Ville slette bloggen ett sekund

I dag har jeg gravd litt i arkivet til bloggen og vipps så fant jeg mitt aller første innlegg. Der skrev jeg blant annet ”Min drøm og mitt mål er å nå ut til andre mennesker. Lære noe og få lærdom tilbake, spre glede og få glede. Og ikke minst vil jeg at mennesker skal spre litt mer uselvisk glede rundt seg og gjøre noe positivt for andre mennesker, bare fordi man kan og uten å forvente noe tilbake. Det kan faktisk redde liv, eller i det minste lette en ellers grå dag for noen. Det hadde vært noe det, hadde det ikke? Få verden til å bli litt bedre. Men man må jo starte med seg selv, og bare begynne ett sted hvis man vil oppnå noe.”

Jeg har sittet foran skjermen nå en lang stund, prøvd å finne noe å skrive om. Men jeg var helt blank, helt tom. Jeg vil ikke gjenta noe jeg har skrevet om før og jeg føler jeg har dekket mye. Ett sekund var jeg inne på tanken om at dette kapittelet er over for meg, at denne bloggen er historie. Kanskje litt lenger enn ett sekund også. Jeg var også inne på å starte en helt ny blogg, for å starte helt på nytt. Fra scratch du vet. Blanke sider.

Men jeg startet denne bloggen med ett mål om å nå ut til folk gjennom skrivingen min, få belyst temaer som fortsatt den dag i dag er tabubelagt og jeg føler ikke at den jobben er ferdig for min del. Jeg har fått høre at jeg må snevre inn på bloggingen, bare blogge om ett tema. Men hvordan kan jeg det når hele meg ikke passer inn i ett tema? Jeg vil skrive om psykisk helse, jeg vil skrive om hvordan det er å leve med ryggmargsbrokk, jeg vil skrive om hvordan det er for meg å være kjæreste med en som er alvorlig syk og jeg vil skrive om vår hverdag sammen. Alt det passer ikke inn i ett eneste tema, men for meg er det ikke så viktig hvordan jeg setter opp bloggen og høre på hva noen andre mener egentlig, men jeg blir jo også påvirket av hva andre mener.

Men igjen så er dette min plass, mitt territorium. I mitt aller første innlegg skrev jeg om at dette skulle være som en åpen dagbok, det har jeg feilet litt på for jeg sitter fortsatt med så mye jeg vil skrive men som jeg ikke helt tør. Det er skummelt at hvem som helst kan lese det her, men samtidig er det så ubeskrivelig befriende. Jeg tror jeg bare må gjøre det jeg skrev i mitt første innlegg, hoppe i det med hodet først.

Nå rabler jeg bare her, men hey – jeg har skrevet nesten en side og for bare noen minutter siden var jeg helt blank i toppen. Kanskje dette ikke er slutten for meg helt enda, nei jeg tror ikke det er det. Jeg skal fortsette å skrive om alt mulig mellom himmel og jord så lenge jeg bare kan. For det er så viktig, alle mennesker er ulike men noe alle har til felles er at man aldri blir ferdig utlært. Jeg vil så gjerne at alle skal føle seg inkludert i samfunnet, ingen skal behøve å stå på utsiden å se på imens andre lever livet i ren uvitenhet.

Jeg skal fortsette å kjempe for de som ikke har muligheten eller ikke tør, jeg skal fortsette å kjempe for at ordet tabu skal bort fra ordforrådet til mennesker. Ja, det er det jeg skal. Jeg skal fortsette å kjempe for at verden skal bli litt bedre. 

”Making one person smile can change the world. Maybe not the whole world, but their world. Start small, start now.” 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg