den forbanna depresjonen som spiser meg opp innvendig. Det skumle monsteret som lever inni hodet mitt. Hadde noen spurt meg om hva jeg frykter mest her i verden så hadde det vært at monsteret i hodet mitt skal vinne. Om slaget ble tapt.

Men jeg kan ikke la det jævla monsteret vinne. Derfor tar jeg opp kampen nok en gang. Tør ikke si for siste gang, sannsynligvis er dette en kamp jeg må ta om igjen resten av livet men jeg kan love alle dere rundt meg og meg selv én ting. Jeg kjemper med alt jeg har hver eneste dag, jeg skal aldri gi opp. Jeg kjemper for at de dagene på det mørke rommet skal bli færre og den mørke skyen skal lette, for at den blå himmelen skal få sin plass. Derfor har jeg lagt meg selv inn på åpen psykiatrisk avdeling igjen, og det skammer jeg meg ikke for å si høyt. Noen ganger trenger man å be om hjelp, det trengte jeg nå og jeg trengte å skrive litt fra meg igjen. Det er lenge siden nå.

HVORDAN DET ER Å VÆRE PÅ ÅPEN PSYKIATRISK AVDELING

Hva tenker du når du hører ordet psykiatrisk avdeling? Jeg turte ikke engang tenke tanken. Ikke faen om jeg skulle bli lagt inn på psykiatrisk.

Jeg har brent meg på den en gang før, jeg nektet å innse at jeg var så dårlig at jeg trengte profesjonell hjelp. Så jeg gikk med en alvorlig depresjon i flere måneder. Jeg var ute av stand til å ta vare på meg selv, jeg måtte bli tvunget til de minste ting. Tvunget til å spise, tvunget til å drikke, tvunget til å gå på do, tvunget til å dusje, det siste klarte jeg bare en gang. Det gikk flere måneder før jeg tok skrittet å spurte om hjelp. Den gangen måtte jeg vente tre måneder på psykolog og den gangen fikk jeg tilbud om å bli lagt inn men takket nei, sa det gikk greit med meg så jeg ventet heller på psykolog. Herlighet som jeg ønsker nå at jeg takket ja den gangen så jeg kunne sluppet månedsvis med alvorlig depresjon.  

Denne gangen gikk det kun noen uker før det ble alvorlig nok til kjæresten min tok grep. Han kjente igjen tegnene, og jeg hadde sagt på forhånd at skjer dette en gang til må han prøve å legge meg inn. Takk gud for at han fikk nok. Han stilte meg kritiske spørsmål som gjorde meg bevisst på at jeg har ett valg. Leve eller la livet slippe gjennom hendene mine. Vil jeg virkelig ligge i denne sengen dag ut og dag inn uten å kjempe? Jeg har da ting å kjempe for? Det viste han meg en dag i desember, da han fridde. Vi har satt en dato, booket kirke. Den dagen kommer og den dagen skal jeg gå ned kirkegulvet med pappa og ha det største og mest ekte smilet jeg noen gang har hatt.

Den dagen er noe å kjempe for. Jeg har familie og venner som det er verdt å kjempe for. Jeg er verdt å kjempe for. Jeg var livredd for stempelet jeg kom til å få. Psykiatrisk pasient. Jeg følte det kom til å lyse opp i pannen på meg, at folk kom til å se det i øynene mine. Jeg var redd for følgene det kom til å få senere i livet at det står i journalen min. Men så husket jeg hvor redd jeg var for å gå til psykolog og hvor bra det hadde gått. Det hjalp meg. Kanskje dette kom til å hjelpe meg også? Jeg snakket med de nærmeste om det og alle sa det samme. Gjør det du kan for å hjelpe deg selv. Så jeg gjorde det. Jeg sa jeg ville bli lagt inn. Det er det skumleste jeg noen gang har gjort, det skumleste jeg noen gang har sagt høyt.

Jeg hadde mange tanker om hvordan det kom til å bli. Jeg så for meg små rom med gitter foran vinduene. Mennesker i hvite frakker og pasienter som så ut som nettopp det, pasienter. Jeg så for meg strenge regler og rutiner, leggetid og vekking. Jeg så for meg alt som het frihet bli revet vekk fra meg. Jeg hadde så mange fordommer at jeg ble livredd. Lite visste jeg at jeg tok helt feil, på absolutt alt. Jeg ble møtt i døra av ei hyggelig ung dame som jeg ikke kunne se om jobbet der eller ikke, bortsett fra at hun hadde ett nøkkelkort hengende ut av lommen. Det var sånn jeg skjønte det, på grunn av ett lite kort.

