Ville slette bloggen ett sekund

I dag har jeg gravd litt i arkivet til bloggen og vipps så fant jeg mitt aller første innlegg. Der skrev jeg blant annet ”Min drøm og mitt mål er å nå ut til andre mennesker. Lære noe og få lærdom tilbake, spre glede og få glede. Og ikke minst vil jeg at mennesker skal spre litt mer uselvisk glede rundt seg og gjøre noe positivt for andre mennesker, bare fordi man kan og uten å forvente noe tilbake. Det kan faktisk redde liv, eller i det minste lette en ellers grå dag for noen. Det hadde vært noe det, hadde det ikke? Få verden til å bli litt bedre. Men man må jo starte med seg selv, og bare begynne ett sted hvis man vil oppnå noe.”

Jeg har sittet foran skjermen nå en lang stund, prøvd å finne noe å skrive om. Men jeg var helt blank, helt tom. Jeg vil ikke gjenta noe jeg har skrevet om før og jeg føler jeg har dekket mye. Ett sekund var jeg inne på tanken om at dette kapittelet er over for meg, at denne bloggen er historie. Kanskje litt lenger enn ett sekund også. Jeg var også inne på å starte en helt ny blogg, for å starte helt på nytt. Fra scratch du vet. Blanke sider.

Men jeg startet denne bloggen med ett mål om å nå ut til folk gjennom skrivingen min, få belyst temaer som fortsatt den dag i dag er tabubelagt og jeg føler ikke at den jobben er ferdig for min del. Jeg har fått høre at jeg må snevre inn på bloggingen, bare blogge om ett tema. Men hvordan kan jeg det når hele meg ikke passer inn i ett tema? Jeg vil skrive om psykisk helse, jeg vil skrive om hvordan det er å leve med ryggmargsbrokk, jeg vil skrive om hvordan det er for meg å være kjæreste med en som er alvorlig syk og jeg vil skrive om vår hverdag sammen. Alt det passer ikke inn i ett eneste tema, men for meg er det ikke så viktig hvordan jeg setter opp bloggen og høre på hva noen andre mener egentlig, men jeg blir jo også påvirket av hva andre mener.

Men igjen så er dette min plass, mitt territorium. I mitt aller første innlegg skrev jeg om at dette skulle være som en åpen dagbok, det har jeg feilet litt på for jeg sitter fortsatt med så mye jeg vil skrive men som jeg ikke helt tør. Det er skummelt at hvem som helst kan lese det her, men samtidig er det så ubeskrivelig befriende. Jeg tror jeg bare må gjøre det jeg skrev i mitt første innlegg, hoppe i det med hodet først.

Nå rabler jeg bare her, men hey – jeg har skrevet nesten en side og for bare noen minutter siden var jeg helt blank i toppen. Kanskje dette ikke er slutten for meg helt enda, nei jeg tror ikke det er det. Jeg skal fortsette å skrive om alt mulig mellom himmel og jord så lenge jeg bare kan. For det er så viktig, alle mennesker er ulike men noe alle har til felles er at man aldri blir ferdig utlært. Jeg vil så gjerne at alle skal føle seg inkludert i samfunnet, ingen skal behøve å stå på utsiden å se på imens andre lever livet i ren uvitenhet.

Jeg skal fortsette å kjempe for de som ikke har muligheten eller ikke tør, jeg skal fortsette å kjempe for at ordet tabu skal bort fra ordforrådet til mennesker. Ja, det er det jeg skal. Jeg skal fortsette å kjempe for at verden skal bli litt bedre. 

”Making one person smile can change the world. Maybe not the whole world, but their world. Start small, start now.” 

INNLEGGELSEN SOM SNUDDE ALT

Åh, dere. Jeg har det så bra for tiden, så stabil og glad som jeg er nå har jeg ikke vært på lenge. Jeg kan ikke huske sist faktisk. Denne innleggelsen som jeg var på nå for noen uker siden var gull verdt. Jeg var innlagt i 8 dager til sammen, siden jeg ble syk så ble den kortere enn de andre innleggelsene jeg har hatt. Men det ser ut som at det ikke hadde noe å si, for den korte perioden jeg var der snudde alt. Jeg klarer å ta medisinene mine til faste tider hver dag, jeg sover godt og jeg er generelt bare glad. Mye har ordnet seg på privaten, og nå er jeg i Tønsberg på sommerferie. Her er det jo så fint vær i tillegg!!

Jeg har rukket å fylt 25 år siden sist, jeg har vært på festival og jeg koser meg bare sånn med familie og venner. Jeg ville bare kikke innom og faktisk skrive litt når jeg har det bra også, at det ikke bare kommer negative innlegg som det har gjort i det siste. Jeg har det bra og jeg syntes det er litt skummelt for jeg har i bakhodet at det kan snu hvert sekund nå men jeg jobber hardt med å dempe den stemmen.

