SKREKKOPPLEVELSE!! – MÅ FLERE DØ FØR MAN BEGYNNER Å TA DETTE PÅ ALVOR?

God kveld! ☆

Jeg har hatt en stressende dag med masse møter på sykehuset, ja sånn er det å flytte til en ny by. Man må få nye leger, ta nye undersøkelser og ikke minst fortelle alle detaljer fra 21 år om igjen. Innmari slitsomt både fysisk og psykisk igrunn men det må til! Har ikke lenger mamma og pappa som har alle papirer og detaljer i hodet, og som ordner alt sånn for meg – uheldigvis.. 😉 Rakk kun en kjapp tur hjemom før det bar videre til skolebenken, og at vi hadde om fast eiendoms rettsforhold hjalp ikke akkurat på den trøtte slabbedasken her kan man si! Men, nå har jeg klaget nok – eller nei det har jeg ikke for nå skal jeg fortelle om det som skjedde på vei hjem fra skolen i kveld.. 

Dere vet når dere sitter alene i bilen og skrur opp Britney Spears på full guffe, sitter å nyter de minuttene du har alene i bilen samtidig som du tror du er superstjerne? Vel, sånn er hver eneste kjøretur jeg har alene ihvertfall og i kveld var ingen unntak! Jeg var nesten hjemme og satt å tenkte på … mat. Magen min rumlet men det hørte jeg ikke for stemmen min overdøvet det for å si det sånn. Jeg hadde hatt en slitsom dag og hadde vel ikke akkurat verdens lengste lunte lenger heller.

Når jeg var i siste svingen før avkjørselen ned til leiligheten vår så hadde jeg heldigvis øynene på rett plass. For det eneste jeg ser svakt nede ved bakken er noen lyse ”klumper”. Vet du hva det var? Det var skoene til en gutt med svart hår, svart, jakke, svarte bukser og UTEN REFLEKS! Jeg brå bremser alt jeg har og klarer akkurat å stoppe i tide rett foran gutten. Så ser jeg i bakspeilet og der brå bremser det en bil for å ikke kjøre rett i meg – han klarte akkurat å stoppe også. Så der satt jeg da helt forfjamset og livredd, jeg skalv av sinne og det tok litt tid før jeg kom til meg selv igjen og skjønte hva som akkurat nesten hadde skjedd. Jeg tenkte for meg selv ”takk gud for at jeg ikke hadde vraket av en bil jeg hadde for bare noen måneder siden”. Da hadde jeg ALDRI klart å stoppe i tide, takket være at jeg har en relativt ny bil med bra bremser og to oppmerksomme øyne drepte jeg akkurat ikke en gutt – rett og slett. Dette KUN fordi han ikke hadde refleks og ikke så seg om før han valset rett over veien.. Jeg sitter fortsatt med skjelvingene i kroppen og tankene om hva som kunne ha vært utfallet – men som heldigvis ikke skjedde. Det tar så lite tid å slenge på seg en refleks, og vet du hva? det er KULT å bruke refleks, ikke omvendt. For det er ikke kult å ødelegge liv fordi du ikke gidder eller ”ikke husker” å ta på deg refleks.

Vil også nevne at jeg ikke kjørte fort, fartsgrensen var 30 km/t og det er en ganske ekkel tanke – tenk om jeg hadde kjørt litt fortere.. 

Så dagens visdomsord fra meg – SE DEG FOR OG  FOR ALL DEL BRUK REFLEKS!!! 

Ⓠ Bruker du refleks?



 

 

 

 

 

 

 

 

 

Del gjerne for å spre budskapet!

(Bildet som er brukt er tatt herfra)

 

❤ Merethe

 

 #blogg #hverdag #onsdag #helse #trafikk #refleks #bil #uhell #viktig #budskap 

 

DISSE GUTTA GJØR VERDEN TIL ETT BEDRE STED!

God kveld! Håper dere har hatt en fin dag? ☆

Jeg vil gjerne vise dere noe som traff meg og fikk meg til å sitte å tenke veldig mye i etterkant.. Vær så snill å bruk noen minutter på å kikke på dette, det er virkelig verdt det!