Hun viste meg rundt. Først kjøkkenet, stua, vaskerommet og til slutt rommet mitt. Jeg kjente jeg begynte å skjelve i det hun tok frem nøkkelkortet. Her skulle jeg bo i minst to uker og jeg alt jeg håpet var at det ikke var gitter på vinduene. Hun åpnet døren og jeg gikk inn. Pusten gikk litt ut av meg ett sekund eller to. Det var stort, lyst og det var ett bad inne på rommet. Ingen gitter, men to vinduer. Ett stort og ett lite. Det lille kunne man til og med åpne la jeg fort merke til. Det stod en lenestol i det ene hjørnet og en seng med blått, rent sengetøy i det andre. Stolen var med hensikt stilt opp foran det lille vinduet for der var det utsikt ut mot det blå havet.

Jeg tror det eneste jeg klarte å si var ”oi.” Jeg var sjokkert og litt flau. Flau over alt jeg hadde tenkt på forhånd for det var ikke i det minste sånn jeg så for meg før jeg kom. Men det skumleste gjenstod. De andre pasientene. Kom jeg til å føle meg trygg om natta? Jeg er mørkredd fra før av og jeg hadde mange tanker om hvem som var på en sånn her plass. Lite visste jeg at jeg allerede hadde gått forbi flere pasienter i gangen, jeg kunne jo ikke se forskjell. Det eneste som skilte oss fra dem var dette lille nøkkelkortet som hang ut av lommen. Jeg tok meg i å se ned til lommene til folk mange ganger iløpet av oppholdet mitt for å skille dem.

Jeg la meg selv inn, jeg var innlagt på åpen psykiatrisk avdeling i to uker. Jeg gruet meg når jeg skulle dra dit, og jeg gruet meg når jeg skulle dra derfra fordi jeg hadde hatt det så bra og jeg var redd for å komme tilbake til hverdagen igjen. Jeg hadde mange fordommer når jeg kom dit, alle sammen var knust til de grader når jeg dro. Det jeg vil frem til er at det er lett å dømme på forhånd. Det er lett å tenke at det er en spesiell type mennesker som er innlagt på psykiatrisk avdeling. Til det så vil jeg si at det du tenker er garantert feil.

Jeg er en normal jente på 23 år. Jeg går på skole, jeg eier min egen leilighet, jeg har en forlovede og jeg har to dyr. Jeg har mange gode venner og en fantastisk familie. Det er ingenting utenpå som kan viste at jeg har vært lagt inn på psykiatrisk. Imens jeg var innlagt var jeg på skolen og ingen visste. Jeg var på kjøpesenter, og jeg møtte venner. Jeg kunne gjøre det jeg ville bare jeg sa ifra. Det er ingen på gata som kunne se at når jeg dro hjem for å sove så dro jeg tilbake til en psykiatrisk avdeling og sov bak en låst dør.

Jeg trengte bare hjelp for å takle livet på i en dårlig periode. En av grunnene til at noen mennesker velger å legge seg inn på åpen psykiatrisk avdeling kan være at man rett å slett trenger litt dra hjelp for å få orden på livet igjen. Det var det jeg trengte. Jeg har en psykisk sykdom som ingen ser. Det er mange som meg der ute som på ingen måte fortjener alle disse meningene folk tror de har rett i. Vi fortjener at mennesker blir lært rett, derfor skriver jeg dette. Derfor velger jeg å være åpen om en sårbar ting, fordi jeg vil så gjerne at alle skal få en rettferdig sjanse og ingen fortjener å føle på skam. Jeg beveger meg på ett tema som er høyt tabubelagt og som mange mener mye om men som få vet noe om. Derfor er jeg åpen, og derfor kommer jeg alltid til å kjempe for åpenhet.