Jeg skal nyte denne tiden. Etter sommeren venter nye ting, og det blir spennende å se hvordan jeg takler. Men jeg har en glede nå og en stå på vilje som jeg ikke har kjent på før. Det føles nesten ut som jeg har en liten positiv jævel på skulderen som pusher meg i riktig retning, og den negative har blitt så mye mindre. Jeg ser nå at om jeg bare jobber hardt nok med meg selv så går det helt fint an å leve ett godt liv med bipolar og det er så godt. Håper dere alle har en super sommer så titter jeg innom litt her og der når jeg har tid og lyst til å skrive, for nå bare nyter jeg!!

KROPPEN DIN ER EN ROCKESTJERNE

(Bildene er brukt i tidligere innlegg, har ikke fått tatt nye for HEHE det er ikke sommer i trøndelag om dagen)

Vær stolt av den du er. Kroppen din er en rockestjerne. Den gjør så mye for deg hver eneste dag, det minste du kan gjøre da er å behandle den fint. Sett pris på den, hvordan den ser ut og fungerer. Med arr, uten arr, med stomi, uten stomi, med ekstra kg, uten ekstra kg, med bein å gå på, uten bein å gå på. Sett pris på de tingene ved din kropp som gjør den annerledes enn alle andre sin. Er det ikke kult da å ikke være som alle andre? Det syntes jeg! Det er ingen i hele verden som har akkurat like arr på kroppen som det jeg har. Før så hatet jeg arret jeg har på ryggen, det kan jeg genuint si at jeg ikke gjør lenger, og da lyver jeg ikke. Jeg tror jeg har utviklet meg så mye at jeg kan si at jeg er tilfreds med hvordan kroppen min er. Ingen er hundre prosent fornøyd, ikke jeg heller men jeg er tilfreds. Den får meg fra A til B. Men hvorfor skal det stoppe oss at vi ikke er helt fornøyd egentlig? Se at jeg skriver ‘’oss’’, ja for det gjelder for alle at man ikke er helt fornøyd.

Jeg begynner alltid å tenke på sånne her type ting på denne årstiden. Sol og bikini. Sommerfester, lite klær og bading i offentligheten. Ting jeg ble dårlig av bare å tenke på før, men som jeg nå kan glede meg over. Jeg har kommet langt, og jeg vil at du også skal komme dit en dag. Men det tar tid, vit det. Det er skritt for skritt. Kanskje du sammenlikner deg med vennene dine, sånn som jeg gjorde før. De som ikke hadde arr, de som ikke gikk rart. Men nå ser jeg heller på våre ulikheter som en fin ting. I tillegg har absolutt alle noe de er usikre på, så tror du ikke at på stranden så bryr folk seg mer om seg selv enn hvordan du ser ut?

Det har tatt meg så utrolig lang tid å komme meg hit jeg er i dag, men endelig er jeg her. Jeg har vært så langt nede mentalt at nå er jeg bare glad for å våkne opp til en ny dag. Denne sommeren vil jeg rocke den bikinien som en stjerne med ett stort jævla smil som stråler selvtillit. Håpet mitt er at du også kan gjøre det, i det minste ta ett skritt i den retningen. Alt er bedre enn ingenting. Som jeg har sagt før så er kropp bare kropp, det er virkelig det på innsiden som teller uansett hvor klisjé det høres ut. Alle har retten til å nyte sommeren, og jeg blir så lei meg både på vegne av den yngre meg selv som ikke trodde på det og på de som nå ikke tror på det. Start i det små, så skal du se at du en dag også kommer dit. Vi alle er rockestjerner akkurat som kroppen vår, fordi vi har en unik kropp som fungerer på forskjellige måter, finn din måte å sett pris på din.

Måtte bare ta med dette bildet av en liten lur Merethe som turte å gå barbeint selv om føttene så litt annerledes ut<3

HVORFOR JEG ER SÅ ÅPEN

Hele livet har jeg følt at jeg har levd to liv. Spesielt de siste før jeg startet denne bloggen. I det ene livet var jeg en normal tenåringsjente som hadde stå på vilje og ikke sleit så mye med at jeg hadde en funksjonsnedsettelse. Jeg var glad og var mye med venner, hadde det greit på skolen. For andre så jeg helt vanlig ut, det var ikke noe galt. Har alltid hørt at jeg er så sterk, så modig som etter alt fortsatt smiler.

Men den andre siden av meg sleit hver eneste dag med å ikke være som alle de andre. Jeg sleit med å holde ut, jeg hadde egentlig ikke den stå på viljen som jeg viste utad. Jeg var ikke så glad, når jeg var med venner følte jeg det som om jeg var utenfor kroppen. Det var ikke meg, jeg turte ikke å vise den ekte meg. Jeg hadde det egentlig ikke så greit på skolen for der ble jeg konstant påmint om at jeg ikke var som alle de andre.

 Jeg var ikke så sterk som folk sa, ei heller modig. Jeg smilte kanskje blant folk, men når jeg var alene så gråt jeg. Mye. Jeg bare turte ikke å vise det, for da kom veggene til å falle ned. Jeg husker spesielt en gang det var en som spurte meg hvordan jeg klarte å fortsatt smile etter så mange operasjoner og så mange sykehusbesøk i så ung alder. Da svarte jeg at jeg ikke alltid smiler, jeg gråter i sengen om natta når jeg er alene. Kanskje det var ett rop om hjelp, kanskje det bare var jeg som var lei av at samfunnet tvang meg til å ha det bra når det egentlig ikke var så bra.

Jeg var bare så lei av å gå med det inne i meg. Jeg har gått i så mange år med masse tanker, engstelse, angst, bekymring, depresjon og irritasjon. Irritasjon over at det ikke skulle snakkes om. Hele barndommen min har jeg følt at jeg ikke kan snakke høyt om de tingene jeg går igjennom, de tingene jeg har opplevde. Fordi samfunnet ikke tillot det. Men til slutt skjønte jeg at det kanskje ikke var samfunnet som gjorde det, det var kanskje jeg. Jeg som ikke turte, jeg som ikke ville at alle på skolen skulle vite at jeg hadde en funksjonsnedsettelse, hadde mye angst og var mye deprimert. Jeg som var redd for å ikke være kul.

Jeg ble til slutt drit lei av at psykisk helse og funksjonsnedsettelser skulle være ukult. Etter jeg ble åpen om det jeg har på denne bloggen har jeg fått det så mye bedre. Ja jeg vet at når jeg går forbi tidligere klassekamerater så har de kanskje lest denne bloggen og vet alt jeg ikke ville at de skulle vite før. Kanskje i dem sine øyne så er jeg ikke kul, kanskje jeg aldri har vært det. Kanskje det er noen som syntes jeg er teit og dum som er så åpen på en offentlig blogg. Men vet du hva – det er helt greit, for jeg vet at det kan hjelpe andre at jeg er det og det kan gjøre at disse temaene blir mindre tabu å snakke om. Kanskje det forhindrer andre å føle det sånn jeg følte det når jeg var yngre. Det er kult det.

BEVISSTHET RUNDT RYGGMARGSBROKK

Wikipedia: Ryggmargsbrokk eller myelomeningocele (MMC) er en medfødt utviklingsforstyrrelse med manglende lukning av ryggvirvler og ryggmargen (nevralrøret), ofte benevnt nevralrørsdefekt. Dette fører til en brokkdannelse der ryggmargshinner med nervevev poser ut gjennom defekten i ryggraden. Komplisert og sammensatt tilstand med varierende grad av lammelser, urinveis- og tarmproblematikk, utvikling av vannhode (hydrocephalus) og kognitive vansker. I Norge fødes det fra 10 til 15 barn i året med ryggmargsbrokk.

9. Juli 1994 kom jeg til verden. Jeg ble født i den troen av familien om at jeg skulle være frisk og rask når jeg åpnet øynene for første gang. Men sånn ble det ikke. Jeg ble født med ryggmargsbrokk, og hele verden til familien min ble snudd på hodet på nytt. Fra den dagen jeg ble født har jeg gjennomgått mange operasjoner, de fleste før jeg ble voksen. Jeg har brukt mye av min barndom innenfor de hvite veggene. På ett kaldt bord med mennesker i grønne og hvite frakker rundt meg, med ledninger fra topp til tå. Noe som har resultert i mange dårlige minner men også mange gode minner. Mange tårer har blitt felt og mange timer har blitt brukt på redsel. Jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke kunne være som alle de andre, hvorfor jeg måtte være på sykehuset imens alle de andre fikk gjøre morsomme ting. Jeg har ikke tall på hvor mange dager jeg har vært lagt inn på sykehuset, men det er mange.

Jeg måtte modne raskere enn de på min egen alder. Jeg hadde ikke noe valg, for hvis ikke jeg hadde gjort det hadde jeg ikke taklet alt jeg måtte gå gjennom. Jeg har mange vonde minner fra barndommen, minner om nålestikk, smerter etter operasjoner og arr som ble laget på kroppen som gjorde at jeg ikke klarte å se meg selv i speilet. Jeg har brukt mye av livet mitt på å bære på en følelse av skam. Det har alltid vært som en mørk sky rundt meg. Jeg har hatt vanskelig for å slippe mennesker nærme meg fordi jeg var redd for at når de fikk vite hva jeg hadde så ville de gå fra meg. Jeg har utlagt tarm, må tisse med kateter og jeg går med bleier. Det er en stor belastning for mange inkludert meg. Men det er en nødvendighet for at jeg skal leve ett godt liv og det gjør jeg med hjelp av dette. Så det er igrunn min redning. Det er ingenting i forhold til hva mange andre med min diagnose går igjennom på daglig basis, så jeg er mer enn takknemlig for at jeg er så frisk som jeg er. 

Jeg har vært heldig. Jeg kan gå, noe mange andre med min diagnose ikke kan. Jeg har muligheten til å bo alene sammen med kjæresten min, noe mange andre med min diagnose ikke kan. Jeg går på en høyere utdanning, noe mange andre med min diagnose ikke får. Jeg har fått opplevd så utrolig mye som mange andre som ikke har min diagnose kan. Jeg har fått mange venner jeg aldri hadde møtt om jeg ikke hadde hatt ryggmargsbrokk. Jeg har en familie som har vært der for meg hvert eneste skritt på veien. Jeg har hatt hender å holde i, skuldre å gråte på og armer som tok meg i mot når jeg falt. De minnene som sitter igjen best er de stundene hvor noen alltid satt ved sengen min dag og dag inn. De dagene hvor jeg gråt og noen tørket tårene mine. De dagene jeg fikk gjøre normale ting selv om jeg hadde bandasjer og operasjonssår på kroppen. De dagene hvor noen stod opp for meg for at jeg skulle få bli med på ting andre mente jeg ikke fikk til. De dagene jeg fikk brev med oppdateringer på hvordan det gikk hjemme, både med familien, venner og dyrene mine. Det brevet storesøsteren min kom til meg med med tegninger av kattene og forsikret med om at de hadde det bra sitter igjen som ett fantastisk minne enda og kommer alltid til å gjøre det. Det er sånne minner som man burde sitte igjen med og som man burde fokusere på. De vonde minnene er en lærdom man tar med seg og vokser av men det er de gode minnene man lever på. 

Jeg har har venner som ikke bryr seg om hva jeg har men som heller bryr seg om hvem jeg er bak det ytre. Jeg har hatt leger og sykepleiere som har tørket tårene mine og som har roet meg oppi alt det skumle. De har sunget på operasjonssalen og stryket meg på kinnene. Det kan ikke være en lett jobb å jobbe med små barn som går gjennom så mye vondt så de har jeg stor respekt for. Jeg ble født med en diagnose men jeg er ikke en diagnose, det er noe jeg har slitt lenge med å forstå men som jeg nå kan se. Det har vært alt annet enn enkelt men jeg har hatt en fantastisk støtte og jeg har fått vokse opp på en fantastisk måte. Det er utrolig fint hvordan foreldrene mine har gjort alt de kan for at jeg skulle få en fin barndom til tross for utgangspunktet og det har de fått til så tusen takk. Jeg kunne ikke bedt om noe mer, og jeg lever ikke lenger med en skam. Den mørke skyen er borte, for å bli født med ryggmargsbrokk er ikke nødvendigvis bare negativt. Vi lærer oss å leve med det så godt vi kan. Vi er som alle andre, vi har bare ett litt annerledes ytre. Heldigvis er en bukett med blomster ikke like vakker om alle ser like ut.  

Grunnen til at jeg skriver dette nå er fordi Oktober er måneden hvor man skal skape bevissthet rundt ryggmargsbrokk. 25. Oktober er selve dagen for det, men jeg vil heller bruke hele Oktober til å hylle alle oss med denne diagnosen. Ryggmargsbrokk er forskjellige for alle men dette er litt av min historie. Jeg har ryggmargsbrokk og jeg er stolt over det. Før gjorde jeg alt for å være som alle de andre men nå kan jeg gjerne skrike ut til hele verden at jeg ikke er som alle andre og at det er så utrolig bra å være unik. La oss være som vi er og heller hold oss i hånden enn å vende oss ryggen. På innsiden er vi alle like. Tusen takk til alle dere som lar meg leve livet mitt godt på en måte som bare jeg kan.     

                                                                                      

NÅR ALT GÅR I DASS

Husk å meld deg på konkurransen om å vinne ett gavekort her!