Har du noen gang følt deg fullstendig hjelpeløs med tanke på de problemene som finnes over hele verden, som vi vet er der men som kanskje er vanskelig å se i hverdagen og ikke minst gjøre noe med som enkelt person? Vel, det har jeg. Alt for ofte føler jeg at jeg vil gjøre noe for å forandre, eller hjelpe men jeg vet bare ikke hvordan! Men er det mulig for deg å gjøre noe med det, er det mulig å gjøre en forskjell?

Vel, disse gutta er en stor inspirasjon for nettopp dette. De har gått sammen og laget en YouTube kanal. Denne kanalen har de laget for å fremme gode verdier, avdekke virkeligheten og vise hvordan ting egentlig er. De har laget og kommer til å lage enda flere sosiale eksperiment hvor de blant annet tar opp ekte reaksjoner fra ”mannen i gata”. Deres første film er sett nesten 50 000 ganger på YouTube og det i seg selv er sinnssykt imponerende! Nå har de også laget en todelt serie hvor de viser hva som skjedde da lot som de var en jente på 15 år på Tinder. Og la meg bare få si det, det er helt sykt og ikke minst skummelt at dette skjer alt for ofte bak lukkede dører..

Vi trenger flere mennesker som dette som setter lys på viktige samfunnssaker og prøver å gjøre en forskjell. Hjelp disse gutta videre ved å like siden deres på Facebook. Følg med på oppdateringene og gjerne del videoene fra YouTube kanalen! Tydeligvis er dette noe som treffer folk, og det er ikke uten grunn. Hjelp til med å gjøre en forskjell, trykk på liker og del disse filmene! 

Gjerne legg igjen en kommentar om hva du syntes! 

”Be the change you want to see in the world.” – Mahatma Gandhi 

❤ Merethe 

 

 #blogg #hverdag #motivasjon #politikk #samfunn #norge #tillit #verdier #helse #sosial

EN PUST I BAKKEN.

Heeei♡

Mitt ”lille fravær” skyldes rett og slett at jeg ble ganske overveldet av all oppmerksomheten jeg fikk etter jeg la ut forrige innlegg. Trodde virkelig ikke at jeg kom til å få så mye oppmerksomhet! Er så takknemlig for alle gode ord og jeg er glad for alle som har kommentert, delt og sendt meg meldinger. Jeg setter så stor pris på hver og en av dere. Mitt håp med å dele noe så personlig var at noen skulle kjenne seg igjen og forstå at man er virkelig ikke er alene i verden, fordi jeg kjenner så godt den følelsen av å kjenne seg helt, fullstendig alene i verden.. ”Me against the world”,  er et ordtak jeg alt for lenge har kjent meg igjen i, og noe jeg ikke unner noen. Jeg vil at DU skal vite at du er ikke alene. Det er lov å hate verden, være bitter, forbannet, deprimert, lei seg men du skal aldri føle deg helt alene i stormen og måten man kan forandre det på er å snakke om følelsene sine. Fortell de rundt deg at i dag har du det ikke så bra, de kommer til å forstå selv om det ikke føles sånn akkurat der og da. Jeg har aldri vært flink til å vise mennesker rundt meg hvordan jeg egentlig har det og hvordan kan de hjelpe da? Svaret er at de kan ikke det. Å be om en hånd å holde i er ikke et nederlag, det er en seier. 

De siste dagene har jeg igrunn vært litt for meg selv, latt alt synke litt inn og prøvd å sette ordentlig pris på alt sammen. Jeg kjenner at jeg virkelig er klar for et nytt kapittel i livet nå, og etter den enormt gode responsen jeg allerede har fått føler jeg at jeg endelig er på riktig vei. Jeg har aldri vært den som er glad i oppmerksomhet, eller at mennesker vet hvem jeg egentlig er. Men når man sitter med håp og drømmer for seg selv og andre så må man tørre å gjøre ting som er helt ute av sin egen komfort sone. 

Så nå – etter en pust i bakkener jeg klar for reisen videre sammen med dere. Jeg vet ikke hva jeg skal, hvor den tar meg eller hvordan jeg skal komme dit men det jeg vet er at dette er en ny begynnelse. Noen ganger må man bare gå tilbake til start og prøve på nytt, og det er helt greit. 

Har du noen gang følt at du trenger å begynne helt på nytt? 

 


” Pick yourself up, dust yourself off, and start again.”

❤ Merethe

#blogg #hverdag #helse #psykiskhelse #reise #nederlag #seier #håp #funksjonshemning #følelser 

FØDT ANNERLEDES.

Dette sitter så langt inne for meg.. Har sittet å stirret på lagre og publiser knappen så lenge nå, tenkt meg om hundrevis av ganger om jeg tør, holdt på å slette alt flere ganger.. men nå gjør jeg det bare. Her er litt av min historie, og den ekte meg. 

Dette skulle jo være en åpen og ærlig blogg, et sted hvor jeg kunne være meg selv. Ikke skrive om hva jeg spiste til frokost i går, eller hva slags klær jeg kjøpte på Nelly istad. Dette skulle være en blogg som skilte seg ut fra mengden, som forhåpentligvis gjorde at flere mennesker turte å være seg selv, og begynne å elske seg selv akkurat som man er. Men det er virkelig lettere sagt enn gjort. Jeg tør å si A men ikke B. De siste dagene har jeg gått rundt med vondt i magen og vært fysisk kvalm, fordi jeg vet jeg må gjøre dette, jeg vil gjøre dette men jeg vet bare ikke hvordan. Fordi jeg vil så gjerne bli likt og ikke dømt. Men jeg må slutte å gå rundt grøten, jeg må gi litt mer faen og tørre litt mer. Min største drøm er å kunne hjelpe andre mennesker, og kanskje gjøre en liten forskjell i verden. Men jeg kommer ikke dit om jeg ikke stoler på meg selv, tør å være meg selv og ikke minst elsker meg selv. De som støtter deg og liker deg for den du er, ja de kommer alltid til å være der. Resten skal man ikke trenge å bry seg om. Men så er det det da, jeg bryr meg om hva alt og alle mener. Jeg tenker mer over mennesker som kanskje ikke liker meg enn de som faktisk gjør det. Så mye av min energi daglig går på å bekymre meg, gå rundt å ha angst og være deprimert. Jeg er så sinnssykt lei av å ha det sånn her. Jeg vil så gjerne begynne å gjøre det jeg virkelig vil, og ikke det samfunnet mener jeg skal gjøre. Det er et så stort press på å være normal, men hva er egentlig det? Jeg har alltid tenkt at det er å passe inn, gjøre det alle andre gjør. For all del ikke skille seg ut. Ikke være født annerledes, noe jeg er. 

Alt starter den dagen mamma og pappa fikk beskjed at de ventet en frisk og fin jente baby, til deres store glede selvfølgelig. Det var feil. Den 9. juli 1994 ble jeg født til alle sin store overraskelse med ryggmargsbrokk. Jeg ble hastet til operasjon som nyfødt, før mamma i det hele tatt fikk hilse på meg. Sånn var mitt første møte med denne verdenen. Iløpet av mine 21 år har jeg operert godt over 20 ganger, sykehuset har vært mitt andre hjem. De aller fleste av mine operasjoner ble gjort før jeg begynte på videregående, det har vært vanskelig å takle at mens de andre barna er ute å leker har jeg vært innestengt på et sykehusrom eller lenket til en rullestol. Jeg har måttet ligge på magen på ett slags ”brett” i tre mnd, og jeg har ligget i en sykehusseng i stua. Det meste av barndommen min er preget av operasjoner, inn og ut av sykehus og smerter. Der du kanskje husker at du og vennene dine lekte i skolegården etter skoletid, husker jeg nålestikk, narkose og tårer. Jeg har alltid fått høre at jeg er så sterk, at man aldri ser at jeg gråter. Jeg husker et spørsmål jeg fikk en gang fra et familiemedlem. ”Er du aldri redd? For jeg har aldri sett deg gråte” Jo, jeg har vært livredd. Men jeg har aldri hatt lyst til å vise det for de nærmeste, jeg visste hvor vanskelig det var for dem allerede og ville ikke gjøre det enda verre. Jeg gråt mye når jeg var alene, om natten. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg måtte sove på sykehuset når alle andre barna sov trygt hjemme i sin egen seng hos familien sin. 

Først og fremst vil jeg si at jeg har hatt en veldig god oppvekst, tross alt. Takket være min fantastiske familie og venner.Men jeg har helt siden jeg kan huske kjempet mot meg selv, kjempet mot stemmen bak i hodet som sa ”’du er annerledes, du er ikke som alle andre.” Men jeg ville ikke være annerledes, jeg ville være normal som alle andre. Jeg ville også gå barbeint i friminuttene på barneskolen, som alle andre. Jeg ville så gjerne bade på klasseturer på ungdomsskolen og være med i gym timene på videregående. Jeg ville så gjerne, men jeg kunne ikke fordi jeg ville ikke la andre vite at jeg ikke var som dem. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har latet som jeg har vært syk fordi jeg ikke ville på skolen. Noen ganger fikk jeg bare nok, jeg orket ikke mer av blikkene og hviskingen bak hjørnet når jeg gikk forbi eller de falske ordene. Samtidig så har skolen vært mitt fristed, det var min mulighet til å være litt normal i en ellers unormal hverdag men det var også mitt helvete. Jeg har aldri blitt fysisk mobbet. Jeg er ikke det typiske mobbeofferet, og dette er heller ikke en sånn historie.  Men så finnes det mange versjoner av mobbing. Det er vel individuelt hva man ser på som det. Jeg har blitt utestengt av både unge og voksne. Fått beskjed uendelig mange ganger av lærere at ”du kan jo bare ta fri og bli hjemme når vi skal på klassetur, siden det er for vanskelig å tilrettelegge”  Hvordan føles den beskjeden for en tenåring åring, tror du? Ikke godt skal jeg si deg. Jeg følte meg til bry, at jeg ødela for alle andre. Heldigvis har jeg foreldre som kjemper kamper for meg som jeg ikke orker selv, tusen takk mamma og pappa.

 Ikke tro at jeg ikke har fått med meg blikkene, hviskingen, og latteren. Jeg har alltid følt meg mindreverdig, og alltid følt meg som en som bare har vært der men aldri blitt sett. Men tro meg, jeg har sett og jeg har lagt merke til alt. Men jeg har vært heldig også, fordi jeg har alltid hatt venner, aldri gått alene. Bestevenninnen som jeg fikk i 1.klasse på barneskolen, har jeg enda. Jeg tror hun har reddet meg fra mye som kunne sett annerledes ut. Hun har alltid godtatt meg akkurat som jeg var. Hun har dratt meg med, med henne og familien hennes trengte jeg ikke å late som jeg var en annen og det var så uendelig deilig. Jeg har vel aldri sagt det til hun, så nå skal jeg si det. Tusen takk for at du alltid har støttet meg, godtatt meg for den jeg er og for at du er den personen du er. Ting hadde nok sett veldig annerledes ut om det ikke hadde vært for deg.  

Tårene triller nedover kinnet mitt mens jeg skriver dette, er det noe jeg aldri har villet er det å vise verden hvem jeg egentlig er. Alt jeg noen gang har ønsket er å være normal, passe inn i samfunnet. Jeg har alltid kommet på unnskyldninger til mennesker jeg møter som ”jeg har bare skadet foten min, derfor går jeg annerledes.” Nei, jeg har ikke bare skadet foten min. Jeg er født med en funksjonshemning. Jeg kommer aldri til å bli frisk, og det er noe som jeg har brukt lang tid på å godta. Dette er den jeg er og alltid kommer til å være. Så hei, jeg heter Merethe og jeg er født annerledes. Kroppen min er full av arr, jeg går ikke likt som deg, det du kanskje aldri tenker over daglig er noe jeg tenker på hele tiden og jeg har alltid hatet meg selv på grunn av det. Men det skal forandre seg nå, jeg vil lære å elske meg selv og omfavne at jeg er annerledes. For det er ikke kult å være som alle andre vel? 

”Scars remind us that our past is real, that we have grown beyond it and that we have survived it.” 

—————————————————————————————————————————————————————————-
 

❤ Merethe
Trondheim bloggurat #blogg #helse #hverdag #funksjonshemming #psykiskhelse #verdier #fortid #fremtid #tårer #sorg #frykt #depresjon #glede #barndom

HVA GJØR MAN NÅR LIVET TAR OVER STYRINGEN?

Heihei! 

Ble et sent innlegg i dag. Skrev ett innlegg i går som jeg skulle publisere i dag men jeg feiget ut rett og slett, angsten tok meg igjen så det ble heller lagret i arkivet og kommer ut når jeg er klar for det. Jeg har hatt en dårlig dag, eller døgn. Jeg vet ikke hvorfor men det gjør man vel ikke alltid? Er blitt vant til at jeg har det sånn. Den følelsen kommer alltid veltende over meg helt uten forvarsel og spesielt når jeg har det ganske bra, og da blir jeg sittende igjen og skjønner ikke helt hva som skjedde. Og sånn har det vært det siste døgnet. Jeg har så mye å tenke på, mange tanker som 21 åringer ikke skal trenge å bekymre seg over. Hvor er jeg eller vi om 1 mnd, 1 år, 10 år? Jeg vet virkelig ikke, og det skremmer meg så sinnsykt. Du som leser dette, kan du gjøre en ting for meg? Ta vare på alle små øyeblikk. Alle øyeblikkene du tror ikke er så viktig, de er det. I det lange løp så er det de som teller mest.

 De som kjenner meg aller best vet at jeg liker å ha kontroll over ting som skjer, jeg liker ikke å la andre ta over. I dette tilfellet la livet ta over. Jeg hater det, men det er sånn det er blitt og jeg må visst bare godta det. Men så er det ikke så enkelt noen ganger. Jeg har virkelig ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har tenkt ”hvorfor meg, hvorfor oss?”. Det er vanskelig å godta at det er sånn. Det er vanskelig å godta at dette livet har blitt valgt for oss, det er ikke vi som har valgt livet. Jeg ville ikke ønsket dette for min verste fiende engang, det er virkelig ikke rettferdig.

Men vet du hva? Jeg ville ikke ha valgt dette bort for alt i verden heller, hadde jeg ikke fått utdelt dette kortet i livet hadde jeg aldri hatt min fantastiske familie, eller møtt alle de fantastiske menneskene jeg har møtt. Jeg hadde aldri møtt mannen jeg elsker mer enn noe annet i hele verden, og det er en enda mer skremmende tanke. Men alt er bittersøtt, hvorfor kunne vi ikke vært foruten noe hvertfall, hvordan skal vi takle alt som blir slengt vår vei? Mens jeg sitter her å skriver så kommer sangen ”Beautiful pain” på, og den beskriver akkurat følelsen jeg sitter med nå. 

Så hva gjør man når livet tar over styringen? Blir man sittende passivt i passasjersetet, og håper på at man ikke kræsjer? Nei, man hopper i førersetet, og tar kontroll. Man tar kontroll over livet man har blitt utdelt, og lager sin egen lykke. Du på din måte, og jeg på min. 

Nå skal jeg legge meg litt ekstra godt til i armkroken på min kjære, skyve vekk negative tanker og heller tenke over alt jeg er takknemlig for i livet. 

Hva er du takknemlig for? Nevn en ting 

 Vi snakkes i morgen, god natt!

❤ Merethe 
 

 
 #motivasjon #helse #blogg #takknemlig #fremtid #kontroll #frykt #livet #feig #angst #psykiskhelse 

 

NÅR MAN ER SIN EGEN STØRSTE FIENDE

God formiddag! – eller morgen til dere som er heldige og har fri i dag. 

Er det tid for en typisk hverdags post kanskje? Dette innlegget skrev jeg i natt før jeg la meg, må jo prøve å ha noenlunde rutine her så skal prøve å poste innlegg til faste tider hver dag. Så når dette innlegget legges ut så sitter jeg pent på skolebenken og forhåpentligvis lærer jeg noe nytt om avtale- og kjøpsrett. Ja for i fjor så fikk jeg plutselig for meg at jeg skulle søke på bachelor i rettsvitenskap aka jus nemlig, jeg som aldri har vært særlig skoleinteressert. Dumt? tja, jeg har ikke bestemt meg enda, det er fortsatt oppe til vurdering. De fleste rundt meg fikk store øyne når jeg avslørte den nyheten for å si det sånn, det kan jeg love dere! Til min store forundring derimot, så sa alle at de hadde troen på meg, etter sjokket hadde lagt seg da selvfølgelig. Så egentlig var det vel jeg som var min største fiende, igjen? Men for å være ærlig, så var den største grunnen til at jeg valgte dette studiet at jeg vil bevise for meg selv at jeg kan hvis jeg vil – og jeg vil og skal slutte å være min egen største fiende i livet.

Nå mens jeg sitter her å skriver, så kikket jeg ut vinduet så ser jeg at det snør igjen. Den første tanken som streifer meg er at jeg må stå opp en god del tidligere enn planlagt i morgen tilfelle jeg må grave frem bilen. Før hadde det vært en negativ ting, for jeg er kanskje det verste B-mennesket man kan tenke seg. Eller, kan vel egentlig ikke si B-menneske, heller D-menneske. Men nå? Det er som en lampe har skrudd seg på innvendig, kan jeg gå så langt å si at jeg har fått ny livsgnist? Ja det kan jeg og det gjør jeg. Så nå kan jeg faktisk si at jeg gleder meg til å stå opp tidligere i morgen for å grave frem kjerra mi, og nyte dagen som den kommer. Men mest av alt så gleder jeg meg til å endelig kunne være meg selv, og sette meg ned å skrive akkurat hva jeg tenker og føler i denne åpne dagboken min. 

Men du vet disse tankene som oppstår når det skjer noe positivt i livet ditt? De kalles negative tanker. Vet du hvorfor de tankene kommer? Fordi du er din egen største fiende. Hver eneste gang jeg opplever noe positivt, så kommer den stemmen inni hodet mitt som forteller meg at jeg må ikke bli for glad, for rundt neste hjørne venter noe enda verre enn tidligere. De kommer uansett hvor lite det er. Jeg kan ta et eksempel på noe som skjedde nå nettopp; den fantastiske samboeren min som jeg verdsetter mer enn selve livet kom inn med mat han hadde laget til meg, kjempekoselig og jeg setter så utrolig stor pris på sånne små oppmerksomheter i hverdagen. Men, så er det denne stemmen igjen da. Den forteller meg stille i bakgrunnen at jeg må ikke bli for glad da, jeg må få litt dårlig samvittighet også fordi jeg har sittet på rommet hele dagen og skrevet. Jeg har vært egoistisk, det er det jeg har vært. Ja, sånn er det og det er de tankene som til slutt tar størst plass og det er de som vises mest på utsiden for de påvirker humøret mitt og igjen responsen jeg gir tilbake. Og tror du jeg slipper unna med det? Da tar du feil, for denne stemmen sier nemlig at jeg skal få dårlig samvittighet for at jeg får dårlig samvittighet også. Slitsomt? Ja, det kan du si. Jeg tror de aller fleste har eller har hatt det sånn, i større eller mindre grad i en periode i livet. Kanskje det er samfunnet som gjør at det blir sånn? Unner man ikke hverandre all lykke? Noen (mange) ganger føler jeg det ikke er lov å vise at man er lykkelig og har det bra, for man må jo alltid tenke på andre som ikke har det så bra, ikke sant? Ja man skal ha en samvittighet, man skal ha omsorg for andre og vite at alt er ikke svart/hvitt her i livet, men skal det gå på bekostning av egen lykke? Nei, det burde ikke det – men det gjør det og det er faktisk jævlig trist. 

Ble dette bare rot? Det ble kanskje det, men jeg skriver bare rett ned på tastaturet hva jeg føler akkurat her og nå – og nå er det bare rot i hodet mitt. Noen ganger er det vanskelig å tilogmed forstå seg selv, men må man alltid forstå da? Nå har du kanskje fått noe å tenke over, og det er mitt eneste mål med alt dette her. Du trenger ikke forstå. Bare prøv å tenk litt utenfor den firkantede boksen vi er fanget i altfor ofte, så skal du se at du får et helt annet syn på verden. Alle disse tankene raser rundt i hodet mitt 24/7 og det er så godt å endelig få tatt de med ut på en luftetur. Dette ble ikke akkurat en typisk hverdags post likevel dette her. Eller? Jo, det ble faktisk det for dette.. det er min hverdag. Er det kanskje en liten del av din også?

 


 

 

❤ Merethe 

#hverdag #blogg #fiende #motgang #rot #psykiskhelse #positiv #negativ #motivasjon #helse #livet

LEV LIVET USENSURERT

Hei igjen!

Først må jeg bare si.. WOW! Dette gikk virkelig over alle forventninger. Jeg har fått så mange hyggelige ord iløpet av dagen, jeg er faktisk litt overveldet. Jeg setter så utrolig stor pris på alle tilbakemeldinger, det gjør at jeg bare vil fortsette fremover. Dette er noe jeg har gått å tenkt så lenge på å gjøre. Men så har det vært den lille stemmen bak i hodet mitt som har sagt om og om igjen at jeg ikke er bra nok, og jeg har nok aldri turt å ta sjansen fordi jeg har vært så redd for å bli dømt opp og ned, og at både ukjente og mine nærmeste rundt meg ville få vite hvordan hvordan det egentlig er å være nettopp meg. Men nå føles det bare så godt å ha hoppet i det fordi jeg vet jeg har mennesker rundt meg som heier på meg. Ja, for det er nemlig lov å si det høyt.

I hele dag har jeg gått å skjelvet i hele kroppen, ihvertfall føles det sånn ut. Først trodde jeg det var nerver, frykten for det ukjente. Jeg har alltid følt at jeg har vært en av de feige. Uansett hvor mange ganger jeg har hørt fra mennesker rundt meg at jeg er så sterk, som fortsatt klarer å gå fremover når jeg blir dyttet så mye bakover. Jeg har aldri følt meg sterk, jeg har følt at jeg bare har vært med på livet som om jeg står utenfor og kikker inn. Fordi jeg har jo så absolutt ikke valgt dette livet selv. Jeg er ikke den som snakker høyest, eller kanskje den som snakker i det hele tatt, jeg er heller ikke den som går rett bort til mennesker og får kontakt med en gang. Men det betyr så absolutt ikke at jeg ikke har mange tanker, følelser og meninger. For det kan jeg love deg jeg har, jeg har så mye på innsiden at snart renner det over kanten. Jeg trenger å bruke mine erfaringer til noe godt. 

Den følelsen jeg først trodde var frykt, vet du hva det egentlig var? Det var glede. Glede over å endelig ha turt å ta et steg fremover, istedenfor bak. Glede over å føle at jeg endelig gjør noe jeg virkelig vil med hele meg. Jeg skjelver fysisk i hele kroppen mens jeg skriver dette, for det er så ufattelig godt å skrive akkurat hva jeg vil uten og tenke over å sensurere noe som helst. Jeg har endelig valgt livet, det er ikke lenger livet som har valgt meg. 

Jeg har møtt mye motgang i livet, det har lenge føltes ut som jeg har vært på vei til å drukne. Men nå? Nå skal jeg fremover, jeg skal opp på overflaten. Og det skal jeg gjøre med stolthet, jeg skal leve livet mitt usensurert og det skal jeg dele med dere her bare fordi jeg kan og jeg vil. Hva som venter i fremtiden det vet jeg ikke, men en ting jeg vet er at jeg vil skrive min egen historie og det er det jeg har begynt med nå. 

 Slenger med et bilde fra i kveld, dette er meg og jeg er ikke lenger redd for å være nettopp meg. Og det burde ikke du være heller!


(Etterhvert kommer det så klart flere og bedre bilder. Men denne studenten må snu på hver krone som finnes. Så jeg må pante et par flasker før jeg har råd til et såkalt blogg kamera, så i mellomtiden får middelmådige mobilbilder duge. Men nytt design er på vei fort som fy!!) 

❤ Merethe 

#blogg #hverdag #helse #glede #motgang #frykt #motivasjon #livet 

START SMALL, START NOW.

Da har jeg bare hoppet på bølgen jeg også, og startet en blogg. (Med et design som en 7 åring kunne laget bedre selvfølgelig, men heldigvis er det bare midlertidig til jeg får noen med litt mer kunnskaper om data enn denne frøkna har til å hjelpe meg.) Jeg vet vel ikke helt hva slags kategori denne bloggen havner i enda, men noe jeg vet er at jeg har alltid likt godt å skrive. Det har vel alltid vært min beste måte å kommunisere på. Så dette er noe jeg har tenkt på kjempe lenge at jeg har hatt lyst til å gjøre. Men jeg har rett og slett vært for feig, og det er noe jeg har vært på overtid nå. Men så er det virkelig ikke en enkel tanke å la ukjente mennesker  komme så nært inn på livet sitt heller, som man gjør på en blogg. Det blir jo som en slags dagbok, bortsett fra at du ikke har hengelås på og gjemmer den under puta i håp om at ingen skal bryte seg inn i den og smug lese. Denne dagboken er åpen for alle, og alle kan si og mene hva de vil og det er rett og slett dritskummelt. Men nå tar jeg for en gang skyld en ordentlig sjanse og hopper i det med hodet først.

Jeg har opplevd mye i løpet av mitt 21 år korte liv, ting som ikke en såkalt ”normal” 21 åring har opplevd. Men hva er egentlig normal? Det finnes ingen mal på det, ikke som jeg har hørt om ihvertfall. Nei, jeg har ikke svaret på det, og hvis du har det så må du gjerne fortelle meg det. For det som er unormalt og helt utenkelig for deg, ja det kan være helt normalt for meg. Jeg har stengt mye tanker og følelser inne gjennom livet, kanskje for å skåne andre rundt meg men kanskje aller mest for å skåne meg selv? For hvis jeg lot alle tankene og følelsene mine slippe frem så tror jeg faktisk at jeg hadde gitt opp for lenge siden. Jeg hadde ikke taklet det. For det er utrolig hva man blir vant til å måtte takle, når man møter mye motgang. Det er rart hvor fort man tilpasser seg, hvor fort ting blir normalt. På en rar måte takler man motgangen, men ikke følelsene og tankene rundt det. Men nå har jeg kommet til et punkt i livet hvor ting må endre seg, jeg må endre meg. Jeg vil la andre slippe til, jeg vil vise mitt ekte meg og ikke minst vise frem mitt ??normale?? meg. For ting er ikke alltid som det ser ut til på utsiden. Og er det noe jeg har blitt flink på så er det å fremheve utsiden og skjule innsiden. Det må endres, og det skal jeg gjøre nå. 

Jeg sittet lenge med en stor, skummel, og gnagende følelse langt inni magen om at jeg er ment for noe større her i livet. Det er skummelt å si høyt altså, man blir jo redd for å bli dømt både opp og ned, jævla jantelov. Men vet du hva? Alle rett til sine egne drømmer og mål, uansett hvor store eller små og uten å være flau over det. Jeg har en stor drøm og et stort mål nå, for meg er de hvert fall store, kanskje ikke for deg. Min drøm og mitt mål er å nå ut til andre mennesker. Lære noe og få lærdom tilbake, spre glede og få glede. Og ikke minst vil jeg at mennesker skal spre litt mer uselvisk glede rundt seg og gjøre noe positivt for andre mennesker, bare fordi man kan og uten å forvente noe tilbake. Det kan faktisk redde liv, eller i det minste lette en ellers grå dag for noen. Det hadde vært noe det, hadde det ikke? Få verden til å bli litt bedre. Men man må jo starte med seg selv, og bare begynne ett sted hvis man vil oppnå noe. 

Og dermed endte jeg her da, midt på natta siste søndagen i januar 2016. Fordi jeg vil oppnå noe, fordi jeg vil være med på å gjøre en forandring, og fordi jeg har alt for mange følelser og tanker som har vært innestengt alt for lenge som bare venter på å få bryte ut. Hvis du fortsatt henger med i svingene her nå, hvis du har forstått noe av det jeg har skrevet her og det gir deg noen som helst tanker, kanskje du sitter med noen av de samme tankene selv? Ja da er jeg fornøyd! Og med det håper jeg du vil henge på videre sammen med meg på denne forvirrende, uforståelige men utrolig spennende, la oss kalle det reisen. Så ja da tar vi det herfra da, velkommen inn i mitt unormale normale liv og reisen jeg begynner på nå. Let?s do this!

Lik, del eller legg gjerne igjen en kommentar om du likte innlegget!

 

”Making one person smile can change the world. Maybe not the whole world, but their world. Start small. Start now.” 

 

♥ Merethe 


#blogg #forandring #motivasjon #reise #normal #unormal #dømt #drøm #mål #lærdom #hverdag #helse #psykiskhelse