DAG 4 PÅ INNSIDEN

Fredag 9.februar 2018

Dag 4 på innsiden

Jeg har blitt ekstra glad i frokosten og kveldsmaten her. Ikke fordi det er så god mat, selv om det er det også. Men fordi frokosten har blitt ett symbol på at dagen er i gang for meg, kveldsmaten har blitt ett symbol på at jeg har kommet meg gjennom dagen og jeg har begynt å glede meg til å sove om natta. Det er lenge siden jeg ikke nettopp har sovnet av utmattelse på denne tiden av døgnet, sånn rundt kl 9 om morgenen.

I dag har jeg vært på MR av hodet, for å bare sjekke at alt er i orden egentlig. Jeg ble fortalt at det er sånn de liker å sjekke når man er her inne, like greit tenker jeg. For å være helt ærlig så kunne jeg nesten ønske at det var noe de fant som de kunne fikse, selv om jeg hører hvor morbid det kan høres ut. Men når man lever med en sykdom som gjør at hjernen lever sitt eget liv så kan det være ganske utmattende at det ikke finnes en såkalt ”kjapp løsning.” Det kan være utmattende å konstant jobbe med seg selv for at hjernen skal henge med og være på samme siden som deg hvert eneste sekund, hvert eneste minutt, hver eneste dag.

Jeg dro hjem på permisjon i ett par timer i dag. Hjem for å være med de jeg er aller mest glad i, den lille familien min på firbeinte og forloveden min. Herlighet så rart det er å si, forlovede. Jeg skal gifte meg. Hvor rart og voksent er ikke det. Stor kontrast til hvor liten jeg føler meg for tiden. Det var godt å være hjemme i dag, jeg klarer å slappe av på en helt annen måte. Leve etter mine egne regler for bare noen få timer gjør en godt. Selv om jeg klarer å koble av på en helt annen måte her inne også, her er det ingen forpliktelser som jeg må tenke på. Her inne skal jeg bare konsentrere meg om å bli bedre. Få makten over hjernen min igjen, vise at det er jeg som er sjef. For det er jeg. Jeg er min egen sjef. Det skal jeg begynne å si til meg selv hver kveld før jeg sovner. Jeg er sjefen. Jeg skal vinne. Jeg skal klare å begynne å leve igjen. 

DAG 3 PÅ INNSIDEN

Torsdag 8. februar 2018

Dag 3 på innsiden

I natt sov jeg enda bedre enn natten før. Jeg kjenner jeg har blitt enda litt tryggere. Det er godt å vite at noen ser inn til deg tre ganger fra du sovner til du våkner. Bare for å se at det går bra. Tenk det, noen helt fremmede bryr seg så mye om lille meg. Det er godt å ha mennesker som er her for meg 24/7, jeg føler meg litt som ett lite barn som trenger tilsyn hele tiden men det er vel sånn det blir. Man blir ett lite barn igjen, man faller litt ned til det stadiet når noe er vanskelig og når man ikke helt klarer livet mer.

I dag var jeg med på trening. Først skulle jeg bare se på for å sjekke om det var noe jeg kunne være med på, jeg har jo ryggmargsbrokk som gjør at jeg ikke kan være med på absolutt alt. Jeg har noen grenser. Jeg har også sosial angst som gjør det vanskelig å være i ett lite rom med mange mennesker så jeg gjemte meg bakerst i ett hjørne og gjorde lite ut av meg. Plutselig kjente jeg at jeg fikk litt lyst til å være med, overraskende nok.

Så jeg gjorde det, jeg satt meg på en diger ball og gjorde som de andre. Det var som om luften ble slått ut av meg, men på en positiv måte. Jeg kjente mestringsfølelse, jeg la meg ned på ballen som jeg fikk beskjed om og så ut av vinduet. Det var masse snø, ganske mye vind. Men her inne var alt helt stille. Ett rom fult av mennesker, men helt stille. Alle tenkte på sitt eget, eller kanskje ingen tenkte på noe? Det gjorde i hvert fall ikke jeg. Det var derfor jeg følte at luften ble slått ut av meg. For første gang på lenge tenkte jeg ikke på noe. Jeg bekymret meg ikke over noe. Jeg konsentrerte meg bare om å ligge på ballen, se på snøen og fokuserte på å høre vinden utenfor vinduene. Men det var stille. Stille overalt. Stille. Jeg kjente på følelsen av håp for første gang på lenge.