Veeel… denne dagen tok en helomvending for å si det mildt. Jeg har ikke satt føttene utenfor døren i dag en gang jeg. I dag som var en dag jeg faktisk skulle mye jeg hadde gledet meg til. Det er fryktelig typisk og noen ganger så begynner jeg å tenke om det faktisk er angsten min som skjuler seg bak ekstrem smerte. For i dag var det smerter som stoppet meg. Rett etter jeg postet forrige innlegg tidligere i dag fikk jeg utrolig vondt i det ene øret mitt, jeg sliter med trange øreganger (nei det er ikke en kvinnes unnskyldning for å slippe unna med å ikke høre på andre, haha) noe som gjør at når jeg først får vondt i ørene så får jeg ekstremt vondt. Jeg sliter veldig med å fly blant annet på grunn av det. Til slutt tok smertene så av at jeg måtte bare se meg slått og avlyse alle dagens aktiviteter, hive i meg smertestillende og legge meg. 

Nå har jeg akkurat våknet og jeg føler meg litt bedre men jeg hører utrolig dårlig på det øret jeg hadde så vondt i. Men men, shit happens. Prøver på nytt i morgen! Det har jo skjedd to utrolig morsomme ting i dag uansett som min familie kommer til å leve på lenge ihvertfall. Det er ikke hver dag at den ene søsteren er på God Morgen Norge og den andre er i avisen, vi er så utrolig heldige som klarer å nå ut til litt flere med våre budskap. Jeg er så utrolig stolt over storesøsteren min, for dere som ikke vet (fordi jeg har faktisk aldri nevnt det her inne tror jeg) – så har den eldste storesøsteren min også ryggmargsbrokk. Så hun har alltid tråkket opp veien som jeg går i og vært en stor trygghet for meg. Nå har hun satt i gang ett utrolig stort og spennende prosjekt som jeg skal skrive enda mer om i ett helt eget innlegg! 

Nå skal jeg bare slappe av i sofahjørnet resten av kvelden, jeg prøver å finne en ny serie som jeg kan bli hektet på men det er tydeligvis ganske vanskelig. Har du noen gode forslag? 

MIN MENING ER PUBLISERT I AVISEN!

Jeg snakket om noe litt spennende som skulle skje de nærmeste dagene. Vel, nå er det ute! Jeg ble kontaktet av lederen for trd.by etter mitt innlegg om kroppspresset – hun spurte om de kunne få publisere innlegget som en mening i avisen deres og jeg sa selvfølgelig ja! Så fine muligheter burde man ikke takke nei til. Det er veldig surrealistisk å tenke på at lille meg har meninger, tanker og saker som klarer å engasjere andre. 

Du kan lese artikkelen HER!

En annen ting som fikk meg til å gråte på morgenkvisten i dag er at søsteren min var på God Morgen Norge! Jeg trodde jeg skulle sprekke av stolthet. Det kommer ett helt eget innlegg om dette litt senere <3 Nå skal jeg snart til psykologen for min ukentlige time og så skal jeg møte en venninne etter det, en veldig god dag i dag! Håper dere får en fin dag, nyt livet <3 

ღ Hva er dine planer for dagen?

HVORFOR SKAL VI IKKE SNAKKE OM KROPP?

Hvorfor skal vi ikke snakke om kropp? I det siste har jeg lest og hørt mye om at ”for at kroppspress skal bli borte må vi slutte å snakke om kropp”. Jeg er så uenig. Misforstå meg rett, jeg er helt for at aldersgrensene for kosmetiske operasjoner burde bli høyere. Det er ingen hemmelighet at både kropp og hjerne er mer utviklet i midten av tjueårene enn når man akkurat er blitt atten. Jeg er fullt klar over at mange personer i mediene har stor påvirkningskraft. Men til syvende og sist så er det opp til hvert individ hva man vil gjøre. Men det er ikke kosmetiske operasjoner jeg vil ta opp her. Det er ikke de som vil operere kroppen sin jeg vil kjempe for.

Det er de små barna i samfunnet som da skal vokse opp til å tro at det er en skam å snakke om kropp jeg vil kjempe for. Som da må vokse opp til å tro at om man er litt annerledes så kan man ikke være stolt av hvem man er, som vokser opp til å tro at det er kropp som avgjører. Jeg vet dette for jeg har vært det lille barnet selv. Jeg vokste ikke opp med mennesker som viste stolt frem kroppen sin om man hadde noen arr på kroppen. Jeg vokste ikke opp med at man pratet om kropp på skolen, at man lærte at alle mennesker er vakre på sin egen måte. Jeg måtte bikke tjuetallet før jeg så smått begynte å innse selv at jeg ikke må leve med skammen. At det faktisk er en plass i samfunnet for oss også. 

Om man vil lære barn at mangfold er positivt så må man ta det opp. Om man lærer bort til den yngre generasjonen at å prate om kropp er ett nei nei, så får vi til slutt ett samfunn som ikke forstår at man kan se litt annerledes ut men fortsatt være som alle andre. Nei, vi burde ikke være en heiagjeng for kosmetiske operasjoner men vi burde være en heiagjeng for at mangfold er vakkert. At mennesker med funksjonshemninger og sykdommer skal ha en like stor plass i samfunnet, en like stor sjanse til å vise at man kan være stolt av hvordan man ser ut. Selvfølelse og selvtillit er en viktig del av livet for å være lykkelig, om man mister muligheten til å ha det fordi å snakke om kropp ikke skal være lov så er samfunnet på vei i feil retning. 

For at kroppspress skal bli borte så må vi lære bort at alle ser forskjellige ut. At det finnes like mange forskjellige kropper som mennesker i verden. Jeg kjemper for den lille jenta som satt på rommet sitt å gråt hver kveld fordi hun så helt annerledes ut enn de andre jentene. Jeg kjemper for den lille jenta som lærte at hun kunne skifte i en annen garderobe fordi de andre jentene kom til å stirre på hun fordi hun så annerledes ut. Fordi de andre ikke hadde lært at alle kropper ser forskjellig ut, fordi det var ikke snakket om at det er greit å snakke om kropp. Skal vi virkelig gå tilbake til gamle dager der man måtte dekke seg til, der det var kun en kroppstype som var akseptert? 

Hva lærer vi om vi sier at å snakke om kropp ikke er lov?

Vi lærer at ingen kropper er ulike. Vi lærer at om man har arr, pose på magen, sitter i rullestol – generelt at om man ikke ser ut som de andre så er man ikke akseptert. Man lærer at man skal stirre om man ikke har lært om det før. Man lærer at man skal føle skam om man blir stirret ned i garderoben. 

Hva lærer man ikke om man ikke skal få lov å snakke om kropp?

Man lærer ikke at man er vakker. Man lærer ikke hvordan man skal takle ord og blikk. Man lærer ikke at man er likeverdig. Man lærer ikke at man skal være stolt over hvem man er. Man lærer ikke at man kan vise seg frem med alt man har fått utdelt og elske det. Man lærer ikke at for at noen skal kunne elske deg så må du elske deg selv først. 

Jeg kjemper for alle dere der ute som føler dere annerledes men som egentlig ikke er det. For det er ikke noe som heter annerledes. Jeg kjemper for det lille barnet som har ett eneste ønske på bursdagen sin, å se ut som alle de andre. Jeg kjemper for det lille barnet som ikke lærer at alle er ulike og at det heller ikke går ann å se ut som alle andre – for alle andre er ulike. Jeg kjemper for alle dere der ute som tydeligvis ikke skal få lære at mangfold er vakkert. Jeg kjemper for at du skal få vise deg frem og snakke deg selv opp uansett hvordan du ser ut. Jeg kjemper for mine fremtidige barn som ikke skal få vokse opp i ett samfunn der kropp ikke skal snakkes om. Jeg kjemper for den trettenårige Merethe som heller ville dø og bli født på ny fordi hun ikke lærte at alle kropper ser forskjellig ut og at det er sånn livet er. Jeg kjemper for dere som gruer dere til å dra på stranden, dere som gruer dere til å dra på overnatting i frykt for at dere må skifte foran andre. Jeg kjemper for at dere skal føle dere akseptert i ett mangfoldig og vakkert samfunn. Jeg kjemper for at dere skal syntes i samfunnet, men at dere ikke skal bli sett på to ganger når du går forbi. Det er dere jeg kjemper for og det skal jeg aldri slutte med for om man skal slutte å snakke stolt og høyt om kropp for at presset skal bli borte så er vi på feil vei. 

Kroppslig mangfold skal snakkes om, vises frem og heies på. 

”Kode for å importere bloggen min til Nouw: 2453572388”

DET ER IKKE OPERASJONENE, SMERTENE ELLER REDSELEN JEG HUSKER

Det er ikke redselen før en operasjon jeg husker fra jeg var liten. Det er pappa sin trygge hånd som jeg følte i min lille barnehånd helt til jeg sovnet jeg husker. Det er ikke de store skumle ordene og alle de skumle instrumentene inne på operasjonssalen jeg husker. Det er de trygge stemmene til de som jobbet i operasjonssalen som fortalte meg hvor godt de skulle ta vare på meg. Det er ikke smertene etter operasjonen når jeg våknet som jeg husker. Det er mamma sitt varme smil og gode klem som alltid var det første jeg våknet opp til. Det er ikke kvalmen og oppkastet etter en narkose jeg husker. Det er sykepleieren som alltid stod klar med ett stort glass med gul saft fordi det hadde mamma og pappa sagt ifra om at jeg alltid bad om for å få vekk den verste kvalmen. Det er ikke de skumle mennene og damene i hvite frakker eller alle de syke barna jeg husker fra mine opphold på sykehuset. Det er søstrene mine som alltid kom på besøk, og tegningene de hadde med av ting som hadde foregått hjemme iløpet av tiden jeg hadde vært borte. 

Det er ikke ensomheten jeg husker fra alle gangene jeg var på sykehuset. Det er alle gangene klassen fra skolen, mine beste venner og familien kom på sykehuset bare for å være der med meg. Det er ikke de vonde beskjedene om at nå må jeg ta en ny operasjon jeg husker, det er familien som setter seg ned med meg for å forklare hvorfor jeg burde gjøre det. Det er storesøster som forteller hvordan hun opplevde det og gir meg styrke, det er min andre storesøster som legger en hånd i min og sier hvor sterk jeg er – at dette klarer jeg en gang til. Det er ikke de gretne ansatte på sykehuset jeg husker. Det er de som satt seg ned med meg for å roe meg ned, for å gi meg noe å le av, for å gjøre hverdagen på sykehuset litt lettere. Det er de jeg husker. 

Det er ikke alt jeg gikk glipp av som jeg husker. Det er de tingene jeg var så heldig å fikk gjøre som jeg husker. Det er alle kortene jeg fikk av mennesker som var glad i meg og som tenkte på meg som jeg sparte på i en sko eske. Det er alle de små øyeblikkene som gjorde at vi alle kom enda litt nærmere. Det er ikke frustrasjonen av å ikke kunne gå på lenge som jeg husker, det er at jeg fikk ligge i en seng som jeg kunne styre selv i stuen foran tv’en jeg husker. Det er alle middagene jeg fikk ligge på kjøkkenbordet å spise. Det er kaninen jeg fikk av besteforeldrene mine når jeg kom hjem fra sykehuset den ene gangen. Det er tegningene av storesøsteren min, det er mamma som stryker meg på ryggen når jeg har vondt i magen, det er hele familien min som på skift satt med meg på badet å spilte når jeg tok tarmskylling. Det er ikke de mange stikkene og undersøkelsene før en stor operasjon jeg husker. Det er pappa som løper byen rundt for å finne en rosa Nintendo DS til meg imens jeg er innlagt på rikshospitalet, men som kommer tilbake med en blå fordi ingen av butikkene han hadde vært i hadde en rosa. Den fikk enn mye større betydning enn at den bare var leke. 

Det er ikke den ekle sykehusmaten jeg husker. Det er alle menneskene rundt meg som kom til meg på besøk med alt de kunne finne av godt i butikkene. Det er ikke sommerferiene som ble tilbragt på sykehuset jeg husker. Det er de sommerferiene som vi ble tatt med ut på havet i flere uker, det er alt mamma og pappa gjorde for at jeg også skulle få kunne bade med de andre på tross av operasjonssår og gips. Det er ikke utålmodigheten med de lange ventetidene på sykehuset jeg husker, det er mamma og pappa som sa til meg at når man går inn disse dørene så må man legge fra seg utålmodigheten og sånn er det bare. Det er ikke de utallige kjedelige kjøreturene frem og tilbake til Oslo for undersøkelser jeg husker. Det er shoppingturene og kafè turene mamma og jeg alltid tok på veien hjem igjen. Det er ikke redselen av å være helt alene, for den har jeg aldri følt på fordi jeg alltid har hatt mennesker rundt meg når jeg har vært redd. Det er ikke alle gangene de måtte stikke meg på nytt fordi jeg hadde vanskelige årer jeg husker, det er kosebamsen Balder jeg alltid fikk ha med meg og som jeg fikk lov til å stikke på selv for å forstå at det ikke var farlig. Det er alle gangene han måtte sy på plass øret sitt fordi han ble min faste følgesvenn på sykehuset så han ble sliten. 

Det er mye vondt jeg husker som jeg aldri kommer til å komme unna, men det er de gode øyeblikkene som viser ekte kjærlighet som blir med meg videre gjennom hele livet. Det er viktig å huske på for oss alle, alt i livet setter spor men det er viktig å la de vonde sporene blåse vekk sånn at de gode kan få bli litt dypere og litt lenger. 

JEG ELSKER MIN FUNKSJONSHEMNING

Funksjonshemmet. Ryggmargsbrokk. Født annerledes. Tisse i buksa. Bæsje i buksa. Vanskelig for å gå. Sykehus. Operasjoner. Unormal. Rullestol. Stomi. Bleier. Kateter. Syk. 

Fellesnevneren for alle disse er at de er forbundet med negativitet. Å Google disse ordene er dømt til å gå galt om du allerede sliter. Hele livet har jeg skammet meg, jeg har druknet i selvhat. Hvis vi hadde en runde på skolen hvor vi skulle si en positiv ting om oss selv så hadde jeg ikke noe svar. Jeg svarte kanskje øynene fordi det var det alle svarte, men jeg løy da også fordi jeg følte at alle kunne se at jeg var annerledes, at jeg var syk, at jeg var handikappet kun ved å kikke meg i øynene. Jeg følte det lyste av hele meg, jeg følte jeg kunne gått med en stor lapp i pannen og det ikke hadde gjort noe forskjell. Jeg hatet meg selv og min skjebne. ”Hvorfor meg?” var noe jeg spurte om flere ganger hver eneste dag. Hvorfor kunne ikke jeg også få være som de andre jentene? Hvorfor måtte akkurat jeg gjennom alle disse tingene som ingen av vennene mine måtte gjennom? Jeg begynte å leke med tanken om døden, i håp om å våkne opp på nytt som frisk. 

21 år tok det. 21 år tok det med ett ekstremt stort hat, skam, tårer, blod, bitterhet, sinne. 21 år tok det før jeg klarte å se at jeg må bli glad i meg selv. 21 år tok det før jeg faktisk begynte å elske meg selv, med min funksjonshemning og alt som følger med. 21 år tok det før jeg innså at jeg kaster bort ett liv som kan bli fantastisk om jeg bare endrer innstilling. 21 år tok det før jeg innså at det bare er arr, det er bare kropp, det er bare hjelpemidler jeg trenger for å leve. Det er ikke meg. 21 år tok det før jeg kunne si ordene ”ryggmargsbrokk” og ”funksjonshemmet” i en positiv setning. 21 år tok det før jeg turte å innrømme for andre og ikke minst meg selv at sånn er jeg født, og sånn er det bare.

21 år tok det før jeg kunne si med rak rygg og med stolthet i stemmen ”jeg er født med ryggmargsbrokk, jeg er funksjonshemmet.”


Jeg har til nå brukt 99 prosent av livet mitt på å bare ønske at jeg var en annen, at jeg var født normal, at jeg kunne få en ny sjanse. Jeg har til nå brukt 99 prosent av livet mitt på å være sjalu og forbannet på andre mennesker som kan leve ett normalt liv uten begrensninger, uten å sette en fot innenfor sykehusets fire vegger, uten å bæsje og tisse på seg hver dag. Jeg har til nå brukt 99 prosent av livet på å være bitter over alt jeg går glipp av. Jeg har til nå brukt 99 prosent av livet mitt på å si til meg selv at jeg ikke var normal. Jeg har til nå brukt 99 prosent av livet mitt på å være min egen største fiende.  

Jeg har til nå brukt 99 prosent av livet mitt på å bruke alle mine krefter til å skjule hvem jeg virkelig er. 

Lite visste jeg at den eneste som sto i veien for min egen selvfølelse, mitt eget liv, min egen lykke var meg selv. Man burde kunne elske seg selv akkurat som man er og ikke kaste bort livet på å ønske seg noe som aldri kommer til å gå i oppfyllelse. Man burde kunne se mulighetene og ikke begrensningene i livet sitt. Alle er verdt akkurat like mye uansett hvordan man er født, man må bare tro på det selv. Det tok meg 21 år, men nå i starten av mitt 22 år på denne jorden begynner jeg endelig å tro. Jeg har forstått at det ikke finnes noe ”normal” – alle mennesker er unike på hver sin måte og man burde ønske det ukjente og spesielle velkommen. 

Jeg har erfaringer mange bare kan drømme om. Jeg vet hva følelsen av å leve er fordi jeg vet veldig godt at livet ikke er en selvfølge. Jeg vet hva det virkelig betyr å elske andre mennesker for det er den følelsen som sitter i deg uansett hva. Det er den følelsen av ekte kjærlighet som brer seg rundt deg i det du faller i søvn under en narkose. Jeg vet hva det betyr å si hade og faktisk ikke vite om du sees igjen for det er aldri en garanti. Jeg vet hvor viktig det er å alltid ha håp og alltid finne det lille positive som alltid finnes der. Jeg vet at jeg er ubeskrivelig heldig fordi jeg har alt jeg noen gang kunne ønske meg og det er en familie som elsker meg, venner som elsker meg og en mann i livet mitt som elsker meg. Men det beste av alt er at jeg elsker dem og det vet jeg – for jeg elsker meg selv nå. 

Jeg er funksjonhemmet og det er freakin’ awesome. Nå skal jeg bruke 100% av resten av mitt liv på å være lykkelig og stolt av hvem jeg virkelig er!


Jepp, den flekken der er bæsj. And I don’t give a shit – because shit happens. Bokstavelig talt 😉