MONSTERET I HODET

Rullegardinene er trekt ned, dyna er godt opp mot halsen, hodet er langt ned i puten. Sola stråler utenfor, barnelatter, småprat og fuglekvitter høres gjennom glippen i vinduet. Men der ligger jeg altså igjen, i det mørke rommet. Ute av stand til å gjøre noe som helst. Alt er ett eneste stort ork. Det er noen uker siden jeg sist var i dusjen, ekkelt tenker kanskje du. Bryr meg ikke, tenker jeg.

Alt er kaos. Det er når mørket kommer at tankene stormer som verst. All grublingen tar snart livet av meg. Hypotetisk skulle man kanskje tro, virkeligheten frykter jeg om ikke jeg snart «tar meg sammen» som mange tenker og faktisk sier også. Hadde det bare vært så enkelt så hadde jeg jo gjort det for lenge siden. Vit det i det minste.

Det mørket rommet som jeg ligger i dag og natt, døgn etter døgn, time etter time er blitt en del av meg. Det mørke rommet fyller hele meg. Det er sånn det føles. De små lysglimtene som jeg før skimtet blir slukt av mørket. Du kan se for deg en solskinnsdag uten noen skyer på himmelen, men helt ut av det blå så skimter du en mørkegrå sky langt der borte. Du håper den bare skal bli borte men den blir større og kommer fort. Plutselig har den tatt over den blå himmelen, den sluker solen. Poff, der var det svart. Plutselig blir det storm og du må løpe for å få ly.

Jeg tenker alltid at det skal gå over, det må jo bare gå over snart. Jeg tenker at de rundt meg må være lei av at dette skjer nok en gang. Jeg får skyldfølelse for at jeg drar de gjennom dritten nok en gang. Jeg får skyldfølelse for meg selv også, at jeg lar det gå så langt til dette punktet. Til at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Jeg raser ned i vekt, mister all matlyst. Jeg mister all energi. Jeg får så fryktelig angst. Men det vondeste er den forbanna depresjonen som spiser meg opp innvendig. Det skumle monsteret som lever inni hodet mitt. Hadde noen spurt meg om hva jeg frykter mest her i verden så hadde det vært at monsteret i hodet mitt skal vinne. Om slaget ble tapt.

Men jeg kan ikke la det jævla monsteret vinne. Derfor tar jeg opp kampen nok en gang. Tør ikke si for siste gang, sannsynligvis er dette en kamp jeg må ta om igjen resten av livet men jeg kan love alle dere rundt meg og meg selv én ting. Jeg kjemper med alt jeg har hver eneste dag, jeg skal aldri gi opp. Jeg kjemper for at de dagene på det mørke rommet skal bli færre og den mørke skyen skal lette, for at den blå himmelen skal få sin plass. Derfor har jeg lagt meg selv inn på åpen psykiatrisk avdeling igjen, og det skammer jeg meg ikke for å si høyt. Noen ganger trenger man å be om hjelp, det trengte jeg nå og jeg trengte å skrive litt fra meg igjen. Det er lenge siden nå.

8 kommentarer
    1. Det krever stor styrke for å innrømme sin sårbarhet!
      Vi trenger flere som deg, da det fremdeles henger igjen grums av tabu rundt dette med psykiske behandlingsinstitusjoner. Jo fortere vi får fjernet siste rest av disse, vil det garantert bli lettere å oppsøke hjelp for folk som sliter også..

    2. Du skriver godt , å finner ord hvor mange kan forstå deg !! Du tar et slag for mange ved å by på deg selv Merethe 💗 blir trist av å se du har nedtur å vill egentlig bare pakke deg inn å bysse deg litt 💓💓 bli bedre snart , klem her fra 💗

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg